Da er jeg ikke lengre venn med min bestevenninne.

[AnonymBruker]

Hun har vært min bestevenninne i 5 år. Vi har jo hatt våre krangler vi og som alle andre, men nå er det slutt.

Det siste halvåret (siden jeg flyttet fra hjembyen) har kontakten blitt dårligere, og når jeg først har vært på besøk med henne så har hun surmult over ting som folk ville tatt som et kompliment, men som hun tar som en diskusjon når hun er uenig i det komplementet jeg gir henne. Hun er aldri blid og når jeg prøver å hjelpe henne så blir hun kjempesinna.

Hun har vel en del problemer psykisk, men hun ville ikke gå til psykolog og brukte heller meg som det.

Så jeg sa i fra til henne for en ukes tid siden at enten måtte hun bli hyggeligere med meg, eller så kunne vi ikke være venner lengre. Sa også at jeg var kjempeglad i henne, men at hun kunne ikke dra meg ned slik hun gjør.

Dette svarte hun ikke på i det hele tatt.

Poenget er vel at jeg kanskje har vokst opp mens hun ikke har det. Hun er jo litt yngre enn meg også. Vi har ikke noe til felles mer, og jeg har andre interesser enn å se kjærlighetsfilmer og diskutere potensielle kjærestekandidater (jeg har vel og merke kjæreste selv)

I dag eller i går slettet hun meg fra skype og blokket meg på facebook, så jeg ser vel at hun har bestemt seg for å heller sitte alene og være sur fremfor å være med meg.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tenkte bare jeg måtte fortelle det ett sted, for jeg synes det er veldig trist selv om jeg kanskje har det bedre uten henne. Jeg er jo fortsatt veldig glad i henne og jeg bryr meg om henne, men det er vel sånn at venner kommer og går.

Jeg vet ikke jeg.. trenger kanskje bare en klem og kommer meg ikke til verken kjæreste eller familie eller de nære vennene mine før fredag.

Anonym poster: 74d92ae495057ac57ca5e31bfbfc8cae

[Gjest Karina]

Synes det virker som du har gjort det eneste riktige jeg. Du skal jo ikke være psykologen til venninnen din

Jeg har selv opplevd å ikke lenger være venn med min bestevenninne.

Det var mange flere grunner til det enn det jeg forteller her.

Hun var blant annet veldig egoistisk. Når vi snakket sammen så handlet det alltid om henne. Hun spurte sjelden meg om noen ting. Og om hun spurte så havnet samtaleemnet fort over på henne igjen.

Fortalte jeg om noe jeg slet med så måtte hun alltid fortelle at hun hadde det mye verre, og alt var så fælt og bla bla bla.

Jeg følte etterhvert at vi vokste litt fra hverandre, og hadde egentlig ganske forskjellige interesser.

Hun var absolutt ikke interessert i noe av det samme som meg. Så det ble til at vi bare satt på pc'en når vi var sammen. Det var det eneste vi gjorde hver eneste gang.

Hun var også typen som likte vin veldig godt, og kjøpte ofte vin som hun enten tok med til meg, eller som hun drakk når jeg var hos henne. Hun ble veldig fort full og var en idiot på fylla.

Det toppa seg for meg når vi skulle dra ut og bade en dag, og hun møtte opp helt dritafull, midt på dagen!

Etter det tok jeg ikke kontakt med henne mer, og vi møttes ikke på et halvt år!

Så begynte vi såvidt å snakke sammen igjen. Vi som var bestevenninner før, føltes nesten som vi bare var bekjente. Men det tok seg opp, og nå har vi blitt bestevenninner igjen. Jeg tror vi rett og slett bare trengte en pause fra hverandre Kanskje dere også bare trenger en liten pause fra hverandre?

[Majott]

Hun har vært min bestevenninne i 5 år. Vi har jo hatt våre krangler vi og som alle andre, men nå er det slutt.

Det siste halvåret (siden jeg flyttet fra hjembyen) har kontakten blitt dårligere, og når jeg først har vært på besøk med henne så har hun surmult over ting som folk ville tatt som et kompliment, men som hun tar som en diskusjon når hun er uenig i det komplementet jeg gir henne. Hun er aldri blid og når jeg prøver å hjelpe henne så blir hun kjempesinna.

Hun har vel en del problemer psykisk, men hun ville ikke gå til psykolog og brukte heller meg som det.

Så jeg sa i fra til henne for en ukes tid siden at enten måtte hun bli hyggeligere med meg, eller så kunne vi ikke være venner lengre. Sa også at jeg var kjempeglad i henne, men at hun kunne ikke dra meg ned slik hun gjør.

Dette svarte hun ikke på i det hele tatt.

Poenget er vel at jeg kanskje har vokst opp mens hun ikke har det. Hun er jo litt yngre enn meg også. Vi har ikke noe til felles mer, og jeg har andre interesser enn å se kjærlighetsfilmer og diskutere potensielle kjærestekandidater (jeg har vel og merke kjæreste selv)

I dag eller i går slettet hun meg fra skype og blokket meg på facebook, så jeg ser vel at hun har bestemt seg for å heller sitte alene og være sur fremfor å være med meg.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tenkte bare jeg måtte fortelle det ett sted, for jeg synes det er veldig trist selv om jeg kanskje har det bedre uten henne. Jeg er jo fortsatt veldig glad i henne og jeg bryr meg om henne, men det er vel sånn at venner kommer og går.

Jeg vet ikke jeg.. trenger kanskje bare en klem og kommer meg ikke til verken kjæreste eller familie eller de nære vennene mine før fredag.

Anonym poster: 74d92ae495057ac57ca5e31bfbfc8cae

Med tanke på at hun nå har psykiske problemer, og at dere har vært venner så lenge, så er det synd at du brøt kontakten med henne bare pga små ting.

Ekte venner, venner man har gjennom hele livet, forsvinner ikke når den ene har problemer og ikke evner å være der som venn. At dere er på ulike stadier i livet akkurat nå når dere er veldig unge, er vel ikke så rart, og et ekte vennskap burde vel overleve selv om den ene er i forhold og den andre leter etter kjæreste?

Synd å si det, men er vennskap så lite verdt som her, så er heller ikke personene noe særlig. Og ja, ts. Det handler om deg og dine verdier og holdninger.

[AnonymBruker]

Med tanke på at hun nå har psykiske problemer, og at dere har vært venner så lenge, så er det synd at du brøt kontakten med henne bare pga små ting.

Ekte venner, venner man har gjennom hele livet, forsvinner ikke når den ene har problemer og ikke evner å være der som venn. At dere er på ulike stadier i livet akkurat nå når dere er veldig unge, er vel ikke så rart, og et ekte vennskap burde vel overleve selv om den ene er i forhold og den andre leter etter kjæreste?

Synd å si det, men er vennskap så lite verdt som her, så er heller ikke personene noe særlig. Og ja, ts. Det handler om deg og dine verdier og holdninger.

Nå er det jo mye mer enn det jeg forteller her som har skjedd da. Jeg har hjulpet henne i alle årene vi har vært venner med det hun har trengt hjelp til. Hun kunne komme til meg når hun ikke hadde det bra og vi kunne snakke sammen om det. Men når hun er negativ hele tiden, og aldri kan være positiv med meg, så drar hun meg ned. Hun er aldri blid lengre, og jeg har sagt til henne at hun bør virkelig kontakte psykolog eller noe i den duren fordi hun trenger det.

Sånn som Karina over så sitter vi bare på pc'n når vi er sammen fordi vi ikke lengre har noe til felles. Vi har rett og slett vokst fra hverandre. Jeg bor i ny by og studerer mens hun fortsatt bor hjemme og er veldig avhengig av sin mor. Og så kan hun ikke snakke med meg om ting jeg interesserer meg for. Jeg interesserer meg mye for politikk og samfunn noe hun absolutt ikke bryr seg om, og hun vil ikke snakke om det for å være hyggelig heller. Jeg derimot, snakker med henne om det hun liker selv om jeg ikke er interessert i det selv.

Jeg har jo snakket både med foreldrene mine om dette og en del andre. Var til og med hos psykriatisk sykepleier for å høre hvordan jeg skulle takle situasjonen, og ble bedt av alle om å enten be henne bli hyggeligere mot meg, eller så kunne vi ikke være venner.

Som sagt fikk jeg ikke noe svar fra henne om det, så det handler vel ikke om mine verdier og holdninger når hun driter i å svare og blokker meg fra både facebook og skype, når jeg sa ting på en hyggelig måte og at jeg var veldig glad i henne og ønsket henne alt godt, noe jeg virkelig mener.

-TS

Anonym poster: 591d4cc2f73cd5a6ef80d6f74fa9209f

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at man bør ikke hjelpe ens venner for mye.

[AnonymBruker]

Med tanke på at hun nå har psykiske problemer, og at dere har vært venner så lenge, så er det synd at du brøt kontakten med henne bare pga små ting.

Ekte venner, venner man har gjennom hele livet, forsvinner ikke når den ene har problemer og ikke evner å være der som venn. At dere er på ulike stadier i livet akkurat nå når dere er veldig unge, er vel ikke så rart, og et ekte vennskap burde vel overleve selv om den ene er i forhold og den andre leter etter kjæreste?

Synd å si det, men er vennskap så lite verdt som her, så er heller ikke personene noe særlig. Og ja, ts. Det handler om deg og dine verdier og holdninger.

Det er ikke bare bare å ha venner som drar en selv ned. En venn, uansett egne problemer, må også være litt lydhør i vennskapet.

Når man som venn føler at et vennskap fullstendig tapper en for energi, prøver å si i fra på en pen måte og deretter møter taushet - ja da er det ikke lett. Intensjonen til TS ser ut til å være å hjelpe sin venninne, ikke ødelegge henne.

TS:

Synes du skal la ting ligge litt. Prøv om en uke eller to å sende henne en melding hvor du bare spør hvordan det står til med henne. Vis at du bryr deg. Men forvent ikke at hun har selvinnsikt nok til å se at hun har problemer.

Har selv hatt veldig gode venninner som har hatt problemer til tider. Det har skapt problemer for vennskapene. Min bestevenninne i mange år fikk store problemer psykisk, jeg klarte ikke fungere som psykolog og beholde mitt eget liv. Sa i fra til henne at hun måtte søke profesjonell hjelp, men det gikk ikke inn. Hun hadde jo meg og en annen god venninne. Men jeg merket at det tappet meg fullstendig med energi å være den som alltid skulle stille opp for henne. Det gikk ikke i lengden!

Hun brøt etter hvert all kontakt med meg og andre venner som sa i fra. Men nå har vi fått like god kontakt igjen. Hun søkte til slutt hjelp, og så at det vi hadde sagt var til hennes beste. Men det tok tid. I mellomtiden har jeg sendt henne en melding i ny og ne for å vise at jeg fortsatt husker på henne og bryr meg, men har ikke stilt opp som psykolog

Du må først og fremst tenke på deg selv!

Anonym poster: cbdf1b49b59e289ff6ac162e69a261a9

[2shy]

Jeg "slo opp" med min beste venninne siden barndommen, TS. Det var vanskeligere enn et kjæreste-brudd, det var forferdelig tungt. Ting har alltid vært vanskelig med henne, livet hennes har vært en eneste negativ mølje. Jeg ble søppelbøtta hennes, den personen hun spydde faenskapet sitt på hver gang vi møttes. Jeg prøvde å gi råd, hun var ikke interessert. Jeg ba henne gå til terapeut, for jeg hadde ikke forutsetninger til å kunne hjelpe henne.

Ting ble bare verre og verre, og jeg hjalp så godt jeg kunne. Det kom til et punkt hvor jeg begynte å grue meg til å snakke med henne på tlf, enda verre å møtes. Etter årevis med rollen som søppelbøtte og vanvittig lojalitet og hjelpsomhet fra min side, så fikk jeg nok. Jeg følte lite takknemmlighet for alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne og ungen hennes når alle andre stakk. Vi har ikke hatt kontakt på flere år.

Jeg savner henne såklart, fordi man slutter ikke å være glad i et menneske selv om man ikke har kontakt. Men begynner et vennskap å slite deg ut, så ta det på alvor.

Når det er sagt, man skal hjelpe venner. Man skal være lojal og stille opp når man har mulighet. Men må sette et skille på det å stille opp og det å være en evig terapeut. Kanskje venninna de har blokkert deg fordi hun føler at du har avvist henne som venn og tror du ikke vil vite av henne. Hvis hun sliter psykisk er det lett å reagere overilt. Gi henne tid, kanskje det er dette som skal til for at hun forstår at hun må få profesjonell hjelp. I mellomtiden må du tenke på deg selv

[sara-ellis]

Det samme har skjedd mellom meg og en av mine tidligere venninner. Og jeg har det så mye bedre med meg selv nå! Det skal ikke være sånn at du skal synes det er slitsomt å holde venninnen din til lags.

[AnonymBruker]

Tusen takk dere, og for at dere deler deres historier. Føler meg ikke så alene om det lengre

-TS

Anonym poster: 591d4cc2f73cd5a6ef80d6f74fa9209f