Gravid.. Vente med å fortelle han det?

[Gjest Fortvila]

Jeg er da havnet i den situasjonen at jeg er ufrivillig gravid med typen. Kondomen sprakk, og angrepille ble tatt.. Men jaggu har det klort seg fast...!

Forholdet er veldig ferskt, og av andre årsaker jeg ikke føler behov for å utdype her vil nok dette ende i en abort. Selv om det er utrolig tøft for meg... (Vet forøvrig at han ikke er klar for barn ennå han heller..)

Problemet er at han i helgen reiste offshore på en helt ny arbeidsplass. Jeg bare lurer på om jeg bør vente med å fortelle dette til han frem til han kommer hjem? Vil ikke ødelegge arbeidsinnsatsen hans ved å stresse han opp nå, han er veldig opptatt av å gjøre et godt inntrykk og å arbeide hardt der han er nå.

Hva tenker dere om dette......? Vanskelig å tenke rasjonelt selv oppi alt dette her, og jeg har heller ikke lyst til å fortelle venner eller familie om dette før han vet noe.

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok ventet med det til han kom hjem, med tanke på at han er der ute...

Anonym poster: d8bbd2d121d3ad7edd787db7af675964

[Patronus]

Hvis du vil, kan du sende meg en pm.

Kjæresten min var offshore når jeg tok testen, 3 mnd inn i forholdet vårt.

Jeg ventet med å fortelle han dette til han kom hjem, for jeg visste ikke helt hvordan han ville reagere.

Klem

[Gjest anonym]

Hvis du vil, kan du sende meg en pm.

Kjæresten min var offshore når jeg tok testen, 3 mnd inn i forholdet vårt.

Jeg ventet med å fortelle han dette til han kom hjem, for jeg visste ikke helt hvordan han ville reagere.

Klem

Hvordan reagerte han da? Beholdt du barnet? Er dere sammen idag?

[frøkna]

Du må nok kjenne på det selv, men han føler seg nok litt maktesløs når han er så langt unna og ikke får gjort noenting. Han vil nok forstå uansett om du velger å fortelle han det nå eller når han kommer hjem.

[Gjest LineaAlba]

Dette er uansett verst for deg som er gravid. Så kjenn etter hva du har lyst til, og gjør det som er riktig for deg.

[Patronus]

Hvordan reagerte han da? Beholdt du barnet? Er dere sammen idag?

Det var et stort sjokk for han og han gjorde det klart at han ikke på noen måte ønsket å beholde barnet, men ville støtte meg om jeg ville beholde. Han ville ikke presse meg til å gjøre noe jeg ikke hadde lyst til.

Jeg skulle egentlig ta abort, hadde pillen klar og skulle til legen dagen etter. Men det endte opp med at jeg ikke klarte det og valgte der og da at jeg skulle ta et tak i ting og bli mamma. Selvfølgelig ble kjæresten min skuffet, og det ble et tungt svangerskap da jeg følte at jeg skammet meg over å ha blitt gravid. Men etterhvert som magen vokste, så ble han mer og mer intr. og glad.

Den dag idag er vi enda kjærester og har det veldig fint sammen. Datteren vår er 15 mnd, han begynner på jobb i sommer og jeg er snart ferdig med utdanningen min.

Det har vært tungt, da jeg var mye alene. Det hjalp på å ha støttende foreldre og familien til kjæresten min. Uten dem vet jeg ikke om jeg hadde taklet baby-tiden så veldig bra. Kjæresten min har vært veldig støttende, og har jobbet intenst hardt for oss. Han har stilt opp hver eneste helg, og vært klage-mur for en sliten mor.

Med det sagt, så er det viktig at du tenker godt igjennom hva du ønsker. Jeg anbefaler også at du prater med en helsesøster, jordmor, lege, en nær venn eller familie medlem. Jeg skjønner at du helst vil at han skal være den første til å vite om svangerskapet, men det er veldig tungt å skulle bære på dette helt alene til han kommer hjem. Det hjalp for min del å bo hjemme under svangerskapet og 4 mnd etter fødsel. Etter det flyttet jeg for meg selv. Det finnes ikke noe rett eller galt nå, men at du heller tenker på hva kan gjøre meg til en god mor? Vil jeg klare meg alene om det ble slutt mellom meg og kjæresten min? Har jeg midlene for å kunne gi barnet en god oppvekst? Bare for å sette ting i perspektiv.

[Gjest Gjest]

Enig med KD over her.. Og jeg tror at det aller viktigste er hva den lille stemmen inni deg sier, den som du forsøker å få til å tie med fornuft. Hvis du ikke vil, så er saken helt grei. Men er det noe der som tviler, så er det en avgjørelse man ikke kan endre på... Ikke hak deg opp i hva ham vil eller ikke vil. Det er du som får kjenne det på kroppen, i mer enn bokstavelig forstand.

Han kommer nok over det, på ene eller andre måten uansett løsning til slutt.

[Løvefrøken]

Jeg syns det er viktig å fortelle tidlig, men har full forståelse om du venter til han kommer hjem. Han kan jo ikke gjøre noe fra eller til der han er nå uansett...

[AnonymBruker]

Jeg ringte og fortalte det da jeg ble uplanlagt gravid, jeg ville at han skulle ha like god tid til å tenke som jeg. Da vi møttes etter ca 3 uker hadde vi kommet like langt i tankeprosessen. Historien er litt lik historien til Katherina Dimitro, han ville ta abort, jeg greide ikke. Vi er fremdeles sammen etter ti år og har nå to barn sammen.

Lykke til!

Anonym poster: ab4522b3283128eebf0e7fd70c285c66

[Cristella]

Jeg var i samme situasjon som deg. Fant ut at jeg var gravid mens kjæresten (eksen nå da) var på sjøen. Jeg klarte ikke å bare gå å late som ingenting, så jeg ringte og fikk stamma det ut. Da var jeg 17 år, og på laaangt nær klar til å bli mor, og han var heller ikke klar. Men vi bestemte oss for å beholde, da ingen av oss egentlig ønsket abort. Nå endte det med SA for vår del, da..

Jeg ville fortalt det til han. Ikke gå rundt med alle disse tankene alene! Men som andre også har skrevet: stol på deg selv og hør på den lille stemmen i hodet ditt!

[Gjest fjellhamster]

Han er vel sikkert ikke ute så lenge? Med tanke på at det er ny jobb og greier, så ville jeg faktisk ventet til han kom hjem. Men for din egen del kan det være en idé og snakke med f.eks. lege, helsesøster etc. og få delt tankene dine med noen.

[Anciol]

Jeg ble gravid med nummer 2, pga at p-pillen feilet , akkurat når jeg skulle fullføre mastergraden min i dok.vit , jaja jeg valgte å beholde, selv om det var hardt å ta eksamen gravid:) og fortalte han det, han ville at jeg skulle ta abort , men endret syn etter en samtale med hans foreldre og mine foreldre( fikk en B) . Så ja 9 mndr senere kom go'jenta mi til verden:) hun er på vei inn i sitt 5 år:)= mens sønnen min går mot sitt 6 år:)

fortell det til han med en gang, så han får vite det snarest!

Endret 13. februar 2013 av Anciol