Det eneste jeg vil er å bli mamma.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er riktig sted å poste dette, men jeg må bare få det ut på en eller annen måte.

Jeg har utrolig lyst på barn! Særlig det siste året har jeg ønsket og håpet å bli gravid. Jeg og kjæresten har vært sammen i 4 år og bodd sammen i 1 1/2 år. I starten av forholdet var det han som ville ha barn en gang og jeg var ikke sikker på om jeg ville i det hele tatt. Men de siste årene har jeg fått mer og mer lyst på barn. Problemet er at kjæresten vil vente hvert fall fire eller fem år, men jeg klarer ikke vente. Hver gang jeg ser et barn eller tenker på det får jeg en stor klump i magen og blir ordentlig lei meg. Jeg trodde at disse følelsene kom til å gå vekk etterhvert og at jeg ikke tenkte godt nok over det, kanskje jeg hadde blitt mer redd hvis det hele var mer virkelig og skjønt at vi er for unge. Så en måned kom ikke mensen som den skulle, jeg tenkte at den sikkert kom etterhvert, men det gjorde den ikke. På samme tid var jeg mye sliten og kvalm. Jeg fant ut at jeg måtte ta en test, men skjønte ikke hvordan jeg kunne ha blitt gravid heller.

Så tok jeg testen og det eneste jeg tenkte var: hva hvis den er positiv? Burde jeg ikke være redd for at den er positiv? Alt gikk så fort helt til jeg plukket opp testen og leste av svaret. Den var negativ, og jeg begynte å gråte med en gang. Jeg ble så lei meg og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Da skjønte jeg at jeg virkelig vil ha barn nå og at det ikke bare er en fjern drøm.

Kjæresten er fortsatt bestemt på at det er for tidlig og jeg skjønner jo det. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Alt jeg tenker på er å få barn. Jeg klarer ikke se barn eller være med barn uten å lengte etter egne. Det blir ikke bedre av at to kusiner og en venninne nettopp fikk barn og jeg ser hvor lykkelige de er. Jeg føler virkelig at jeg er klar for barn og at vi hadde klart oss kjempe bra. Jeg skulle bare ønske at kjæresten min var noen år eldre eller på samme nivå som meg når det gjelder barn.

Uff, vet ikke om jeg fikk forklart det godt nok her. Det enkleste er vel å si at jeg har blitt skikkelig babysyk og trenger litt råd og feedback.

Jeg er forresten 20 år og kjæresten er 21, vi leier leilighet sammen og har et fint, stabilt forhold. Har også et godt forhold til familiene våre.

Anonym poster: 3942f1a893d07199a368d0714808617a

[AnonymBruker]

Har det på samme måte som deg.. Er 21 og kjæresten er 24. Har vært sammen to år og jeg er så klar, men ikke han... Begge søstrene mine har barn og jeg kjenner jeg blir grønn av misunnelse. Trudde det bare var en sånn periode som kom til å gå over, men her sitter jeg et år senere og venter på at samboeren skal si ja.. Håper det går over snart

Anonym poster: 7c7189c4b31806e950a7c358e8b9ac41

[AnonymBruker]

Men når du vet han ønsker seg barn i fremtiden(altså om 4-5 år) hva er hasten? Spør deg selv hvorfor han vil vente. Gå litt inn i dette, og se det fra hans perspektiv.

Med det sagt, så syns jeg det er veldig ungt å prøve å få barn i en alder av 20 og 21. Vi har barn, er på akkurat samme alder som dere. Riktig nok var det et uhell, og hadde jeg kunne valgt, hadde jeg ventet ihvertfall 6 år. Det er ingenting rosenrødt med en utdanning som venter på å bli ferdig, økonomi som såvidt strekker til. Vi får ikke reist spontant på turer sammen, og bare være et ungt og forelsket par. Bare for å nevne noen ting. Stress ned, nyt tiden dere har sammen som kjærester og gled deg over at dere vil bli foreldre i fremtiden.

Anonym poster: 6babf418f8864c2dccf71556f03e0df6

[AnonymBruker]

Men når du vet han ønsker seg barn i fremtiden(altså om 4-5 år) hva er hasten? Spør deg selv hvorfor han vil vente. Gå litt inn i dette, og se det fra hans perspektiv.

Med det sagt, så syns jeg det er veldig ungt å prøve å få barn i en alder av 20 og 21. Vi har barn, er på akkurat samme alder som dere. Riktig nok var det et uhell, og hadde jeg kunne valgt, hadde jeg ventet ihvertfall 6 år. Det er ingenting rosenrødt med en utdanning som venter på å bli ferdig, økonomi som såvidt strekker til. Vi får ikke reist spontant på turer sammen, og bare være et ungt og forelsket par. Bare for å nevne noen ting. Stress ned, nyt tiden dere har sammen som kjærester og gled deg over at dere vil bli foreldre i fremtiden.

Anonym poster: 6babf418f8864c2dccf71556f03e0df6

TS her:

Jeg skjønner godt hva du mener. Men jeg kan ikke noe for det jeg føler. Jeg tenker ofte på alle ulempene. Men det hjelper ikke... Det jeg er mest redd for nå er at jeg plutselig skal bli gravid og kjæresten skal tro at jeg gjorde det med vilje, men samtidig så vil jeg bli gravid. Hadde aldri lurt han til å gjøre meg gravid, det er jo det verste man kan gjøre i en slik situasjon.

Anonym poster: 3942f1a893d07199a368d0714808617a

[lillevill]

Vil bare si Ts at du TROR at du ser dine kusiner er lykkelige. Du vet ikke om de er slitne, deprimerte, ensomme i forholdet, eller fortvilte over muligheter de ikke lengre har.Etter jeg fikk barn så vet jeg at et liv uten også kan være fantastisk. Det har så mye med hva du gjør med tiden din..du er ung. Reis, dra til new york på shopping. Studer i utlandet. Spar opp til opplevelser med gode venner og din kjæreste. Feir livet, Feir kjærligheten. Barnet kommer før eller siden, og når det har kommet er det ikke lett å gjøre alt man drømte om.

[solalv07]

Hei, jeg er ny her.

Jeg og samboeren prøver å bli foreldre. Vi mistet i februar på uke 5, så nå prøver vi igjen.

Vi er 19 og 22 år, ganske ung ja!

ønsker alle lykke til

[AnonymBruker]

Uff og uff. Dere bør virkelig tenke dere om. Om det er nattevåk og syke barn (kan skje for alle) dere mest av alt ønsker dere nå. Ungdomstiden får dere aldri tilbake!

Å bli frattatt muligheten til en utdannelse og ha frihet til å gjøre akkurat det dere har lyst til i noen år fremover.

Det er ikke moro å sitte hjemme helg etter helg, når andre på deres alder kan gjøre akkurat det de har lyst til.

Spørsmål til TS og solalv07? Hva jobber dere og samboere med?

Når jeg leser at så unge mest av alt ønsker seg barn. tenker jeg at dere bor på små steder med få muligheter. Stemmer det?

Anonym poster: 958ff2b4dae9ec07fd1c1399b04c9d7a

[~white lady~]

Slapp av, lev livet!

Ble gravid selv som 22-åring, det var et delvis uhell, får en si. Samtidig hadde jeg lyst på barn, samboeren min også.

I ettertid har jeg jo skjønt at vi ble ganske påvirket av familien rundt oss, spesielt hans side. Ingen barnebarn i familien ennå, og moren hans samt søstrene pushet på for at vi skulle få barn. Alle ble jo henrykte når det endelig skjedde.

Det har gått helt fint, for alle del, vi er vel etablerte med grei økonomi, men det hadde vært enda bedre om vi hadde ventet noen år, for det ble noen tøffe tak økonomisk etterpå, samt at forholdet gikk på en smell. Ingen av mine venninner hadde heller fått barn så jeg ble etterhvert ganske så alene. Tøft de første årene, men så kom det seg. Men, det kunne liksågodt gått andre veien, med samlivsbrudd og 50/50.

Så mitt råd er; vente noen år til dere begge er klare.

[robotkalle]

Få barn så fort som overhodet mulig. De færreste har muligheter til å gjøre noe spesielt i livet, eller ut av livet. Eneste måten å overlevere deg selv til fremtiden på, og sørge for at du kommer i historien på en eller annen måte, det er ved å reprodusere. Begynner du tidlig, vil du kunne få mange barn. Med mange barn, øker sannsynligheten for at du vil kunne få en unge som får til noe mer enn hva du klarte og duger til. Hvis du i tillegg er supersnill mot en, kinesisk-disiplinert mot neste, voldelig mot den tredje, god mot den fjerde, streng mot den femte, og misbruker den 6e, så får du kanskje også en ny Knausgård. Verdt å tenke på.

[solalv07]

gffg

Endret 30. oktober 2013 av solalv07

[solalv07]

det skulle stå: en av grunnene til at vi begynner å prøve så tidlig er at jeg har...

[Catgirl]

Jeg hadde det litt som du for 4 år siden etter en tidlig spontanabort jeg hadde. Det var ikke planlagt. Jeg ville så desperat bli gravid igjen etter spontanaborten at jeg ble ekstremt deppa fordi daværende type ikke ville ha barn da. Nå er jeg 27 og snart ferdigutdannet og ser at det kommer til å passe mye bedre å få barn etter studiet. Tror det kan være lurt å tenke på hvordan økonomien og det praktiske blir etter barnet blir født. Det er jo dyrt å ha barn og man må sette barnets behov foran egne behov. Kan tenke meg at det er et enormt ansvar. Ikke så mye egen tid da mer nei... Vi planlegger barn så fort jeg får meg en ordentilig jobb! Det er jo forstatt mulig å få mange barn. Min mor fikk 7 barn etter hun fyllte 31 år.

[solalv07]

her er det også sykdomen som spiller en viss rolle, risikerer å bli steril i en ungalder pga medisiner jeg har tatt og selve sykdommen.