Spørte han om et personlig spørsmål..

[AnonymBruker]

Jeg holder på med en fyr, og i det siste har han nevnt i ett par telefonsamtaler at han sliter med noen psykiske problemer. Jeg har ikke tenkt helt på det, da jeg ikke vile presse meg på.

Nå i ettermiddag skreiv jeg en melding til han der jeg spørte når han var hjemme fra jobb, fordi jeg hadde noe jeg måtte spørre han om. Han sa det var greit, at jeg bare kunne spørre han der og da. Jeg sendte en melding å lurte på hva disse psykiske problemene gikk ut på? Hva tankene hans var rundt dette.. Og om han kunne ringe meg opp igjem.

Nå er det 6 timer siden, og han har ikke svart. Føler meg passe dum nå.. Burde jeg sende en melding til å si at jeg forstår om han ikke vil snakke om det, og at det ikke var meningen å spørre om det? Eller skal jeg bare la det være?

Anonym poster: be0f8753e0bf971c871da88b80f220a7

[Gjest Violetta]

Hvorfor sendte du melding om noe så personlig? Hvorfor ikke heller spørre ham en gang dere var sammen?

[Surriball]

Jeg ville følt et sånt spørsmål som en invasjon av privatlivet mitt, i hvertfall formulert på den måten. Taktløst, faktisk!

Endret 12. februar 2013 av Surriball

[Gjest LineaAlba]

Sånne tema må man ha en annen tilnærming til. Hvorfor følte du plutselig for å spørre han om dette? Hadde vært mer naturlig å snakke om det når han selv tok det opp. Du sender melding og ber han om å ringe deg senere, fordi du vil spørre han ut om hans psykiske problemer. Det hadde gjort meg veldig ukomfortabel. Du burde kanskje unnskylde deg, og la han snakke om sine psykiske problemer på egne premisser heretter.

[AnonymBruker]

Mhm, helt enig med dere. Tenker på det i ettertid.

Hva syns dere jeg bør gjøre? Sende en melding å be om unnskyldning, eller vente til han tar kontakt?

Anonym poster: be0f8753e0bf971c871da88b80f220a7

[Skjønningen]

Woups, det der burde du kanskje ha tatt opp ansikt til ansikt eller i alle fall i en samtale (telefon eller ikke). Nå som gjort er gjort, så synes jeg likevel ikke det er grunn nok til at han skal bære nag. Han tar nok snart kontakt skal du se.

[Gjest JJune]

Når folk en sjelden gang iblant har spurt meg om hva jeg sliter med klarer jeg ikke å svare. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje jeg skammer meg, kanskje jeg bare føler det er for privat, ihvertfall klarer jeg bare ikke. Man må virkelig DRA ordene ut av meg for at jeg skal si noe som helst, og er jeg i feil humør eller jeg ikke kjenner deg veldig godt blir jeg bare sint eller ignorerer deg.

Nå vet ikke jeg hva det er han sliter med, men det kan jo hende at det er noe lignende med han. Det er ofte sånn. Eller så kan det være noe annet. Det er jo ikke så lett å vite. Jeg hadde ihvertfall blitt utrolig ukomfortabel. Håper du finner ut av det!

Endret 12. februar 2013 av JJune

[AnonymBruker]

Vet ikke hvorfor jeg plutselig spørte om det, følte liksom at han har snakket så mye om det at han hinta til at han ville jeg skulle spørre hvordan det gikk, eller litt om det der.

Herregud, føler meg dum nå.

- TS

Anonym poster: be0f8753e0bf971c871da88b80f220a7

[Gjest LineaAlba]

Vet ikke hvorfor jeg plutselig spørte om det, følte liksom at han har snakket så mye om det at han hinta til at han ville jeg skulle spørre hvordan det gikk, eller litt om det der.

Herregud, føler meg dum nå.

- TS

Anonym poster: be0f8753e0bf971c871da88b80f220a7

Du kan jo ringe ham eller besøke ham, og si at det ikke var meningen å være så direkte, men at du heller ville betrygge han om at du er der hvis han trenger deg. Eller noe i den duren?

[AnonymBruker]

Du kan jo ringe ham eller besøke ham, og si at det ikke var meningen å være så direkte, men at du heller ville betrygge han om at du er der hvis han trenger deg. Eller noe i den duren?

Takk, ja det var lurt:)

Lurer på om jeg bare skal la det ligge.. Skreiv jo i den første meldingen at om han ikke ville snakke, så trengte han ikke svare. Og da tar jeg hintet om at han ikke ville snakke om det.

Anonym poster: be0f8753e0bf971c871da88b80f220a7

[estrella]

Det spørs hvor han er hen ifh til problemene sine. Jeg hadde ikke hatt noe problem å svart på et slikt spm, selv over sms. Jeg synes ikke det er flaut, fælt eller noe som helst å si at jeg har psykiske problemer (angst og depresjon) og at jeg går på medisiner i forhold til det. Men noen synes det er helt fælt å måtte si den informasjonen.

La det ligge til du møter han ansikt til ansikt neste gang . Bare si at du ikke mente det som at du på død og liv MÅ vite det, men at du lurer, for da hva vet du hva det dreier seg om og eventuelt hvordan du skal forholde deg til det ifh til støtte. Det kan nemlig være veldig tøft å være i lag med en person som er psykisk syk. Men hvis dere er flinke til å kommunisere vil det gjøre ting enklere