Er ikke god på å ivareta venner.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så flink til å ivareta mine venner. Dette fører til at jeg har svært få venner. Noe som jeg egentlig ikke har noen problemer med for jeg føler jeg får dekket mine behov igjennom samboer og familie.

Jeg har alltid vært på en måte en enstøing som trives best i mitt eget selskap. Gjerne med en bok på rommet mitt.

Jeg hadde en periode da jeg var 18-20år hvor jeg hadde ei bestevenninne som jeg hang med konstant. Men jeg kjente tilslutt at vennskapet tærte litt på meg og at jeg hadde behov for mer alenetid. Denne venninnen ble ikke så glad for det. Hun mente at jeg var en dårlig venninne som ikke hadde tid til henne lengre.

Når jeg blir kjent med nye mennesker eller møter gamle venner så holder jeg de på en viss avstand. Jeg har sjeldent kontakt med dem. Men kan fint konversere og være sosial om jeg møter dem på fest f.eks.

Jeg tror jeg er litt redd for at jeg skal få god kontakt med noen. Fordi da får de forventninger til meg som jeg vet at jeg ikke klarer å oppfylle. I gjengjeld så forventer jeg aldri at folk jeg kjenner skal stille opp for meg i tykt og tynt.

Jeg tror jeg rett og slett ikke er laget for å være vennemateriale. Er det flere som har det slik? Jeg leste noe om det å være introvert og mye av det stemmer med meg. Men jeg har ikke noe problemer med å fungere sosialt med andre. Jeg bare føler det kan bli stress om det er for ofte.

Er jeg rar eller egoistisk som selv velger å kun ha bekjentskaper fremfor nære og gode venner? Jeg føler at jeg kanskje kan bli oppfattet som falsk eller overfladisk av enkelte fordi jeg ikke er interessert i å virkelig kjenne personene som jeg møter i livet.

Anonym poster: d280393c1b324a9c06933ae3e3dba37f

[123bell]

Jeg kjenner meg veldig igjen. Etter en lang skoledag, barn, kjæreste og familie orker jeg ikke å være sosial. Tenkte mye over det før, men så innså jeg at det ikke er noe galt med sånne som oss! Jeg er ikke typen som får så veldig mye ut av å sitte på cafeer og fly rundt, for å være sosial. Jeg har behov for alenetid, når jeg først får sjansen.

Jeg har funnet ut av at jeg er introvert, noe jeg opplever at er litt tabu i dagens samfunn. man skal helst ha uendelig mange baller i luften og sjekke seg selv inn på div cafer og utesteder på facebook daglig, for å være "kul". Why? Det er mer sosialt akseptert å være ekstrovert.

Neh, lev livet ditt som du vil, og omgås de menneskene du vil, når du vil.

Endret 12. februar 2013 av *ShellaBella*

[Petra75]

Ja, jeg har det akkurat på samme viset. Jeg begynner å bli så gammel, så jeg er mer enn fornøyd med de få vennene jeg har. De kjenner meg godt og vet at jeg setter stor pris på dem selv om jeg ikke ringer seks ganger i uka.

De gangene jeg tenker mest over det er når det f.eks. begynner nye kollegaer. De må jo synes jeg er verdens mest asosiale kollega - jeg har litt for lite tålmodighet til opplæring av nye "hypersosiale" mennesker, og overlater helst den biten til andre. Jeg trenger også litt tid før jeg blir kjent med folk, og er selektiv til hvem jeg slipper innpå meg.

Men sånn er jeg bare. Jeg trives godt med det, og bryr meg også vanligvis svært lite om hva folk mener om meg

[AnonymBruker]

Du beskriver meg godt. Du er ikke alene.

Anonym poster: 40740d503f318c028bf167730e70cdd9

[Singha]

Det finnes flere av oss enn en skulle tro

[Gjest Funky Punk]

Du er ikke alene.

Jeg har to gode venner. Noen ganger ser jeg de hver dag, andre ganger kan det gå måneder mellom hver gang jeg ser dem.

Deilig med slike venner hvor man føler at man ikke trenger å ivareta vennskapsforholdet.

Jeg trives veldig godt i mitt eget selskap, har dyr å ta meg av, har en mann og i tillegg en sykdom som setter meg helt ut i perioder. Mine venner forstår det og maser ikke i perioder hvor jeg holder meg for meg selv.

Likevel så føles det ikke som at det var to mnd siden sist når vi møtes igjen.