Hvordan forbrede seg på et brudd?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i 3 år, bor sammen også. Vi har en gang tidligere snakket om å slå opp, dette var i sommer. Pga. vi kanskje ikke følte så mye for hverandre lenger, annet enn at vi var veldig glade i hverandre. Dette var noe begge var enige om men begge syntes det var trist også, spesielt han.

Nå er jeg 100% sikker. Vi er mer som venner enn kjærester. Hvertfall føler jeg det sånn. Jeg tror han også føler litt på dette av og til, men kommer aldri til å innrømme det for seg selv, eller noen andre.

Jeg føler meg ikke tiltrukket av han lenger, men jeg utrolig glad i han. Jeg skjønner nå at jeg må gjøre det slutt, og jeg håper så inderlig at vi kan være venner etterpå.

Så mitt spørsmål blir; hvordan best forbrede seg på et brudd? Hvordan gjøre det på best mulig måte? Jeg får vondt i magen av å tenke på det.

Jeg tenker at det er best å bare sette seg ned sammen og være 100% ærlig. Prøver å se for meg at han blir veldig veldig lei seg og takle det, men innser at det vil bli veldig vanskelig for meg. Jeg tenker også at foreldrene hans kommer til å hate meg. Og vennene hans.

Noen som har noen tips å komme med her? Jeg føler meg utrolig slem som skal gjøre dette, men samtidig så føler at jeg vil vite det hvis kjæresten min ikke følte seg tiltrukket til meg lenger og følelsene var mer vennskapelige.

Anonym poster: f8b25ae691e8109f1c9f388223aab1cd

[Inwe]

Ser ut som du vet ganske greit hva du må gjøre. Sett deg ned å snakk med han, vær ærlig og hyggelig og la han bli sur, leiseg og la han komme med innspill. Er bedre at du snakker med han enn å fortsette i et forhold du ikke vil ha, også for han. Da kan han også komme seg videre. Vennskap kan bli trøblette i starten, men det er jo de som klarer det også

Når det kommer til foreldrene og vennene hans, kommer de nok ikke til å hate deg, men de kommer nok til å holde seg på hans side og ikke ha så alt for mye med deg å gjøre lenger.

[AnonymBruker]

Ser ut som du vet ganske greit hva du må gjøre. Sett deg ned å snakk med han, vær ærlig og hyggelig og la han bli sur, leiseg og la han komme med innspill. Er bedre at du snakker med han enn å fortsette i et forhold du ikke vil ha, også for han. Da kan han også komme seg videre. Vennskap kan bli trøblette i starten, men det er jo de som klarer det også

Når det kommer til foreldrene og vennene hans, kommer de nok ikke til å hate deg, men de kommer nok til å holde seg på hans side og ikke ha så alt for mye med deg å gjøre lenger.

Ja, jeg håper ikke de kommer til å hate meg. Forventer ikke å ha noe særlig med de å gjøre, bare det ikke blir sånn at de blir sinte eller det blir uhyggelig hvis vi tilfeldigvis ser hverandre et sted.

Det har seg sånn at mange av hans nære venner bor rett ved oss, familien bor litt lenger unna. Vi deler også en leilighet, vet ikke hvordan vi skal gjøre dette, men vi finner vel en løsning.

Jeg tenker å bare si det jeg føler og gjøre det klart at denne gangen ønsker jeg ikke å "prøve litt til" eller forsøke å fikse det, men på en veldig forsiktig måte. Så får det bli opp til han om han vil være venn med meg.

Vet at jeg selv også kommer til å bli veldig lei meg. Og sikkert mye jeg ikke klarer å forutse nå. For jeg er jo glad i han. Vi skal egentlig på en festival til sommeren, men denne får jeg bare avlyse så får han dra hvis han vil (vi skal med hans venner). Det er slike praktiske ting jeg også prøver å forbrede meg på.

Takk for at du svarte Det er skikkelig kjipt å gå rundt sånn og vite at man bare må gjøre det. Jeg tenker på det hver time hver dag, så det er virkelig på tide nå. ts

Anonym poster: f8b25ae691e8109f1c9f388223aab1cd

[AnonymBruker]

Gjerne fortell hvordan det går når du gjør det. Er i ganske lik situasjon som deg...

Anonym poster: f36b3129b8328edfa968ceb5583f97a8

[AnonymBruker]

Gjerne fortell hvordan det går når du gjør det. Er i ganske lik situasjon som deg...

Anonym poster: f36b3129b8328edfa968ceb5583f97a8

Det kan jeg gjøre

Anonym poster: f8b25ae691e8109f1c9f388223aab1cd

[Inwe]

Jeg gjorde det i går. Slo opp med min samboer igjennom 5 år siden jeg ikke føler noe for han. Dro rett og slett bare av plasteret, sa rett ut at dette ikke funker lenger og at jeg ikke orker å kjempe lenger. Vi har snakket om i 1 år at ting ikke går veldig bra og det blir ikke bedre. Satt meg deretter ned med han og spurte om han lurte på noe og om han ville snakke. Snakka med han så lenge han ville, lot han bli sint og lei seg. Pakka bagen, dro på jobb også til mine foreldre. Det praktiske får vi ta til uka når han har latt det synke inn, kjenner jeg gruer meg..