Depresjon er en ond sirkel.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært av den stille, sjenerte typen. På skolen opp igjennom årene hadde jeg veldig få, men gode venner som jeg alltid holdt meg til. Jeg har alltid hatt problemer med å bli kjent med nye mennesker og utvide nettverket mitt, nettopp fordi jeg er så sjenert. Jeg har slitt med depresjon og selvmordstanker siden jeg startet i tenårene (har ikke vært hos legen og fått stilt en diagnose men er ganske sikker på at det er depresjon). Jeg har i periodesvis hatt bra dager, men på slutten av dagen sitter jeg igjen med en trist følelse om at jeg ikke orker å mer. Dette er utrolig slitsomt da jeg blir tappet for energi og krefter av å føle meg så nedstemt.

For et par år siden flyttet jeg hjemmefra for å studere. Det første semesteret hadde jeg det veldig bra. Jeg ble kjent med noen nye mennesker, fikk meg kjæreste og fikk endelig vært med på ting; dra på fest, middag hos venner osv. som jeg tidligere ikke hadde gjort. Nå følte jeg virkelig at jeg livet mitt var blitt bedre og begynte å tenke positivt:)

Dessverre varte denne "gladfølelsen" bare en kort periode. Depresjonen kom sakte men sikkert tilbake igjen. Plutselig kunne det føles som at jeg hadde en svart sky over meg og var tilbake i den onde sirkelen av depresjon. Nå har jeg nesten ingen kontakt med vennene mine her, utenom skolen. Jeg orker ikke å være med å finne på noe fordi jeg er redd for at jeg blir for kjedelig å henge med meg og at de bare vil invitere meg fordi de synes synd på meg. Hodet mitt fylles av negative tanker til tross for at jeg prøver å tenke positivt.

Jeg går konstant rundt med selvmordstanker, men vet godt selv at jeg aldri vil klare å gjennomføre noe slikt fordi jeg er redd for hva som kommer til å skje etterpå når jeg dør.

Jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke å gå rundt å være lei meg hele tiden. Jeg orker ikke å være deprimert. Jeg er lei av at de negative tanker tar overhånd:(

Dette ble kanskje et langt innlegg. Jeg har egentlig ingen spørsmål, men tror jeg bare trengte å lufte tankene mine litt. Jeg har ikke fortalt noen hvordan jeg har det bortsett fra kjæresten, men han kan ikke hjelpe meg.

Anonym poster: cb28eac93b3c194ad786ac83c378421f

[Gjest LadySizz]

Først og fremst;

Har du noe slags profesjonell hjelp? Er fastlegen din klar over din situasjon? Virker som du har virkelig behov for det.

[AnonymBruker]

Først og fremst;

Har du noe slags profesjonell hjelp? Er fastlegen din klar over din situasjon? Virker som du har virkelig behov for det.

Har ingen profesjonell hjelp og fastlegen er heller ikke klar over situasjonen. Det tok meg veldig lang tid før jeg fortalte det til kjæresten min da jeg syns det er vanskelig å snakke om det. Jeg har aldri vært en person som liker å snakke om mine innerste tanker og følelser.. jeg føler meg så "naken" når jeg gjør det. Å måtte snakke med fastlegen om det er ubehagelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram da dette er et veldig sårt tema for meg:( Jeg vil jo få hjelp. Jeg vil jo ha det bedre. Men er så redd for at hvis jeg forteller fastlegen om det så vil han ikke klare å hjelpe meg, og da har jeg bare delt et så personlig tema til ingen nytte.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

[Gjest LadySizz]

Har ingen profesjonell hjelp og fastlegen er heller ikke klar over situasjonen. Det tok meg veldig lang tid før jeg fortalte det til kjæresten min da jeg syns det er vanskelig å snakke om det. Jeg har aldri vært en person som liker å snakke om mine innerste tanker og følelser.. jeg føler meg så "naken" når jeg gjør det. Å måtte snakke med fastlegen om det er ubehagelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram da dette er et veldig sårt tema for meg:( Jeg vil jo få hjelp. Jeg vil jo ha det bedre. Men er så redd for at hvis jeg forteller fastlegen om det så vil han ikke klare å hjelpe meg, og da har jeg bare delt et så personlig tema til ingen nytte.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

Forstår det kan være vanskelig og skal ta skrittet til å be om hjelp. Har selv vært i lignende situasjon.

Men det du skal huske er jo at du har krav fra legen din om å få hjelp,så det kan jo uansett ikke bli slik at visst du fortelle alt hvordan du har det og føler deg må det skje noe.

Sier ikke at du ikke må stå på selv for å skaffe deg diverse hjelp og slikt,men du har rett til at legen din skal hjelpe deg!

Og være psykisk syk er vanskelig og tungt,men man må bare starte en plass for å prøve å komme seg opp igjen,og jeg tror virkelig det første steget ditt bør være å kontakte legen din.

[Gjest Gaea]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, med unntak av at jeg heldigvis har gode perioder også.

Siden jeg er litt i samme situasjon er det ikke så lett å si hva du burde gjøre, men steg èn må jo nesten bare bli å snakke med lege eller psykolog. Merker selv at det ikke frister, av litt samme grunn som deg (er så vant til å nesten måtte sloss for å få hjelp, og orker ikke det nå).

Men man kommer jo ingen vei uten å prøve, og noe av det verste er vel at det kan gå utover de som er glad i deg også, som venner og kjæreste. Det er jo ikke noe gøy å se at noen du bryr deg om har det vanskelig, når du ikke vet helt hva du kan gjøre for å hjelpe...

[Gjest norah]

Har ingen profesjonell hjelp og fastlegen er heller ikke klar over situasjonen. Det tok meg veldig lang tid før jeg fortalte det til kjæresten min da jeg syns det er vanskelig å snakke om det. Jeg har aldri vært en person som liker å snakke om mine innerste tanker og følelser.. jeg føler meg så "naken" når jeg gjør det. Å måtte snakke med fastlegen om det er ubehagelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal gå fram da dette er et veldig sårt tema for meg:( Jeg vil jo få hjelp. Jeg vil jo ha det bedre. Men er så redd for at hvis jeg forteller fastlegen om det så vil han ikke klare å hjelpe meg, og da har jeg bare delt et så personlig tema til ingen nytte.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

For det første så tror jeg du må legge vekk tanken om at dette er noe noen vil "reagere på" om du forteller om - depresjon er langt mer utbredt enn hva man skulle tro.

En annen ting er at terapi ikke funker slik at man må legge ut om alle sine innerste tanker og følelser - og det er ikke slik at man skal grave i ett og alt.

En like stor del av terapien, og hele delen om du selv vil - kan like gjerne handle om å finne teknikker i hverdagen for å minske/endre tankemønstre.

Ikke alle er deprimerte på grunn av konkrete hendelser eller vonde opplevelser - og for dem hjelper det jo lite å "snakke om noe vondt som har skjedd", når egentlig ingenting vondt faktisk har skjedd. Depresjon kan like gjerne handle om at man har mekanismer i hjernen/manglende signaler/barrierer osv som skaper depresjon.

Det ligger minst like mye verdi i å lære seg å håndtere det, og å øve seg på å endre disse negative tankemønstrene. Aksept, og å lære seg at også i depresjonen kan man finne lyspunkter i hverdagen.

Studier viser også at selvhjelpsbøker(av kvalitet selvsagt) kan hjelpe like mye som terapi(aller helst i kombinasjon med terapi selvsagt), så dette er noe jeg ville vurdert.

I ditt tilfelle er det gått ganske langt når du også sliter med suicidale tanker - og det alene er en sentral grunn til at du rett og slett må oppsøke fastlegen.

Du trenger ikke fortelle noe annet enn at du i mange år har slitt med depresjoner og suicidale tanker, og du trenger en henvisning til psykolog.

Fastlegen din får slike henvendelser hele tiden, og det er jo grunnen til at ventelistene kan være lange enkelte steder.

Siden du studerer kan du også henvende deg til psykiatrisk sykepleier/psykologtilbud på høyskolen/universitet - og jeg ville gjort det nå før eksamenstiden, da det gjerne er veldig fulle lister rundt eksamen(mange utsetter å ta kontakt inntil siste liten).

Du må rett og slett tvinge deg selv til å oppsøke hjelp, og bare legge bort tanker om at det er flaut/vanskelig/vondt - og bare ta det ett skritt av gangen derfra.

Du må også være forberedt på at bedring kan ta tid - og at det vil variere i perioder slik det har gjort til nå.

[AnonymBruker]

Det er som om jeg skulle skrevet det selv, med unntak av at jeg heldigvis har gode perioder også.

Siden jeg er litt i samme situasjon er det ikke så lett å si hva du burde gjøre, men steg èn må jo nesten bare bli å snakke med lege eller psykolog. Merker selv at det ikke frister, av litt samme grunn som deg (er så vant til å nesten måtte sloss for å få hjelp, og orker ikke det nå).

Men man kommer jo ingen vei uten å prøve, og noe av det verste er vel at det kan gå utover de som er glad i deg også, som venner og kjæreste. Det er jo ikke noe gøy å se at noen du bryr deg om har det vanskelig, når du ikke vet helt hva du kan gjøre for å hjelpe...

Jeg vet at jeg må ta det skrittet selv og søke hjelp. Ingen rundt meg er tankelesere, og det er ikke så lett å vite at jeg har det så tungt når jeg hver dag tar på meg en "gladmaske" for å skjule det.

Depresjonen har gått utover kjæresten og han har dessverre måttet takle mine tunge perioder hvor jeg har grått meg i søvne hver dag og vært sint på alt og alle. Jeg vet at dette sliter han ut veldig.

Jeg håper både du og jeg vil få det bedre:) Det er godt noen forstår hvordan jeg har det.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

[AnonymBruker]

For det første så tror jeg du må legge vekk tanken om at dette er noe noen vil "reagere på" om du forteller om - depresjon er langt mer utbredt enn hva man skulle tro.

En annen ting er at terapi ikke funker slik at man må legge ut om alle sine innerste tanker og følelser - og det er ikke slik at man skal grave i ett og alt.

En like stor del av terapien, og hele delen om du selv vil - kan like gjerne handle om å finne teknikker i hverdagen for å minske/endre tankemønstre.

Ikke alle er deprimerte på grunn av konkrete hendelser eller vonde opplevelser - og for dem hjelper det jo lite å "snakke om noe vondt som har skjedd", når egentlig ingenting vondt faktisk har skjedd. Depresjon kan like gjerne handle om at man har mekanismer i hjernen/manglende signaler/barrierer osv som skaper depresjon.

Det ligger minst like mye verdi i å lære seg å håndtere det, og å øve seg på å endre disse negative tankemønstrene. Aksept, og å lære seg at også i depresjonen kan man finne lyspunkter i hverdagen.

Studier viser også at selvhjelpsbøker(av kvalitet selvsagt) kan hjelpe like mye som terapi(aller helst i kombinasjon med terapi selvsagt), så dette er noe jeg ville vurdert.

I ditt tilfelle er det gått ganske langt når du også sliter med suicidale tanker - og det alene er en sentral grunn til at du rett og slett må oppsøke fastlegen.

Du trenger ikke fortelle noe annet enn at du i mange år har slitt med depresjoner og suicidale tanker, og du trenger en henvisning til psykolog.

Fastlegen din får slike henvendelser hele tiden, og det er jo grunnen til at ventelistene kan være lange enkelte steder.

Siden du studerer kan du også henvende deg til psykiatrisk sykepleier/psykologtilbud på høyskolen/universitet - og jeg ville gjort det nå før eksamenstiden, da det gjerne er veldig fulle lister rundt eksamen(mange utsetter å ta kontakt inntil siste liten).

Du må rett og slett tvinge deg selv til å oppsøke hjelp, og bare legge bort tanker om at det er flaut/vanskelig/vondt - og bare ta det ett skritt av gangen derfra.

Du må også være forberedt på at bedring kan ta tid - og at det vil variere i perioder slik det har gjort til nå.

Det er lettere sagt enn gjort. Men jeg vet at jeg bare må sparke meg i baken og oppsøke hjelp for å slippe å ha det så vondt hele tiden.

Når det gjelder psykolog. Hvor mye koster det for disse timene? Er en student som sliter økonomisk.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

[Gjest norah]

Det er lettere sagt enn gjort. Men jeg vet at jeg bare må sparke meg i baken og oppsøke hjelp for å slippe å ha det så vondt hele tiden.

Når det gjelder psykolog. Hvor mye koster det for disse timene? Er en student som sliter økonomisk.

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg har selv tvunget meg til ting jeg jeg nærmest har kastet opp bare av tanken på fordi det var nødvendig og jeg bare måtte av hensyn til det meste.

Det er derfor jeg sier tvang, og at det faktisk må et hardt spark i ræva til, av en selv - du må få en faen i deg som sier at du skal

Om man ikke klarer tvinge seg selv, så må man avtale med noen andre at de skal få deg til å gjøre det, jo fortere jo bedre. Ikke "neste uke kanskje hvis at" - men første anledning som er mulig.

Studenttilbud er gratis, såvidt jeg vet. Om du kikker hos din studentsamskipnad får du opp tilbud der, og så setter du deg rett og slett på venteliste.

Om du likevel har gått med dette i årevis, så spiller det ingen rolle fra eller til om du venter litt på venteliste. Er det måneder, så javel - det er greit. Alternativet er jo at du går livet ut med depresjoner, da er ikke noen få måneder noen forskjell fra eller til.

I mellomtiden kan du bestille deg en selvhjelpsbok, eks fra Amazon(de har mange bra, og du kan lese reviews for å sjekke hva som passer dine behov best) - de koster sjeldent mer enn en hundrelapp.

Vanlig psykolog gjennom fastlegehenvisning koster vel ca 200 kr(usikker på om de har studentrabatt), og om du går dit annenhver uke snakker vi 400 kr i måneden - det må du ta deg råd til, eller i verste fall spørre om du kan få hjelp av foreldre/familie til å dekke kostnadene.

Det er jo snakk om livskvaliteten og fremtiden din her.

Det finnes også dagtilbud på sykehus, men det er ganske tidskrevende - og jeg ville forsøkt vanlig terapi først.

Jeg liker godt mindfullness og konkrete øvelser man kan gjøre(fremfor bare å snakke i det uendelige om ting) - denne boken her tror jeg er fin: http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Depression/dp/1572245484/ref=sr_1_1?ie=UTF8&qid=1360600810&sr=8-1&keywords=mindfullness+workbook+depression

Jeg er iallefall veldig fan av den som går på angstproblematikk - og mindfullness baserer seg på kognitive elementer som er veldig utbredt i terapi. http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=25977&a=2

[AnonymBruker]

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg har selv tvunget meg til ting jeg jeg nærmest har kastet opp bare av tanken på fordi det var nødvendig og jeg bare måtte av hensyn til det meste.

Det er derfor jeg sier tvang, og at det faktisk må et hardt spark i ræva til, av en selv - du må få en faen i deg som sier at du skal

Om man ikke klarer tvinge seg selv, så må man avtale med noen andre at de skal få deg til å gjøre det, jo fortere jo bedre. Ikke "neste uke kanskje hvis at" - men første anledning som er mulig.

Studenttilbud er gratis, såvidt jeg vet. Om du kikker hos din studentsamskipnad får du opp tilbud der, og så setter du deg rett og slett på venteliste.

Om du likevel har gått med dette i årevis, så spiller det ingen rolle fra eller til om du venter litt på venteliste. Er det måneder, så javel - det er greit. Alternativet er jo at du går livet ut med depresjoner, da er ikke noen få måneder noen forskjell fra eller til.

I mellomtiden kan du bestille deg en selvhjelpsbok, eks fra Amazon(de har mange bra, og du kan lese reviews for å sjekke hva som passer dine behov best) - de koster sjeldent mer enn en hundrelapp.

Vanlig psykolog gjennom fastlegehenvisning koster vel ca 200 kr(usikker på om de har studentrabatt), og om du går dit annenhver uke snakker vi 400 kr i måneden - det må du ta deg råd til, eller i verste fall spørre om du kan få hjelp av foreldre/familie til å dekke kostnadene.

Det er jo snakk om livskvaliteten og fremtiden din her.

Det finnes også dagtilbud på sykehus, men det er ganske tidskrevende - og jeg ville forsøkt vanlig terapi først.

Jeg liker godt mindfullness og konkrete øvelser man kan gjøre(fremfor bare å snakke i det uendelige om ting) - denne boken her tror jeg er fin: http://www.amazon.co...book depression

Jeg er iallefall veldig fan av den som går på angstproblematikk - og mindfullness baserer seg på kognitive elementer som er veldig utbredt i terapi. http://www.psykologt...ks_id=25977&a=2

Takk for tips:)

Sjekket nettopp siden for studentsamskipnaden men de har dessverre ikke et psykologisk helsetjeneste tilbud på skolen vår MEN vi har studentrådgiver. Vet ikke om jeg kan kontakte han ang. dette :S

Skal sjekke ut bøkene du sendte link på. Får jeg ikke til å sparke meg selv i ræva og søke profesjonell hjelp kan jeg jo starte et sted og begynne å lese selvhjelpsbøker. Har disse bøkene hjulpet deg?

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

[AnonymBruker]

Sliter med depresjoner jeg også, fikk psykiater i løpet av en uke gjennom universitetet(uio).

du må få profesjonell hjelp og du børsi i fra til nen som bryr seg om deg(familie), som du skriver så er det en ond sirkel og man trenger noen til å passe på en selv selv om det er flaut.

Anonym poster: a3b8fe349c430964b769b3e402d6037a

[Gjest norah]

Takk for tips:)

Sjekket nettopp siden for studentsamskipnaden men de har dessverre ikke et psykologisk helsetjeneste tilbud på skolen vår MEN vi har studentrådgiver. Vet ikke om jeg kan kontakte han ang. dette :S

Skal sjekke ut bøkene du sendte link på. Får jeg ikke til å sparke meg selv i ræva og søke profesjonell hjelp kan jeg jo starte et sted og begynne å lese selvhjelpsbøker. Har disse bøkene hjulpet deg?

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

Jeg har ikke prøvd den for depresjon, men har testet en annen i samme serie for litt nærliggende problemstillinger - og synes den hjalp mer enn terapi. Men jeg gjorde begge deler samtidig, da - dog er jeg ganske sikker på at det var boken som hadde aller best virkning. Det handlet egentlig om at jeg trengte mest teknikker, ikke å "snakke". Handling fremfor kun prat

Da var jeg på et sånt plan at det påvirket alt i livet mitt, så jeg vil si jeg var ganske dårlig i formen når jeg begynte på den.

Men, om depresjonen/angst etc kommer fra ting som har skjedd i fortiden, må man faktisk en periode gå gjennom historien for å forstå og bearbeide - da hjelper ikke kun teknikker alene.

Så rart at dere ikke har psykologiskhjelpetilbud......kanskje du kan maile ham og spørre om de har en psykiatrisk sykepleier e.l?

Jeg vet at noen mindre universiteter/høyskoler ikke har egen psykologtjeneste, men tilbyr psykiatrisk sykepleier, eller har avtaler med behandlere man kan settes på venteliste hos.

En annen ting er at kosthold og fysisk aktivitet er veldig viktig sammen med behandling(og også generelt) - så du bør begynne å sette deg litt inn i dette. Forebygging er like viktig som behandling.

Nå har ikke jeg detaljert kunnskap om depresjon, men jeg vet at Omega 3 i noe større doser brukes(dette kan du sjekke med fastlegen), at asepartam(søtningsmiddel i brus etc) har vist seg å forverre depresjoner, og at fysisk aktivitet er veldig viktig. Det er påvist å ha effekt.

Så: ut å gå/sykle/styrketrening hva enn - og spis sunt og variert.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke prøvd den for depresjon, men har testet en annen i samme serie for litt nærliggende problemstillinger - og synes den hjalp mer enn terapi. Men jeg gjorde begge deler samtidig, da - dog er jeg ganske sikker på at det var boken som hadde aller best virkning. Det handlet egentlig om at jeg trengte mest teknikker, ikke å "snakke". Handling fremfor kun prat

Da var jeg på et sånt plan at det påvirket alt i livet mitt, så jeg vil si jeg var ganske dårlig i formen når jeg begynte på den.

Men, om depresjonen/angst etc kommer fra ting som har skjedd i fortiden, må man faktisk en periode gå gjennom historien for å forstå og bearbeide - da hjelper ikke kun teknikker alene.

Så rart at dere ikke har psykologiskhjelpetilbud......kanskje du kan maile ham og spørre om de har en psykiatrisk sykepleier e.l?

Jeg vet at noen mindre universiteter/høyskoler ikke har egen psykologtjeneste, men tilbyr psykiatrisk sykepleier, eller har avtaler med behandlere man kan settes på venteliste hos.

En annen ting er at kosthold og fysisk aktivitet er veldig viktig sammen med behandling(og også generelt) - så du bør begynne å sette deg litt inn i dette. Forebygging er like viktig som behandling.

Nå har ikke jeg detaljert kunnskap om depresjon, men jeg vet at Omega 3 i noe større doser brukes(dette kan du sjekke med fastlegen), at asepartam(søtningsmiddel i brus etc) har vist seg å forverre depresjoner, og at fysisk aktivitet er veldig viktig. Det er påvist å ha effekt.

Så: ut å gå/sykle/styrketrening hva enn - og spis sunt og variert.

Ja, jeg syns selv det er rart at de ikke har et sånt tilbud på skolen min. Jeg vet at de har psykiatrisk spl. på skolen, problemet er at det er en av lærerne mine. Ironisk nok går jeg spl.utdanning, men på grunn av situasjonen min (hvis jeg ikke blir bedre) så vet jeg ikke om jeg kan fortsette. Uansett, jeg syns det hadde vært ubehagelig å brette ut dette for læreren min. Hadde vært lettere hvis det var en jeg ikke har noe forhold til hvis jeg måtte velge.

Jeg er ikke så veldig mye i fysisk aktivitet. Har/hadde en hund som jeg var mye ute i skogen med. Kjente at det humøret ble bedre.. men så kommer den onde depresjonen og kicker inn på slutten av dagen. Kanskje jeg skal begynne å gå tur igjen og trene:) + spise variert. *

Tusen takk for svar! Setter veldig stor pris på det!

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

[Gjest norah]

Ja, jeg syns selv det er rart at de ikke har et sånt tilbud på skolen min. Jeg vet at de har psykiatrisk spl. på skolen, problemet er at det er en av lærerne mine. Ironisk nok går jeg spl.utdanning, men på grunn av situasjonen min (hvis jeg ikke blir bedre) så vet jeg ikke om jeg kan fortsette. Uansett, jeg syns det hadde vært ubehagelig å brette ut dette for læreren min. Hadde vært lettere hvis det var en jeg ikke har noe forhold til hvis jeg måtte velge.

Jeg er ikke så veldig mye i fysisk aktivitet. Har/hadde en hund som jeg var mye ute i skogen med. Kjente at det humøret ble bedre.. men så kommer den onde depresjonen og kicker inn på slutten av dagen. Kanskje jeg skal begynne å gå tur igjen og trene:) + spise variert. *

Tusen takk for svar! Setter veldig stor pris på det!

Anonym poster: 37f1d3787fd44a40544d1829073ac364

Jeg ser absolutt den med at det føles rart å gå til en lærer.

Kanskje du kan snakke med henne om "interessekonflikten" og spørre om hun har en anbefaling til andre?

Vel, jeg har iallefall erfaring med å gå gjennom sykdomsforløp over lang tid - og litt av jobben ligger i å trekke ut det som faktisk fungerer og fokusere på det.

Om du skal gjøre 10 ting, og "mislykkes" på 2 pga sykdom/depresjon e.l - så nytter det ikke fokusere på de 2 tingene og konkludere med at alt er feil.

Selv om 9 ting går feil den ene dagen/uken/måneden, så må du fortsatt se lyspunktet i det som funker.

Det er vanskelig, det er derfor jeg sier at man skal "øve seg" på det. Være bevisst og jobbe aktivt.

Så om du kan komme deg gjennom en dag hvor kanskje 30% er mørkt i sinnet- så er fortsatt 70% lyst - og det er faktisk veldig bra.

Uansett prosentandel så må du lære deg å fokusere på det - og bare akseptere nedturene. Ikke dyrke dem.

Og skal man leve i år eller kanskje hele livet med noe, eller klare seg gjennom en dyp livskrise - så må man lære seg til dette for å få livskvalitet. For de aller fleste finnes ikke 100% "frisk"(som i perfekt).

Av den grunn er jeg veldig fan av Per Fuggeli, som snakker mot denne nullvisjonen man lever med idag, hvor man krever perfeksjon for å si at man er frisk. Alt annet er sykt = gi opp. Sånn funker jo ikke livet, eller mennesket.

Mindfullness handler mye om aksept, og villighet. Man kan jo oppleve ting av verdi selv om hodet og kropp ikke er alltid helt på plass, og for meg har de periodene innebåret ganske stor grad av selvutvikling- og innsikt på godt og vondt.

Jeg kan ikke si jeg er glad for at det har skjedd, for det er jo et slit og man mister seg selv og det som betyr noe for en oppi alt i kortere eller lengre perioder- men, jeg har lært mange ting jeg ikke kunne lært på en annen måte.

Og å jobbe seg gjennom depresjoner kan nok lære en mye om å finne mening i de små tingene, som ikke er så små likevel.

Naturopplevelser, tid sammen med denne hunden(om du fortsatt kan det), tid med kjæreste, en lang dusj, en treningsøkt, matlaging eller hva enn som er litt terapi for sjelen.

Du må rett og slett prøve å samle på alle de gode opplevelsene, selv om det bare er 1 time iløpet av en hel dag, eller enda mindre enn det.

Gaven er at plutselig kan du stå der en dag og plutselig ha en hel bra dag - og den følelsen er utrolig bra Så i perioder kan det kanskje være i ukesvis, og når da eventuelle nedturer kommer igjen så har man lært noe veldig viktig; at du klarer jobbe deg gjennom ting, selv når det virker umulig.

Det er litt av poenget med å tvinge seg til terapi og aktivitet; du lærer deg selv at du kan, selv når alt raser sammen. Det er 90% av verdien i å akseptere og jobbe med det; du lærer at du kan, gang på gang.

Men igjen; du må faktisk søke terapi også, og være ærlig med dine suicidale tanker. For akkurat det er nokså alvorlig - og trenger behandling. Selvhjelpsbøker kan ikke hjelpe deg alene ut av det - og alternativet er ikke å få vondt i viljen og la være

Gjør det imorgen!