Bekymret for barnet

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på sju. Hun er bli og oppegående, liker skolen og er snill og grei. Innimellom hender det at hun kommer med ting jeg stusser over, og som gjør at jeg tenker hun har mer "voksne" tanker enn hun bør ha.

I dag har hun skrevet til farmoren sin på skype , og jeg ble litt lei meg av å lese. Synes hun virker trist imellom alle smilefjesene.

Bruker copy paste her nå og vil gjerne høre hva dere tenker. Mulig jeg overanalyserer. Hun synes jo det er gøy å skrive også, og har kanskje rablet ned alt som falt henne inn...

"Hei det er meg når hade du bur sdag i jen :* jeg husker ike kan du si det

Farmor

Jeg hr bursdag om3 og en hal monte har eg bursdag

Er farfar på skayp

Er han på din noen gager

Det lurer jeg på va jør du nå jeg lurer på det

:* va liker du best farmor er du ner vøs noen gager (:| det er låv og si det

Liker du meg jeg liker deg (inlove) vil du jøre noe med meg en dag håper vi kan trefes en

Jeg liker og ver e med deg hilsen *** (inlove) jeg skriver

Mye synes jeg synes du farmor :* det er fint med et smil synes jeg det er domt -

Og vere sur

det er vont og vere lei sei sov got |-) men farmor er ***** syk hilsen **** "

?????

Hun var altså sammen med farmor her om dagen (de er ikke i syden nå).

Datteren min opplevde et dødsfall som var vondt for noen måneder siden, men uttrykker ikke særlig mye rundt det her hjemme.

Jeg fikk bare vondt inni meg når jeg leste meldingen, og lurer på om hun egentlig sliter litt. Eller er det bare normalt å snakke om å være nervøs når man er sju?

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet.

Anonym poster: 94375d3936a57113c69ca36bfe8a8fa5

[AnonymBruker]

Det med syden glemte jeg visst. Hun skrev et eller annet om at hun synes det er dumt at de er så mye i syden.

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke problemet.

Anonym poster: 94375d3936a57113c69ca36bfe8a8fa5

Nei, det er sikkert bare meg.

Etter dødsfallet jeg nevnte er jeg livredd for å miste ungen min og er i overkant paranoid når det kommer til henne.

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04

[Gjest Magdalene]

Ser heller ikke noe problematisk her..?

[Vera Vinge]

Som foreldre skulle man vel gjerne ønske at barna bare var glade hele tiden, men de møter jo verden med sine utfordringer, og jeg syns ikke det er rart at hun har kjent hvordan det er å være nervøs f.eks. Vi kan ikke beskytte dem mot alt.

Men hvis dette dødsfallet ikke har blitt snakket så mye om, kan du ikke ta det opp da? Du trenger jo ikke å vente på at hun sier noe for at dere skal kunne snakke om det. Kanskje tenker hun ofte på det, men vet ikke hva hun skal si eller hvordan dere vil reagere e.l?

[AnonymBruker]

Har forsøkt å ta det opp med henne. Hun sier at det var det verste som skjedde i fjor og dét er dét. Vet hun har grått når hun er hos moren min.

Hun mistet da søsteren sin i dødfødsel. Dere som har fulgt dagboken min vet hvem jeg er, men valgte å skrive som anonym siden jeg siterte datteren min her.

Det er vel helst jeg som har problemer. Har blitt overbeskyttende og paranoid og vet ikke hvordan jeg skal gjøre ting godt nok.

Denne uka skal hun og jeg på kino feks, og jeg har allerede sett for meg skytescenario og katastrofetenker rundt et kinobesøk som jeg gjør rundt flyreiser (har hatt flyskrekk i mange år).

Jeg tar hver minste lille ting, slik som denne samtalen med farmor, og tolker det dithen at hun er deprimert.

Livredd for å miste den ungen, og ser vel allerede for meg at hun blir suicidal osv.

Det er fryktelig vanskelig alt sammen, og jeg skjønner ikke hvordan vi skal klare og leve et normalt liv uten at jeg er i overkant hysterisk.

Det optimale, for min del, er at hun hele tiden sitter hjemme og tegner. Sånn cirka frem til 35-års alder. Dette lar seg selvsagt ikke gjøre og er helt på kanten, men slik fungerer altså hjernen min om dagen

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04

[Chloe-]

Ville bare sende deg en stor klem! Det er veldig forståelig at alle bekymringer blir enormt mye større etter det du har vært gjennom.

[AnonymBruker]

TS igjen her (denne gangen fra PC og ikke telefon, så ab-nummeret er sikkert forskjellig)...

Jeg har ikke klart å skjønne hvordan jeg skal sjonglere sorgen over ett barn og glede meg over barnet jeg allerede har.

Jeg elsker jo jentungen over alt på jord, men når man får banket virkeligheten LITT hardere inn enn hva godt er så går jeg bare i "overlevelsesmodus" og er negativ og redd for alt mulig. Da blir det også til at jeg er redd for å miste det kjæreste jeg har. Og så til de grader.

Nevnte det for fastlegen sist gang jeg var der, men han sa det var normalt og foreslo ikke psykolog.

Ja - det er sikkert normalt, men hvor langt kan man la det gå før det ødelegger deg helt som menneske?? Jeg tør jo snart ingenting mer...

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04

[AnonymBruker]

(og der fikk jeg bekreftet at det er ip-adressen som styrer ab-nummeret, og ikke hvilken enhet man bruker)

Anonym poster: 5fbac1367883aba76c6612fcf0f2cc04