Trenger råd til hvordan jeg skal hjelpe venninne

[AnonymBruker]

Hei og god søndag!

Jeg har en såkalt "surredame" som venninne. Dere vet sikkert hva slags type jeg mener.

En som har minst fire påbegynte - og avbrutte - utdannelser, aldri har greid å holde seg i en jobb mer enn et par måneder, er mer på diverse NAV-stønader enn de er i lønnet arbeid, alltid har vondt et eller annet sted, har alltid dårlig råd (men mirakuløst har råd til 40 Prince om dagen og tre bikkjer), kjenner alle mulige stønadsordninger ut og inn og alltid har et eller annet "Prosjekt: Luftslott" gående (som selvfølgelig alltid renner ut i sanden etter et par måneder).

Moren til venninnen min er også en "Surredame", som har surret rundt i 25 år (jeg vet dette for hun er en venninne av min mor som har kjent henne hele livet). Hun er nå uføretrygdet pga angst.

I stedet for å løfte venninnen min opp og frem, drar moren henne ned. Det er utelukkende snakk om hvor vanskelig alt er, og hun oppfordret venninnen min til å droppe ut av høyskoleutdannelsen sin fordi "det var så krevende med eksamner". Hun oppfordrer venninnen min til å starte opp alskens idiotprosjekter som hun liksom skal lage butikk av, men alle andre enn de to forstår at det aldri blir noe av. Delvis fordi hun ikke kjenner sine egne begrensinger og ikke vet hva hun klarer og ikke klarer, og delvis fordi prosjektene er dødfødte til å begynne med.

Hun har et veldig lite nettverk, for alle "vokser fra henne", om dere forstår. De få venninne hun har bortsett fra meg, er av samme typen som henne. Har ingen utdannelse, jobb eller fremtidsplaner utover å kanskje dra til Mallorca til høsten og fortsette å motta støtteordninger fra NAV.

Moren hennes viderefører rett og slett Surredamelivstilen sin over til datteren sin, og det er veldig destruerende.

De er veldig knyttet, og jo lengre tid som går jo mer "surredame" blir venninnen min, og jo mer isolert blir hun, og jo mer tid med moren sin bruker hun.

Jeg er veldig glad i henne. Jeg ser hvor dette bærer hen, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hjelpe henne. Jeg er redd for å skyve henne fra meg ved å være for kritisk.

Jeg ønsker ikke at hun skal røre rundt i 25 år og ende opp som uføretrygdet som sin mor.

Faren til venninnen min er dypt fortvilet, men han vet liksom ikke hva han skal gjøre. Venninnen min er midten av 20-årene, om det har noe å si.

Er det noen som har forslag til hva jeg kan gjøre og hvordan jeg kan hjelpe henne?

Anonym poster: 56333e199922490d9c14a77aa9c406b2

[AnonymBruker]

Oi, den var litt av en nøtt!

Kan jeg spørre, kjenner du igjen mor og datter i bipolar lidelse?

Anonym poster: 975d8110e1c41634256804a1613d6fb9

[liv]

ADD?

[AnonymBruker]

Typisk at folk kommer og slenger rundt seg med diagnoser. Damen er nok bare dum.

Jeg hadde en slik venninne, men kuttet henne bare ut. Ikke noe poeng i å ha sånne mennesker i livet sitt.

Anonym poster: 6435bf63d0ccb3e9ecd6afa3c1bcf5a7

[AnonymBruker]

Typisk at folk kommer og slenger rundt seg med diagnoser. Damen er nok bare dum.

Jeg hadde en slik venninne, men kuttet henne bare ut. Ikke noe poeng i å ha sånne mennesker i livet sitt.

Anonym poster: 6435bf63d0ccb3e9ecd6afa3c1bcf5a7

Så det er greit å konkludere med at hun er dum istedet for å gjenkjenne fra seg selv og foreslå personlighets-trekk som man ikke kan noe for og som kan kludre til hjerne og livet?

Jeg er bi-polar og ble "diagnostisert" av min beste venninne. Jeg kjenner jeg er privilegert som har venner som tør å gå dypere og lengre med meg og livet mitt og ser meg som en ressurs i hennes liv selv om jeg er "annerledes" enn å avskrive meg som dum og ubrukelig som venninne-materiale og kaste meg vekk som søppel.

Hun reddet faktisk livet mitt ved å "slenge rundt seg med diagnose".

Anonym poster: 975d8110e1c41634256804a1613d6fb9

[AnonymBruker]

Det var snakk om at de begge var til utredelse for det, men jeg har ikke hørt noe mer om det siden. Venninnen min går til psykolig jevnlig for div. psykiske plager (litt angst, litt deprisjon. En fin mix av "den type" lidelser).

Moren hennes er som sagt ufør pga. angst.

Problemet er at moren hennes DYRKER alt som er vondt, vanskelig og fælt.

Da venninnen min (pga studier) flyttet 70 min unna og ikke lenger hadde mulighet til å se moren sin mer enn et par ganger i året, og på grunn av studiene ikke snakke med henne på telefon i flere timer hver dag (som hun gjør nå), så ble hun MYE BEDRE.

Hun fikk seg venner, hun studerte og hadde en deltidsjobb, hun trente og var aktiv. Hun GJORDE noe, liksom.

Men i sommerferien dro hun som de fleste andre studenter til hjembyen, og da ble hun dratt ned av moren sin. For når hun tenkte seg om, så var det litt slitsomt å bo så langt unna familien sin, og det var kanskje ikke helt de rette studiene for henne.

Så droppet hun ut av studiene, flyttet inn til moren sin og begynte på NAV.

Jeg merker at jo mer de er sammen jo "dårligere" blir venninnen min.

Det blir en ond sirkel. Jo mer hun er med moren sin jo dårlige blir hun, og jo dårligere hun blir jo mer en hun med moren sin.

Jeg kjenner jo moren hennes og hun er en veldig flott dame som elsker datteren sin svært høyt. Men hun har vært utenfor "normalsamfunnet" i 25 år, og dette er det eneste livet hun vet hvordan hun skal leve. Hun mener ikke noe vondt med noe hun gjør, men jeg merker at jo lenger tid som går jo likere moren blir venninnen min.

Jeg er på en måte den eneste ressursterke personen i hennes omgangskrets , og ønsker virkelig å hjelpe henne ut av dette her. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre det

- TS

Anonym poster: 56333e199922490d9c14a77aa9c406b2

[AnonymBruker]

Det skulle stå 70 MIL, ikke 70 min.

- TS

Anonym poster: 56333e199922490d9c14a77aa9c406b2

[AnonymBruker]

Oi, den var litt av en nøtt!

Kan jeg spørre, kjenner du igjen mor og datter i bipolar lidelse?

Anonym poster: 975d8110e1c41634256804a1613d6fb9

Hvor i all verden kom du fram til at det er den diagnosen?

Jeg har denne diagnosen selv, og det er ingenting ved disse damene som sier at det kan være bipolar lidelse.

Noen er bare sånn, det er faktisk utrolig mange som kun er late og ikke ser vitsen med å jobbe, behøver ikke å være en diagnose på det.

Å slenge rundt seg med diagnoser er en forferdelig uting.

En psykolog trenger flere samtaler og ulike verktøy (fels skjemaer) for å komme fram til diverse diagnoser, men her på KG så slenger man ut den ene diagnosen etter den andre uten å kjenne personen.

Anonym poster: cf2f8f1e3d0651e6508533baec0f7210

[AnonymBruker]

Det er dette man mener med at det kan være arvelig å gå på Nav. Når moren har en slik personlighet og har oppdratt datteren og presset på datteren sine egne personlighetstrekk så videreføres ofte disse. Den eneste kuren er at mor og datter får litt luft mellom seg.

Anonym poster: d8cd122d447a439a712440cbf7448b66

[Gjest ts]

Venninnen min har mistet mange venner pga "Surredamefaktene" sine. Det er liksom aldri orden på noe som helst og det er et veldig ustabilt liv.

Nå har hun kjæreste som er en veldig hyggelig og OPPEGÅENDE mann med utdannelse og fremtidsplaner. Jeg er redd for at han ikke vil orke å leve med surret hennes når nyforelskelsen har gitt seg. Når jeg er på besøk hos dem og hun snakker om et eller annet prosjekt/luftslott hun har, så ser jeg på han at han ikke liker det.

Jeg tror og håper at kjæresten hennes vil løfte henne opp og få dratt henne inn i normalsamfunnet igjen. Men jeg er samtidig redd for at hun skyver han fra seg med tullet sitt før han får gjort noe for henne.

Jeg mener også at de problemene hun tidvis har med angst og nedstemthet, skyldes at hun bruker dagene på absolutt ingenting (bortsett fra timelange telefonsamtaler med moren sin).

Om man ser bort i fra Prosjekt:Luftslott innimellom, så har hun ingen interesser, hobbyer eller lidenskaper. Hun studerer ikke, hun jobber ikke og hun har et svært lite nettverk som med to unntak (meg og kjæresten hennes) består av andre med lik livsstil som henne.

[AnonymBruker]

Hvor i all verden kom du fram til at det er den diagnosen?

Jeg har denne diagnosen selv, og det er ingenting ved disse damene som sier at det kan være bipolar lidelse.

Noen er bare sånn, det er faktisk utrolig mange som kun er late og ikke ser vitsen med å jobbe, behøver ikke å være en diagnose på det.

Å slenge rundt seg med diagnoser er en forferdelig uting.

En psykolog trenger flere samtaler og ulike verktøy (fels skjemaer) for å komme fram til diverse diagnoser, men her på KG så slenger man ut den ene diagnosen etter den andre uten å kjenne personen.

Anonym poster: cf2f8f1e3d0651e6508533baec0f7210

Jeg har ikke diagnostisert noen. Jeg spurte om TS gjenkjente trekk da jeg gjør det. Liv under meg kjenner også igjen en oppførsel som tilhører en tilknyttet bp, ADD.

En som har minst fire påbegynte - og avbrutte - utdannelser, aldri har greid å holde seg i en jobb mer enn et par måneder,

alltid har et eller annet "Prosjekt: Luftslott" gående (som selvfølgelig alltid renner ut i sanden etter et par måneder).

Hun oppfordrer venninnen min til å starte opp alskens idiotprosjekter som hun liksom skal lage butikk av, men alle andre enn de to forstår at det aldri blir noe av. Delvis fordi hun ikke kjenner sine egne begrensinger og ikke vet hva hun klarer og ikke klarer, og delvis fordi prosjektene er dødfødte til å begynne med.

40 sigaretter om dagen

Alle ovenfor er tegn på mulig BP. Visste du at BP`ere får motsatt effekt av sigaretter en ikke-BP`ere? Sigaretter gir vanligvis en oppkvikkende opplevelse mens hjernen til BP på sigaretter gir en beroligende opplevelse. Til og med det stinker litt BP.

TS bekrefter i innlegg etter at begge har vært til utredelse uten at det har kommet til noe svar så vidt hun vet.

Hva er så forferdelig med å tro at noen kansje har BP eller ADD? TS sier hun ikke skjønner sin venninne og kommer her for råd og innspill. Du hopper rett over at hun er gitt "diagnosen dum", velger selv diagnose "mulig lat", men angriper oss som ser ett menneske som sliter utenfor normalen og at det kan være medisinske årsaker til det.

Om noen skriver på Helse og kropp at de tørster og har urinveisinfeksjoner, skal man da ikke "slenge rundt seg" med diagnoser som f.eks muligheten for sukkersyke?

Det er flere med BP i verden enn folk med sukkersyke.

Gid og gud hvor farlig det plutselig er når au-au`en kan sitte i hodet istedet for kroppen.

Jeg hadde ti års helvete og døde nesten. Leser jeg noen som for meg utviser tegn på BP så kommer jeg til å si det. Kan jeg redde noen, bare en fra mitt helvete så er det verdt all slags skammeliggjøring fra slike som deg.

Ingen får BP av at jeg foreslår en titt, å få diagnosen er en langvarig psykiatrisk vurdering, men det har sendt folk i riktig retning.

Nei la oss konkludere med at hun er en lat og dum Nav`er og at hun bare er å gi opp som venninne. TS kan ikke hjelpe på hennes iq eller aktivitetsnivå.

Seriously TS, jeg tror du bare må være dønn ærlig med henne. Fortelle hvordan du har opplevd henne i forskjellige situasjoner (hjemme vs studier) og vise henne den omsorg du tydelig har og dine bekymringer. Det er ingen snirkler eller rundtgrøten-vinkler så langt jeg kan se.

Hovedmålet må jo være at hun er fornøyd med livet sitt men også hvor det er på vei og det er vel der du kan komme inn med ett perspektiv som ser ut til å være tapt for henne.

Anonym poster: 975d8110e1c41634256804a1613d6fb9

[AnonymBruker]

Si rett ut hva du tenker og mener om saken eller vis henne hovedinnlegget ditt i denne tråden.

Anonym poster: 371521217e35b73ed4e77108b8399186

[Gjest Gjest]

Nei la oss konkludere med at hun er en lat og dum Nav`er og at hun bare er å gi opp som venninne. TS kan ikke hjelpe på hennes iq eller aktivitetsnivå.

Anonym poster: 975d8110e1c41634256804a1613d6fb9

Det er legitimt å forsvare seg selv mot angrep på ens eget liv og helse fra onde liberalister som ikke anerkjenner psykiske lidelser og ikke vil betale skatt for å finansiere trygder.

[Gjest TS]

ts her.

Fint om vi kan holde oss til temaet

Venninnen min har sagt til meg at hun går til psykolog innimellom for angst. Etter utredningen har hun ikke nevnt biopolar, så da må jeg ta utgangspunkt i at hun ikke er det (hun forteller alltid velvillig om alle vondter, diagnoser og plager).

Jeg aner rett og slett ikke hvordan jeg skal begynne samtalen! Jeg vet jo at hun SELV må se galskapen for å komme seg ut av det. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det

[AnonymBruker]

Brutal sagt, så jeg tror jeg ikke vennina di har sjanse til et skikkelig liv med mindre hun får vekk mora fra livet. De har ikke mor -datter forhold, de har mor- sykepleier/psykiater/personlig assistent/støttekontakt forhold.

Anonym poster: caf1d5fb6a9b115cb33c5d5480bc2fc4

[Gjest TS]

Ts her

Om ikke få moren vekk, hvertfall SE galskapen selv og forstå hva som skjer.

Hver dag snakker de sammen flere ganger i timevis i telefonen, på facebook og/eller SMS.

De kan snakke i telefonen i to timer, så gå over til å chatte på facebook. Så går den ene på butikkennog da holder de sms-kontakt. Dette er når de ikke besøker hverandre og det gjør de flere ganger i uka.

Det er sykelig.

Jeg vet ikke hva jeg i praksis kan si til venninnen min for å få henne til å se dette selv.

[petterm]

Hva med folkehøgskole? Ikke spesielt slitsomt. Få litt avstand til mora. Få litt andre tanker. Kanskje litt upraktisk i forhold til kjæresten, men ille fall en mulighet til å vokse litt.

[AnonymBruker]

Hva med folkehøgskole? Ikke spesielt slitsomt. Få litt avstand til mora. Få litt andre tanker. Kanskje litt upraktisk i forhold til kjæresten, men ille fall en mulighet til å vokse litt.

Veldig bortkastet penger og tid. Jeg har gått på det selv og angrer bittert.

Få henne heller til å innse at moren er en gift i livet hennes. Motiver henne til å gå på ordentlig skole og kutte kontakten med moren.

Anonym poster: 6980f2a24661b2f358912ed6d40a2cef

[AnonymBruker]

Les litt om codependency og se om det ser ut til å stemme. Forstår veldig godt at folk foreslår bipolar lidelse og ADHD - starten på stadig nye utdannelser og prosjekter kan være resultat av mani, og endelsen på dem kan være resultat av depresjon, mens mennesker med ADHD gjerne begynner på stadig nye og urealistiske prosjekter for så å kaste dem fra seg idet de mister motivasjon og konsentrasjon.

Forøvrig, ha gjerne en prat med denne venninnen, TS, men ser hun ikke selv problemet eller løsningen så må du legge dette fra deg. Du er ikke ansvarlig for andres følelser, liv eller handlinger. Du kan tilby en hjelpende hånd, men livet hennes er ikke ditt ansvar.

Anonym poster: 8c2892223922f73db1759594e0569fc2

[Tøffeldyret]

Veldig bortkastet penger og tid. Jeg har gått på det selv og angrer bittert.

Få henne heller til å innse at moren er en gift i livet hennes. Motiver henne til å gå på ordentlig skole og kutte kontakten med moren.

Anonym poster: 6980f2a24661b2f358912ed6d40a2cef

Jeg har også gått på folkehøgskole og det er det verste året jeg har hatt. Anbefaler det ikke til noen, med mindre de er ekstremt utadvendt og sosiale mennesker som aldri blir sliten av å ha fremmede oppi seg døgnet rundt. Venninna til TS høres ikke helt sånn ut, så tror ikke det er lurt for henne.

Jeg er også bipolar, og kjente meg veldig igjen i beskrivelsen av henne. Har dere så godt forhold at du kan si til henne at hun burde ta bipolar opp med psykologen sin? Hvis man har den lidelsen, trenger man mye hjelp og tilrettelegging for å kunne leve et normalt liv.