Ekte?... kjærlighet

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd "kjærlighet med første blikk"? Jeg tenker intens og lidenskapelig kjærlighet, som har etablert seg til et trygt og langvarig forhold?

Jeg har opplevd det jeg erfarte som kjærlighet med første blikk, men forholdet varte ikke, og jeg ble dypt såret. Jeg mistet troen på den lidenskapelige kjærligheten, deriblant den ekstreme seksuelle tiltrekningen, og at dette kunne føre til et trygt og langvarig forhold. Jeg er nå sammen med en mann, en mann jeg elsker. Det var imidlertid ikke et utkom av intens og lidenskapelig kjærlighet, men søken etter trygghet. Jeg har "lært" meg å elske han, men den seksuelle tiltrekningen uteblir, og har heller aldri vært der. Det vil si, vi har god sex, men ikke på den måten jeg skulle ønske. Vi har vært sammen i fem år nå. Jeg har alltid ønsket at det ville komme en dag, men ei. Nå merker jeg mer og mer mitt behov for intens gjensidig tiltrekning, der vi (jeg) ikke kan holde "fingrene fra fatet", hvis dere skjønner hva jeg mener. Jeg ser mye på menn, drømmer om det, tenker på det. Jeg tenner mer seksuelt på disse drømmene, enn med min samboer, - og min tiltrekning til min mann minsker mer og mer.

Jeg er livredd. Vi har kjøpt leilighet, det er trygt, og jeg ser en fremtid. Jeg elsker han, men ikke på den måten. Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har skyldfølelse for at jeg blir, men jeg klarer ikke å forlate han. Han er tross alt min aller beste venn. En som har stilt opp for meg hundre prosent, og elsket meg uten grenser. Jeg vil ikke miste det bare på grunn av mitt savn etter en annen type kjærlighet. En kjærlighet som jeg ikke vet om eksisterer. Eller gjør den det? Jeg føler det er sånt som bare finnes "på film"...

Hjelp...

Anonym poster: b67d6ce485cdaa99a88ec359a354c70c

[Gjest LineaAlba]

Den type kjærlighet du savner er ikke varig. Når det har gått noen måneder forsvinner den intense lidenskapen og ting blir mer hverdagslig. Hvis du skal ha det sånn hele livet, må du bytte partnere jevnlig. Hva ønsker du deg mest? Et samliv med mannen du allerede har, eller flere kortvarige forhold?

[AnonymBruker]

Du har lyst til å få hjernen til å splæshe rundt i en kjemisk coctail.

The science of love

En gjennomført "dop-tid" som varer ca 1 til 1,5 år. Er man heldig og finner en mann som får den samme coctailen til å flyte rundt sammen med deg så er det bare å krysse fingrene (ikke bena) for at man etter at dopet forlater hjernen har satt spor og at man har en felles plattform å bygge på etter at man har "kommet til seg selv".

Skjønner behovet/ønsket men tenk godt igjennom om det er verdt det å starte på nytt, lete etter en å dele "dop-opplevelsen" med og vente på å se om dette vil tåle tidens og hjernens test.

Ønsker deg lykke uansett hva du velger.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

[Steinar40]

Det er ingenting som heter kjærlighet ved første blikk i virkeligheten. Dette har med andre ord aldri eksistert.

Det korrekte uttrykket er forelskelse ved første blikk; og dette fenomenet har ingenting med ekte kjærlighet å gjøre.

[AnonymBruker]

Det er ingenting som heter kjærlighet ved første blikk i virkeligheten. Dette har med andre ord aldri eksistert.

Det korrekte uttrykket er forelskelse ved første blikk; og dette fenomenet har ingenting med ekte kjærlighet å gjøre.

Basis enig men viser til artikkelen jeg la ut. Forelskelse er hoppet for langt.

Psychologists have shown it takes between 90 seconds and 4 minutes to decide if you fancy someone.

Research has shown this has little to do with what is said, rather

• 
  
  55% is through body language
  
  
• 
  
  38% is the tone and speed of their voice
  
  
• 
  
  Only 7% is through what they say
  
  

Begjær etter toppen 4 minutter ved møte;

Stage 1: Lust

This is the first stage of love and is driven by the sex hormones testosterone and oestrogen – in both men and women.

Som mange har opplevd kan denne følelsen ha gått over allerede neste morgen eller enda værre, rett etter at man har tilfredstilt begjæret.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

[Steinar40]

Basis enig men viser til artikkelen jeg la ut. Forelskelse er hoppet for langt.

Psychologists have shown it takes between 90 seconds and 4 minutes to decide if you fancy someone.

Research has shown this has little to do with what is said, rather

• 
  
  55% is through body language
  
  
• 
  
  38% is the tone and speed of their voice
  
  
• 
  
  Only 7% is through what they say
  
  

Begjær etter toppen 4 minutter ved møte;

Stage 1: Lust

This is the first stage of love and is driven by the sex hormones testosterone and oestrogen – in both men and women.

Som mange har opplevd kan denne følelsen ha gått over allerede neste morgen eller enda værre, rett etter at man har tilfredstilt begjæret.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

Joda, jeg er enig i at lyst er noe som mange kan føle. Men som det sies så er dette noe som går veldig fort over.

Og jeg tror derfor at det oftere er sånn at folk misforstår og blander i sammen forelskelsen med kjærlighet.

[AnonymBruker]

Dere har rett, på sett og vis. På en annen side får dere meg til å tenke.

Min mann og jeg har vært gjennom masse. Så masse at veldig mange andre i lignende forhold ville forlatt hverandre for lenge siden. Limet i forholdet når det har vært på sitt verste er at begge har slitt psykisk på hver vår måte, og vi har forstått hverandre. Det har vært godt for meg å ha noen ved min side som har taklet meg, og omvendt. Det var vel kanskje det som gjorde ta vi ble sammen, egentlig. Det er imidlertid sider ved min mann jeg ikke klarer å respektere. Han er veldig ensidig og sta, tidvis er han utrolig barnslig. Kanskje det ikke handler om et behov for "forelskelse/kjærlighet ved første blikk", men at jeg savner noen jeg er mer lik. Noen som er mer reflektert og voksen, som kan ha dype samtaler med meg. En som jeg ikke blir flau av i noen sosiale settinger. Kanskje jeg nå som jeg har kommet meg gjennom mine psykiske problemer, blitt mer voksen og bedre i stand til å ta vare på meg selv har klart å få troen på at noen andre kan elske meg ubetinget, på lik linje som jeg kan. Jeg vet nemlig ikke om jeg klarer å elske min mann ubetinget... lengre. Kanskje det er derfor jeg nå drømmer om denne "ekte" kjærligheten, lidenskap og seksuell tiltrekning på et høyere nivå. Kanskje jeg føler at jeg i større grad enn før er verdt det.

Mine følelser er nok mer kompliserte enn det jeg klarer å oversette i ord. Kanskje det har mer at jeg er i en eksistensiell krise. Kanskje det har med at forholdet nå er så seriøst at jeg er livredd for å slå røtter. Jeg føler ikke det er rettferdig overfor min mann. Jeg er dog ikke klar for å ta steget ut av forholdet, i frykt for at det går over. Jeg håper i så fall at det er snart.

Anonym poster: b67d6ce485cdaa99a88ec359a354c70c

[Steinar40]

I mine øyne er det aller viktigste i et parforhold at man passer i sammen i hverdagene.

Dette er viktigere enn lyst, forelskelse og kjærlighet.

[AnonymBruker]

Den intense følelsen ved første blikk har jeg hatt, det ble aldri oss og følelsene er like sterke ennå. Så jeg har hatt andre forhold og de fungerte ikke for meg.

Så jeg går ikke inn i noen forhold mer nettopp pga sånn du har det nå.

Anonym poster: 738a67565d5f0f22cd1417fe5129fa23

[AnonymBruker]

Når jeg leser deg videre TS så ser det ikke ut som ønsket ditt om heftig kjærlighet er problemet ditt, det er forholdet til din mann.

Dette ønsket tror jeg kommer av at det er så mange andre ting som ikke er tilstede i forholdet som du savner samt ting som er tilstede som du ikke trives med.

Jeg er noe i samme situasjon som deg, lever i ett ekteskap hvor vi kun er venner, vi har ikke engang som dere ett sexliv.

Fra tid til annen dukker det samme ønsket opp hos meg. Jeg har opplevd det før 2 ganger i livet og det er jo berusende vitenskapelig sagt. Jeg har "intellektuelt" vurdert om dette er noe jeg vil jage etter og svaret var nei, jeg overkjører biologien med fornuften.

Jeg er anonym over som skrev om og lenket til "kjærlighetens" dop-opplevelse.

Jeg gidder simpelthen ikke i min alder (40) å jakte mer på disse opplevelsene. Jeg tror ikke engang min hjerne hadde blitt med på galskapen. Det tok meg dog lang tid å komme til min avgjørelse.

Jeg var til enesamtaler hos familievernkontoret og pratet opp flokene i hodet mitt og det satte mine ønsker for mitt fremtidige liv i perspektiv.

Jeg valgte å ikke retardere til singel-tilværelsen men heller bygge sammen med min mann en rolig hverdag og ett stabilt liv hvor jeg kan bruke min tid på masse andre ting jeg vil oppleve i livet. Ting jeg ikke ville kunnet realisere om jeg gikk.

Tror du må igjennom samme samtale med deg selv angående forholdet ditt (evt. med hjelp fra en objektiv tredjepart).

Å eie en leilighet og ha det på plass er ikke ett godt argument for å bli i ett forhold du ikke trives i nå og som du etter tid kanskje vil mistrives mer og mer i. Følgene av dette kan bli store, depresjon, angst og bitterhet mot din mann. Jeg har vært igjennom alt av dette men jobbet meg frem til mitt resultat, la bak meg de negative følelsene da jeg tok en aktiv avgjørelse og trives nå i dette.

Jeg leser at du ikke trives i din hverdag og det må du avklare om hvordan du skal få til. Det er en tøff jobb og du vil måtte gi opp noe, vi kan ikke ha kaken vår og spise den, men skal jeg igjen bruke meg selv som eksempel så var det ubeskrivelig godt å ha tatt avgjørelsene mine og kommet meg videre og har begynt å bygge opp mitt nye liv.

Om du skal gå eller bli, innlegget her var nok ditt første skritt av en lang men nødvendig vei. Du må velge hva du vil og jeg ønsker deg alt det beste på reisen inn i din fremtid.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

[Gjest unni]

Du elsker han ikke. Da er det bare en ting å gjøre, ikke sant?

[AnonymBruker]

Jeg tror absolutt ikke "kjærlighet ved første blikk" og ustyrlig lidenskap fra starten er noe must eller gir noe nødvendig grunnlag for et godt, varig forhold - selv om det selvsagt finnes mange ulike historier. Men jeg tenker at et forhold bør baseres på en blanding av fysisk og mental tiltrekning, og på sunn fornuft; vurderinger om man passer sammen (eller kan respektere forskjeller og de svake sidene). Tenker på mitt lengste forhold som varte i ni år og som egentlig aldri var helt rett og med mye usikkerhet - men vi var faktisk fysisk tiltrukket av hverandre de fleste av disse årene, og jeg tror vi kunne hatt et enda bedre sexliv og mer nærhet bare vi hadde vært i stand til å kommunisere skikkelig med hverandre. Så må man bare finne ut hvordan man kan kommunisere eller hvorfor man ikke klarer det.

Han jeg er sammen med nå falt jeg kjapt for, og begge føler at det er veldig riktig og bra. Den fysiske tiltrekningen er sterk og kjemien bra. Samtidig er det bare en del av det som er viktig og fint mellom oss - det beste - men som ikke hadde vært nok i seg selv - er at vi kan snakke om ALT, ha lange og interessante samtaler døgnet rundt, og vi samarbeider bra. Dersom vi ikke gradvis går inn i destruktive mønstre eller noe annet fører til at vi går fra hverandre, kan jeg egentlig ikke se hvorfor det ikke skal være lidenskap der om en del år også, sammen med kjærligheten.

Anonym poster: 12db1e7d68fe0bc1cff8408c54c0cbf7

[Gjest Miss]

Jeg tror absolutt ikke "kjærlighet ved første blikk" og ustyrlig lidenskap fra starten er noe must eller gir noe nødvendig grunnlag for et godt, varig forhold - selv om det selvsagt finnes mange ulike historier. Men jeg tenker at et forhold bør baseres på en blanding av fysisk og mental tiltrekning, og på sunn fornuft; vurderinger om man passer sammen (eller kan respektere forskjeller og de svake sidene). Tenker på mitt lengste forhold som varte i ni år og som egentlig aldri var helt rett og med mye usikkerhet - men vi var faktisk fysisk tiltrukket av hverandre de fleste av disse årene, og jeg tror vi kunne hatt et enda bedre sexliv og mer nærhet bare vi hadde vært i stand til å kommunisere skikkelig med hverandre. Så må man bare finne ut hvordan man kan kommunisere eller hvorfor man ikke klarer det.

Han jeg er sammen med nå falt jeg kjapt for, og begge føler at det er veldig riktig og bra. Den fysiske tiltrekningen er sterk og kjemien bra. Samtidig er det bare en del av det som er viktig og fint mellom oss - det beste - men som ikke hadde vært nok i seg selv - er at vi kan snakke om ALT, ha lange og interessante samtaler døgnet rundt, og vi samarbeider bra. Dersom vi ikke gradvis går inn i destruktive mønstre eller noe annet fører til at vi går fra hverandre, kan jeg egentlig ikke se hvorfor det ikke skal være lidenskap der om en del år også, sammen med kjærligheten.

Anonym poster: 12db1e7d68fe0bc1cff8408c54c0cbf7

Godt å høre! Tror og at lidenskap og kjærlighet kan vare lenge om begge jobber for forholdet. Viktig å ikke ta hvernadre for gitt, gjøre nye ting, inspirere, overraske hverandre...

[Gjest Erja]

Når jeg leser deg videre TS så ser det ikke ut som ønsket ditt om heftig kjærlighet er problemet ditt, det er forholdet til din mann.

Dette ønsket tror jeg kommer av at det er så mange andre ting som ikke er tilstede i forholdet som du savner samt ting som er tilstede som du ikke trives med.

Jeg er noe i samme situasjon som deg, lever i ett ekteskap hvor vi kun er venner, vi har ikke engang som dere ett sexliv.

Fra tid til annen dukker det samme ønsket opp hos meg. Jeg har opplevd det før 2 ganger i livet og det er jo berusende vitenskapelig sagt. Jeg har "intellektuelt" vurdert om dette er noe jeg vil jage etter og svaret var nei, jeg overkjører biologien med fornuften.

Jeg er anonym over som skrev om og lenket til "kjærlighetens" dop-opplevelse.

Jeg gidder simpelthen ikke i min alder (40) å jakte mer på disse opplevelsene. Jeg tror ikke engang min hjerne hadde blitt med på galskapen. Det tok meg dog lang tid å komme til min avgjørelse.

Jeg var til enesamtaler hos familievernkontoret og pratet opp flokene i hodet mitt og det satte mine ønsker for mitt fremtidige liv i perspektiv.

Jeg valgte å ikke retardere til singel-tilværelsen men heller bygge sammen med min mann en rolig hverdag og ett stabilt liv hvor jeg kan bruke min tid på masse andre ting jeg vil oppleve i livet. Ting jeg ikke ville kunnet realisere om jeg gikk.

Tror du må igjennom samme samtale med deg selv angående forholdet ditt (evt. med hjelp fra en objektiv tredjepart).

Å eie en leilighet og ha det på plass er ikke ett godt argument for å bli i ett forhold du ikke trives i nå og som du etter tid kanskje vil mistrives mer og mer i. Følgene av dette kan bli store, depresjon, angst og bitterhet mot din mann. Jeg har vært igjennom alt av dette men jobbet meg frem til mitt resultat, la bak meg de negative følelsene da jeg tok en aktiv avgjørelse og trives nå i dette.

Jeg leser at du ikke trives i din hverdag og det må du avklare om hvordan du skal få til. Det er en tøff jobb og du vil måtte gi opp noe, vi kan ikke ha kaken vår og spise den, men skal jeg igjen bruke meg selv som eksempel så var det ubeskrivelig godt å ha tatt avgjørelsene mine og kommet meg videre og har begynt å bygge opp mitt nye liv.

Om du skal gå eller bli, innlegget her var nok ditt første skritt av en lang men nødvendig vei. Du må velge hva du vil og jeg ønsker deg alt det beste på reisen inn i din fremtid.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

Som å lese om mitt eget liv

Jeg er gift på 25. året med det jeg vil kalle mitt livs kjærlighet.

Vi opplevde en intens gjensidig forelskelse og lidenskap de to første årene. Det var så gale at når jeg var på vei til jobb om morgenen så bare gledet jeg mg til å kunne gå til sengs med ham igjen. Han hadde på samme måte og kunne ikke forstå at de lo av ham på jobben og sa han måtte vente et år så virkeligheten fikk innhentet ham igjen. Han trodde det skulle være sånn bestandig.

Vi har opplevd masse disse årene, på godt og vondt ... Men en ting her vi bevart og det er et dypt og gjensidig vennskap. Lidenskapen er for det meste borte, vi har sex et par ganger i måneden, bortsett fra når vi er på ferie, da er lidenskapen der igjen.

Men jeg bryr meg ikke. Jeg hadde aldri i livet orket å starte på nytt med ny mann bare for å kanskje oppleve den totale, vanvittige lidenskapen igjen.

Vi planlegger resten av livet sammen og jeg kunne ikke tenkt meg en annen mann. Merker glimt av den gjensidige lidenskapen noen ganger, korte glimt, men det er vennskapet som er limet i ekteskapet vårt, dvs det er vennskapet og historien vår som er limet. ... Og ikke sexlivet.

Det finnes nok noen forhold som klarer å holde på alt gjennom et helt liv, men det tror jeg gjelder de færreste.

[Gjest Gjest]

Når jeg leser deg videre TS så ser det ikke ut som ønsket ditt om heftig kjærlighet er problemet ditt, det er forholdet til din mann.

Dette ønsket tror jeg kommer av at det er så mange andre ting som ikke er tilstede i forholdet som du savner samt ting som er tilstede som du ikke trives med.

Jeg er noe i samme situasjon som deg, lever i ett ekteskap hvor vi kun er venner, vi har ikke engang som dere ett sexliv.

Fra tid til annen dukker det samme ønsket opp hos meg. Jeg har opplevd det før 2 ganger i livet og det er jo berusende vitenskapelig sagt. Jeg har "intellektuelt" vurdert om dette er noe jeg vil jage etter og svaret var nei, jeg overkjører biologien med fornuften.

Jeg er anonym over som skrev om og lenket til "kjærlighetens" dop-opplevelse.

Jeg gidder simpelthen ikke i min alder (40) å jakte mer på disse opplevelsene. Jeg tror ikke engang min hjerne hadde blitt med på galskapen. Det tok meg dog lang tid å komme til min avgjørelse.

Jeg var til enesamtaler hos familievernkontoret og pratet opp flokene i hodet mitt og det satte mine ønsker for mitt fremtidige liv i perspektiv.

Jeg valgte å ikke retardere til singel-tilværelsen men heller bygge sammen med min mann en rolig hverdag og ett stabilt liv hvor jeg kan bruke min tid på masse andre ting jeg vil oppleve i livet. Ting jeg ikke ville kunnet realisere om jeg gikk.

Tror du må igjennom samme samtale med deg selv angående forholdet ditt (evt. med hjelp fra en objektiv tredjepart).

Å eie en leilighet og ha det på plass er ikke ett godt argument for å bli i ett forhold du ikke trives i nå og som du etter tid kanskje vil mistrives mer og mer i. Følgene av dette kan bli store, depresjon, angst og bitterhet mot din mann. Jeg har vært igjennom alt av dette men jobbet meg frem til mitt resultat, la bak meg de negative følelsene da jeg tok en aktiv avgjørelse og trives nå i dette.

Jeg leser at du ikke trives i din hverdag og det må du avklare om hvordan du skal få til. Det er en tøff jobb og du vil måtte gi opp noe, vi kan ikke ha kaken vår og spise den, men skal jeg igjen bruke meg selv som eksempel så var det ubeskrivelig godt å ha tatt avgjørelsene mine og kommet meg videre og har begynt å bygge opp mitt nye liv.

Om du skal gå eller bli, innlegget her var nok ditt første skritt av en lang men nødvendig vei. Du må velge hva du vil og jeg ønsker deg alt det beste på reisen inn i din fremtid.

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

Fint at du har funnet roen i dette. Men jeg må si jeg og synes det er litt trist. Må det være enten eller? Kan du ikke finne en som har begge kvalitetene? Å styre kun via fornuften, hvordan klarer du?

Er selv på ca din alder, men må ha fysisk tiltrekning i tillegg til vennskap. Du er jo ennå UNG kjære deg! Selv både ser og føler jeg meg mye yngre enn jeg er. De fleste tror jeg er 12-15 år yngre, og jeg har draget på mange menn i 20-årene, uten at jeg skal legge vekt på det i denne debatten. Det jeg prøver å si, er at du liksom forsoner deg med å være med en venn? Hvorfor?

Jeg er kanskje mindre etablert enn deg, har ikke barn, nylig blitt singel, men jeg tror på en sterk og lidenskapelig kjærlighet.

[AnonymBruker]

Fint at du har funnet roen i dette. Men jeg må si jeg og synes det er litt trist. Må det være enten eller? Kan du ikke finne en som har begge kvalitetene? Å styre kun via fornuften, hvordan klarer du?

Er selv på ca din alder, men må ha fysisk tiltrekning i tillegg til vennskap. Du er jo ennå UNG kjære deg! Selv både ser og føler jeg meg mye yngre enn jeg er. De fleste tror jeg er 12-15 år yngre, og jeg har draget på mange menn i 20-årene, uten at jeg skal legge vekt på det i denne debatten. Det jeg prøver å si, er at du liksom forsoner deg med å være med en venn? Hvorfor?

Jeg er kanskje mindre etablert enn deg, har ikke barn, nylig blitt singel, men jeg tror på en sterk og lidenskapelig kjærlighet.

Kjære deg,

Tusen takk for omsorgen. Jeg holdt på å skrive inn en liten notis når jeg skrev dette om å vennligst ikke synes synd på meg/argumentere mitt valg men tenkte at det kan jo ikke skje hver gang jeg skriver om meg og mitt at noen endrer fokus over på meg. Skal ta det med neste gang for det gjør det.

Les meg en gang til. Jeg er fornøyd med livet mitt, er ikke det poenget?

Aaaand back to TS!

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

[Gjest anonym]

Kjære deg,

Tusen takk for omsorgen. Jeg holdt på å skrive inn en liten notis når jeg skrev dette om å vennligst ikke synes synd på meg/argumentere mitt valg men tenkte at det kan jo ikke skje hver gang jeg skriver om meg og mitt at noen endrer fokus over på meg. Skal ta det med neste gang for det gjør det.

Les meg en gang til. Jeg er fornøyd med livet mitt, er ikke det poenget?

Aaaand back to TS!

Anonym poster: d75de4737d6e231cbb285760b4eb2a2b

Du er fornøyd med å velge bort sexlivet?

[Steinar40]

Fint at du har funnet roen i dette. Men jeg må si jeg og synes det er litt trist. Må det være enten eller? Kan du ikke finne en som har begge kvalitetene? Å styre kun via fornuften, hvordan klarer du?

Er selv på ca din alder, men må ha fysisk tiltrekning i tillegg til vennskap. Du er jo ennå UNG kjære deg! Selv både ser og føler jeg meg mye yngre enn jeg er. De fleste tror jeg er 12-15 år yngre, og jeg har draget på mange menn i 20-årene, uten at jeg skal legge vekt på det i denne debatten. Det jeg prøver å si, er at du liksom forsoner deg med å være med en venn? Hvorfor?

Jeg er kanskje mindre etablert enn deg, har ikke barn, nylig blitt singel, men jeg tror på en sterk og lidenskapelig kjærlighet.

Tror du mye på at alle disse mannfolka i 20-årene er veldig interessert i å stifte familie etc.?

Og forskjellen på deg og henne du kommenterer er at du ikke har noe å tape.

[Gjest Gjest]

Noen klarer faktisk å bevare den gnisten.

Jeg har foreldre som har vært gift i ca 30 år (de er i starten av 60-årene nå), og de er fortsatt forelsket i hverandre. Det har vært krangler og uenigheter, men aldri noe langvarig og alvorlig. De finner på en masse sammen, og vi overrasker dem stadig mens de gir hverandre kjærtegn...

Så det er ikke alle som mister den gnisten som var der i starten.

[Gjest Anonym]

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har opplevd den store kjærligheten og kjærlighet ved første blikk. Da jeg møtte min kjære var det som å få himmelen i hodet! Vi svevde på en rosa sky inntil vi krasjlandet etter 1,5 år. Detetter fulgte et halvt år som var ganske trist og leit. Det endte med at vi gikk hvert til vårt i tr måneder, inntil vi innså at det var oss to.

Etter det har vi vært sammen i fire år. Det er klart ikke alt er like rosenrødt lengere, men vi er trygge på hverandre, elsker hverandre, er fortsatt tiltrukket av hverandre (ikke flere ganger om dagen lengere, men), og er hverandres aller beste venner. Jeg elsker han minst like høyt nå som da vi hadde vært sammen et halvt år.

I mine tidligere forhold var det mer som du beskriver, jeg ventet på at den store forelskelsen skulle komme, og den kom aldri! Fra egen erfaring har jeg bare en ting å si: ikke godta noe dårligere enn den store kjærligheten! Ingenting kan måle seg med det!

Nå skal det nevnes at jeg selvsagt ikke er like altoppslukende forelsket lenger. Men jeg ER fortsatt forelsket med jevne mellomrom, og jeg kjenner fortsatt sug i magen når vi har vært borte fra hverandre en natt eller når vi klarer å sette av tid til bare oss.