Ble du mobbet utestengt som barn? Kan du hjelpe en mamma med råd?

[Gjest Limy]

Datteren min har gjennom hele skoletiden blitt utesteng, ekskludert og tildels verbalt mobbet. Det verste er eklsuderingen og opplevelsen av aldri å bli inkludert. Aldri noen som ringer på, aldri noen som inviterer til bursdager, går alene i friminuttene, ingen snakker til henne osv. Helt fryktelig situasjon - skolen har gjort noen forsøk på endring men skolen er elendig og evner ikke å se alvoret nettopp fordi hun er en stille og sjenert jente så de har vel mer enn nok med barna som bråker. Dette har selvfølgelig ført til at hennes sjenanse og dårlige selvtillit har utviklet seg til sosial angst og frykt og forventning og utestengelse som dessverre blir bekreftet igjen og igjen. Jeg ønsker at hun skal bytte skole for en ny start. Hun blånekter i ren frykt for hva de andre skal si når hun bytter skole og frykt for at det samme kan skje på den nye skolen. På en måte forstår jeg henne for hun har hatt store sosiale problemer hele sitt liv og det er en relativt stor sjans for at hun vil slite på den nye skolen også men på denne skolen hun går nå er situasjonen helt fastlåst og det er et helvete å sende henne avgårde hver dag så det kan ikke bli verre enn det er. Det er snakk om en privat grunnskole med mindre klasser og annen pedagogikk. For hver dag som går ser jeg hun får det dårlige og dårligere og jeg tenker at hun er deprimert.

kjenner du deg i gjenåpnet i min kjære datters situasjon? kan du gi meg et råd? Skal jeg tvinge henne til å bytte skole eller skal jeg la henne fortsette på den skolen hun går på og miste seg selv mer og mer. Hun har tre år igjen på grunnskolen.

Hjelp meg- jeg er så fortvilet

[Gjest Offensive Pie]

Har du noen mulighet til å få henne med på fritidsaktiviteter? Korps, speider, kickboksing? Det å komme inn i et annet miljø enn hun er i nå, samt drive med noe som kan gi ekstra mestringsfølelse, kan gi henne den selvtilliten hun kanskje trenger for å komme seg gjennom skolehverdagen, eventuelt for å bytte skole. Mobbing kan forekomme på alle skoler, så et skolebytte i seg selv er ikke nødvendigvis den beste løsningen.

[JaneD]

jeg ville ha byttet skole. gjorde det selv på grunn av mobbing.

[QueenOfTheSidewalk]

Anmeld skolen for medvirkning til mobbing. Jeg har selv et fryktelig raseri mot de lærerne som sto å så på.

[Wolfmoon]

Hun er et barn. Hennes ønsker skal selvfølgelig bli hørt, men det betyr ikke nødvendigvis at hun vet hva som er det beste for henne.

Har du kontaktet skolen og hørt hva slags tilbud de ev. kan gi henne hvis hun starter der? Hvis de ikke har noe bedre tilbud til henne, er det jo ikke sikkert at det er noe poeng. Er de derimot klare til å takle situasjonen og ta den på alvor, så tror jeg rett og slett ikke at du har noe valg.

[makkapakka]

Nei jeg har ikke vært i lignende situasjon, men jeg har hørt lignende historier og de har byttet skole og fått et nytt liv der barnet har virkelig blomstret opp. Det føles vel som å gi opp ved å bytte skole men jeg ville snudd det på hodet og si; jeg gjorde noe med situasjonen som var uholdbar.

Når jeg har hørt disse historiene så har jeg ofte lurt på, har ikke foreldrene i klassen noen kontakt? For hvis det er noen vei de kan endre på dette så er det å gå via foreldene til de andre barna.

[dobri123]

Jeg kjenner meg veldig igjen i hva du skriver her. Jeg er 19 år, og skulle nå gått 1.året som lærling. Mobbingen begynte da jeg startet på barneskolen, iløpet av de syv årene byttet jeg mellom 3 skoler hele 4 ganger. Det gjorde det ikke noe bedre for meg. For da jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg bare mer mobbet for jeg ''stakk'' jo fra problemer mine. De var mange, jeg var en. Dermed var jeg den slemme her! De gjorde ikke noe galt, sånn var det hele veien. Jeg har nå tatt friår nr. 2 på videregående og jobber.

Jeg vet mamma prøvde å hjelpe meg da jeg ble mobbet ved å flytte meg bort - men det hjalp ikke for min del. Nå bor jeg i et lite tettsted så alle kjenner alle nesten, da er det på en måte en selvfølge at det blir slik. La hun se at hun kan stole på at du vil hjelpe henne, prøv å snakk med henne på en ordentlig måte. Ikke si at du vet ting er vanskelig, la hun si det selv. Det er beste måten du kan hjelpe henne på mener jeg ihvertfall. Da kan dere begge komme til en løsning dere syns fungerer, det viktigste er jo at hun skal ha det bra!

[AnonymBruker]

Nei jeg har ikke vært i lignende situasjon, men jeg har hørt lignende historier og de har byttet skole og fått et nytt liv der barnet har virkelig blomstret opp. Det føles vel som å gi opp ved å bytte skole men jeg ville snudd det på hodet og si; jeg gjorde noe med situasjonen som var uholdbar.

Når jeg har hørt disse historiene så har jeg ofte lurt på, har ikke foreldrene i klassen noen kontakt? For hvis det er noen vei de kan endre på dette så er det å gå via foreldene til de andre barna.

Hvem foreldre vil høre at deres barn mobber? De skolene jeg gikk på fikk mine foreldre streng beskjed av mobberenes foreldre om at jeg var feilen der. Så klart var deres barn mor og fars lille engler, ingen vil tro noe sånt om sine egne barn. De er fler og en er alene da er det jo ifølge de en grunn til at dem ene personen er alene, og grunnen er langt ifra at deres barn har lagt opp til det!

Anonym poster: c08c69ead7682aa8698677fca6e6c7b5

[AnonymBruker]

Da jeg gikk i barneskolen kom jeg hjem med "piskeslag" nedover bein og armer, og faren min ble naturligvis ganske sint og "truet" med at jeg måtte bytte skole. (og det kan nevnes at de fysiske merkene bare var toppen på kransekaka) Jeg husker da at jeg ble hysterisk og absolutt ikke ville dette. Vet ikke helt hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde, men jeg vil anta at det var frykt for det ukjente. Så enden på visa ble at jeg slapp å bytte skole.

I ettertid mener jeg imidlertid at skolebytte ville ha vært et godt alternativ, for det kunne i hvert fall ikke bli verre enn det var. Så dette er min erfaring, men hva du bør gjøre, det vet jeg dessverre ikke.. Men hadde jeg vært deg, ville jeg nok ha pushet litt på. Det er jo fullt forståelig at dattera di er redd for hva som ville kunne skje på en ny skole.

Anonym poster: 154d0a4384da8bcd2259159de042695b

[Gjest Ratata]

Enig med Evilposelos.

Er det noen jeg virkelig er skuffet over med tanke på de jævlige årene på barne- og ungdomsskolen så er det de ansatte.

[Thalassos]

Jeg ville absolutt anbefalt datteren din å bytte skole - MEN: Hvis ikke hun endrer seg, vil ikke mobbingen/utfrysingen stoppe heller. Hvis hun begynner på en ny skole som en jente med sosial angst, som ikke tør å snakke eller virker "rar", vil dette dessverre bare føre til mer mobbing.

Nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men er hun gammel nok til å forstå det man sier, på et litt dypere plan? Er det mulig å få hun til å forstå at hun MÅ endre noe ved seg selv også hvis mobbingen ikke skal vedvare?

[Alice123]

Jeg ble mobbet på barneskolen på samme måte som datteren din, og jeg reagerte på samme måte som datteren din da skolebytte ble tatt opp.

Man er så redd for det ukjente, og for å provosere mobberne på skolen man ellerede er på.

Når man blir mobbet, så har man liksom et "system". Man vet hvor man skal gå, hvem man absolutt skal unngå, hvme man kan forsøke å smile forsiktig til, hvor det er best å gjemme seg etc.

Når man bytter skole må man lære seg alt dette på nytt.

Jeg, med min erfaring, vil anbefale deg å bytte skole til datteren din.

[Gjest BettyBoop]

Har ingen råd å gi. Jeg byttet og skole men det hjalp ikke. Ting ble ikke bedre før videregående

[Heart7086]

Jeg har vært i den situasjon, gjennom hele grunnskolen.. jeg fikk byttet skole til en mindre skole hvor jeg kunne få mer hjelp(9 og 10 kl), samtidig fikk jeg begynne mer aktivt med hest. Og disse to små grepene gjordet at jeg klarte skolen, t.o.m med høvelig gode karakterer!

Jeg er glad for å høre at du ser problemene datteren din har, og at du ønsker å gjøre noe med de! Mener du at bytte av skole er et grep, så gjør det!

Men hør også litt på datteren din, nå kan ikke jeg prate for henne, ei heller vet jeg hvordan hun er.. Selv var jeg nok lik datteren din på den tiden, jeg hadde ikke lyst til å bli utelatt og stå uten venner.. Samtidig ser jeg i ettertid at jeg ikke hadde behov for de vennene der, jeg hadde ikke engang ordentlig behov for noen venner på den nye skolen(vi gikk overens, men det var omtrent der det var med det).. jeg har bestandig vært en liten enstøing, men sitter idag med mann og 4 nære venner. Mer trenger og vil jeg ikke ha!

[AnonymBruker]

Jeg ville absolutt anbefalt datteren din å bytte skole - MEN: Hvis ikke hun endrer seg, vil ikke mobbingen/utfrysingen stoppe heller. Hvis hun begynner på en ny skole som en jente med sosial angst, som ikke tør å snakke eller virker "rar", vil dette dessverre bare føre til mer mobbing.

Nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men er hun gammel nok til å forstå det man sier, på et litt dypere plan? Er det mulig å få hun til å forstå at hun MÅ endre noe ved seg selv også hvis mobbingen ikke skal vedvare?

Hvis datteren til Ts har utviklet sosial angst så er det ikke bare for henne å endre seg. Ts bør søke profesjonell hjelp til datteren pga angsten. Hun bør og bytte skole, og være i åpnen dialog med skolen om de problemene datteren har hatt.

Vi hadde det selv sånn med jenta vår, og vi byttet da hun gikk i tredje trinn. Nå hadde heldigvis jenta vår et nettverk utenom skolen, da hun er aktiv i speider og friidrett, men hun hadde det vanskelig på skolen med utestengelse, fysisk mobbing, ble aldri invitert med hjem eller i bursdaget. Den nye skolen tok tak i det med en eneste gang, men det har ikke vært noe problemer på den nye skolen, pga det er et mye bedre miljø der, og lærer og rektor virker som om det er mere tak i. Hun gikk og til helsesøster en gang i uken i begynnelsen, nettopp for å bearbeide spøkelsene fra den gamle skolen (jeg kontaktet ganske tidlig helsestasjonen og familieteamet).

Anonym poster: 522e0dddfb7e6281c3e3986a884ffa2c

[Gjest Offensive Pie]

Jeg ville absolutt anbefalt datteren din å bytte skole - MEN: Hvis ikke hun endrer seg, vil ikke mobbingen/utfrysingen stoppe heller. Hvis hun begynner på en ny skole som en jente med sosial angst, som ikke tør å snakke eller virker "rar", vil dette dessverre bare føre til mer mobbing.

Nå vet jeg ikke hvor gammel datteren din er, men er hun gammel nok til å forstå det man sier, på et litt dypere plan? Er det mulig å få hun til å forstå at hun MÅ endre noe ved seg selv også hvis mobbingen ikke skal vedvare?

Mobbing er ALDRI offerets skyld, akkurat som voldtekt ikke er den voldtattes skyld, eller mord ikke er den dreptes skyld. Det at enkelte gir offeret deler av skylden, slik du gjør her, gjør bare deres situasjon verre. Det gir mobberne legitimitet og beskyttelse - det er jo ikke deres feil at denne "andre" er så rar! Skjerpings!

[Alice123]

Jeg kan også legge til...

Jeg ble mobbet på barneskolen og på ungdomskolen. Men det var akkurat de samme eleveme og det samme miljøet, så i 10'ende klasse hadde vi alle gått i klasse med hverandre i 10 år, hele grunnskolen gjennom.

Da jeg begynte på en VGS i en annen bygd med kun fremmede mennesker, fikk jeg for første gang venner og ble inkludert. Og jeg hadde ikke forandret meg i det hele tatt. Men på grunnskolen var jeg kjent som "rare-Alice" (eller tilsvarende) og var liksom bannlyst. Man var bare aldri med meg, og slik var det bare. Uansett hvor mye jeg prøvde å forandre meg gjennom grunnskolen så gjorde det aldri noen forskjell, for jeg var "merket" som en man bare aldri snakket med.

[makkapakka]

Hvem foreldre vil høre at deres barn mobber? De skolene jeg gikk på fikk mine foreldre streng beskjed av mobberenes foreldre om at jeg var feilen der. Så klart var deres barn mor og fars lille engler, ingen vil tro noe sånt om sine egne barn. De er fler og en er alene da er det jo ifølge de en grunn til at dem ene personen er alene, og grunnen er langt ifra at deres barn har lagt opp til det!

Anonym poster: c08c69ead7682aa8698677fca6e6c7b5

nei da oppfatter de andre barna denne som blir mobbet som irriterende og håpløs og foreldrene vil helst ikke at deres barn skal ha omgang med et barn som ikke har det bra med seg selv, fordi det ødelegger utviklingen av eget barn. Egoistisk som det er i dag, men sånn er det.

[AnonymBruker]

Mobbing er ALDRI offerets skyld, akkurat som voldtekt ikke er den voldtattes skyld, eller mord ikke er den dreptes skyld. Det at enkelte gir offeret deler av skylden, slik du gjør her, gjør bare deres situasjon verre. Det gir mobberne legitimitet og beskyttelse - det er jo ikke deres feil at denne "andre" er så rar! Skjerpings!

Hallo, da! Tror ikke hun mente det på den måten!

Anonym poster: 978e7556ddc1ebd216a4b2d0b71e4a20

[Gjest Offensive Pie]

Hallo, da! Tror ikke hun mente det på den måten!

Anonym poster: 978e7556ddc1ebd216a4b2d0b71e4a20

Hvordan mente hun det da, når hun sa at jenta må endre seg for å få slutt på mobbingen? Jeg klarer ikke få det til å bli noe annet enn at denne jenta har kvaliteter som gjør at hun blir mobbet, kvaliteter som hun kan endre på selv. Dermed er det hennes egen skyld at mobbingen fortsetter, siden hun ikke gidder å gjøre de nødvendige endringene for å bli bra nok til å slippe unna. Det er å gi offeret skylden, og det er aldri, aldri greit på noen måte.