Har du noe gang vært sammen med en som bor hjemme/ikke jobber

[AnonymBruker]

Ja. En som bor hjemme og ikke jobber, over en lang periode.

Erfariger, hvordan gikk det?

Akkurat kommet meg ut av et sånt forhold. Det har vært slik helt fra begynnelsen av forholdet. Han i slutten av 20 årene og jeg begynnelsen av 30.

Det var i bunn og grunn (for min del) at det ikke gikk lenger. Så mye frustrasjon, oppgitt hele tiden, lei meg, ingen planer kunne legges, ingen framtid.

Hadde vært interessant å høre om andre også har opplevd sånt.

Anonym poster: b9f1c1943b092e1002266f1bdfa4c446

[AnonymBruker]

Jeg var sammen med en i tre år som ikke eide nåla i veggen selv om han var passert 40.

Det skal sies at han var kjærlig og omtenksom og han var flittig med å bruke uttrykket "snille meg", i omtrent annenhver setning

Javisst var jeg snill, dumsnill faktisk for jeg lot det pågå alt for lenge.,

jeg kjørte han hit og dit og overalt om vi skulle noe og hvis ikke ble vi sittende hjemme hos han og han tilbød meg å tygge tørr spagetti, men hold pusten jenter, for han lærte meg et knep nemlig å brune spagettien i stekepannen! Så satt vi der og knasket da mens han tittet meg inn, nei stirret meg inn i øynene mens han rullet med dem og trodde han utgjorde tidenes drømmemann.

At man kan leve på luft og kjærlighet er ikke sant og det sier kanskje litt at jeg aldri torde legge igjen lommeboken der, og det har jeg aldri hatt problem med i forhold til de andre kjærestene mine.

Lytt til din indre stemme du.

Og ikke stol på en som ikke er noe tak i.

Han jeg har idag er kanskje ikke så flink med ord og har det i fokus å trollbinde kvinnen.

Men han er stabil og viser kun et ansikt ikke to som denne andre beileren.

Jeg liker stabilitet og en mann som kan jobbe, som verdsetter aller mest det å ha noe å gjøre.

Over tid er det det som er viktig... ooog jeg elsker han ikke fordi han er vakker men han blir vakker fordi jeg elsker han og hans væremåte mest.

Vi har det igrunn ganske så fint.

Tommel ned for udugelige menn som utnytter damer.

Anonym poster: c60a8ccb132f9fc9409dc4e8c9d550b6

[AnonymBruker]

Jeg bodde sammen med en som ikke hadde jobb, og som det viste seg etterhvert ikke heller hadde planer om å finne seg en jobb.

I tillegg til at han ikke gjorde en dritt hjemme, så var han slem, utspekulert, manipulerende og sykelig sjalu.

Selv var jeg på et psykisk bunn nivå på den tiden, så jeg var nok veldig lett å utnytte.

Men en dag sa det stopp, jeg ble dritt lei av å være ''reservemamma'' for en voksen kar!! Jeg ble lei av å skulle ta vare på en drittunge i tillegg til å skulle holde meg selv oppe. Er så glad jeg fant styrken til å kaste han på dør, samme hvor vondt det var.

...det var til det beste for oss begge.

Aldri mer!!

Anonym poster: 8ceaeb906118d5483929b93f47bbe221

[Pastillika]

Takk for svar. Må sies at han har stagnert og sliter. Men jeg venta i to år på han. Har hatt min runde i livet, men aldri lagt meg ned og utnyttet foreldrene på det økonmiske.

Er måte på hvor lenge en skal vente på en person, fordi en synes synd på han/henne. Vi har da alle ting i livet som gjør at det å bare stå opp enkelte dager kan være tøft.

Han var verdens snilleste, veldig flink til å gi komplimenter, masse kjærlighet. men ble for stakkarslig. alt fokuset ble på hvordan han hadde det. jeg kom med utaallige råd, tips. støtta opp. satte mine behov til side. ønske om framtid, barn, trygghet osv.

men han klarte ingenting.

at foreldrene ikke kaster han ut, skjønner ikke jeg. det hadde vært til hans beste.

hva var grunnen til at deres kjæreste ikke jobba/bodde hjemme?

Endret 10. februar 2013 av Pastillika

[Pastillika]

ts her. glemte å poste som anonym, men det får så være

[Gjest Gjest]

Jeg er en voksen dame som bor hjemme, er i full jobb nå, men ble tvunget til å selge bolig da jeg fikk ett barn som trengte ekstra oppfølging, eier ingenting jeg heller.

Synd at folk skal dømme meg.

Annet enn livserfaring..

[AnonymBruker]

Ja. Men så aldri på det som noe problem da han ikke jobbet eller kunne bo for seg selv fordi det er få/ingen jobber i området. Han turte aldri å flytte langt avgårde uten noe som helst, så fortsatte med jobbsøkinga, alltid stått opp tidlig, hjelper til hjemme og lot ikke latskapen ta over. Han ville heller ikke at jeg skulle komme til han før han hadde litt penger selv også. Han har vikarjobb igjen nå og sparer penger til å flytte til meg, her det mye større sjangse for jobb også. Vi har ingen problemer med å se for oss fremtiden.

Det finnes oppegående snart 30årige, arbeidsløse som bor hos mor også.

Anonym poster: 642b1ce54f2ae9f935e0ab487e042b53

[AnonymBruker]

Det vil jeg ikke gå inn på for jeg vil ikke bli gjenkjent.

Men kombinasjonen over år, det å strø om seg med uttrykk som "snille damen" og dse deg dypt og intenst inn i øynene , han kunne like gjerne sagt du er snill som betaler for meg du.

Han bar preg av å mene at han kunne ta det med ro og ikke jobbe siden jeg var så heldig som hadde han som hadde slik mental omsorg for meg.

Han satte seg selv på en pidestal mens han i virkeligheten var dott.

Kombinasjonen kjærlighet og økonomi er farlig og om man ikke er observant og oppegående.

Han ville kontrollerere meg mere og mere men han kalte det noe helt annet, at jeg måtte involvere han mere i livet mitt, at jeg måtte stole på han ,lære meg å stole på ham osv og kravene ble større og større.

I tillegg var han umulig å diskutere med om andre var uenig med han, han slapp deg aldri.

Derfor jeg måte bryte tvert over sms.

Han ble aldri ferdg med å argumentere med at jeg måtte gi han en sjanse til å forbedre seg. Så skjedde jo aldri.

Anonym poster: c60a8ccb132f9fc9409dc4e8c9d550b6

[frøkna]

Begge mine forhold har vært slik. Mønster? Jeg håper ikke det. Mitt første forhold var med en som bodde hjemme hos mor og jobbet som telefonselger, men sluttet og gikk på dagpenger mesteparten av forholdet vårt. Brukte penger på tull så vi ikke fikk gjort noe hyggelig sammen annet enn å sitte på gutterommet hans og se filmer. Han var 22 år gammel på den tiden. Skal sies at han i dag har en god jobb, tjener godt og eier sin egen leilighet.

Mitt andre forhold tok akkurat slutt. Fantastisk fyr, men jobber ikke. De pengene han fikk inn klarte han fort å bruke på ting som playstation, gameboy og slike ting og hadde ofte ikke penger til mat slutten av måneden. Dette ble dråpa for meg. Sjeldent råd til å gjøre noe som kino eller gå på kafe. Rett og slett veldig mye filmer og tv- serie maraton. Foreslo jeg at vi kunne gå en tur var det uaktuelt siden han ikke hadde varme nok klær. Jeg forklarte at han hadde hatt råd til varmere klær om han ikke hadde bodd forrige helg på hotell, men ham bare trakk på skuldrene og så rart på meg.

[Alice123]

Ja, det har jeg.

Og det er som (nesten) alle andre her skriver. Det var ikke noe tak i noenting. Når var vi begge veldig unge så sånn sett så spillte det ikke så stor rolle (det ble slutt fordi jeg gikk fremover mens han sto stille).

Men damer som er 25+ og er i en periode av livet hvor man ønsker å etablere seg og leve et felles liv, får jo problemer.

[Pastillika]

Blir hele pakka. Når en gir så mye tid. Så mye råd, tips, omsorg, støtte gjennom flere år. Så til slutt så har en ingenting selv. En er helt nede. Alle ens behov er trykket bort.

Hadde han bare tatt tak i ting...prøvd.

Når argumentene for å ikke jobbe, bo hjemme osv forandrer seg hele tiden. Først er han for syk fysisk, så er han deprimert, så klarer han ikke ta tak i ting, så er det det at han ikke vet hva han vil jobbe med osv.

Jeg har vært helt nede selv, og vet at det er en jobb å komme seg videre fra stagnerte perioder i livet sitt.

Men når ingenting skjer...

Eneste en får i retur er at en krever for mye, maser, ikke har tålmodighet osv.

[leirbål]

Jeg er en voksen dame som bor hjemme, er i full jobb nå, men ble tvunget til å selge bolig da jeg fikk ett barn som trengte ekstra oppfølging, eier ingenting jeg heller.

Synd at folk skal dømme meg.

Annet enn livserfaring..

Det er vel de som bor hjemme som voksne, er friske men fremdeles ikke finner seg en jobb, eller studerer denne tråden handler om. De som sitter på rumpa og venter på oppvarting, ikke de som har måttet ta noen tunge valg for å hjelpe barnet sitt som i ditt tilfelle. Det er jo bare en god ting.

Tror ingen vil dømme deg.

[Vimsevamse]

Da jeg traff min samboer, bodde han hjemme for å fullføre en masterstudie (han er over 30). Fra han fikk den ferdig til han fikk jobb tok det nesten 1.5 - 2 år.

Etter hvert som jeg fikk ferdig min bachelor å fikk jobb så flytta han inn til meg, det føltes straks bedre at vi da hadde vårt eget. Siden vi levde på en lønn ett år, så var det vanskeli å planlegge, og å vite hvordan framtida ville bli, tøft økonomisk og jeg hadde ofte kort lunte å ble fort lei.

Nå vet ikke jeg grunnen for hvorfor de andre mennene her bor hjemme, men jeg tenker at det går for en periode og at man må vite at planen er å komme seg videre fra denne "stagneringen". Det er tøft å ha humøret på topp i denne uvisse tiden syns jeg.

[Ellevill]

Jeg er en voksen dame som bor hjemme, er i full jobb nå, men ble tvunget til å selge bolig da jeg fikk ett barn som trengte ekstra oppfølging, eier ingenting jeg heller.

Synd at folk skal dømme meg.

Annet enn livserfaring..

Det er vel noe helt annet? Skjønner ikke hvorfor du nevner det engang. Så vidt jeg har forstått dreier det seg her om voksne mennesker uten jobb som bor hjemme uten å ha noen konkrete fremtidsplaner eller drivkraft?

[AnonymBruker]

Bare for å ha sagt det. Min fyr bodde ikke hjemme men hadde leilighet som Nav betalte.

Jeg forsto spørsmålet til Ts slik Jobber ikke eller bor hjemme.

Altså nav betalte og en gang jeg var der kom husvert på døren for han hadde ikke fått inn leie den måneden. Gjett om jeg synes det var ekkelt der typen min sto der og stotret og jeg følte jeg sank ned i kjelleren i pur skam og uanseelse.

En annen ting jeg festet meg ved var at hvis det var kommet inn penger skulle det alltid ropes høyt og skrytes og han var sprudlende blid og i motsatt fall nedturene når kassa var tom.

Også var det å skryte til familien hans om hvor rik jeg var som eide egen bolig bil, hadde midler osv.

Et svært dårlig trekk slik jeg ser det.

Phøyyy.

Anonym poster: c60a8ccb132f9fc9409dc4e8c9d550b6

[Gjest Riskjeks]

Ja. Vi var riktignok begge veldig unge (han 22), men likevel. Var null "tak" i ham, slik jeg ser går igjen hos flere her... Han bodde hjemme, hadde ikke jobb, kjørte ikke bil, forventa at jeg skulle være en slags privatdrosje som kjørte ham rundt på fester.... Trenger ikke si at det ikke varte lenge