Jeg hater eksen

[AnonymBruker]

Jeg går rundt og bærer på masse bitterhet og vonde tanker ift eksen min. Jeg klarer ikke å legge det fra meg, selv om jeg skjønner at den eneste jeg sårer er meg selv.

Jeg har ikke vært så heldig med forhold i livet mitt. I tjue-årene hadde jeg flere lange forhold, og fikk to barn i løpet av den tiden. Når jeg fylte 30 år så hadde jeg fått nok av meg selv og surr, så jeg bestemte meg for å satse på å bygge et godt liv for bare meg og barna. Jeg søkte på høyskoleutdanning og kom inn, vi bodde på perfekt beliggenhet i en fin leilighet og i det hele tatt hadde det veldig bra. Det var en god periode hvor jeg var 100% tilfreds med livet, og jeg savnet ingenting.

Så, når jeg hadde et halvt år igjen av utdannelsen min, så traff jeg eksen. Jeg var skeptisk, for jeg ønsket ingen mann inn i livet mitt. Han viste veldig tydelig at han likte meg godt, og jeg var smigret. Jeg fikk høre fra andre som kjente han, at han var oppegående, ærlig og i det hele tatt en normal flott fyr. Så jeg la bort skepsisen, og slapp han inn i livet til barna og meg. Fy **** jeg angrer.

Fyren var kjempesnill og gjorde alt for oss, noe jeg ikke var vant til. Jeg har alltid vært selvstendig og klart meg selv. Så jeg bestemte meg for at "this is it", og satset alt. Jeg visste at han hadde slitt litt med angst og selvtillit tidligere, men jeg tenkte at vi alle "sliter litt" med forskjellig. Uansett, han fortsatte å være den beste omsorgspersonen noen kan være, han tok initiativ, virket sterk og sikker. Jeg ble mer og mer trygg på han, og senket "guarden" min mer og mer, hvor jeg til slutt stolte 100% på han og kunne lagt livet mitt i hendene hans. Det må sies at han selv blomstret i forholdet vårt. Når vi traff hverandre så bodde han kummerlig og var arbeidsledig.

Så foreslo han at vi skulle kjøpe hus sammen. Han hadde fått seg jobb igjen og gjorde det bra. Jeg var på vei ut i drømmejobben etter endt utdanning. Alt lå til rette for oss. Så jeg gjorde det. Vi kjøpte hus sammen.

Og derfra startet helvetet. Jeg klarer ikke å skrive om det. Har ikke klart å snakke om det med noen i det hele tatt, bortsett fra noen bruddstykker her og der. Han hadde et sykelig forhold til familien sin, han slet veldig med seg selv, hadde ikke kommet over eksen sin, han drev psykisk terror mot meg, og alt jeg hadde trodd på og stolt på, falt i grus.

To år senere hadde jeg mistet alt. Jobben, huset, ett barn(som flyttet til faren sin), min tilregnelighet. Livet mitt knust i fillebiter. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk i to måneder.

De siste fem årene har jeg brukt på å lime sammen livet mitt. Det har vært depresjoner, angst, medisiner, individuell terapi og gruppeterapi. Nå ser livet mitt lyst ut igjen. Jeg begynner å huske den personen jeg var, og hva som gav livet mitt glede og verdi. Jeg er på vei ut i arbeidslivet igjen, i en jobb jeg kan bruke utdannelsen min

Det er kun èn ting som legger en demper på livet mitt, og det er hatet og bitterheten jeg føler mot eksen, og jeg er ikke særlig begeistret for familien hans heller. Heldigvis trenger jeg nesten aldri å se han eller dem, men jeg merker at jeg bruker en del tid på å tenke på hvor mye jeg hater han og hvor mye han ødela. Jeg lurer på hvordan livet mitt ville sett ut hvis jeg aldri hadde møtt han. Jeg tenker på hvor bra jeg hadde det, og hvor dum jeg var som lot han inn i livet mitt. Jeg angrer og forbanner meg selv. Jeg har lyst til å skade eksen, like mye som han skadet meg. Jeg vil at han skal ha vondt.

Det skjønner jeg jo, at dette ikke er tanker som er nyttige for meg. Jeg MÅ klare å legge disse følelsene fra meg. Men hvordan? Den beste hevn er å leve godt, sies det jo, og jeg tror det er riktig. Da er den siste lille biten for at jeg skal ha det godt, antagelig å tilgi eksen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.

Anonym poster: 9964c3aca34b719d5d88bad9d16863d7

[Gjest Sunheart]

Du må gå videre. Gjort er gjort og kan ikke tas tilbake. Du må bare se fremover. Selv har jeg også levd sammen med en ex som ødela meg.

Etter bruddet har det vært et helvete med trusler om å bli tatt livet av, banket og anmeldt og masse dritt.

Hev deg over det og gå videre i livet ditt. Bare se på den negative opplevelsen som en erfaring rikere, så nå vet du iallefall hva du IKKE skal velge

[AnonymBruker]

Du må gå videre. Gjort er gjort og kan ikke tas tilbake. Du må bare se fremover. Selv har jeg også levd sammen med en ex som ødela meg.

Etter bruddet har det vært et helvete med trusler om å bli tatt livet av, banket og anmeldt og masse dritt.

Hev deg over det og gå videre i livet ditt. Bare se på den negative opplevelsen som en erfaring rikere, så nå vet du iallefall hva du IKKE skal velge

Jeg prøver å fortsette der jeg slapp, men det er så mange ting som er borte. Det trygge hjemmet, barna, 30-årene som bare forsvant. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe en mann inn i livet mitt igjen. Ihvertfall ikke på den måten. Kanskje en kjæreste langt inn i framtiden, men jeg tviler. Kropp og utseende forfaller jo også når man blir eldre, og ihvertfall når man går igjennom helvete i tillegg. Jeg føler meg ikke så attraktiv.

Hva gjorde du for å komme deg videre? Klarer du å fortsatt vise tillit?

Anonym poster: 9964c3aca34b719d5d88bad9d16863d7

[Gjest anonym]

Jeg går rundt og bærer på masse bitterhet og vonde tanker ift eksen min. Jeg klarer ikke å legge det fra meg, selv om jeg skjønner at den eneste jeg sårer er meg selv.

Jeg har ikke vært så heldig med forhold i livet mitt. I tjue-årene hadde jeg flere lange forhold, og fikk to barn i løpet av den tiden. Når jeg fylte 30 år så hadde jeg fått nok av meg selv og surr, så jeg bestemte meg for å satse på å bygge et godt liv for bare meg og barna. Jeg søkte på høyskoleutdanning og kom inn, vi bodde på perfekt beliggenhet i en fin leilighet og i det hele tatt hadde det veldig bra. Det var en god periode hvor jeg var 100% tilfreds med livet, og jeg savnet ingenting.

Så, når jeg hadde et halvt år igjen av utdannelsen min, så traff jeg eksen. Jeg var skeptisk, for jeg ønsket ingen mann inn i livet mitt. Han viste veldig tydelig at han likte meg godt, og jeg var smigret. Jeg fikk høre fra andre som kjente han, at han var oppegående, ærlig og i det hele tatt en normal flott fyr. Så jeg la bort skepsisen, og slapp han inn i livet til barna og meg. Fy **** jeg angrer.

Fyren var kjempesnill og gjorde alt for oss, noe jeg ikke var vant til. Jeg har alltid vært selvstendig og klart meg selv. Så jeg bestemte meg for at "this is it", og satset alt. Jeg visste at han hadde slitt litt med angst og selvtillit tidligere, men jeg tenkte at vi alle "sliter litt" med forskjellig. Uansett, han fortsatte å være den beste omsorgspersonen noen kan være, han tok initiativ, virket sterk og sikker. Jeg ble mer og mer trygg på han, og senket "guarden" min mer og mer, hvor jeg til slutt stolte 100% på han og kunne lagt livet mitt i hendene hans. Det må sies at han selv blomstret i forholdet vårt. Når vi traff hverandre så bodde han kummerlig og var arbeidsledig.

Så foreslo han at vi skulle kjøpe hus sammen. Han hadde fått seg jobb igjen og gjorde det bra. Jeg var på vei ut i drømmejobben etter endt utdanning. Alt lå til rette for oss. Så jeg gjorde det. Vi kjøpte hus sammen.

Og derfra startet helvetet. Jeg klarer ikke å skrive om det. Har ikke klart å snakke om det med noen i det hele tatt, bortsett fra noen bruddstykker her og der. Han hadde et sykelig forhold til familien sin, han slet veldig med seg selv, hadde ikke kommet over eksen sin, han drev psykisk terror mot meg, og alt jeg hadde trodd på og stolt på, falt i grus.

To år senere hadde jeg mistet alt. Jobben, huset, ett barn(som flyttet til faren sin), min tilregnelighet. Livet mitt knust i fillebiter. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk i to måneder.

De siste fem årene har jeg brukt på å lime sammen livet mitt. Det har vært depresjoner, angst, medisiner, individuell terapi og gruppeterapi. Nå ser livet mitt lyst ut igjen. Jeg begynner å huske den personen jeg var, og hva som gav livet mitt glede og verdi. Jeg er på vei ut i arbeidslivet igjen, i en jobb jeg kan bruke utdannelsen min

Det er kun èn ting som legger en demper på livet mitt, og det er hatet og bitterheten jeg føler mot eksen, og jeg er ikke særlig begeistret for familien hans heller. Heldigvis trenger jeg nesten aldri å se han eller dem, men jeg merker at jeg bruker en del tid på å tenke på hvor mye jeg hater han og hvor mye han ødela. Jeg lurer på hvordan livet mitt ville sett ut hvis jeg aldri hadde møtt han. Jeg tenker på hvor bra jeg hadde det, og hvor dum jeg var som lot han inn i livet mitt. Jeg angrer og forbanner meg selv. Jeg har lyst til å skade eksen, like mye som han skadet meg. Jeg vil at han skal ha vondt.

Det skjønner jeg jo, at dette ikke er tanker som er nyttige for meg. Jeg MÅ klare å legge disse følelsene fra meg. Men hvordan? Den beste hevn er å leve godt, sies det jo, og jeg tror det er riktig. Da er den siste lille biten for at jeg skal ha det godt, antagelig å tilgi eksen. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal klare det.

Anonym poster: 9964c3aca34b719d5d88bad9d16863d7

Hei ts!

Føler med deg. Har nettopp blitt slutt med han jeg egentlig vill satse på, men ser nå at jeg er glad det ikke ble oss. Jeg hadde lenge dårlig magefølelse, men overså den på en måte. Kan det være noe du også gjorde? Du sa du var skeptisk først. Hadde du dårlig magefølelse? Kanskje problemet er mer at du føler du sviktet deg selv?

Forandret han seg totalt etter at dere hadde kjøpt hus, eller så du trekk tidlig?

Har du noe kontakt med han idag?

Hvordan var han, hva gjorde han som ødela deg?

[Ruskemor]

blir trist når jeg leser det du skriver TS.

Jeg tviler ikke på at du kan klare å legge det bak deg på et tidspunkt, lykke til.

Klem fra Ruskemor

[AnonymBruker]

Hei ts!

Føler med deg. Har nettopp blitt slutt med han jeg egentlig vill satse på, men ser nå at jeg er glad det ikke ble oss. Jeg hadde lenge dårlig magefølelse, men overså den på en måte. Kan det være noe du også gjorde? Du sa du var skeptisk først. Hadde du dårlig magefølelse? Kanskje problemet er mer at du føler du sviktet deg selv?

Forandret han seg totalt etter at dere hadde kjøpt hus, eller så du trekk tidlig?

Har du noe kontakt med han idag?

Hvordan var han, hva gjorde han som ødela deg?

Hei. Takk for svar. Så bra at du kom deg vekk i tide Ja, det var noen tegn før vi kjøpte huset, som jeg burde ha reagert sterkere på. Feks det sykelige forholdet til familien, det så jeg tegn til ganske tidlig, men jeg visste ikke hvor ille det var. Han fortalte jo også ganske tidlig at han hadde slitt med angst, men ikke på langt nær hvor dårlig han egentlig var. Og ingen i familien hans advarte meg!

Jeg tror nok at du er inne på noe når du sier at jeg føler at jeg sviktet meg selv. Mulig at det er meg selv jeg må tilgi for å kunne gå videre.

Jeg hadde kontakt med han i ett par år etter at det ble slutt. Kun for å prøve å psyke han ned, trykke på alle knappene som jeg vet han har. Trigge angsten hans og den dårlige selvtilliten. Men etter hver gang jeg hadde truffet han, så følte jeg meg 10 ganger verre selv også. Det var virkelig et sykt forhold vi hadde, både i og etter. Nå har jeg ingen kontakt med han.

Jeg har vanskelig for å snakke om hva han gjorde for å ødelegge meg. Det var så mange ting, som sammenlagt ble uutholdelig. En kombinasjon av at han viste så mye omsorg, men samtidig brukte psykisk terror. Det er vanskelig å forklare. Han var som gud og djevelen på en gang, hvis du tror på sånt.

Anonym poster: 9964c3aca34b719d5d88bad9d16863d7

[Gjest Sunheart]

Jeg prøver å fortsette der jeg slapp, men det er så mange ting som er borte. Det trygge hjemmet, barna, 30-årene som bare forsvant. Jeg kommer aldri, aldri til å slippe en mann inn i livet mitt igjen. Ihvertfall ikke på den måten. Kanskje en kjæreste langt inn i framtiden, men jeg tviler. Kropp og utseende forfaller jo også når man blir eldre, og ihvertfall når man går igjennom helvete i tillegg. Jeg føler meg ikke så attraktiv.

Hva gjorde du for å komme deg videre? Klarer du å fortsatt vise tillit?

Anonym poster: 9964c3aca34b719d5d88bad9d16863d7

Ja, jeghar kommet meg videre. Jeg ser faktiskmye bedreut nå enn da jeg var sammen med han For han forhindret med i å blomstre. Har man det bramed seg selv så blomstrer man utvendig så det vises

Jeg er nå sammen med en fantastisk mann som virkelig får meg til å blomstre!

Har aldri følt meg mer attraktiv

Han får fram mitt beste og det er virkelig verdt å gå videre. For det finnes så mange utrolige fantastiske menn der ute bare man er kritiske og ikke bare går etter feil menn.

Jeg har virkelig lært nå og jeg har enda tillit til menn

Ønsker deg lykke til videre TS. Beklager det du har opplevd, men det eneste du kan gjøre er å gå videre. :hug: