For oss med stebarn.....

[AnonymBruker]

Hei. Jeg lurer på om det er noen der ute med litt lenger erfaring som stemor enn undertegnede. Har bodd under samme tak med samboer i 1 år nå. Han har en datter på 5 år, som vi har 50 %.

Det jeg lurer på er hva slags "rolle" dere har i familien. Jeg merker at jeg er litt frustrert og forvirret. Altså, elsker min samboer på alle måter, og er blitt ekstremt glad i barnet, men syns det er vanskelig mht hvordan og hvor mye man skal "blande seg." (Har MASSE positive erfaringer som stemor i hverdagen også altså, men det er ikke det jeg kommer til å fokusere på i innlegget, siden det ikke er en problemstilling! )

Jenta har helt tydelig far trillet rundt lillefingeren, og oppfører seg MYE vanskeligere her enn hos moren. (Har snakket med moren om dette, og hun kan bekrefte at de ikke har problemer med legging, hyling og skriking, spising etc hos dem) Problemet er at samboeren min blir i veldig forsvarsposisjon med en gang jeg tar opp noe som helst. Og prøver jeg å sette en grense for jenta sier hun: "Jeg prater ikke med deg, jeg prater med pappa!!!". (Noe jeg skjønner, for hos pappa får hun jo alltid ja.... hehe...)

Skal man bare overse alt man irriterer seg over for å holde husfreden? At hun feks lurer far til å sitte sitte inne hos henne hver kveld til hun sovner (noe hun kan bruke ett par timer på...) at hun sier hun har vondt i magen kun for å få være hjemme med pappa og leke hele dagen, at hun hyler og skriker og kaster seg ned på gulvet for å slippe å gå selv, men heller bli bært av pappa.

Kan man sette grenser for barnet som stemor? (Far er ofte enig i grensene jeg setter da, men barnet svarer meg altså frekt).

VIl forøvrig helst ha svar fra folk som SELV har stebarn. Ikke for å være frekk, men har sett en del andre tråder her der svarene kommer fra folk som åpenbart ikke er i situasjonen selv. Jeg VET at ungen har en mor. Og jeg VET at jeg ikke er den biologiske foreldren og alt det der. Men vi lever nå engang under samme tak, og hverdagen skal jo helst fungere best for alle!

Anonym poster: 7ee1694a9e2ae96539fd61c4ddc5cc02

Anonym poster: 37e09caa2babc7fb2aacdc94ae8d25fd

[Missy1]

Jeg er ikke stemor, men jg har et barn og en samboer som ikke er biologiske faren til mitt barn.

Jeg syns at du bør ha noe å si, at du skal få lov å være med på å sette grenser for dette barnet selvom du ikke er barnets mamma. Du skal bo der du og, dere har barnet 50%. Du har kanskje prøvd det, men sett deg ned sammen med din samboer og snakk sammen om dette, det er ikke godt om du skal bo i et leven fordi far er trilla rundt lillefingeren, det er ikke godt for deres forhold heller.

Håper det går seg til og blir bedre klem

[Gjest Marmot]

Jeg har en sønn selv, og kjæresten min har en datter, og jeg tenker det blir ganske håpløst om vi ikke skal kunne sette grenser for hverandres barn. Sønnen min hadde fått temmelig klar beskjed om han hadde svart kjæresten min sånn, det er bare ikke okay, uansett hvem det er snakk om.

Når man deler hjem, tenker jeg at de voksne skal bli enige om reglene for det hjemmet, og så må alle barn føye seg, uavhengig av om de er felles- eller særkullsbarn.

[Gjest Regine]

Her er det far som er problemet, fordi han ikke vil oppdra barnet. Du risikerer dermed at du blir den store, stygge ulven, mens far bare er kul. For du vil gjerne oppdra og sette grenser, mem det vil ikje far, og jenta er åpenbart fullstendih klar over det. Du sier han går i forsvar når du prøver å ta det opp. Kanskje dere burde tatt den praten på famvernkontret, for at en utenforstående kan bidra til at han ikke gjør det.

[Løvetanten]

Helt enig med de andre her. I felles hjem gjelder felles regler, og spesielt når det er andre barn der også.

Alt annet blir helt håpløst og er oppskriften på frustrasjon og krangler.

[xinnia]

Så klart felles regler.. men TS kan jo ikke kjøre over faren .

Du og far må bli ENIGE om kjørereglene før dere setter dere i bilen-

Altså når barnet ikke er hos dere- må dere prate og bli enig om hvordan ting og tang skal være, og uansett om du er enig eller uenig-når barnet er der- må du bare backet opp far, og ta eventuelle konflikter på ett senere tidspunkt-

Skjønner meg ikke på folk som blir samboere med partnere med barn uten å vite om slike ting på forhånd...

[Løvetanten]

Skjønner meg ikke på folk som blir samboere med partnere med barn uten å vite om slike ting på forhånd...

Fordi det er ofte noe helt annet når du står midt oppi det....

[Gjest Marmot]

Fordi det er ofte noe helt annet når du står midt oppi det....

Ja, det er veldig mye man kan diskutere og snakke om, også føles det helt annerledes når man er der.

[AnonymBruker]

Har ikke stebarn selv, men egne barn og en ny mann. Svarer derfor utfra mitt ståsted

Mannen kom inn i en familie med sine egne regler og omgangsformer. Siden han ikke har barn fra før, så var det viktig for meg at vi som voksne snakket om dette før vi flyttet sammen. Både om hvilke forventninger jeg hadde og han hadde. Selv om vi snakket mye om dette, så kommer det jo også situasjoner i hverdagen vi ikke har forutsett eller som blir annerledes enn det vi snakket om.

Når to voksne deler husrom må det felles regler til, uansett hvilken relasjon disse har til de barna som bor i husstanden. Jeg har ikke firt så mye på mine regler overfor barna, men tatt med mannen inn i det regelsettet vi hadde og som fungerte.

Men, det jeg merker er at hvis jeg sier "nei" så går de gjerne til ham for å få "ja". Det er kanskje heller noe med kjønnet å gjøre, enn at vi er biologisk kontra ste. Jeg ser at mine barn lettere manipulerer ham til å gjøre ting enn det de klarer med meg.

Om det er ting som irriterer meg når det gjelder hans oppdragelsesmåte, så tar jeg det opp med ham når barna ikke er der. Vi snakker om det, og kommer frem til felles løsninger. Her er det ikke snakk om mine og ikke dine barn, men to voksne som sammen drar lasset i hverdagen. Ungene vokser til og de trenger andre rammer nå enn da min mann flyttet inn, og de reglene setter vi felles.

For vår del har nøkkelen til en fungerende hverdag vært at vi har erkjent at vi er to voksne i husholdningen som likeverdig bidrar. Ja, barna er mine i utgangspunktet men de forholder seg også til min mann daglig, og da er det riktig at han også har noe å si.

Og nei, jeg synes ikke du skal overse de tingene som irriterer deg. Men ta dem opp med mannen din når barnet ikke er hos dere eller sover. På den måten så viser du ansvar etter min mening, og viser også at du vil ta del i det ansvaret det er å ha barn. Mannen din bør absolutt være lydhør overfor akkurat dette, det vil dere tjene på alle tre

Anonym poster: 3154e6cc040252cdef9f64e0945587c3

[AnonymBruker]

TS her! Tusen takk for masse fine svar!!!

Dere sier mye av det jeg tenker. Og til XINNIA så må jeg si som de andre her: Man kan være så forberedt man bare vil, men det er liksom noe annet når man først er midt oppi det. Og igjen må jeg presisere at hverdagen så absolutt ikke bare er full av irritasjon og problemer altså! Den er jo aller mest fylt av gode stunder, latter og kjærliget for oss alle tre, men av og til blir jeg bare så usikker på hvilken rolle man har, eller kan ha... Derfor er det utrolig spennende å høre om dere som har biologiske barn, og en ny kjæreste også. Høre hva dere tenker... Alle vil jo helst at alle skal ha det best mulig liksom, men jeg tror at kjæresten min alltid har vært litt redd for at datteren skal like seg bedre hos mammaen enn hos han, og dermed har hun fått han mer og mer rundt lillefingeren jo eldre hun har blitt.....

Anonym poster: 37e09caa2babc7fb2aacdc94ae8d25fd

[Ulrikke]

Jeg er stemor til tre, og har vært det i ti år. De er nå 17, 13 og 12. I tillegg har vi ei sammen på 7.

I all hovedsak bestemmer vi begge to her hjemme. Det gjelder daglige ting som å bidra, rydding, oppførsel osv. Om det er sambo eller jeg som ber noen rydde sokkene sine fra kjøkkenbordet (!) eller gå ut med søpla spiller ingen rolle. Jeg har ALDRI hørt "du er ikke mora mi, du bestemmer ikke!" Hadde det kommet, hadde det blitt månelyst fra sambo sin side, det vet jeg....

"Store" ting som skolevalg, utdanning, store skolekonflikter osv tar sambo og barnas mor seg av. Jeg bidrar, støtter og sier min mening om jeg blir spurt, men ellers er det deres barn og de som foreldre som skal ta seg av sånne ting. Det er ikke noe vi har snakket om direkte, men noe som har "blitt sånn", og som både barn og voksne er fornøyde med løsningen på....

Jeg synes det virker som om samboeren din ikke støtter deg nok i forhold til jenta. Hun burde få beskjed om hun svarer deg og er frekk mot deg (på samme måte jeg håper hun får beskjed om det om hun er frekk mot farmor, naboen eller en onkel, liksom....)

Ungene her har også tvinnet faren sin rundt lillefingeren innimellom. Fortsatt er det noen ting jeg reagerer på innimellom. Som regel lar jeg det passere uten å si noe, da det ikke har noen stor betydning i det store og hele.... Det plager meg overhodet ikke!

Dere skal være likeverdige hjemme hos dere og i det daglige, synes jeg! Grunnen til at ungen sutrer, griner og i det hele tatt, er vel at hun ikke aner hvor grensene til faren går, og derfor må hun teste disse ofte....

Vår felles 7-åring har verdens strengeste foreldre. Det er i følge oss selv, altså Ikke overbeskyttende-strenge, men vi ansvarliggjør, gir konsekvenser, forklarer, prater og stiller krav. I tillegg til masse raushet og varme, så klart - men hun vet nøyaktig hvor grensene går. Hun tester ALDRI, tror ikke hun har gjort det siden hun var mellom 3 og 4 år.... Og ALLE kommenterer hvor blid og fornøyd hun alltid er, og hvor lite hun er i konflikter med andre (og hvor mange gode venner hun har). Unger har godt av grenser, godt av å vite hva folk forventer av dem, og hva konsekvensene er om de ikke følger normer og regler....

Mange foreldre som ikke bor sammen har en sånn indre "redsel" for at barnet skal foretrekke den andre forelderen. Jeg kan faktisk forstå den følelsen! Men jeg tror ikke man gjør det enklere for seg selv ved å ikke sette grenser og gi konsekvenser.... Barn vil ofte foretrekke forelderen barnet er mest trygg på, og det er jo den som er mest tydelig, setter grenser og viser hvem den selv er! Det gjelder selvfølgelig så lenge grensene er rimelige, barnet får forklart hvorfor og konsekvensene følges opp....Ikke autoritære grenser som bare er der for å være der, det blir noe annet.... Men fornuftige grenser for å lære barnet "folkeskikk" og normer i samfunnet, skjønner barnet instinktivt at er riktig, og det gjør barnet trygt....

Snakk med samboeren din når barnet ikke er der! Han burde på et MINIMUM forlange at barnet slutter å svare deg frekt!

[Gjest Gjest]

Det var jo nesten som å lese om seg selv jo. Jeg er stemor til ei tulle på 6år, som også vet å snurre pappa rundt lillefingeren.

Jeg må si det var skremmende likt vår hverdag, så vet hvordan du har det. Har prøvd å snakke med faren om det hele, og han sier han skjønner hva jeg mener, og er enig i forslag og innspill jeg kommer med. Veldig bra det, men gjennomføring av det hele blir det lite av.

Vi har vært samboere i snart 2 år, men til tider kan vesla være veldig prøvende og også frekk mot meg. Faren og moren til barnet har sagt at det bare er for meg å irettesette og si ifra til barnet om det gjør noe som ikke er lov, men når jeg gjør det (ikke alltid, men ofte) føler jeg barnet bare utagerer mer, tester grenser om du vil.

Vil nesten si at barnet, når hun utagerer, har null respekt for noen i huset.

Jeg synes også det da blir veldig vanskelig å finne min "plass", selv om far sier jeg er med som en omsorgsperson for barnet.

Så jeg har et lite håp om at ting blir bedre når barnet skal på skolen til høsten, og at hun da får litt "ro" på seg. Eller, vet ikke.

Men du må vite at du er ikke den eneste som føler det sånn

Dette ble et fryktelig rotete innlegg, men skriver med telefonen, så du må bare ha meg unnskyldt!

[Gjest Gjest]

ikke titeler deg som mor! Du er pappas kjæreste!

Barn bruker intill 2 år å venne seg til en ny familiesituasjon,du må være tolmodig. Far må også lære seg å sette grenser og far må si til sin datter: jeg liker ikke at du sier sån til kjæresten min,da blir pappa lei seg..etc. Pappa blir glad vis du legger deg fint etter vi har sunget godnattsangen. ..

Hvordan forhold du får til barnet her mye med hvordan forhold foreldrene har seg i mellom. Er det en grei tone mellom foreldrene, blir din rolle lettere og du får mer frihet i forhold til grensesetting og aktiviteter barnet skal på.

Hvis tonen er hat,da må du ikke trø oppi og la far kjøre løpet.Hvis du kjører på her,blir det kaos og mye verre!

Det er ofte vanskelig å være den voksne som ikke har barn selv.Man har helt andre tanker når man har biologiske barn.sån er det bare.

Det er også lettere å involvere egne barn om tonen mellom foreldrene er god.