Da blir jeg kanskje alene igjen da..

[AnonymBruker]

Samboeren min var utro for litt over 4 måneder siden. Jeg klarer ikke komme over det. De siste ukene har han heller ikke vist noen stor interesse for at han bryr seg om meg heller. Vi har sex 2-3 ganger i uken. I går dro han ut en tur, sånn plutselig. Svarte meg ikke på telefonen, meldinger ingenting. Idag har han heller ikke svart meg, men jeg vet han bruker telefonen da han liker, kommenterer og oppdaterer ting på facebook via iPhone sin. Vi bor sammen i en leilighet jeg leier (han er med på å betale, til meg)

Alle tingene hans er her, og han er på jobb nå. Han er ferdig tre, men magefølelsen sier at faren hans og han skal dra et stykke unna byen å ordne noe greier da(halvtimes tid bare) dermed vet jeg ikke når han er ferdig, og jeg tviler egentlig på at han kommer hjem før det. Da han ikke trenger noe her.

Jeg elsker han, virkelig. Av hele mitt hjerte, og jeg klarer ikke tanken på å miste han nå. Men jeg føler ikke at han bryr seg i det hele tatt. Han ser meldingene, svarer ikke, vi har fått dårligere sexliv, vi har nesten ikke vært sammen noe den uken her.. Jeg er bare så lei, og jeg klarer ikke slutte å gråte for det her gjør virkelig vondt..

Anonym poster: fd1a9d8af4a831bff4297d7b6715de3c

[frøkna]

Ikke la dette dra ut enda lenger enn nødvendig! Høres ut som om forholdet ditt er dødt og har vært det en stund. På tide å snakke om det å få formalitetene på plass. Skjønner hvor vondt det gjør, men blir bare verre av å ignorere det.

[Gjest Sunheart]

Hvorfor elsker du en som ikke svarer deg på tlf eller sier hvor han er?

Hvordan kan du elske han når han driter i hvordan du føler det?

Kvitt deg med idioten!

[AnonymBruker]

Ikke la dette dra ut enda lenger enn nødvendig! Høres ut som om forholdet ditt er dødt og har vært det en stund. På tide å snakke om det å få formalitetene på plass. Skjønner hvor vondt det gjør, men blir bare verre av å ignorere det.

Jeg vet det.. Jeg orker ikke det her mer bare, jeg klarer ikke. Føler ikke at han setter pris på meg i det hele tatt, men samtidig vet jeg ikke hvordan jeg klare det her uten han. Det er forbanna tøft og vondt!

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

[AnonymBruker]

Hvorfor elsker du en som ikke svarer deg på tlf eller sier hvor han er?

Hvordan kan du elske han når han driter i hvordan du føler det?

Kvitt deg med idioten!

Fordi til tider, hver dag har vi gode stunder. Men så blir han plutselig sånn her igjen.

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

[AnonymBruker]

Høres ut som han straffer deg for at du ikke tilgir ham. Det har faktisk ikke gått så lang tid siden sviket hans og du bør si til ham at du tar den tiden du trenger for å finne ut om du kan tilgi. Hvis han ikke aksepterer det så har han gitt dere opp. Du høres ut som du er i overkant avhengig av ham og det vet du nok innerst inne ikke er sunt.

Anonym poster: 63beb6f6cf0a811c133c970dc92420fd

[AnonymBruker]

Høres ut som han straffer deg for at du ikke tilgir ham. Det har faktisk ikke gått så lang tid siden sviket hans og du bør si til ham at du tar den tiden du trenger for å finne ut om du kan tilgi. Hvis han ikke aksepterer det så har han gitt dere opp. Du høres ut som du er i overkant avhengig av ham og det vet du nok innerst inne ikke er sunt.

Anonym poster: 63beb6f6cf0a811c133c970dc92420fd

Ja, jeg skal være ærlig. Jeg er avhengig av han. Avhengig av å ha rundt meg, at han er her. Jeg trenger at han svarer meg på meldinger og telefon fordi jeg trenger en bekreftelse om at han er med meg, og bryr seg om meg. Når han ikke svarer er det første jeg tenker at han er med noen andre, jeg klarer ikke la være å tenke sånn. Hadde vært en ting om han var opptatt, men han er på facebook og slikt så han er ikke for opptatt til å sende en melding å si jeg kommer hjemom etterpå, eller jeg kommer ikke hjem.

Jeg vil alt skal ordne seg mellom oss, og når jeg spør han når vi er sammen om han bare er med meg og forklarer at jeg har problemer med å stole på han sier han at han er med meg bare, men ikke vet hvordan han skal bevise det for meg. Da man han jo også svare meg, og det har jeg prøvd å forklare han, men han tar jo ikke hintet.

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

[Gjest anonym]

Samboeren min var utro for litt over 4 måneder siden. Jeg klarer ikke komme over det. De siste ukene har han heller ikke vist noen stor interesse for at han bryr seg om meg heller. Vi har sex 2-3 ganger i uken. I går dro han ut en tur, sånn plutselig. Svarte meg ikke på telefonen, meldinger ingenting. Idag har han heller ikke svart meg, men jeg vet han bruker telefonen da han liker, kommenterer og oppdaterer ting på facebook via iPhone sin. Vi bor sammen i en leilighet jeg leier (han er med på å betale, til meg)

Alle tingene hans er her, og han er på jobb nå. Han er ferdig tre, men magefølelsen sier at faren hans og han skal dra et stykke unna byen å ordne noe greier da(halvtimes tid bare) dermed vet jeg ikke når han er ferdig, og jeg tviler egentlig på at han kommer hjem før det. Da han ikke trenger noe her.

Jeg elsker han, virkelig. Av hele mitt hjerte, og jeg klarer ikke tanken på å miste han nå. Men jeg føler ikke at han bryr seg i det hele tatt. Han ser meldingene, svarer ikke, vi har fått dårligere sexliv, vi har nesten ikke vært sammen noe den uken her.. Jeg er bare så lei, og jeg klarer ikke slutte å gråte for det her gjør virkelig vondt..

Anonym poster: fd1a9d8af4a831bff4297d7b6715de3c

Det er bare 4 mnd siden han var utro mot deg, allikevel har du sex flere ganger i uka med han?

Fikk han ingen konsekvenser etter utroskapen???

Klarer du å stole på han nå?

Virker helt ærlig som han slipper ALT for lett unna og at han ikke har respekt for deg...Stå opp for deg selv!

[AnonymBruker]

Det er bare 4 mnd siden han var utro mot deg, allikevel har du sex flere ganger i uka med han?

Fikk han ingen konsekvenser etter utroskapen???

Klarer du å stole på han nå?

Virker helt ærlig som han slipper ALT for lett unna og at han ikke har respekt for deg...Stå opp for deg selv!

Ja.. Jo, jeg forklarte han fra dag en at jeg ikke skal nekte han å være med venner. Men den jenta, og vennekretsen som var med på å få utroskapet til å fungere fikk han ikke være med om han var med meg. Han fikk velge de om han ville, men da mistet han meg. Valgte han meg, mistet han de. Der var blant annet en god venn av han.

Han får ikke gå på byen alene, eller ut å drikke alene. Han fikk lov på julebordet med jobben bare, men da gikk jeg også ut her hjemme. Han skal høre fra seg, og jeg SKAL vite hvem han er med og hvor. Fordi jeg rett og slett ikke stoler på han, og han får vise at han er til å stole på. Han viste meg at han var en forbanna drittsekk, men jeg ga han sjansen til å vise at han kunne forandres, og ikke var den drittsekken han viste meg..

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

[Gjest anonym]

Ja.. Jo, jeg forklarte han fra dag en at jeg ikke skal nekte han å være med venner. Men den jenta, og vennekretsen som var med på å få utroskapet til å fungere fikk han ikke være med om han var med meg. Han fikk velge de om han ville, men da mistet han meg. Valgte han meg, mistet han de. Der var blant annet en god venn av han.

Han får ikke gå på byen alene, eller ut å drikke alene. Han fikk lov på julebordet med jobben bare, men da gikk jeg også ut her hjemme. Han skal høre fra seg, og jeg SKAL vite hvem han er med og hvor. Fordi jeg rett og slett ikke stoler på han, og han får vise at han er til å stole på. Han viste meg at han var en forbanna drittsekk, men jeg ga han sjansen til å vise at han kunne forandres, og ikke var den drittsekken han viste meg..

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

Så du synes han nå oppfører seg eksemplarisk? Ikke gidder han å svare deg på mld/tlf, ser ikke ut til å bry seg, du aner ikke hvor han er.....

Hvor lang tid gikk det etter utroskapen at du hadde sex med han? Jeg hadde ikke klart å ha sex med typen min før laaaaaang tid etter en evt utroskap, kanskje jeg ikke hadde tatt han tilbake engang.

Sorry, men jeg føler du har tatt han tilnake alt for lett, du burde hatt en avstand og pause etter at han var utro. Sånne menn trenger STERK MOTSTAND, for å skjønne at det de gjorde ikke er akseptabelt. Din ser ikke ut til å bry seg...Noen menn lærer aldri!

Hvor er selvrespekten din?

[Gjest Gjest]

Jeg er en av de som gir sterk motstand, og min erfaring er at de ikke lærer uansett. De viser interesse når de ikke lenger har tak på dama, og så mister de interessen igjen når dama oppfører seg som damer normalt gjør, eller hun berettiget setter ned foten for noe annet han gjør.

Det har å gjøre med belief systems som er sementert inn i hodet deres, noe som er ekstremt vanskelig å endre på i voksen alder. De tror innerst inne det er greit det de gjør, og om de sier noe annet er det fordi de sier det de vet du vil høre. Greit å bare tenke på seg selv, greit å være utro, greit å lyve om det, greit å ha fullstendig kontroll over andre. Du kan ofte dra det tilbake til oppveksten deres og se noen interessante sammenhenger. Det nytter ikke uansett hvor mye du forklarer eller konfronterer. De kan forstå det intellektuelt, men hjertet deres vil alltid være egosentrisk. De kan bli desperate etter å holde på deg når du ikke lenger er sikker, men bare så lenge de ikke har en mer fristende en i sikte.

De har også en tendens til å forme par med damer som er redde for å bli alene og derfor tåler ekstra mye. Hvem ellers skulle holde ut med dem?

Du og alle i din situasjon må gjerne fortsette med han, så blir det mindre konkurranse om de bra mennene (omvendt psykologi... Funket det?)

[-Jiinxs-]

Forsett å tro på Julenissen så vil han vel dukke opp til slutt.

Som en annen skrev, ha litt selvrespekt og prøv å stå litt på dine egne bein, om du forsatt har de.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg skal være ærlig. Jeg er avhengig av han. Avhengig av å ha rundt meg, at han er her. Jeg trenger at han svarer meg på meldinger og telefon fordi jeg trenger en bekreftelse om at han er med meg, og bryr seg om meg. Når han ikke svarer er det første jeg tenker at han er med noen andre, jeg klarer ikke la være å tenke sånn. Hadde vært en ting om han var opptatt, men han er på facebook og slikt så han er ikke for opptatt til å sende en melding å si jeg kommer hjemom etterpå, eller jeg kommer ikke hjem.

Jeg vil alt skal ordne seg mellom oss, og når jeg spør han når vi er sammen om han bare er med meg og forklarer at jeg har problemer med å stole på han sier han at han er med meg bare, men ikke vet hvordan han skal bevise det for meg. Da man han jo også svare meg, og det har jeg prøvd å forklare han, men han tar jo ikke hintet.

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163

så du er avhengig av noen og tør ikke være alene. I den grad at du lar ham behandle deg som dritt. Ikke rart han behandler deg som dritt da.. Du sier jo høyt at du er verdiløs dritt.

[AnonymBruker]

Kanskje han fortsatt har kontakt med elskerinna, og at det er derfor han er så fjern?

Anonym poster: fbfd0fbd3bcdcf816056dbb51f255a9c

[Gjest Anonym]

Jeg er en av de som gir sterk motstand, og min erfaring er at de ikke lærer uansett. De viser interesse når de ikke lenger har tak på dama, og så mister de interessen igjen når dama oppfører seg som damer normalt gjør, eller hun berettiget setter ned foten for noe annet han gjør.

Det har å gjøre med belief systems som er sementert inn i hodet deres, noe som er ekstremt vanskelig å endre på i voksen alder. De tror innerst inne det er greit det de gjør, og om de sier noe annet er det fordi de sier det de vet du vil høre. Greit å bare tenke på seg selv, greit å være utro, greit å lyve om det, greit å ha fullstendig kontroll over andre. Du kan ofte dra det tilbake til oppveksten deres og se noen interessante sammenhenger. Det nytter ikke uansett hvor mye du forklarer eller konfronterer. De kan forstå det intellektuelt, men hjertet deres vil alltid være egosentrisk. De kan bli desperate etter å holde på deg når du ikke lenger er sikker, men bare så lenge de ikke har en mer fristende en i sikte.

De har også en tendens til å forme par med damer som er redde for å bli alene og derfor tåler ekstra mye. Hvem ellers skulle holde ut med dem?

Du og alle i din situasjon må gjerne fortsette med han, så blir det mindre konkurranse om de bra mennene (omvendt psykologi... Funket det?)

Hei, veldig interessant det du skriver her. Jeg er ikke ts, men var nylig i et slags forhold mend en som er som du beskriver. Veldig på når han ikke visste hvor han hadde meg, men av når jeg trengte han, skuklle gå på hans premisser. Jeg prøvde å bryte med han flere ganger bl.a fordi jeg ikke klarte å stole på han, og det var umulig å ta opp ting med han, veldig frustrerende for å si det mildt...

Jeg har blitt veldig glad i han, men noe skjedde , så nå er det over fra begges side. Jeg satte han skikkelig på plass pga en kjip hendelse, ja ba han vel egentlig ryke og reise...og har ikke hørt noe siden. Tåler de ikke motstand fra partneren?

Jeg følte ofte han manglet empati, så tenkte noen ganger på psykopat/sosiopat og/eller narcisime...

Det du beskrev, har det noen diagnose/begrep? Kan du utdype hva f.eks som har skjedd i barndommen? Omsorgssvikt? Mangel på grenser? Bortskjemt? Oversedd/ikke sett som barn?

Jeg sliter med at jeg ikke aner hva han kanskje gjorde bak ryggen min da vi var sammen. Avslutningen mellom oss ble sinne, så vi har ingen kontakt, et par uker nå. Føler innimellom at jeg vil snakke med han, men det nytter jo ikke?

Kan slike menn forandre seg? Og i tilfelle : hvordan?

TS : Virker som alt går på hans premisser, at han har deg rundt lillefingeren. Ikke la han behandle deg dårlig, sett ned foten!

[AnonymBruker]

Han vet han ikke trenger å svare fordi du er avhengig, redd for å være alene osv. For ham oppleves det kanskje bare som irriterende mas at du sender ham meldinger, og han bryr seg ikke om hvordan det føles for deg å ikke høre noe fra ham. Dette er jo ikke sunt i det hele tatt... Jeg tror kanskje dere forsterker hverandres problemer og de dårlige tingene i forholdet: Du er "etter ham" fordi du ikke stoler på ham (forståelig nok) og han føler kanskje han ikke får nok rom (også mulig å forstå) og trekker seg helt unna. Det høres ut som dere kunne hatt godt av å snakke med samlivsterapeut eller noe, hvis det skal være håp om å komme seg ut av dette. Men hvis det ikke er vilje for å virkelig gå i dybden for å prøve å løse problemene, tror jeg det er på tide å avslutte forholdet.

Anonym poster: 1bcd8224693e3c90e5001b17e7f25117

[AnonymBruker]

Hei ts her! Først vil jeg takke for kjempe mange flotte svar. Han kom hjem på ettermiddagen igår og vi fikk snakket ordentlig, det ble mye stygt slengt frem og tilbake, og mye tårer. Men det var veldig deilig å endelig få ut alt hva vi mente. Vi har forstått at vi trenger hjelp. Jeg skal prøve å være mer med venner, og gi han friheten og rom til å være med sine kamerat, på den måten kan jeg også prøve å stole litt på han når han er alene. Prøver jeg ikke stole på han, eller gi han sjansen til det vil jeg aldri kunne gjøre det heller.

Jeg maser nok mye på han, og på den måten dytter jeg han nok vekk til slutt. Jeg skal prøve å sende en melding, så skal han svare når han får tid. Men det trenger ikke gå 5-6 timer imellom. På mandag skal jeg ta kontakt med familievernkontoret, så kan vi få en time der. Jeg skal også kontakte legen min slik at jeg kan få en time hos han, og kanskje videre henvisning til psykolog. Jeg har før denne gutten vært i et voldelig samboerskap, og de siste årene har vært tøffe grunnet død i familien, og familieproblemer. Jeg har nok godt av å jobbe litt med meg selv også. Jeg svarer på noen under, men det betyr ikke at jeg ikke har tatt til meg alt som står over. Det har jeg gjort, og jeg har grublet og tenkt mye på dette. Nå er det på tide å gjøre noe med problemer, ikke bare skyve de bort. Det har jeg begynt å forstå.

Jeg er en av de som gir sterk motstand, og min erfaring er at de ikke lærer uansett. De viser interesse når de ikke lenger har tak på dama, og så mister de interessen igjen når dama oppfører seg som damer normalt gjør, eller hun berettiget setter ned foten for noe annet han gjør.

Det har å gjøre med belief systems som er sementert inn i hodet deres, noe som er ekstremt vanskelig å endre på i voksen alder. De tror innerst inne det er greit det de gjør, og om de sier noe annet er det fordi de sier det de vet du vil høre. Greit å bare tenke på seg selv, greit å være utro, greit å lyve om det, greit å ha fullstendig kontroll over andre. Du kan ofte dra det tilbake til oppveksten deres og se noen interessante sammenhenger. Det nytter ikke uansett hvor mye du forklarer eller konfronterer. De kan forstå det intellektuelt, men hjertet deres vil alltid være egosentrisk. De kan bli desperate etter å holde på deg når du ikke lenger er sikker, men bare så lenge de ikke har en mer fristende en i sikte.

De har også en tendens til å forme par med damer som er redde for å bli alene og derfor tåler ekstra mye. Hvem ellers skulle holde ut med dem?

Du og alle i din situasjon må gjerne fortsette med han, så blir det mindre konkurranse om de bra mennene (omvendt psykologi... Funket det?)

Det fungerte helt klart! En del av hva du skrev her tok jeg opp med han også, og jeg sa jeg ikke tolererte at han behandlet meg på denne måten, og at jeg kan få bedre enn det. Jeg tror og håper han forstod alvoret, det virket ihvertfall sånn nå.

Hei, veldig interessant det du skriver her. Jeg er ikke ts, men var nylig i et slags forhold mend en som er som du beskriver. Veldig på når han ikke visste hvor han hadde meg, men av når jeg trengte han, skuklle gå på hans premisser. Jeg prøvde å bryte med han flere ganger bl.a fordi jeg ikke klarte å stole på han, og det var umulig å ta opp ting med han, veldig frustrerende for å si det mildt...

Jeg har blitt veldig glad i han, men noe skjedde , så nå er det over fra begges side. Jeg satte han skikkelig på plass pga en kjip hendelse, ja ba han vel egentlig ryke og reise...og har ikke hørt noe siden. Tåler de ikke motstand fra partneren?

Jeg følte ofte han manglet empati, så tenkte noen ganger på psykopat/sosiopat og/eller narcisime...

Det du beskrev, har det noen diagnose/begrep? Kan du utdype hva f.eks som har skjedd i barndommen? Omsorgssvikt? Mangel på grenser? Bortskjemt? Oversedd/ikke sett som barn?

Jeg sliter med at jeg ikke aner hva han kanskje gjorde bak ryggen min da vi var sammen. Avslutningen mellom oss ble sinne, så vi har ingen kontakt, et par uker nå. Føler innimellom at jeg vil snakke med han, men det nytter jo ikke?

Kan slike menn forandre seg? Og i tilfelle : hvordan?

TS : Virker som alt går på hans premisser, at han har deg rundt lillefingeren. Ikke la han behandle deg dårlig, sett ned foten!

Du sier det var umulig og ta opp ting med han. Det har det vært her også, frem til jeg ordentlig satt ned foten igår, og jeg fikk sagt alt jeg mente og knakk sammen foran han. Først DA forstod han alvoret i dette.

Jeg trur ikke de tåler motstand, jeg tror rett og slett at de forventer at vi ikke skal si imot dem. For uansett hva de gjør, så går vi liksom ikke. Der tror jeg mye av problemet ligger.

Diagnose? Han er deprimert og har angst, noe mer kan jeg ikke utdype om det for han har nettopp startet hos psykolog.

Mangler på grenser, bortskjemt i barndommen: Han fikk gjøre det han ville, han var og er mamma og pappas lille gutt. Trenger han penger (han er 20 år,jobber siste året lærling) løper han hjem, gjør han noe dumt er det ingen kjeft. Han kan og har alltid kunne gjort hva han vil - ingen konsekvenser. I deres øyne er han enda lillegutt.

Han vet han ikke trenger å svare fordi du er avhengig, redd for å være alene osv. For ham oppleves det kanskje bare som irriterende mas at du sender ham meldinger, og han bryr seg ikke om hvordan det føles for deg å ikke høre noe fra ham. Dette er jo ikke sunt i det hele tatt... Jeg tror kanskje dere forsterker hverandres problemer og de dårlige tingene i forholdet: Du er "etter ham" fordi du ikke stoler på ham (forståelig nok) og han føler kanskje han ikke får nok rom (også mulig å forstå) og trekker seg helt unna. Det høres ut som dere kunne hatt godt av å snakke med samlivsterapeut eller noe, hvis det skal være håp om å komme seg ut av dette. Men hvis det ikke er vilje for å virkelig gå i dybden for å prøve å løse problemene, tror jeg det er på tide å avslutte forholdet.

Anonym poster: 1bcd8224693e3c90e5001b17e7f25117

Vi skal nå oppsøke familievernkontoret, vi trenger all hjelp vi kan få.

Anonym poster: c201938119085e35d002423736acd163