Til dere som kun har gutter

[AnonymBruker]

Litt inspirert av tråden om hun som ikke er så interessert i å ha svigermor på besøk etter fødselen, men gjerne sin egen mor lager jeg denne tråden. Jeg må presisere at jeg skjønner henne kjempegodt og at hennes situasjon er litt spesiell.

Men, det virker som om et stort flertall (inkludert meg selv) mye heller vi ha mødrene sine, enn svigermødrene sine på besøk etter fødsel(og kanskje generelt?). Jeg har et mye nærmere forhold til min mor enn samboeren har til sin. De har vel og merke et godt forhold, men ikke sånn som jeg og mamma. Hun har fire sønner, og vil kanskje alltid være mamma nummer 2.

Det er et utsagn i USA som heter "A daugther is a daughter for life, a son is a son til he gains a wife". Jeg tror det ligger noe i det altså. I hvert fall når jeg ser på vennene mine (og KG:p).

Så, til dere med kun sønner (uansett aldre), hva tenker dere om at dere ikke vil være like velkommen når dere blir besteforeldre? Hvilke erfaringer har dere?

Av denne grunn håper jeg at jeg i hvert fall får én datter, så jeg forhåpentligvis er ønsket når jeg blir bestemor.

Anonym poster: 9c47fce1bd878bf2aefbffcc621a328e

[Gjest Magdalene]

Husk at ikke alle et slik da.

Selv om jeg selvfølgelig foretrekker min egen mor, så er jeg faktisk så voksen at jeg ikke gjør forskjell på de. Inkluderer svigermor like mye som egen mor i forhold til barna. Det har jeg gjort fra første sekund.

Svigermor har kun gutter, og er veldig glad for at alle vi tre svigerdøtrene er i inkluderende, og ikke "foretrekker" kun egen familie.

Endret 8. februar 2013 av Magdalene

[AnonymBruker]

Svarer selv om jeg ikke bare har sønner. Har både sønner og døtre.

Min svigermor har bare sønner. Min mor og jeg har et mye nærere forhold enn jeg og min svigermor, kanskje ikke så unaturlig siden hun er min mor. Men jeg prøver virkelig å likestille min mor og svigermor når det gjelder å ha kontakt med ungene.

Siden jeg har sønner selv er min skrekk at jeg kanskje selv en dag ikke skal få lov å få et så nært forhold til mine sønners barn fordi jeg "bare" er ei svigermor.

Anonym poster: 70e34f878336b9939b41731b56b9ff04

[Greengrass]

Jeg har to gutter, og ja -jeg har faktisk tenkt på denne problemstillingen flere ganger. For jeg var mye nærmere min mor enn svigermor, men når det er sagt så fikk nok svigermor også delta på lik linje med mamma i forhold til pass og stell av barna.

Forskjellen var nok det at jeg heller ringte mamma hvis jeg lurte på noe spesielt, strevde med noe etc. Mer naturlig å ringe mamma`n sin i slike tilfeller.

Dessuten tror jeg det er lurt å være bevisst på hvordan du fremstår som bestemor, ikke være en besserwisser som presser dine meninger på de nybakte foreldre. Heller stå i utkanten å trå til hvis du får spørsmål.

Jeg gleder meg til å bli bestemor -men håper jeg må vente i maaange år, gutta mine er 16 og 17 år.

[Ciara]

Jeg har to små gutter og har tenkt på dette. Jeg håper jeg får voksne sønner og svigerdøtre som, om ikke annet, unner barna sine å ha god kontakt med alle besteforeldrene. Men annet enn å være meg selv og være grei er det lite annet jeg får gjort med saken

Jeg er dog optimist. Mine svigerforeldre er hos oss like ofte som mine foreldre. Selvsagt også fordi jeg unner dem å oppleve barnebarna, men like mye fordi ungene har stor glede av dem.

[AnonymBruker]

Det er vel helt naturlig for de alle fleste å være nærmere sin egen mor enn svigermor, uansett hvor godt forhold man han??

Men det er nok noe i det utsagnet over her...

Kjenner flere sett med besteforeldre som har både sønner og døttre, og likt for dem alle er at de får ha myyye mer kontakt med døttrenes barn, enn sønnenes...

Så jeg må jo innrømme at jeg er veldig glad jeg har fått en av hver, så får jeg bare prøve å få ett godt forhold til kommende svigerbarn! Heldigvis er det maaange år igjen ditt, da de enda går i bhg..

Anonym poster: 7155a298e894acbed8c683c901c860f3

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Greengrass: du har et godt poeng. Man ringer mamma når man har problemer/spørsmål og ikke svigermor, men når det kommer til tid med barnebarnet får de stort sett like mye tid.

En annen ting jeg kom til å tenke på var at det kanskje oftere er slik at jenter har et behov for å flytte hjem til byen de er i fra. Det ser jeg i hvert fall en trend til blant mine venner. Kun ei jeg kjenner flyttet hjem til kjærestens hjemby (med mindre de bodde i byen hans da de møttes). Hva tenker dere om det?

Det blir jo nesten automatisk sånn at barnet får et nærmere forhold til besteforeldrene som er nærmest. Med mindre besteforeldrene (eller en selv) har veldig mye tid/penger til å reise.

Anonym poster: 9c47fce1bd878bf2aefbffcc621a328e

[AnonymBruker]

Det er vel helt naturlig for de alle fleste å være nærmere sin egen mor enn svigermor, uansett hvor godt forhold man han??

Men det er nok noe i det utsagnet over her...

Kjenner flere sett med besteforeldre som har både sønner og døttre, og likt for dem alle er at de får ha myyye mer kontakt med døttrenes barn, enn sønnenes...

Så jeg må jo innrømme at jeg er veldig glad jeg har fått en av hver, så får jeg bare prøve å få ett godt forhold til kommende svigerbarn! Heldigvis er det maaange år igjen ditt, da de enda går i bhg..

Anonym poster: 7155a298e894acbed8c683c901c860f3

Selvsagt har man et nærmere forhold til sin mor enn svigermor, men nå snakker jeg om at jeg har et nærmere forhold til min mor og far enn samboeren min har til sine foreldre. Når jeg har problemer i hverdagen ringer jeg dem, når jeg er glad for noe som har skjedd ringer jeg dem. Han snakker med sine relativt ofte, til gutt å være, men ikke i nærheten av så ofte som jeg snakker med mine. Da vi feks lette etter leilighet snakket jeg veldig mye med foreldrene mine om leilgihetene, lån, oppussing osv, mens han oppdaterte dem innimellom.

Logisk nok vil jeg komme til å ringe foreldrene mine, spesielt mamma, oftere når vi får barn. Og ikke bare det første året, men generelt. Det betyr jo ikke nødvendigvis at svigermor får mindre kontakt med barnet, men mine foreldre vil på en måte være mer involvert.

Veldig trist at det er sånn..

Anonym poster: 9c47fce1bd878bf2aefbffcc621a328e

[AnonymBruker]

Det er langt fra selvsagt at man har et bedre forhold til egen mor enn svigermor, selv om det antagelig er det vanligste.

Jeg har en fantastisk svigermor og selv om hun til tider kan irritere vettet av meg, er det alltid velment. Håper jeg selv én dag kan få et like ålreit forhold til min svigerdatter som vi har.

Mora mi kan dere derimot få billig..

Anonym poster: 3dbfc627591d1717829e8a63c787d243

[AnonymBruker]

Svigermor kom på besøk på sykehuset dagen etter at poden var født. Pga geografisk avstand og jobb måtte min egen mor vente noen dager før hun kom, og jeg var så sliten/deprimert at jeg orket ikke at de (hun og pappa) skulle overnatte hos oss. Jeg har veldig god kontakt med mamma, så det har ikke med det å gjøre. Svogermor ville også komme på besøk hjem til oss ca 1 uke etter fødsel, men da satte jeg foten ned. Jeg var sliten, og på sykehuset ble vi faktisk anbefalt å være egoistiske og strikte slik sett den første tiden. Alt for mange ville møte oss da, og det ble bare stress.

Anonym poster: d19c3fdbcba6f64e1735b348f0be4507

[AnonymBruker]

Så, til dere med kun sønner (uansett aldre), hva tenker dere om at dere ikke vil være like velkommen når dere blir besteforeldre? Hvilke erfaringer har dere?

Anonym poster: 9c47fce1bd878bf2aefbffcc621a328e

Hvor velkommen man vil være når den tid kommer kan man ikke vite på forhånd. Ønsker de å ha god kontakt så er jeg selvsagt med på det. Men jeg har også mine grenser i forhold til hvor tett kontakt jeg ønsker meg, hvor mye av ansvaret jeg ønsker å ha mht barnebarn.Det går begge veier.

Anonym poster: d19c3fdbcba6f64e1735b348f0be4507

[Ciara]

Jeg synes egentlig det er irrelevant at man har et bedre forhold til mor enn til svigermor. Betyr det at noen synes det er riktig å velge for barna sine at de skal ha mest kontakt med mormor?

Selv om jeg har et nært forhold til min svigermor kommer jeg alltid til å være nærere min egen mor, det er jo helt naturlig. Men jeg ser at svigermor har minst like mye å tilføre mine gutter som det min mor har. Jeg synes faktisk ikke jeg har rett til å bestemme hvilke relasjoner mine barn skal ha til sine egne familiemedlemmer.

[Gjest loren]

Dette vil jo komme an på mange ting.

Jeg har en sønn, mine ekssvigerforeldre bor rett borti gata, mens min mamma bor 550 km fra oss.

Jeg er nærmere min mamma, men ser at pga avstand er min sønn nærmere sin farmor, nettopp fordi de kan gjøre ting sammen.

Min ekssvigermor er forøvrig en flott dame som jeg gjerne ringer om jeg trenger råd, hun er sykepleier, så f.eks om mini er syk er det like sannsynlig at jeg ringer henne for råd som min egen mor.

[AnonymBruker]

Jeg tror dette kan endre seg nå som vi (forhåpentlig) går i den retninga at fedre tar mer og mer ansvar for barna sine. Mer likeverdige foreldre er et godt grunnlag for mer likeverdige besteforeldre.

Dette er jo også veldig avhengig av hvor godt forhold man har til foreldrene sine i utgangspunktet. Men jeg ser ikke hvorfor det skal være slik at kvinner har nærere forhold til foreldrene sine enn menn? Hvor godt forhold man har til foreldrene sine, har da ingenting med hvilket kjønn man er og gjøre. "Mor må inkludere svigermor" - jada, men kan ikke far inkludere sin mor???

Anonym poster: 41cf1afd25da7040c82b80bc5fe4adea

[Vera Vinge]

Jeg er ikke så bekymret for dette i utgangspunktet, da flere menn jeg kjenner har veldig nære forhold til sine mødre, inkl. mannen min. Og jeg har igjen alltid vært nærmest min far.

Her treffer mine svigerforeldre sønnen min oftere enn min egne foreldre, selv om de alle bor i nærheten av hverandre og oss. På bakgrunn av dette har jeg tenkt at mye er gjort om man er en oppegående besteforelder som respekterer barna sine og deres valg, samtidig som man viser interesse, engasjement og gjerne yter praktisk hjelp.

[Gjest KeiraK]

Stemmer ikke for meg iallfall. Bestemor er ei snobbete superbitch av dimensjoner, som er mislikt av de fleste, inkludert sine egne døtre, men vi har da et forhold der vi er på talefot.

Farmor derimot, bodde et par hus bortenfor oss, og var verdens rauseste og mest hyggelige dame. Mitt største forbilde. Har alltid hatt et nært forhold til henne. Har aldri hørt verken mamma eller pappa si noe stygt om henne.

[Gjest rabrabara]

Jeg har tre gutter, så dette har jeg tenkt på, ja. Og jeg har landet på dette (det virker sikkert vidløftig, men jeg tenker gjerne laaaangt og grundig): Jeg har tre fantastiske barn som jeg elsker mer enn livet selv. Det er mitt privilegium. De trenger, strengt tatt, knapt å elske meg tilbake, min gave er at jeg elsker dem og er en del av deres liv.

Når de blir voksne og etablerer seg må vi akseptere at deres partner selvsagt har et nærmere forhold til sin mor (og far). Vi er der, er glad i dem og vil gjøre alt for dem, men dersom det skulle vise seg at våre gutter, eller en eller to av våre gutter, blir såpass undertrykt av sin partner at vi ikke blir involvert og merker at vi ikke kan involvere oss på lik linje med hennes foreldre, DA må vi se på det som en gyllen mulighet til å bruke tid på oss selv. Da kan vi være sånne globetrottende besteforeldre som kommer med gaver, koser og klemmer, og stiller opp når vi får lov. Ellers kan vi fokusere på oss selv og ev. den eller de av guttene som lar oss slippe til og lar oss involvere oss i livene deres.

Jeg velger å se det positive. Kanskje slipper vi noen bekymringer, mas og ansvar? For jeg er temmelig sikker på at gutta ikke vil være like inkluderende som jentene vil være overfor sine foreldre. Det ser jeg jo selv, med egen famile, venner, kolleger.. Det er nå en gang sånn. Men jeg skal aldri bli skuffet eller bitter. Jeg har jo ikke fått unger for at de og barnebarna skal holde meg med selskap senere i livet. De skylder meg ingenting. Hvem vet, kanskje vil de ikke ha barn en gang..

Og vi er jo ganske greie, så vi satser på det beste og god kontakt. Men altså; masse kontakt med barnebarn med alt det innebærer eller tid til seg selv, hverandre, reiser, venner og hobbyer. Det er jo vinn-vinn. Satser på litt av begge...

Endret 8. februar 2013 av rabrabara

[AnonymBruker]

Jeg har tre gutter, så dette har jeg tenkt på, ja. Og jeg har landet på dette (det virker sikkert vidløftig, men jeg tenker gjerne laaaangt og grundig): Jeg har tre fantastiske barn som jeg elsker mer enn livet selv. Det er mitt privilegium. De trenger, strengt tatt, knapt å elske meg tilbake, min gave er at jeg elsker dem og er en del av deres liv.

Når de blir voksne og etablerer seg må vi akseptere at deres partner selvsagt har et nærmere forhold til sin mor (og far). Vi er der, er glad i dem og vil gjøre alt for dem, men dersom det skulle vise seg at våre gutter, eller en eller to av våre gutter, blir såpass undertrykt av sin partner at vi ikke blir involvert og merker at vi ikke kan involvere oss på lik linje med hennes foreldre, DA må vi se på det som en gyllen mulighet til å bruke tid på oss selv. Da kan vi være sånne globetrottende besteforeldre som kommer med gaver, koser og klemmer, og stiller opp når vi får lov. Ellers kan vi fokusere på oss selv og ev. den eller de av guttene som lar oss slippe til og lar oss involvere oss i livene deres.

Jeg velger å se det positive. Kanskje slipper vi noen bekymringer, mas og ansvar? For jeg er temmelig sikker på at gutta ikke vil være like inkluderende som jentene vil være overfor sine foreldre. Det ser jeg jo selv, med egen famile, venner, kolleger.. Det er nå en gang sånn. Men jeg skal aldri bli skuffet eller bitter. Jeg har jo ikke fått unger for at de og barnebarna skal holde meg med selskap senere i livet. De skylder meg ingenting. Hvem vet, kanskje vil de ikke ha barn en gang..

Og vi er jo ganske greie, så vi satser på det beste og god kontakt. Men altså; masse kontakt med barnebarn med alt det innebærer eller tid til seg selv, hverandre, reiser, venner og hobbyer. Det er jo vinn-vinn. Satser på litt av begge...

Den innstillngen likte jeg:)

Håper jeg tenker sånn når jeg får barn en gang!

Anonym poster: 9c47fce1bd878bf2aefbffcc621a328e

[AnonymBruker]

Jeg har et godt forhold både til mor og svigermor, men selvsagt er jeg jo nærmere min mor fordi hun er nettopp min mor! Men svigermor er jo nærmest min mann, og han ringer henne hvis han lurer på noe. Han er like inkluderende som jeg er ovenfor min mor. Heldigvis er bestemødrene til våre barn blitt nære venninner, og kommer gjerne sammen på besøk, "låner" ungene sammen og tar de med på ting, osv. Derfor føler jeg at barna våre har et likt forhold til begge sine bestemødre.

Anonym poster: 46b1beb2a36fbb0fdf395a4132ac0e41

[Gjest Tine]

Hvordan framtiden blir, er umulig å vite. Selv om man har barn, er man ikke garantert å få barnebarn.

Dersom man er så heldig å få barnebarn, er det ikke sikkert barna bor i samme by som en selv, kanskje heller ikke i samme land. Og selv om man får en datter, er man ikke garantert at hun ønsker et nært forhold til sin mor, eller at hun ønsker egne barn.