Hater å være hjemme!

[AnonymBruker]

Huff, jeg har fått et så dårlig forhold til hjemmet mitt. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men er så lei av å være sånn. Jeg har vært singel litt mer enn et år. Er 25 år og har alltid hatt en illusjon av at jeg kom til å være godt i gang med A4 livet i midten av 20-årene.

Nå sitter jeg altså her, singel og føler meg litt ensom. Jeg har utdannelse og god, trygg, stabil jobb. Eier leilighet, har egen bil og god økonomi. Føler jeg har alt på plass, bortsett fra at jeg er så fryktelig alene. Jeg har flere gode venninner og er ofte med/snakker ofte i telefonen med dem. I tillegg har jeg stor familie som bryr seg.

Men det er altså dette med å være hjemme. Jeg føler jeg gjør alt som står i min makt for å slippe å være hjemme og kjenne på ensomheten! Trygler og ber om overtid på jobb, og løper hit og dit for å treffe venner.

Jeg har datet to gutter i løpet av dette året, begge dumpet meg. Det er kanskje greit, de var jo tydeligvis ikke riktig for meg, men det er likevel trist å miste noe man trodde var fint.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg ikke bare kan slappe av og kose meg hjemme. Alle andre gleder seg til å komme hjem, gjerne til samboer, barn, middag og familiekos. Jeg sitter her alene med grandiosaen min fordi jeg ikke orker å lage middag og går og legger meg i 21-22 tiden fordi jeg ikke orker sitte oppe.

Nå har jeg i tillegg mistet lysten på å date. Orker ikke fler løse relasjoner hvor jeg risikerer å miste en jeg begynner å bli glad i. Treningen har jeg kuttet ut, sammen med det sunne kostholdet. Føler jeg ødelegger meg selv. Hvordan kan endre på dette og bryte ut av det destruktive mønsteret jeg er i?

Beklager langt innlegg, men håper virkelig noen har noen innspill!

Anonym poster: eee294cde4cb09f327bd0171912d148c

[AnonymBruker]

Hm... et sted å starte er kanskje å ta opp trening og bedre kosthold, sånn i et passe tempo? Kom deg ut i dagslys, gå på ski, løp en tur, eller tren noe du har drevet med før, men ikke ha dårlig samvittighet fordi du ikke trener "nok" i første omgang. Det ER stusslig å sitte med grandiosaen dag ut og inn - kjøp inn noen mer inspirerende råvarer og lag god mat til deg selv av og til. Tenn et lys og kos deg. Det kan godt være enkelt og raskt, men litt farger, smaker og næringsstoffer hjelper på matlysten

Egentlig mangler du jo ingenting, men jeg kan skjønne at du savner noen å komme hjem til. Kanskje du kan jobbe litt med å akseptere at du tross alt er alene nå, og at du kan bruke tiden til å gjøre ting som interesserer deg og ta vare på deg selv - så vil du også være tydeligere og tryggere når du går inn i et nytt forhold etter hvert. Jeg har bodd alene et år nå, og trives godt med å bare forholde meg til meg selv i hverdagen, men kjenner meg også igjen i at det kan bli vanskelig å fylle all tiden. For min del er jeg uansett ganske innadvent og trives godt i eget selskap og kan slappe av med "ingenting"...

Og det er jo greit å ha en pause i datingen. En tar alltid en sjanse når en involverer seg med noen - en kan bli dumpet, såret, det kan skjære seg selv om begge vil det skal funke... men jo mer en vet om seg selv og hva en ønsker i et forhold/av en partner, og jo sikrere en er på at en trives sånn passe også uten en kjæreste, jo større tror jeg sjansen er for å faktisk oppnå et godt forhold med noen.

Anonym poster: a8062ef1c87e55a37e7f45b868c6cda4

[Gjest Gjest]

Du selger og flytter til en annen leilighet.

[levelivet]

Lei ut leiligheten din og prøv deg i et kollektiv ? :-)

[AnonymBruker]

Tusen takk for svarene!

Jeg tenker hver dag at "i morgen skal jeg ta opp igjen trening og sunt kosthold", men det er tungt å komme i gang igjen, selv om jeg vet at dette er noe som gir meg mye! Jeg trente hver dag før, og trivdes også da mye bedre! Jeg skal forsøke å ta tak i meg selv og bare komme meg på treningen!

Ja, det er veldig trist å ikke ha noen å komme hjem til. Ingen å dele gleder og sorger i hverdagen med. Min forrige date jobber i samme yrke som meg, og dette er et veldig krevende yrke. Det var så godt mens vi holdt på å kunne snakke sammen om hva som har skjedd i løpet av dagen osv. Nå har jeg ingen å snakke med, ingen å sende små, rare meldinger til osv.. ingen som bryr seg.

I tillegg er jeg ekstremt sosial av meg, trives aller best sammen med andre mennesker, og kjeder meg og blir rastløs alene. Selv om jeg for all del også trenger litt alenetid. Jeg har vurdert kollektiv, men anser det jo som en luksus at jeg faktisk har min egen leilighet også. Det er jo ikke leiligheten sin skyld at jeg er alene i den. Har vurdert å pusse opp litt, starte på noe prosjekt her hjemme, ordne og styre og gjøre det litt mer til "mitt eget"?

I tillegg har jeg fått en mulighet gjennom jobben til å jobbe på en annen kant av landet, da de trenger folk der 1 år fra i høst. Vurderer å hoppe på muligheten, men kjenner at jeg synes det er lenge til høsten også.

Så er det dette savnet etter barn. Ser fler og fler av min tidligere ungdomsskole venninner som blir gravide, får barn og lever lykkelige familieliv. Jeg har alltid ønsket meg egen familie, og blir så trist av tanken på at det med all sannsynlighet fremdeles er mange år til jeg får muligheten til å selv bli mor

Huff, føler at jeg sutrer veldig, jeg er jo egentlig heldig som er så godt etablert helt for meg selv som 25-åring!

Anonym poster: eee294cde4cb09f327bd0171912d148c

[AnonymBruker]

Kvifor likar du ikkje deg sjølv?

Anonym poster: 8884f64d9605fb351e6ac226b883c1b5

[AnonymBruker]

Kvifor likar du ikkje deg sjølv?

Anonym poster: 8884f64d9605fb351e6ac226b883c1b5

Kvifor likar du ikkje deg sjølv?

Anonym poster: 8884f64d9605fb351e6ac226b883c1b5

Jeg misliker ikke meg selv, jeg er i grunn ganske fornøyd med meg selv og hva jeg har oppnådd. Jeg bare kjeder meg når jeg ikke har noen å snakke med. Savner kos og nærhet, trygghet.

Anonym poster: eee294cde4cb09f327bd0171912d148c

[Lisa<3]

Tusen takk for svarene!

Jeg tenker hver dag at "i morgen skal jeg ta opp igjen trening og sunt kosthold", men det er tungt å komme i gang igjen, selv om jeg vet at dette er noe som gir meg mye! Jeg trente hver dag før, og trivdes også da mye bedre! Jeg skal forsøke å ta tak i meg selv og bare komme meg på treningen!

Ja, det er veldig trist å ikke ha noen å komme hjem til. Ingen å dele gleder og sorger i hverdagen med. Min forrige date jobber i samme yrke som meg, og dette er et veldig krevende yrke. Det var så godt mens vi holdt på å kunne snakke sammen om hva som har skjedd i løpet av dagen osv. Nå har jeg ingen å snakke med, ingen å sende små, rare meldinger til osv.. ingen som bryr seg.

I tillegg er jeg ekstremt sosial av meg, trives aller best sammen med andre mennesker, og kjeder meg og blir rastløs alene. Selv om jeg for all del også trenger litt alenetid. Jeg har vurdert kollektiv, men anser det jo som en luksus at jeg faktisk har min egen leilighet også. Det er jo ikke leiligheten sin skyld at jeg er alene i den. Har vurdert å pusse opp litt, starte på noe prosjekt her hjemme, ordne og styre og gjøre det litt mer til "mitt eget"?

I tillegg har jeg fått en mulighet gjennom jobben til å jobbe på en annen kant av landet, da de trenger folk der 1 år fra i høst. Vurderer å hoppe på muligheten, men kjenner at jeg synes det er lenge til høsten også.

Så er det dette savnet etter barn. Ser fler og fler av min tidligere ungdomsskole venninner som blir gravide, får barn og lever lykkelige familieliv. Jeg har alltid ønsket meg egen familie, og blir så trist av tanken på at det med all sannsynlighet fremdeles er mange år til jeg får muligheten til å selv bli mor

Huff, føler at jeg sutrer veldig, jeg er jo egentlig heldig som er så godt etablert helt for meg selv som 25-åring!

Anonym poster: eee294cde4cb09f327bd0171912d148c

Tusen takk for svarene!

Jeg tenker hver dag at "i morgen skal jeg ta opp igjen trening og sunt kosthold", men det er tungt å komme i gang igjen, selv om jeg vet at dette er noe som gir meg mye! Jeg trente hver dag før, og trivdes også da mye bedre! Jeg skal forsøke å ta tak i meg selv og bare komme meg på treningen!

Ja, det er veldig trist å ikke ha noen å komme hjem til. Ingen å dele gleder og sorger i hverdagen med. Min forrige date jobber i samme yrke som meg, og dette er et veldig krevende yrke. Det var så godt mens vi holdt på å kunne snakke sammen om hva som har skjedd i løpet av dagen osv. Nå har jeg ingen å snakke med, ingen å sende små, rare meldinger til osv.. ingen som bryr seg.

I tillegg er jeg ekstremt sosial av meg, trives aller best sammen med andre mennesker, og kjeder meg og blir rastløs alene. Selv om jeg for all del også trenger litt alenetid. Jeg har vurdert kollektiv, men anser det jo som en luksus at jeg faktisk har min egen leilighet også. Det er jo ikke leiligheten sin skyld at jeg er alene i den. Har vurdert å pusse opp litt, starte på noe prosjekt her hjemme, ordne og styre og gjøre det litt mer til "mitt eget"?

I tillegg har jeg fått en mulighet gjennom jobben til å jobbe på en annen kant av landet, da de trenger folk der 1 år fra i høst. Vurderer å hoppe på muligheten, men kjenner at jeg synes det er lenge til høsten også.

Så er det dette savnet etter barn. Ser fler og fler av min tidligere ungdomsskole venninner som blir gravide, får barn og lever lykkelige familieliv. Jeg har alltid ønsket meg egen familie, og blir så trist av tanken på at det med all sannsynlighet fremdeles er mange år til jeg får muligheten til å selv bli mor

Huff, føler at jeg sutrer veldig, jeg er jo egentlig heldig som er så godt etablert helt for meg selv som 25-åring!

Anonym poster: eee294cde4cb09f327bd0171912d148c

Hallo jeg er helt i forskrekket av det jeg leser. Du har det på akkurat samme måte som meg. Hater å komme hjem og se på tv og være aleine . trives best i andre sitt selskap. Er veldig sosial, og har 1000 venner, men føler meg ensom uansett! Har en bra jobb, som er hele livet mitt. Alle mine venner har en partner og barn. Jeg har vært sammen med samme gutten i noen år, men slutt for 3 år siden, og har enda ikke kommet over han. Lengter etter å ha en singel venninne som kan være med meg på fest, gå og trene , finne gutter osv alle mine venninner har startet sine egne liv. Trodde ikke det var noen som hadde de samme problemene som meg