Gammal dame søker nytt beite...

[AnonymBruker]

Dette blir langt, beklager. Jeg er så fryktelig i tvil om hva som er riktig å gjøre nå, og håper noen kloke hoder kan komme med innspill.

Kort fortalt; merket nettopp av yngstemanns førskoledag i kalenderen, og ser at fra neste høst har jeg bare skolebarn. Ingen i barnehage. Etter en hektisk småbarnsfase begynner ting å bli litt enklere, og vi har i tillegg arvet litt penger slik at huslånet ikke er så gigantisk som det var.

I mange år har jeg jobbet for å få inn penger. Har hatt en grei, men lite utfordrende jobb, og til tider holdt på å kjede vettet av meg. Selvfølelsen og selvtilliten har dalt i takt med mangelen på utfordringer. Men jeg har tjent godt og hatt greie betingelser. Med små barn og mye økonomiske forpliktelser har det ikke vært et alternativ å se seg om etter noe annet. Nå kjenner jeg derimot at det er siste sjanse til å gjøre... noe, og jeg lurer fælt på hva dette noe kan være.

Kort bakgrunn: faglig og teoretisk sterk. Gikk ut fra videregående med 5,5, og lot meg overtale til å ta et langvarig og faglig tungt studium selv om jeg ble alene med tvillinger. Det viste seg å være en tabbe (skulle jo tatt lærerskolen! Eller et annet kortere studieløp med gode jobbutsikter!), og i løpet av kort tid jobbet jeg mer ved siden av enn med studiene, for å dra inn penger. Hoppet av halvveis, og har derfor bare en halv juridikum, samt noen småfag. Har typisk puggehjerne, men interessefeltet har utvidet seg til å omfatte både barn og helse. Kunne sikkert blitt både politiker og journalist i min ungdom, men den type selvtillit og stå-på-vilje besitter jeg ikke lenger.

Så, hva gjør jeg:

- innser at jeg har grodd fast i den kjedelige jobben min, og fokuserer på mer fritid og prøver å få dekket selvrealiseringsbehovene på den måten?

- setter i gang med en helt ny utdanning (er litt fristet til sykepleie. Man blir vant til blod og gørr etterhvert, ikke sant? Andre alternativer er førskolelærer eller lærer)

- graver fram jussen fra hundre år siden og prøver å bygge videre på den (det "alle" maser om at jeg skal gjøre)

- søker ny jobb i samme gate- kontor/administrasjon, men innenfor områder som er mer spennende (har lyst til å jobbe for bistand eller interesseorganisasjoner, for eksempel)

For første gang på veldig mange år har jeg frihet til å være litt ego. Samtidig er det aldersmessig sett siste sjanse, så jeg tør ikke ta feil. Tusen, tusen takk hvis noen gidder å komme med synspunkter.

Anonym poster: 2d1299d7919edb9599ac4a34bb2798fb

[AnonymBruker]

Jeg hadde virkelig satt meg på skolebenken dersom det er det du virkelig ønsker. Om du ikke føler for å ta opp jussen så velg nytt.

Alternativet er å ta fag som har med kontor/økonomi å gjøre for å styrke deg innen det området. Det forutsetter at du er interessert og har lyst til å fortsette i den leia der.

Anonym poster: 67d867c87e595a532ee48d207c8e6fd6

[AnonymBruker]

Det kunne vært meg (om fem år) som har skrevet dette, begynte til og med på jus som alenemor, men hoppet av (lenge før deg)! Jeg har funnet ut at jeg må gjøre noe med saken allerede nå, og skal prøve og fullføre en bacholor of Management på BI deltid over de neste tre årene. Ville sjekket ut dette hvis jeg var deg, det er fullt mulig at mesteparten av ditt halve juridikum kan gå inn som de frie 90 studiepoengene. Hvis du ønsker å jobbe med mennesker kan du f.eks ta fordypning i coaching, HR, el.

http://www.bi.no/videreutdanning/bachelorstudier/Bachelor-of-Management/

Anonym poster: b7dc4c1b1016d10d5f56de2a399e474f

[AnonymBruker]

Sykepleier og lærer er begge givende jobber hvis man er motivert til det, i tillegg til gode jobbmuligheter. Det finnes dessuten gode videreutdanningsmuligheter som sykepleier, det er stor forskjell på arbeidshverdagen mellom en hjelpepleier på et sykehjem og en anestesi- eller intensivsykepleier. Hint: mer gørr hos førstnevnte. Jeg jobber på akuttmottaket og det er svært lite klaging på blod og gørr i hverdagen, også blant de yngste.

Anonym poster: ea3d630a9140f6a54fbd98f261f549c5

[AnonymBruker]

Gjør noe nytt og drit i hva "alle" mener du bør gjøre. Jeg er sikker på at du klarer det kjempefint!

Anonym poster: 42f6b7230bcaed041b2a60fac326d051

[AnonymBruker]

Dette blir langt, beklager. Jeg er så fryktelig i tvil om hva som er riktig å gjøre nå, og håper noen kloke hoder kan komme med innspill.

Kort fortalt; merket nettopp av yngstemanns førskoledag i kalenderen, og ser at fra neste høst har jeg bare skolebarn. Ingen i barnehage. Etter en hektisk småbarnsfase begynner ting å bli litt enklere, og vi har i tillegg arvet litt penger slik at huslånet ikke er så gigantisk som det var.

I mange år har jeg jobbet for å få inn penger. Har hatt en grei, men lite utfordrende jobb, og til tider holdt på å kjede vettet av meg. Selvfølelsen og selvtilliten har dalt i takt med mangelen på utfordringer. Men jeg har tjent godt og hatt greie betingelser. Med små barn og mye økonomiske forpliktelser har det ikke vært et alternativ å se seg om etter noe annet. Nå kjenner jeg derimot at det er siste sjanse til å gjøre... noe, og jeg lurer fælt på hva dette noe kan være.

Kort bakgrunn: faglig og teoretisk sterk. Gikk ut fra videregående med 5,5, og lot meg overtale til å ta et langvarig og faglig tungt studium selv om jeg ble alene med tvillinger. Det viste seg å være en tabbe (skulle jo tatt lærerskolen! Eller et annet kortere studieløp med gode jobbutsikter!), og i løpet av kort tid jobbet jeg mer ved siden av enn med studiene, for å dra inn penger. Hoppet av halvveis, og har derfor bare en halv juridikum, samt noen småfag. Har typisk puggehjerne, men interessefeltet har utvidet seg til å omfatte både barn og helse. Kunne sikkert blitt både politiker og journalist i min ungdom, men den type selvtillit og stå-på-vilje besitter jeg ikke lenger.

Så, hva gjør jeg:

- innser at jeg har grodd fast i den kjedelige jobben min, og fokuserer på mer fritid og prøver å få dekket selvrealiseringsbehovene på den måten?

- setter i gang med en helt ny utdanning (er litt fristet til sykepleie. Man blir vant til blod og gørr etterhvert, ikke sant? Andre alternativer er førskolelærer eller lærer)

- graver fram jussen fra hundre år siden og prøver å bygge videre på den (det "alle" maser om at jeg skal gjøre)

- søker ny jobb i samme gate- kontor/administrasjon, men innenfor områder som er mer spennende (har lyst til å jobbe for bistand eller interesseorganisasjoner, for eksempel)

For første gang på veldig mange år har jeg frihet til å være litt ego. Samtidig er det aldersmessig sett siste sjanse, så jeg tør ikke ta feil. Tusen, tusen takk hvis noen gidder å komme med synspunkter.

Anonym poster: 2d1299d7919edb9599ac4a34bb2798fb

Sykepleiere tjener godt og man får også en veldig betydningsfullt jobb. Lærerutdanningen er ikke så bra betalt og svært slitsomt. Anbefaler sykepleier studiet på det sterkeste!

Anonym poster: 7c50c9a6952e2bb854b7fe4559fd9f80

[lygekryss]

Sykepleiere tjener godt og man får også en veldig betydningsfullt jobb. Lærerutdanningen er ikke så bra betalt og svært slitsomt.

Både lærere og sykepleiere kan tjene godt med videreutdanning, og begge yrker er betydningsfulle på hver sin måte. Hvor slitsomt det er avhenger av hvor dyktig man selv er og arbeidsforhold- og miljø for øvrig. Sykepleiere jobber ofte i turnus som kan bli en utfordring med tanke på barn og familie, men ikke uoverkommelig. Lærere har i hovedsak normale arbeidsdager og en strukturert lærer sitter ikke hver bidige kveld og retter oppgaver. Begge yrker har sine respektive fordeler og ulemper som bør veies opp mot hverandre.

Legger også til at det er forskjell på kvaliteten til sykepleierskolene rundt om i landet. Anbefaler deg derfor å undersøke litt før du bestemmer deg for hvor du eventuelt velger å studere. Det har mer med inkompetanse enn prestisje å gjøre.

Endret 9. februar 2013 av lygekryss

[AnonymBruker]

Dette blir langt, beklager. Jeg er så fryktelig i tvil om hva som er riktig å gjøre nå, og håper noen kloke hoder kan komme med innspill.

Kort fortalt; merket nettopp av yngstemanns førskoledag i kalenderen, og ser at fra neste høst har jeg bare skolebarn. Ingen i barnehage. Etter en hektisk småbarnsfase begynner ting å bli litt enklere, og vi har i tillegg arvet litt penger slik at huslånet ikke er så gigantisk som det var.

I mange år har jeg jobbet for å få inn penger. Har hatt en grei, men lite utfordrende jobb, og til tider holdt på å kjede vettet av meg. Selvfølelsen og selvtilliten har dalt i takt med mangelen på utfordringer. Men jeg har tjent godt og hatt greie betingelser. Med små barn og mye økonomiske forpliktelser har det ikke vært et alternativ å se seg om etter noe annet. Nå kjenner jeg derimot at det er siste sjanse til å gjøre... noe, og jeg lurer fælt på hva dette noe kan være.

Kort bakgrunn: faglig og teoretisk sterk. Gikk ut fra videregående med 5,5, og lot meg overtale til å ta et langvarig og faglig tungt studium selv om jeg ble alene med tvillinger. Det viste seg å være en tabbe (skulle jo tatt lærerskolen! Eller et annet kortere studieløp med gode jobbutsikter!), og i løpet av kort tid jobbet jeg mer ved siden av enn med studiene, for å dra inn penger. Hoppet av halvveis, og har derfor bare en halv juridikum, samt noen småfag. Har typisk puggehjerne, men interessefeltet har utvidet seg til å omfatte både barn og helse. Kunne sikkert blitt både politiker og journalist i min ungdom, men den type selvtillit og stå-på-vilje besitter jeg ikke lenger.

Så, hva gjør jeg:

- innser at jeg har grodd fast i den kjedelige jobben min, og fokuserer på mer fritid og prøver å få dekket selvrealiseringsbehovene på den måten?

- setter i gang med en helt ny utdanning (er litt fristet til sykepleie. Man blir vant til blod og gørr etterhvert, ikke sant? Andre alternativer er førskolelærer eller lærer)

- graver fram jussen fra hundre år siden og prøver å bygge videre på den (det "alle" maser om at jeg skal gjøre)

- søker ny jobb i samme gate- kontor/administrasjon, men innenfor områder som er mer spennende (har lyst til å jobbe for bistand eller interesseorganisasjoner, for eksempel)

For første gang på veldig mange år har jeg frihet til å være litt ego. Samtidig er det aldersmessig sett siste sjanse, så jeg tør ikke ta feil. Tusen, tusen takk hvis noen gidder å komme med synspunkter.

Anonym poster: 2d1299d7919edb9599ac4a34bb2798fb

Hvis du står mellom lærer og sykepleier, anbefaler jeg lærere. Som lærer slipper du blod og gør, samt turnus arbeid, noe som er vanskelig å kombinere med barn, tillegg til dette så må du regne med en del tunge løft og slitasje på kropp( og ja jeg vet at det er mindre tunge løft på sykehus, men det er ikke lett å få jobb der som nyutdannet) Og nesten samtlige videreutdannings muligheter innen sykepleien krever at du har jobbet som sykepleier i ett par år. Dessuten er lønnen elendig med tanke på arbeidsvilkår, med både kveld og helgearbeid, tunge løft og en meget stressende hverdag. Og til opplysning tjener lærere mer enn sykepleiere.

Hvis du velger lærerutdanning anbefaler jeg deg å ta en fra universitetet, det tar ett år mer, men da står du mye sterkere på arbeidsmarkedet med en master, samt bedre lønn. Og hvis du ombestemmer deg igjen kan du jobbe innenfor noe annet uten å måtte utdanne deg. Og dessuten tror jeg du kan få innpasset jussen, slik at du blir lektor med opprykk.

Anonym poster: f7565863a550acad39fc10adb3f2418a

[Ingeborg!]

Hva med sosionomutdanning? Juskompetansen din vil være gull verdt (selv om du hoppet av dèt studiet - men du vet garantert mye om hvordan tolke lovverket), du kan jobbe med barn og unge, med bistand og i interesseorganisasjoner - ja egentlig med det meste! Jeg var ferdig sosionom for 15 år siden, men har kun jobbet på sosialkontor i halvannet år - liker best å jobbe med annet enn typisk kontor.

Lykke til med valget