Er det for tidlig å sende 1-åringen i barnehagen?

[AnonymBruker]

Mannen og jeg går noen runder med oss selv nå. Til høsten skal ungen egentlig begynne i barnehagen, men nå er jeg med ett litt usikker. Jeg syns det virker veldig tidlig for ham å være borte fra oss hele dagen. Jeg tenker selvsagt på hvordan det vil innvirke på tilknytningen han har til foreldrene sine, og om det vil gjøre ham utrygg.

Vi har ikke finregnet på det ennå, men dersom vi struper ned alt unødvendig forbruk, kutter matbudsjettet og dropper alt av ferie og dyre gaver i år, kan vi antagelig få til å være hjemme med ham frem til han blir halvannet år. Eventuelt at en av oss jobber veldig redusert, slik at han får kortere dager.

Hvordan løser/løste dere barnehageoppstarten?

Når begynte barnet ditt i barnehagen og hvordan gikk det da?

Det hadde vært kjempefint å få høre andres erfaringer.

Anonym poster: 104e488a44d62cb9ef8226d163a21475

[Teriyaki]

Begynte i en liten barnehage (ti barn) da han var ett år. Siden vi betalte for plassen et par måneder før han begynte, så fikk han lang tilvenning da faren brukte det som åpen barnehage da han hadde permisjon.

Gutten stortrives og har utviklet seg veldig. Utrolig sosial. :-)

Men dette er veldig individuelt. Kunne for eksempel aldri satt han i en basebarnehage med 30 barn. Og hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg blitt hjemme litt lenger, men det gikk uansett så fint at i vårt tilfelle har han nok bare hatt godt av det.

Mens noen ettåringer er ikke klar i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Våre barn begynte da de var rundt ett år, og det har gått veldig fint. De stortrives i barnehagen og vi er trygge på at de har det både morsomt, trygt og utviklende. Kortere dager (type redusert arbeidstid) har aldri vært nødvendig her, så lenge den som kan dra senest leverer og den som kan gå tidligst, henter. Det virker heller ikke som barna har savnet oss så voldsomt Selv om vi selvsagt får god klem når vi kommer.

Men nå hadde vi heller ikke anledning til å tenke så mye over det, for begge måtte tilbake i jobb

Anonym poster: 39bbe033f50d55eb2e791700e6ebfdaf

[AnonymBruker]

Jeg har hele veien jobbet redusert så jeg kunne levere sent og hente tidlig. Han var der minst fire timer, og maks seks timer på de lengste dagene mine. Det er sånn jeg har løst det, siden her så var det bare meg som måtte komme med en løsning. En ett-åring ville jeg aldri hatt fulltid i barnehagen, uansett. Min er ett august barn - så han begynte ett par dager før fødselsdagen sin.

Jeg hadde ett barn som grein hysterisk hver dag når jeg gikk, og som kom løpende når jeg kom. Etter to år så gikk det bedre, og vi økte til mellom seks - syv timer hver dag.

Anonym poster: 32a9ee6b7d56a2e86396627d3b6c80c2

[AnonymBruker]

Svarer som motsatsen til de andre innlegg, for jeg har ikke erfaring med 1 åringen i barnehage, men med å ha de hjemme. Mine har ikke vært klar for barnehage ved 1 år og vi har vært så heldig å kunne velge å ha de hjemme. De er ennå så avhengig og tilknyttet ved 1 årsalderen at hjertet mitt hadde bristet ved å måtte overlate de til en barnehage med alt for liten tid til den lille.

Denne gangen må den lille starte til høsten, 1,5 år gammel. Jeg gruer meg, men vet at utviklingen går fort og at de modnes mye på dette halvåret, så håper det går bra.

Anonym poster: 9600f8725d4c6a65492ef99846f1fbb8

[AnonymBruker]

Mannen og jeg går noen runder med oss selv nå. Til høsten skal ungen egentlig begynne i barnehagen, men nå er jeg med ett litt usikker. Jeg syns det virker veldig tidlig for ham å være borte fra oss hele dagen. Jeg tenker selvsagt på hvordan det vil innvirke på tilknytningen han har til foreldrene sine, og om det vil gjøre ham utrygg.

De er ennå så avhengig og tilknyttet ved 1 årsalderen at hjertet mitt hadde bristet ved å måtte overlate de til en barnehage med alt for liten tid til den lille.

Det er ikke meningen å være frekk, men dere ser at dette dreier seg mest om deres egne følelser? Altså ikke barnas?

Jeg tror nemlig det er ganske vanlig. "Han har ikke godt av å begynne tidlig i barnehage" betyr egentlig "Jeg synes det er trist å levere ham til barnehagen", og "Han er for liten" betyr "Jeg synes det er for tidlig".

Og det er jo helt fair det. Men bare litt annerledes enn det ofte argumenteres for.

Anonym poster: 39bbe033f50d55eb2e791700e6ebfdaf

[AnonymBruker]

Det betyr at barnet signaliserer at det vil ikke at foreldrene forlater det. Når mine barn signaliserer det, da føler jeg på vegne av de. Personlig ønsker jeg meg tilbake i jobb, men får meg ikke til å forlate den lille.

Anonym poster: 9600f8725d4c6a65492ef99846f1fbb8

[AnonymBruker]

Det er ikke meningen å være frekk, men dere ser at dette dreier seg mest om deres egne følelser? Altså ikke barnas?

Jeg tror nemlig det er ganske vanlig. "Han har ikke godt av å begynne tidlig i barnehage" betyr egentlig "Jeg synes det er trist å levere ham til barnehagen", og "Han er for liten" betyr "Jeg synes det er for tidlig".

Og det er jo helt fair det. Men bare litt annerledes enn det ofte argumenteres for.

Anonym poster: 39bbe033f50d55eb2e791700e6ebfdaf

Det er din tolkning og du vrir igrunn bare på ordene mine. Klart jeg bruker "jeg synes" og "jeg tenker", fordi det er nettopp JEG som gjør meg disse betraktningene, ut i fra observasjoner jeg gjør av barnet.

Jeg vet at mye kan endre seg på det halvåret frem mot barnehagestart, så derfor kan jeg ikke legge mine erfaringer NÅ til grunn for denne avgjørelsen. Derav spørsmålet om andres erfaringer.

Jeg vil bare det beste for ungen min. Jeg er moren hans, det er min oppgave å sørge for at han har det bra. Enn så lenge har han ikke selv ord til å forklare hva han vil og trenger, og da må jeg gjøre meg disse tankene for ham.

Hadde jeg visst at det å sende ham i barnehage bare var til hans eget beste, hadde jeg ikke nølt et sekund. Jeg savner jobben min og gleder meg egentlig veldig til å komme tilbake. Men ja, det føles samtidig litt vanskelig fordi jeg er bekymret for om ungen min vil ha det bra der. Som mor merker jeg at beskyttelsesinstinktet er veldig sterkt.

TS

Anonym poster: 104e488a44d62cb9ef8226d163a21475

[Gjest gjest]

Begynte i en liten barnehage (ti barn) da han var ett år. Siden vi betalte for plassen et par måneder før han begynte, så fikk han lang tilvenning da faren brukte det som åpen barnehage da han hadde permisjon.

Gutten stortrives og har utviklet seg veldig. Utrolig sosial. :-)

Men dette er veldig individuelt. Kunne for eksempel aldri satt han i en basebarnehage med 30 barn. Og hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg blitt hjemme litt lenger, men det gikk uansett så fint at i vårt tilfelle har han nok bare hatt godt av det.

Mens noen ettåringer er ikke klar i det hele tatt.

Sånn bare til opplysning så utvikler barna seg selv om de ikke er i bhg. Utviklingen du så hadde nok kommet uansett;)

Jeg var selv hjemme med barn til de var 2-2,5 år. Mine var veldig tidlig ute med språket og når min venninnes barn begynte i bhg var det ikke måte på hvor han utviklet seg så hadde lært så mange ord. Etter å ha hørt på skrytet ved flere møter måtte jeg jo si at barnet hadde nok lært seg prate uansett- det følger den naturlige utviklingen. Og mitt barn som var yngre enn hennes på det tidspunket hadde jo bedre språk.

En stor digresjon, men syns det er litt vittig hvor alle ser ut til å bruke det argumentet om utviking. Fra 1-2 år skjer det MYE, og såfremt det ikke er noe galt noe sted klarer en fint følge opp utviklingen på hjemmebane:))

TS- er du i tvil og du har mulighet så vær hjemme. Det vil du neppe angre på. Den tiden er gull verdt.

[Gjest Gjest]

Vi er den situasjonen at vi må søke barnehageplass til vår lille datter som er født sent i okt. Min kjære er selvstendig næringsdrivende i et enkel manns foretak.jeg har tatt ut 80% lønn pluss 6ukers oppsppart ferie for å være hjemme lengst mulig. Min mann kan ikke la være å jobbe i 12 uker. Jeg sak tilbake i jobb i høst og har dermed tenkt å søke mi datter i barnehagen. Hu vil være rundt 10, 5 mnd ved oppstart. Dette eg ingen avgjørelse vi har tatt lett på. Bor langt unna familie. Får vi ikke plass må vi finne en løsning noe vi sikkert gjør men det vil garantert gjøre et gedigent innhogg i vår økonomi.

[Citrus]

Vår startet i familiebarnehage da han var 10 mnd (7 barn), begynte i vanlig barnehage (småbarnsavdeling) da han var 1 år og 5 mnd (8-9 barn). Har aldri blitt lei seg når vi drar, glad for å se oss igjen, men er mest opptatt av å vise oss og fortelle hva han har gjort osv i bhg enn å ville hjem. Er svært begeistret for barnehagen og gleder seg alltid når han vet det er mandag og han skal møte vennene sine igjen. Superglad i de som jobber der (stabil personalgruppe) og er et strålende fornøyd barn. Det har i alle fall virket som om det har vært positivt for barnet, har aldri erfart noe negativt. Han var veldig trygg på andre mennesker og vant til å bli passet da han begynte, og jeg hadde jobbet siden han var 6 mnd.

Jeg vet at han har det godt i barnehagen, blir ivaretatt og får masse tid og oppmerksomhet. Jeg vet også at jeg ikke er like tålmodig og flink som de som jobber i barnehagen, og jeg tror gutten ville kjedet seg hjemme sammen med meg. Og helt ærlig, ville nok jeg det også. Ikke hadde vi hatt noen andre barn i nærheten å leke med på dagtid heller, og er det noe han setter pris på er det nettopp det. Han har aldri noe særlig lange dager, vi er fleksible begge to i forhold til å levere/hente.

[Gjest Gjest]

Minsten her begynte i barnehage da han var 10 mnd. De første dagene var tilvenning. Startet med 1 time første dagen og økte gradvis. De første månedene var han der sjelden mer enn 6-7 timer. Nå er han 16 mnd. og er der 8-9 timer.

Han stortrives. De ansatte er veldig flinke og omsorgsfulle. De er i alderen 25-50 med masse erfaring. Og alle er norske.

Han løper rett inn i barnehagen når han kommer dit i 7.30-tiden, og begynner å leke med en gang. Har nesten ikke tid til å si "ha det". Også når han hentes er han blid og fornøyd og opptatt med lek. Har flere ganger opplevd at barna har det så gøy der at de ikke vil bli med foreldrene hjem.

Så lenge barna får god omsorg, trives og føler seg trygge tror jeg ikke det har noe å si om de er hjemme eller i barnehagen. Barn er forskjellige, familier er forskjellige og barnehager er forskjellige. Jeg synes hver enkelt familie må finne ut hva som passer best for dem,

[AnonymBruker]

Husk at når de er så små, så sover de uansett en god del av barnehagedagen. Og på de aller fleste småbarnsavdelinger er det forholdsvis lavt tempo og lite støy.

Det er ikke nødvendig for så små å være i barnehagen, men for de fleste barn så vil de fint venne seg til hverdagen i barnehagen. Husk at en mulighet mange har er at den ene forelderen leverer sent og da jobber tilsvarende sent mens den andre begynner tidlig på jobb og kan hente tidlig. Har man svært rigide arbeidstider, så kan det løses med at begge tar noen prosent ulønnet permisjon.

For selvstendig næringsdrivende fedre er det heller ingen problemer med å få tatt ut fedrekvoten i dag, siden man kan bruke gradert permisjon. F.eks. at mor går tilbake i jobb et par dager i uken mens far tar ut fedrekvoten på denne måten.

Ei venninne av meg jobbet i studentbarnehage, og det yngste barnet hun har hatt var 8 uker da det begynte. Mor ønsket ikke permisjon fra studiene, far ønsket ikke å ta permisjon. Barnet led absolutt ingen nød, min venninne var barnets "faste ansatte" og hadde barnet i bæresjal mesteparten av dagen når det ikke lå og sov den første tiden, etterhvert hang barnet mer på hoften hennes. Men som hun sa, så syntes hun mer synd på foreldrene som ikke skjønte hva de gikk glipp av, da så små barn har en rivende utvikling, og det var de ansatte på avdelingen som fikk med seg det første av alt, ikke foreldrene...

Anonym poster: 46fb0bab10f1f98e1e1a292b9703090f

[ice]

Har to småtroll her som begge har begynt i bhg ved 1-års alder. De har virkelig kost seg i barnehagen fra første dag, vi har vel totalt hatt under 10 tilfeller av gråting på morgenen når vi leverer (sammenlagt på begge to, og storesøster begynner nå på skolen til høsten). Her er det selvsagt flere faktorer som spiller inn, våre barn har begge vært "barnehageunger" fra starten av, de er veldig sosiale, de er robuste både fysisk og psykisk og de er flinke til å "ta plass" - det vil si at de helt fra starten av har gjort sine meninger kjent selv med minimalt språk i starten. De er begge av typen som ikke gir seg før de får det som de vil, noe som helt klart er en fordel (for dem) i barnehagehverdagen.

I tillegg har vi bevisst valgt en barnehage (ja, vi bor i en kommune med full dekning) som er aldersinndelt med god bemanning. Da lillesøster begynte i bhg for et år siden var de 9-10 barn og 4 ansatte på hennes avdeling, dette, i tillegg til at de har fysisk adskilt de minste barna (de har sitt eget lille hus faktisk) fra de andre, har gitt barna en rolig og god start på barnehagehverdagen og jeg er helt sikker på at det har bidratt til at det, for vår del, fungerer så bra som det gjør å ha barna i barnehage.

Lykke til med valget

[Teriyaki]

Sånn bare til opplysning så utvikler barna seg selv om de ikke er i bhg. Utviklingen du så hadde nok kommet

Nei sier du det? Det var jeg virkelig ikke klar over. ;-)

[AnonymBruker]

Forstår ikke at barn kan ha "godt av" å bli avskjermet fra foreldrene på det viset. At de ikke behøver å henge i mors skjørtekant 24/7 er forsåvidt greit, men at alt de får se av foreldrene er en ørliten stund etter at de har stått opp og tilsvarende før de går til sengs er bare trist. Selv om de lærer hvem foreldrene er lærer de dem ikke å kjenne. De som sørger for å dekke basisbehovene,- nærhet, trøst, mette en tom mage og også hva som er "rett og galt" er onkler og tanter som byttes ut etterhvert som ungen bytter avdeling.

Anonym poster: a32dc2a54e1dcc6d8e3fc80f6f2663c1

[Gjest Magdalene]

Jeg syns ettåringer er for små til å begynne i bhg, og hadde gjort det jeg kunne for å drøye oppstart.

Jada, det har gått så fint og flott med både babyer på 8, og 10 mnd, men jeg mener at så små har det best hjemme med mamma eller pappa, som har tid og som ser.

[Teriyaki]

Forstår ikke at barn kan ha "godt av" å bli avskjermet fra foreldrene på det viset. At de ikke behøver å henge i mors skjørtekant 24/7 er forsåvidt greit, men at alt de får se av foreldrene er en ørliten stund etter at de har stått opp og tilsvarende før de går til sengs er bare trist. Selv om de lærer hvem foreldrene er lærer de dem ikke å kjenne. De som sørger for å dekke basisbehovene,- nærhet, trøst, mette en tom mage og også hva som er "rett og galt" er onkler og tanter som byttes ut etterhvert som ungen bytter avdeling.

Anonym poster: a32dc2a54e1dcc6d8e3fc80f6f2663c1

Avskjermet? Her stor gutten opp gjerne halv seks. Halv åtte er han levert i bhg. Halv tre blir han hentet, og han er lagt til halv åtte. Det vil si nesten syv timer for dag hvor han er med en av oss, eller begge.

Er forøvrig enig i at et barn på åtte måneder er alt for lite til barnehage, men er barnehagen liten og man har muligheten til at barnet ikke skal være 8-9 timer i bhg hver dag, så får man masse tid med dem.

Men som sagt, det er store individuelle forskjeller her. Jeg var selv et veldig skjørt, sjenert og innerlsuttet barn som selv som 2-åring overhode ikke var klar for bhg. Gråt og gråt hver eneste dag jeg måtte dra dit. Så det + at bhg klarte å miste meg en dag, førte til at mamma tok meg ut av barnehagen.

Min sønn derimot har trivdes fra dag en, gråter ikke når han leveres, blir glad når han hentes, men han har ikke hastverk med å komme seg av gårde, for å si det sånn.

Jeg synes det blir feil at noen skal sitte og si at det er alt for tidlig for barn å begynne når de er ett år. For noen går det faktisk veldig bra, mens for noen er det for tidlig, ja. Og som sagt, så kommer det også an på hva slags type bhg det er, og om det er muligheter for å hente ungen litt tidlig.

I min bhg så er det jeg som henter ungen tidligst av alle foreldrene. Stor sett i alle fall. Ikke leveres han tidligst heller. En av hans gode venner i bhg leveres syv, og hentes halv fire-fire. Dette blir litt lange dager (han begynte da han var 10 måneder), men samtidig skjønner jeg jo at man ikke alltid har noe valg.

[Gjest RockOn]

Jeg er nødt til å ha min sønn i barnehagen til han er 13 1/2 mnd. Og jeg kjenner jeg gruer meg, men det er mine følelser og jeg håper at han får det kjempebra i barnehagen. Hadde jeg hatt muligheten så hadde jeg vært hjemme med han litt lenger.

Jeg har redusert stillingen til 80% og pappa'n jobber kun dagtid og jeg jobber turnus, så de dagene jeg jobber kveld, så vil barnet være få timer i barnehage, hvis det evt må i barnehagen.

[Djungelvrål]

Når jeg tenker på det så er det galskap å plassere ungen vekk så tidlig.....de kan ikke prate, de har så vidt lært å gå... Min var hos dagmamma fra han var 1 år mens jeg jobbet 50 % i et år. Jeg flyttet fra pappaen, fikk meg ikke jobb og hadde han hjemme til han var 3 år og jeg begynte på utdanning. Veldig glad for at jeg fikk være der i disse viktige årene for han...

Endret 7. februar 2013 av Liquorice