Om å gå etter det første slaget

[AnonymBruker]

I går da mannen min ble sint på meg, kastet han meg ut i snøen og låste døra. Jeg vil anslå at jeg var der i fem minutter. Jeg var barbeint og hadde på bare bukse og t-skjorte. I ettertid gjør det vondt i beina, stikker og de føles varme og hovne. Jeg antar at jeg har fått en type lettere frostskade, men at det kommer til å gå over av seg selv.

Det som ikke går over, er tankene. Hadde han slått meg, hadde jeg ikke vært i tvil, jeg måtte gå. Men nå er jeg fortsatt her. Hvorfor? Er det noen forskjell på de to handlingene, sånn egentlig? Han utnytter sin fysiske styrke til å gjøre meg vondt, han ydmyker meg, han gjør meg utrygg.

Tidligere har han også gjort sånt, han har stengt meg inne, stengt meg ute, kastet meg i veggen, dyttet meg, tatt kvelertak. Han kan også skrike, kaste ting, knuse ting, smelle med dører, holde meg igjen fysisk, stille seg foran bilen så jeg ikke får kjørt, i tillegg til å fortelle meg grundig hvor stygg og dum og ubrukelig jeg er. I går sa han at jeg ikke var en sånn person som noen kunne elske. Hva er bra med deg? sa han. Ingenting.

Og jeg er fortsatt her. For han slår jo ikke. Og han er jo ikke sånn hele tiden. Bare når han er sint.

Han sa det var min skyld at han kastet meg ut, siden jeg hadde provosert ham. Jeg må nesten le - jeg trodde ikke var en sånn stakkarslig person, men det er jeg visst... og nå tenker jeg, kanskje han har rett? Kanskje jeg fortjener dette?

Hva gjør jeg? Jeg er ressurssterk og voksen, men vi har barn - og jeg ble mishandlet fysisk og psykisk hele barndommen, noe jeg regner med har gjort meg temmelig blåst når det gjelder vanlige sosiale relasjoner.

Anonym poster: 982c19ebde4eba002756b539f548f651

[Gjest Darthoven]

Det han gjør er jo verre enn å slå deg.. Selv om man ikke kan rettferdiggjøre et slag på noen som helst måte, så KAN det jo i enkelte tilfeller skje i affekt, og man angrer dypt etterpå. Men det han har gjort mot deg er jo både psykisk terror OG fysisk skade. Greit, så har han ikke fiket til deg, men han har ydmykde deg, terrorisert deg og fysisk skadet deg ved å dytte deg i veggen, kaste deg ut naken i snøen så du har fått frostskader osv. Tortur rett og slett.

Det du gjør er å komme deg så langt vekk som mulig. Og når du har gjort det, og kommet deg på beina igjen, så må du få snakket med noen slik at du ikke gjentar de samme mønstrene igjen og igjen og igjen. Kvinne som ble mishandlet som barn - finner seg mann som mishandler henne. Veldig typisk, og du må finne ut hvorfor du velger slike menn, og slutte med det. Du fortjener bedre enn som så.

[AnonymBruker]

I går da mannen min ble sint på meg, kastet han meg ut i snøen og låste døra. Jeg vil anslå at jeg var der i fem minutter. Jeg var barbeint og hadde på bare bukse og t-skjorte. I ettertid gjør det vondt i beina, stikker og de føles varme og hovne. Jeg antar at jeg har fått en type lettere frostskade, men at det kommer til å gå over av seg selv.

Det som ikke går over, er tankene. Hadde han slått meg, hadde jeg ikke vært i tvil, jeg måtte gå. Men nå er jeg fortsatt her. Hvorfor? Er det noen forskjell på de to handlingene, sånn egentlig? Han utnytter sin fysiske styrke til å gjøre meg vondt, han ydmyker meg, han gjør meg utrygg.

Tidligere har han også gjort sånt, han har stengt meg inne, stengt meg ute, kastet meg i veggen, dyttet meg, tatt kvelertak. Han kan også skrike, kaste ting, knuse ting, smelle med dører, holde meg igjen fysisk, stille seg foran bilen så jeg ikke får kjørt, i tillegg til å fortelle meg grundig hvor stygg og dum og ubrukelig jeg er. I går sa han at jeg ikke var en sånn person som noen kunne elske. Hva er bra med deg? sa han. Ingenting.

Og jeg er fortsatt her. For han slår jo ikke. Og han er jo ikke sånn hele tiden. Bare når han er sint.

Han sa det var min skyld at han kastet meg ut, siden jeg hadde provosert ham. Jeg må nesten le - jeg trodde ikke var en sånn stakkarslig person, men det er jeg visst... og nå tenker jeg, kanskje han har rett? Kanskje jeg fortjener dette?

Hva gjør jeg? Jeg er ressurssterk og voksen, men vi har barn - og jeg ble mishandlet fysisk og psykisk hele barndommen, noe jeg regner med har gjort meg temmelig blåst når det gjelder vanlige sosiale relasjoner.

Anonym poster: 982c19ebde4eba002756b539f548f651

Du var sikkert full og han også.........Kaster aldri kjærringa ut unntatt de gangene ho er trollete og full, og det har hun bare godt av.

Anonym poster: 1d499471187e1168e3c4724bb4c91c23

[BunnyBlue]

Hva du gjør? Det ser da ut til å vite hva du ønsker å gjøre? Hvis du spør fordi du trenger bekreftelse og støtte for å tørre, så kan jeg at det ikke er greit å bli låst ute snøen, slengt i veggen og bli snakket stygt til. Selv om han ikke slår, er det på ingen måte mindre alvorlig!

Til spørsmålet om han har rett i påstanden om at "du fortjener det/han ikke har gjort noe galt, siden du provoserer", vil jeg si det min mor sa til meg da jeg var i din situasjon: "Alle har ansvar for sine handlinger, det er ikke lov å bruke vold (fysisk eller psykisk) selv om man blir provosert aldri så mye".

Etter hvert syntes jeg det hørtes mer og mer fornuftig ut. Jovisst kunne jeg nok være provoserende iblandt, men da får han heller si det da. Hvordan skulle det gått om jeg bare slo de jeg blir provosert av? Køsnikere på bussen, eldre damer som betaler matvarer for 700 kr i mynt, skrikerunger på kino og politiske motstandere hadde levd farlig, da! Så derfor konkluderte jeg med at selv om det er min skyld når jeg provoserer, er det hans skyld at han bruker vold.

Nå er jeg sammen med en annen mann, og selv om jeg er blitt vant til det nå, så var det helt utrolig da han aldri kalte meg stygge ting, tydde til vold eller var slem mot meg når han var sint. Jeg kommenterte dette, og vet du hva han svarte? "Eh.. Det er jo helt normal folkeskikk, det..?"

Ingen fortjener dette, så stå på og få det livet du ønsker deg!

[AnonymBruker]

Tidligere har han også gjort sånt, han har stengt meg inne, stengt meg ute, kastet meg i veggen, dyttet meg, tatt kvelertak. Han kan også skrike, kaste ting, knuse ting, smelle med dører, holde meg igjen fysisk, stille seg foran bilen så jeg ikke får kjørt, i tillegg til å fortelle meg grundig hvor stygg og dum og ubrukelig jeg er. I går sa han at jeg ikke var en sånn person som noen kunne elske. Hva er bra med deg? sa han. Ingenting.

Dette er vold. Kvelertak blir rent jurisisk regnet som grovere enn et enkelt slag, fordi det er langt farligere. Dytting, kasting osv er lettere former for vold, alt det andre er psykisk vold.

Ja, du har nok et skrudd forhold til dette pga oppveksten din, oppsøk et krisesenter og be om rådgivning. Krisesentre er ikke bare for de som trenger et sted og bo, men de tilbyr også samtaler og annen hjelp som jeg tror du og barna dine vil ha utbytte av.

Anonym poster: a1e06a5fa48d904d1b9ff47ca6b59d5f

[AnonymBruker]

En ting: Du har barn.

Kontakt hjelp om du må, og kom deg derifra. Barna dine fortjener så mye bedre enn å se sin mor mishandlet. For det er det du blir.

Anonym poster: 99f204c2d9f0214184373cc4e586cee6

[AnonymBruker]

Det slaget er en kunstig grense. Som du selv sier, det han gjør er ikke annerledes. Jeg har hatt mange blåmerker gjennom livet ettersom jeg drev med lagsport i mange år. Litt ømt, hva så? Blåmerkene jeg fikk av samboeren min var ikke fysisk vondere, men emosjonelt forferderlig vanskelig å forholde seg til. Ydmykelsen blir ikke noe større av at han slår enn at han stenger deg ute, slenger deg i veggen eller tar kvelertak. Alt er en form for trussel og en demonstrasjon av makt. Og det er vold.

Jeg fikk en voldsom aha-opplevelse på mandag. Jeg så Oprah hvor det ble vist deler av et opptak - lyd og bilde - av en kvinne som ble mishandlet av mannen mens sønnen filmet.

Jeg har ikke blitt slått så mye/hardt som hun ble, men jeg kjente igjen redselen hennes. Redselen for å si et feil ord, bruke feil tonefall, svare for fort eller for sent. Redselen når jeg kjente det bygget seg opp. Utryggheten du også skriver du har. Jeg kjente igjen argumentene om hva jeg gjorde/ikke gjorde som ga han "rett" til å ydmyke meg, skjelle meg ut, skrike til meg og ydmyke meg.

Jeg har hele tiden prøvd å forstå/fokusert på hva han gjorde, hvorfor han gjorde det. Han slo aldri hardt.... derfor anså jeg det på mange måter ikke så farlig selv om jeg skjønte det ikke var sunt og at jeg burde komme meg bort.

Jeg forsto ikke helt før at det var hva det gjorde med meg, ikke hva han fysisk/verbalt faktisk gjorde, som var det viktige. Jeg trodde jeg var sterk nok til å håndtere mye, og at det var mitt ansvar hvordan jeg reagerte.

Lykke til, håper du søker hjelp.

Anonym poster: 6178bad3fb19e5234e4bc2e6b1c2f0a9

[Havbris]

- han kaster deg ut i snøen

- han stenger deg inne/ute

- han kaster deg i veggen

- han dytter deg

- han tar kveletak

- han holder deg igjen fysisk

- han forteller deg hvor dum og ubrukelig du er

... men han slår ikke.

For meg er det kun en betegnelse på det du skriver, og det er psykisk og fysisk vold. Hvis en venninne kom til deg og beskrev atferden til mannen sin slik du beskriver atferden til mannen din, hva ville du sagt til henne?

Jeg tror oppveksten din har "lært" deg å akseptere og bagatellisere fordi det nærmest er "normalt" for deg å leve i en slik relasjon, du har ikke opplevd annet, og tror det skal være slik. Samtidig har du sikkert blitt hundset så mye med at du tror det er deg selv det er noe galt med og at du er "blåst når det gjelder sosiale relasjoner". Dette er vanlig hos kvinner som blir utsatt for psykisk og/eller fysisk vold.

Og det er ikke uvanlig at kvinner som har blitt utsatt for dette i oppveksten, havner i voksenrelasjoner med vold.

Du må ut av dette, og jeg anbefaler deg å oppsøke et krisesenter som kan hjelpe deg med veien videre. Du trenger å bygge opp selvbilde og styrke, og du trenger profesjonell hjelp til å bryte ut av et mønster. Dette er ikke noe å lure på, og du skal ikke bagatellisere dette. Du er på full fart mot stupet, og barna dine trenger ikke en mor som møter veggen.

Endret 7. februar 2013 av Havbris

[Wonders]

Ta med barna å dra. Ingen i sitt rette sinn setter noen ute i snøen barbeint, bare det er rødt flagg og "slå opp grunn".

Bana dine trenger virkelig din styrke ved sin side.

[Gjest Gjest]

Det eneste stedet du har lov til å ta med deg barna til er krisesenteret. Du har ikke lov til å flytte ut med barna til andre steder uten farens samtykke.

Mitt råd er at du tar kontakt med krisesenteret, og eventuelt politiet, for å få veiledning. Og få alle fysiske skader dokumentert hos lege eller politi. Snakk også med legen for å vurdere om du eller barna bør henvises til psykolog og BUP.

Du blir utsatt for vold. Vold er ikke bare slag. Dytting, kveletak etc. er også vold.

Jeg var selv var hos legen etter en voldsepisode. Jeg var svimmel og legen skulle måle blodtrykket mitt. Da så hun et stort blåmerke på overarmen min. Legen spurte om han hadde slått meg før. Jeg svarte noen ganger. Men jeg fortalte ikke om alle de gangene han hadde mishandlet meg på andre måter. Etter legebesøket journalførte legen at jeg hadde sagt at han hadde slått meg noen ganger før. Annen vold ble det ikke spurt om, selv om mye av den andre volden var mer alvorlig enn de gangene han slo meg. Noen måneder senere kastet han meg mot et skap. Da fikk jeg skade på et ribben og vevskade med hevelse som gjorde det tungt å puste. Det er den alvorligste skaden jeg har fått. Det er altså ikke bare når man blir slått man kan få alvorlige skader.

Dere trenger hjelp. Hvis barna har vært vitner til volden trenger de også hjelp. Og mannen din trenger hjelp for å lære seg sinnemestring.

Hvis du velger å avslutte forholdet kan det hende du trenger voldsalarm en periode, hvis han blir truende. Besøksforbud kan også vurderes, men hvis han skal ha samvær med barna kan det bli vanskelig å praktisere det uten at det går utover barna, Snakk eventuelt med politiet om dette. Det kan dessverre hende at barna må ha samvær med han selv om han har vært voldelig mot deg. Barna har dårligere rettigheter enn du har.

Håper dere får all den hjelpen dere trenger.

Klem fra meg

[AnonymBruker]

Begynn med å kontakte krisesenteret. Det er ikke et sted kun for overnatting. De kan veilede deg videre. Det samme skal politiet gjøre dersom du vurderer å anmelde, men ikke alle er like flinke.

Anonym poster: b8d435b0935e358653966ec30d653996

[Gjest celine]

Det eneste stedet du har lov til å ta med deg barna til er krisesenteret. Du har ikke lov til å flytte ut med barna til andre steder uten farens samtykke.

Med mindre ts har foreldreansvaret alene..! Har hun det, kan hun flytte hvor hun vil, uten at han har noe med det ;-)

Stiller meg ellers bak hele ditt innlegg, Gjest_Gjest_*

[Gjest Gjest]

Han mishandler deg fysisk og psykisk, selv om han ikke slår.

[AnonymBruker]

Hvis han er manipulerende, samle bevis før du går. Ellers kunne han kreve å få beholde barna og si du har et psykisk problem. Og de vil jo ikke være trygge hos ham...

Anonym poster: daa8273ec261dab475b31a453df74ef4

[AnonymBruker]

Han mishandler deg. Kom deg bort, vær så snill! Ta med deg barna og dra på krisesenter NÅ. Ikke vent for å se om det skjer en gang til, for det vil det gjøre.

Anonym poster: 7dfce8899b5906f03e5b3511a8cf517c

[Steinar40]

En ting: Du har barn.

Kontakt hjelp om du må, og kom deg derifra. Barna dine fortjener så mye bedre enn å se sin mor mishandlet. For det er det du blir.

Anonym poster: 99f204c2d9f0214184373cc4e586cee6

Jeg er enig i dette. TS bør selvfølgelig tenke på seg selv også, men hun har uansett et ansvar overfor sine barn.

Barn blir ødelagt av å se mora bli behandlet på denne måten. Og når begynner volden overfor barna?

[AnonymBruker]

Det der er MYE verre enn å bli slått!

Jeg har blitt slått en gang av samboeren min, den eneste! Jeg sa til han at om det der skjer en gang til så går jeg. Han har ikke slått meg etter det og det er tre år siden.

Når sånne ting du sier blir gjort syns jeg det er mye verre, dessuten har det jo skjedd mange ganger.. Vil råde deg til å gå.

Anonym poster: 3a9d47a98d2e12fa4d349a543700674d

[Smascha]

- han kaster deg ut i snøen

- han stenger deg inne/ute

- han kaster deg i veggen

- han dytter deg

- han tar kveletak

- han holder deg igjen fysisk

- han forteller deg hvor dum og ubrukelig du er

... men han slår ikke.

For meg er det kun en betegnelse på det du skriver, og det er psykisk og fysisk vold. Hvis en venninne kom til deg og beskrev atferden til mannen sin slik du beskriver atferden til mannen din, hva ville du sagt til henne?

Jeg tror oppveksten din har "lært" deg å akseptere og bagatellisere fordi det nærmest er "normalt" for deg å leve i en slik relasjon, du har ikke opplevd annet, og tror det skal være slik. Samtidig har du sikkert blitt hundset så mye med at du tror det er deg selv det er noe galt med og at du er "blåst når det gjelder sosiale relasjoner". Dette er vanlig hos kvinner som blir utsatt for psykisk og/eller fysisk vold.

Og det er ikke uvanlig at kvinner som har blitt utsatt for dette i oppveksten, havner i voksenrelasjoner med vold.

Du må ut av dette, og jeg anbefaler deg å oppsøke et krisesenter som kan hjelpe deg med veien videre. Du trenger å bygge opp selvbilde og styrke, og du trenger profesjonell hjelp til å bryte ut av et mønster. Dette er ikke noe å lure på, og du skal ikke bagatellisere dette. Du er på full fart mot stupet, og barna dine trenger ikke en mor som møter veggen.

Kjære TS. Vær så snill og les dette innlegget 2 gonger.

[Inwe]

Jeg har vært i et sånt forhold. Jeg var 16 og bodde heldigvis ikke med han, og det var han som dumpet meg til slutt. I ettertid har jeg opplevd og skjønt at man på ingen måte fortjener noe sånt. Jeg har bare et tips til deg; løp som F og aldri se deg tilbake!