Samboeren avsluttet.

[Gjest anonym]

Jeg velger å poste her, da jeg nå sitter i en situasjon som jeg virkelig ikke rår over.

Skal prøve å forklare på best mulig måte.

For 2,5 år siden traff jeg samboeren min, gjennom jobben. Jeg var på vei hjem etter endt vakt og det samme var hun. (jeg jobbet som daglig leder på en bar, og hun i garderoben). Jeg var hyggelig, og spurte om vi skulle ta følge hjem. Noe hun svært gjerne ville. Dette var første gangen vi pratet sammen, og på veien gikk praten veldig lett. Jeg eide på dette tidspunktet en annen bar, så jeg spør henne om hun kanskje vil være med bort dit for å ta en øl. Noe hun sier ja til, og sier hun syns det høres bra ut. Det ender opp med at vi blir sittende i baren, ta noen øl, høre på musikk og prate sammen frem til 12:00. Da hadde vi sittet sammen i 8 timer, og helt glemt tiden. Dette gjentok seg hver dag omtrent, og kort fortalt så startet et veldig bra vennskap.

Vi pratet sammen om absolutt alt, og kunne bli sittende sammen gjennom hele kvelden og natten. Følelser kom vel fort, men ingen av oss ville vel være den "første" til å si det.

Hun dro hjem til Sverige på ferie, og ringte meg nesten daglig. Vi sendte masse sms, og ville ikke "legge på" fordi vi likte kontakten.

Vi sov sammen flere ganger, men det skjedde ikke noe. Igjen den frykten da..

En kveld jeg er på jobb på baren jeg eier, så kommer hun dit som vanlig for å holde meg med selskap. Dette er en torsdag, og jeg kan fortsatt huske hva hun hadde på seg. Barnslig, men vi sitter faktisk å skriver lapper til hverandre. Hun skriver en lapp hvor hun spør hvor VI skal sove sammen. Og jeg foreslår faktsk et hotell, og den natten endrer alt.

Vi blir ett par, og reaksjonen fra venner er "det var vel da faen meg på tide"

Alt går bra, og vi har det flott. Opp etter ørene forelsket begge to, og vi gjør omtrent alt sammen. Så kommer hun en dag på jobben, ser oppriktig lei seg ut og jeg spør hva som har skjedd. Da forteller hun meg at hun ikke har noe sted å bo etter 4 uker, for de hun bor sammen med skal flytte hjem til sverige. Jeg tenker meg ikke om et sekund, men sier at hun kan bo hos meg.

Dette er starten på et nesten 2 års langt samboerskap.

Vi ender opp med å flytte inn til sentrum sammen, hun har ingen fast jobb men får et langt engasjement via Adecco. Og ting går veldig bra. Jeg har da fått jobb i et større sikkerhetselskap, og er på vei oppover stigen der. Det blir mye jobb på oss begge, men vi glemmer fortsatt ikke hverandre.

Juletider for 1 år siden så reiser hun hjem for å feire jul, men på grunn av jobben min så kan ikke jeg bli med. Under denne tiden fra hverandre så legger jeg merke til at hun distanserer seg veldig, og ender opp med å ta det opp med henne på telefonen. Da sier hun at hun har blitt veldig usikker, funnet ut at ting ikke har blitt som det skulle bli med jobb osv. At hun ikke orker å bo i Oslo, og at hun vil flytte hjem til Halmstad.. ALENE.. Hun sier hun ikke føler seg selvstendig, at hun er avhengig av min lønn for at vi skal klare oss osv. Jeg har ALDRI nevnt med ett ord at jeg syns det er tungt å forsørge oss to, og sett på det som en "selvfølge" at jeg skulle gjøre det da hun var arbeidsledig. Hun sa hun hadde følt seg "alene" i Oslo til tider fordi jeg jobbet mye osv også.

Jeg tar dette tungt, og blir lei meg så det holder. Jeg prøver alt for å få henne på bedre tanker, men hun har "skrudd" av og det er ikke noe å hente. Jeg spør om vi da skal gjøre det slutt, men hun vet ikke om det er det hun vil.

Hun er veldig lei seg, og kan ikke vente med å få flyttet tilbake.

Hun kommer til Oslo siste uken i Januar for å hente tingene sine, vi tilbringer en siste kveld sammen. Og blir enige om å prøve langdistanseforhold, noe jeg i utgangspunktet ikke ser poenget med. Men, jeg elsker den jenta så høyt at jeg er villig til å prøve.

Tiden går, og vi prater sammen. Hun er fortsatt distansert, vet ikke om hun vil at vi skal fortsette. Men sier hun savner meg. Jeg prater med henne absolutt hver eneste dag, men ikke om bare om "forholdet". Vi prater om alt fra jobben min, til hennes nye jobb.

Så kommer dagen hvor hun helt ute av det blå sier "jeg savner deg så mye".. og ting "faller" litt på plass igjen, men hun bor fortsatt i Sverige.

Under en prat med min sjef så finner vi ut at jeg skal reise ned for å overraske henne. På dette tidspunktet har jeg kommet meg inn i ledelsen i selskapet, og han støtter meg fullt ut. Gir meg betalt fri, og ber meg komme meg avgårde. Jeg ringer moren hennes og forteller om planen, og sammen så legger vi ting til rette.

Jeg møter opp hjemme hos henne, og hun blir mildt sagt overrasket. VI har en helt super helg sammen, og gjør masse sammen. Så kommer dagen jeg skal kjøre henne på jobb, og reise hjem. Da begynner hun å gråte, klarer ikke å reise på jobben og gråter en masse. Jeg kan ikke reise fra henne heller, så jeg velger å bli til moren hennes kommer hjem fra jobb. Da moren kommer hjem, sier samboeren min at hun vil være med meg hjem igjen til Oslo. Jeg blir overrasket, moren hennes sier "ja, det har jeg vel bare ventet på". Kort fortalt så vender jeg snuten hjemover, 8 timer etter planen, med bilen full av ting og kjæresten.

Vi har en bra tur hjemover, og blir enige om å finne en ny leilighet sammen også.

Hjemme blir ting veldig bra, folkene på kontoret praktisk talt jubler da vi stikker innom der dagen etter. Sjefen min praktisk talt løfter samboeren min opp i lufta over glede for å se henne.

Vi finner en leilighet, og hun får seg en bra jobb. Ikke så utrolig godt betalt, men en jobb hun absolutt trives i.

Vi har våre "perioder" der ikke alt går som smurt, som alle andre par. Men vi er flinke til å prate om ting. (trodde jeg)

Et av problemene er at når hun er ute og drikker, så blir hun veldig egoistisk. Og gir ikke lyd fra seg. Jeg er IKKE sjalu eller en som MÅ ha kontroll på henne, men jeg liker å vite at hun er trygg. Da jeg er i daglig dialog med politet gjennom jobben, og vet hvor SYK denne byen kan være. (ihvertfall noen av innbyggerne)

Det kan ofte bli litt diskusjoner over dette.

Hun føler at hun sier ting, og at det går inn det ene øret og ut det andre for min del. Noe det garantert har gjort til tider også.

Så kom januar 2013 folkens..

Jeg og samboeren har en diskusjon, ikke noe alvorlig. Men jeg kommer hjem fra jobb en søndag, og hun sier at hun ikke vet om hun vil lenger.

Jeg reagerer med å bli frustert, og sier at jeg ikke helt forstår hva hun mener med det.

Hun sier at hun ikke vet om hun vil lenger, og sier at hun ikke vet om hun egentlig har hatt det bra de 2 årene vi har hatt sammen. At de tingene som var bra, virkelig var bra. Men at det har vært så lite av det. (hun jobber dagtid, og jeg jobber dagtid og natt) Jeg forklarer henne at det er mye jobb, da jeg må generere nok penger til at vi BEGGE kan holde hodet over vannet. Jeg betaler 80% av utgiftene hjemme, for at HUN skal ha nok lommepenger. Så hun kan bruke penger på seg selv.

Jeg lover at jeg kan forandre meg, og at det skal bli endring. Hun sier dog at hun ikke tror det vil bedre seg. Jeg jobber hardt, og sitter oppe hele natten og følgende dag hvor jeg skriver en LANG liste over ting jeg skal jobbe med. Jeg FANT feilene jeg har gjort, og hva jeg evt må endre på. Ga henne den listen, og hun sa at hun trodde jeg visste hva jeg mente. Men at hun trodde jeg kom til å falle tilbake. Jeg må reise bort noen dager, og vi blir enige om å bruke denne tiden til at hun skal få "pause". Jeg sliter litt med å "respektere" det, og det blir mye meldinger. Noe som gjør at hun blir veldig irritert på meg. Noe jeg skjønner, og ber flatt ut om unnskyldning når jeg kommer hjem. For jeg SÅ jo hvor irriterende det var.

Under hele denne perioden har vi pratet om "når" vi skal handle inn ting osv. Vi pratet om å reise til Sverige en tur osv.

Så i går kom jeg hjem, vi satte oss ned for å prate og hun sier at det er slutt. Hun har funnet et sted å bo fra 5. mars og at hun har mistet alle følelsene for meg. Hun elsker meg, som sin bestevenne. Men ikke noe mer.

Jeg spør om vi evt kan prate om det igjen om noen uker, noe hun sier ja til men at hun ikke tror det vil endre noe som helst.

Jeg spør om alt virkelig er over, og hun sier "ja, som det føles NÅ (hun legger trykk på det) så er det over".

Hun sier det er tungt osv, men jeg ser virkelig ikke et spor av at hun er lei seg.

Hun sier at hun er lei seg for at det har blitt sånn, og at hun skulle ønske at ting var annerledes. At hun ikke følte det som nå.

Jeg reiser bort denne kvelden, og sender henne en sms hvor jeg sier at det her er drit jævelig, og at jeg er villig til å gjøre hva som helst. At jeg ikke vil miste henne. Får til svar "jeg vet at du gjør alt, men det er ingenting som kommer til å hjelpe. Desverre:/ ønsker at det hadde vært annerledes" (den vet jeg ikke hvordan jeg skal tolke)

Greia er at jeg vet at jeg elsker jenta, og har gjort så utrolig mye for henne, for oss.

Er det noe håp? Hva burde jeg i så fall gjøre. Sendte henne en sms i dag om at jeg ikke trodde det var noe idè allikevel å prates om noen uker, men vente til hun har flyttet ut. Ta ting rolig, at jeg ikke ønsker at vi skal lukke døren. At jeg er villig til å gjøre hva som helst. Jeg trenger virkelig noen råd, for jeg sitter og er helt uten mål og mening føler jeg.

Dagen FØR vi pratet om dette første gangen så sendte hun melding da jeg var på jobb og hun sa hun savnet meg, at det var tomt i leiligheten uten meg og at hun elsket meg.

HJELP?

[AnonymBruker]

Ikke kontakt henne. Om du er heldig, savner hun deg og kontakter deg. Ikke driv og kryp for henne. Det er det du driver med. Om hun føler seg ferdig, er kryping og trygling bare turn off.

Anonym poster: d4c9c8048512b50bac736815ead57498

[AnonymBruker]

Men herregud for en dramaqueen! Hun elsker at du kryper for henne, og økonomien hennes har det enklere med deg som forsørger. Ikke la en slik dame holde deg på gress, det kommer ikke til å ende bra.

Anonym poster: e679a56adb6ab812434ccb59ee93e5d8

[Gjest Gjest]

Men herregud for en dramaqueen! Hun elsker at du kryper for henne, og økonomien hennes har det enklere med deg som forsørger. Ikke la en slik dame holde deg på gress, det kommer ikke til å ende bra.

Anonym poster: e679a56adb6ab812434ccb59ee93e5d8

ho har ikke holdt han på gress. ho har gjort det slutt og jeg ser heller ikke at ho har gitt han noe løfter om å gjenoppta forholdet. ho har i tillegg funnet seg ny leilighet og han betaler ikke for henne lenger. så hvordan kan du konkludere med at ho holder han på gress for å bli forsørget?

[Gjest Anonym]

Jeg velger å poste her, da jeg nå sitter i en situasjon som jeg virkelig ikke rår over.

Skal prøve å forklare på best mulig måte.

For 2,5 år siden traff jeg samboeren min, gjennom jobben. Jeg var på vei hjem etter endt vakt og det samme var hun. (jeg jobbet som daglig leder på en bar, og hun i garderoben). Jeg var hyggelig, og spurte om vi skulle ta følge hjem. Noe hun svært gjerne ville. Dette var første gangen vi pratet sammen, og på veien gikk praten veldig lett. Jeg eide på dette tidspunktet en annen bar, så jeg spør henne om hun kanskje vil være med bort dit for å ta en øl. Noe hun sier ja til, og sier hun syns det høres bra ut. Det ender opp med at vi blir sittende i baren, ta noen øl, høre på musikk og prate sammen frem til 12:00. Da hadde vi sittet sammen i 8 timer, og helt glemt tiden. Dette gjentok seg hver dag omtrent, og kort fortalt så startet et veldig bra vennskap.

Vi pratet sammen om absolutt alt, og kunne bli sittende sammen gjennom hele kvelden og natten. Følelser kom vel fort, men ingen av oss ville vel være den "første" til å si det.

Hun dro hjem til Sverige på ferie, og ringte meg nesten daglig. Vi sendte masse sms, og ville ikke "legge på" fordi vi likte kontakten.

Vi sov sammen flere ganger, men det skjedde ikke noe. Igjen den frykten da..

En kveld jeg er på jobb på baren jeg eier, så kommer hun dit som vanlig for å holde meg med selskap. Dette er en torsdag, og jeg kan fortsatt huske hva hun hadde på seg. Barnslig, men vi sitter faktisk å skriver lapper til hverandre. Hun skriver en lapp hvor hun spør hvor VI skal sove sammen. Og jeg foreslår faktsk et hotell, og den natten endrer alt.

Vi blir ett par, og reaksjonen fra venner er "det var vel da faen meg på tide"

Alt går bra, og vi har det flott. Opp etter ørene forelsket begge to, og vi gjør omtrent alt sammen. Så kommer hun en dag på jobben, ser oppriktig lei seg ut og jeg spør hva som har skjedd. Da forteller hun meg at hun ikke har noe sted å bo etter 4 uker, for de hun bor sammen med skal flytte hjem til sverige. Jeg tenker meg ikke om et sekund, men sier at hun kan bo hos meg.

Dette er starten på et nesten 2 års langt samboerskap.

Vi ender opp med å flytte inn til sentrum sammen, hun har ingen fast jobb men får et langt engasjement via Adecco. Og ting går veldig bra. Jeg har da fått jobb i et større sikkerhetselskap, og er på vei oppover stigen der. Det blir mye jobb på oss begge, men vi glemmer fortsatt ikke hverandre.

Juletider for 1 år siden så reiser hun hjem for å feire jul, men på grunn av jobben min så kan ikke jeg bli med. Under denne tiden fra hverandre så legger jeg merke til at hun distanserer seg veldig, og ender opp med å ta det opp med henne på telefonen. Da sier hun at hun har blitt veldig usikker, funnet ut at ting ikke har blitt som det skulle bli med jobb osv. At hun ikke orker å bo i Oslo, og at hun vil flytte hjem til Halmstad.. ALENE.. Hun sier hun ikke føler seg selvstendig, at hun er avhengig av min lønn for at vi skal klare oss osv. Jeg har ALDRI nevnt med ett ord at jeg syns det er tungt å forsørge oss to, og sett på det som en "selvfølge" at jeg skulle gjøre det da hun var arbeidsledig. Hun sa hun hadde følt seg "alene" i Oslo til tider fordi jeg jobbet mye osv også.

Jeg tar dette tungt, og blir lei meg så det holder. Jeg prøver alt for å få henne på bedre tanker, men hun har "skrudd" av og det er ikke noe å hente. Jeg spør om vi da skal gjøre det slutt, men hun vet ikke om det er det hun vil.

Hun er veldig lei seg, og kan ikke vente med å få flyttet tilbake.

Hun kommer til Oslo siste uken i Januar for å hente tingene sine, vi tilbringer en siste kveld sammen. Og blir enige om å prøve langdistanseforhold, noe jeg i utgangspunktet ikke ser poenget med. Men, jeg elsker den jenta så høyt at jeg er villig til å prøve.

Tiden går, og vi prater sammen. Hun er fortsatt distansert, vet ikke om hun vil at vi skal fortsette. Men sier hun savner meg. Jeg prater med henne absolutt hver eneste dag, men ikke om bare om "forholdet". Vi prater om alt fra jobben min, til hennes nye jobb.

Så kommer dagen hvor hun helt ute av det blå sier "jeg savner deg så mye".. og ting "faller" litt på plass igjen, men hun bor fortsatt i Sverige.

Under en prat med min sjef så finner vi ut at jeg skal reise ned for å overraske henne. På dette tidspunktet har jeg kommet meg inn i ledelsen i selskapet, og han støtter meg fullt ut. Gir meg betalt fri, og ber meg komme meg avgårde. Jeg ringer moren hennes og forteller om planen, og sammen så legger vi ting til rette.

Jeg møter opp hjemme hos henne, og hun blir mildt sagt overrasket. VI har en helt super helg sammen, og gjør masse sammen. Så kommer dagen jeg skal kjøre henne på jobb, og reise hjem. Da begynner hun å gråte, klarer ikke å reise på jobben og gråter en masse. Jeg kan ikke reise fra henne heller, så jeg velger å bli til moren hennes kommer hjem fra jobb. Da moren kommer hjem, sier samboeren min at hun vil være med meg hjem igjen til Oslo. Jeg blir overrasket, moren hennes sier "ja, det har jeg vel bare ventet på". Kort fortalt så vender jeg snuten hjemover, 8 timer etter planen, med bilen full av ting og kjæresten.

Vi har en bra tur hjemover, og blir enige om å finne en ny leilighet sammen også.

Hjemme blir ting veldig bra, folkene på kontoret praktisk talt jubler da vi stikker innom der dagen etter. Sjefen min praktisk talt løfter samboeren min opp i lufta over glede for å se henne.

Vi finner en leilighet, og hun får seg en bra jobb. Ikke så utrolig godt betalt, men en jobb hun absolutt trives i.

Vi har våre "perioder" der ikke alt går som smurt, som alle andre par. Men vi er flinke til å prate om ting. (trodde jeg)

Et av problemene er at når hun er ute og drikker, så blir hun veldig egoistisk. Og gir ikke lyd fra seg. Jeg er IKKE sjalu eller en som MÅ ha kontroll på henne, men jeg liker å vite at hun er trygg. Da jeg er i daglig dialog med politet gjennom jobben, og vet hvor SYK denne byen kan være. (ihvertfall noen av innbyggerne)

Det kan ofte bli litt diskusjoner over dette.

Hun føler at hun sier ting, og at det går inn det ene øret og ut det andre for min del. Noe det garantert har gjort til tider også.

Så kom januar 2013 folkens..

Jeg og samboeren har en diskusjon, ikke noe alvorlig. Men jeg kommer hjem fra jobb en søndag, og hun sier at hun ikke vet om hun vil lenger.

Jeg reagerer med å bli frustert, og sier at jeg ikke helt forstår hva hun mener med det.

Hun sier at hun ikke vet om hun vil lenger, og sier at hun ikke vet om hun egentlig har hatt det bra de 2 årene vi har hatt sammen. At de tingene som var bra, virkelig var bra. Men at det har vært så lite av det. (hun jobber dagtid, og jeg jobber dagtid og natt) Jeg forklarer henne at det er mye jobb, da jeg må generere nok penger til at vi BEGGE kan holde hodet over vannet. Jeg betaler 80% av utgiftene hjemme, for at HUN skal ha nok lommepenger. Så hun kan bruke penger på seg selv.

Jeg lover at jeg kan forandre meg, og at det skal bli endring. Hun sier dog at hun ikke tror det vil bedre seg. Jeg jobber hardt, og sitter oppe hele natten og følgende dag hvor jeg skriver en LANG liste over ting jeg skal jobbe med. Jeg FANT feilene jeg har gjort, og hva jeg evt må endre på. Ga henne den listen, og hun sa at hun trodde jeg visste hva jeg mente. Men at hun trodde jeg kom til å falle tilbake. Jeg må reise bort noen dager, og vi blir enige om å bruke denne tiden til at hun skal få "pause". Jeg sliter litt med å "respektere" det, og det blir mye meldinger. Noe som gjør at hun blir veldig irritert på meg. Noe jeg skjønner, og ber flatt ut om unnskyldning når jeg kommer hjem. For jeg SÅ jo hvor irriterende det var.

Under hele denne perioden har vi pratet om "når" vi skal handle inn ting osv. Vi pratet om å reise til Sverige en tur osv.

Så i går kom jeg hjem, vi satte oss ned for å prate og hun sier at det er slutt. Hun har funnet et sted å bo fra 5. mars og at hun har mistet alle følelsene for meg. Hun elsker meg, som sin bestevenne. Men ikke noe mer.

Jeg spør om vi evt kan prate om det igjen om noen uker, noe hun sier ja til men at hun ikke tror det vil endre noe som helst.

Jeg spør om alt virkelig er over, og hun sier "ja, som det føles NÅ (hun legger trykk på det) så er det over".

Hun sier det er tungt osv, men jeg ser virkelig ikke et spor av at hun er lei seg.

Hun sier at hun er lei seg for at det har blitt sånn, og at hun skulle ønske at ting var annerledes. At hun ikke følte det som nå.

Jeg reiser bort denne kvelden, og sender henne en sms hvor jeg sier at det her er drit jævelig, og at jeg er villig til å gjøre hva som helst. At jeg ikke vil miste henne. Får til svar "jeg vet at du gjør alt, men det er ingenting som kommer til å hjelpe. Desverre:/ ønsker at det hadde vært annerledes" (den vet jeg ikke hvordan jeg skal tolke)

Greia er at jeg vet at jeg elsker jenta, og har gjort så utrolig mye for henne, for oss.

Er det noe håp? Hva burde jeg i så fall gjøre. Sendte henne en sms i dag om at jeg ikke trodde det var noe idè allikevel å prates om noen uker, men vente til hun har flyttet ut. Ta ting rolig, at jeg ikke ønsker at vi skal lukke døren. At jeg er villig til å gjøre hva som helst. Jeg trenger virkelig noen råd, for jeg sitter og er helt uten mål og mening føler jeg.

Dagen FØR vi pratet om dette første gangen så sendte hun melding da jeg var på jobb og hun sa hun savnet meg, at det var tomt i leiligheten uten meg og at hun elsket meg.

HJELP?

Du må gi henne MOTSTAND! Det virker som forholdet deres er ubalansert, du gir ALT...Hun vet så godt hvor hun har deg, du vet ikke hvor du har henne, mulig det er det og som får deg til å bli så på tuppa?

Mener ikke å være ufin her, men prøver å se det utenfra. Alle trenger motstand innimellom. Virker som hun nesten har tatt deg litt for gitt. Når hun har bedt om pause, ja slått opp, skal ikke du krype. Fint at du først viser du vil prøve, men nå får hun jobbe litt for deg!

[Lunete]

Nå er det jo faktisk andre gang hun har gjort dette mot deg. Orker du å leve med frykten for at hun skal gjøre det igjen? Tror jeg ville latt henne gått om jeg var deg.

[Gjest anonym]

jeg har sett at det ikke er noe poeng i å krype. vi skal møtes i kveld for å spise sammen, er litt nødt da hun ikke har noe sted å bo. og jeg har sagt hun kan bli her til hun evt får svar på den andre leiligheten. jeg legger dog opp dagene så jeg er minst mulig hjemme, så vi ikke går oppå hverandre. det vil ikke komme noe godt ut av det. Hun sier at hun følte at jeg tok henne for gitt, at "romantikken" ble borte. og at hun hadde følt på det en stund, at følelsene var borte.

Selvom hun sier at det er tomt uten meg.. eller SA ihvertfall..

[Gjest Anonym]

ho har ikke holdt han på gress. ho har gjort det slutt og jeg ser heller ikke at ho har gitt han noe løfter om å gjenoppta forholdet. ho har i tillegg funnet seg ny leilighet og han betaler ikke for henne lenger. så hvordan kan du konkludere med at ho holder han på gress for å bli forsørget?

ho har ikke holdt han på gress. ho har gjort det slutt og jeg ser heller ikke at ho har gitt han noe løfter om å gjenoppta forholdet. ho har i tillegg funnet seg ny leilighet og han betaler ikke for henne lenger. så hvordan kan du konkludere med at ho holder han på gress for å bli forsørget?

hun holder meg nok ikke på greiss nei.. tror ihvertfall ikke det.. hun ville ut, og det er noe jeg forstår.. hun har spilt med åpne kort på dette. og det er noe jeg respekterer. det er vel som mange forhold at gnisten har blitt borte.. ihvertfall for en stund, men det vil kanskje bli annerledes når realiteten kommer. at jeg ikke lenger er der.. er klar på det at jeg skal holde meg unna, ikke krype osv lenger. vi skal som sagt møtes i kveld. Det er dog jævelig vondt, for det har blitt investert MYE tid og følelser.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal holde deg unna den der kjerringa. Du fortjener så veldig mye bedre.

[Gjest anonym]

"problemet" er at jeg ikke vil gi opp. jeg har aldri vært en person som gir meg.. og det er noe hun sa hun setter pris på.. jeg spurte henne om vi virkelig bare skulle gi opp etter 2 år, og alt vi har gått igjennom.

Da sier hun at hun ikke orker å gi noe mer. Hun sier hun tror på at jeg kan "endre" meg, at jeg kan gjøre det. men hun vil ikke mer. så får se hva som skjer. jeg vil ikke miste dette og henne. jeg ser vel kanskje ikke at hun har latt meg gå igjennom helvete også.

[AnonymBruker]

hun behandler deg som dritt, bare løøøøp!! vekk fra henne!

hun slår opp med deg og bare drar hjem til svergie. hun vil at dere blir sammen igjen og det skjer. og like før hun slår opp med deg igjen- sier hun at hun har så mye følelser for deg og blabla, dagen etter så slår hun opp med deg. mye fram og tilbake. hun er nok ikke voksen nok til å takke sine følelser. for meg virker hun som et egoistisk drittunge... bare løøøøp veeek

Anonym poster: a0851485dba60121a5fa3f33c57658e4

[Gjest Gjest]

Skikkelig ustabil kjerring. Det der blir ikke bedre. Kom deg unna mens du kan.

[Gjest Gjest]

Du sier at hun krever at du forandrer deg, og du sitter til og med og skriver en lang liste med hva som er galt med oppførselen din??

Du sier at hun føler HUN blir tatt for gitt ?

- Hva med deg selv må du forandre på?

- Går disse kravene om forandring på bekostning av din personlighet?

- Hvorfor føler hun seg tatt for gitt?

Jeg oppfatter deg som en riktig drømmemann.. Hvis hun har problemer med det, så er det jo hennes tap. Du vil vel bli satt pris på for den du er og hva du gir av deg selv? Hun gjør det ikke, mens det sikkert er kvinner i fleng som ville forgudet deg..

[Gjest Gjest]

Man kan dessverre ikke overbevise noen om å elske deg.

Man kan ikke endre seg for at noen skal elske deg. Elske gjør man på tross av feil, mangler og ikke på grunn av at den andre oppfører seg eksemplarisk.

Hun elsker deg ikke. Hun kan ikke elske deg slik hun holder på. Hun er glad i deg og hun vil deg det beste, derfor forsøker hun å gjøre dette skånsomt...

Gå videre.. LIVET VIL BLI BRA IGJEN. Jeg lover VELDIG (har mistet en jeg elsket selv, og livet gikk merklig nok videre).

Ikke be henne tenke på det etc. Ikke mas.. Vis at du respekterer hennes avgjørelse. Da elsker du henne best mulig. TIl tross for at hun ikke elsker deg tilbake. You have to let her go!

[appelsinjuice]

Det er nok mulig det er for sent her, men i neste forhold, eller om hun tar deg tilbake; Hva med å ikke skjemme bort kjæresten så mye økonomisk sett? Hva om du jobber mindre, dere evt. skaffer dere en billigere bolig og kutter ned på forbruket og heller prioriterer å bruke tid sammen, i steden for å jobbe for å skaffe dere ting dere egentlig ikke trenger? Følelser visner raskt dersom dere ikke investerer tid i å pleie de. Det høres ut som om kjæresten din kjenner seg ensom og nedprioritert (på tross av at du jobber for å forsørge henne. Følelsene og fornuften kommuniserer ofte ikke så bra i disse tilfellene)

[AnonymBruker]

Du har alt å vinne på å la henne gå. "Sette henne fri" er kanskje et bedre uttrykk:

"If you love someone, set them free"

Er du glad i henne og hun trenger å leve uten deg, så gjør du dere begge en tjeneste ved å la henne gå. Begge vil etter hvert finne roen hver for seg.

Er du glad i henne og hun trenger en pause fra deg, så gjør du dere begge en tjeneste ved å la henne gå.

Etter en tid alene vil hun komme tilbake dersom det er rett for henne, og da gjenstår det å se om det er rett for deg.

Anonym poster: ccc5bc0dd1090f24265ad26c6dad74fa

[Alina X]

Jeg kan forstå henne da jeg selv var i en situasjon der jeg hadde en vikarjobb i en barnehage og var sammen med en som jobbet heltid pluss studerte. Han var mye borte, og det ble mange ensomme stunder for meg. I tillegg så følte jeg at jeg ikke kunne strekke så mye økonomisk til i forholdet. Han hevdet at han var fornøyd med å betale husleia(alle egne ting betalte jeg selv), men når vi kranglet, brukte han det samtidig mot meg, jeg hadde det så lett jeg for jeg levde på han......

Men samtidig så virker det som om denne dama har deg rundt lillefingeren. Du løper etter henne og er som en tøffel. Kanskje det er ting du MÅ forandre på, men hvis det ikke er ting du må forandre på ved deg selv, men allikavel er villig til å forandre på for å please henne blir det dumt. Hun ser bare på deg som en ryggradløs tøffel og dørmatte, litt som en underkuet bikkje.Når hun sier hopp, så spør du hvor høyt?..........

La henne få savne deg litt, flørt kanskje litt med andre jenter(men ikke gå over streken og bli en drittsekk), vis at du ikke er en bikkje. Dette er typisk feil tankegang av menn av de bare er "snille", men det er ikke snilt å være en klengete dørmatte eller ihvertfall oppføre seg som det.

Eventuelt så bare slå opp og vær fornøyd med det, hvorfor kjempe for noe som ebber ut uansett?

[Gjest Gjest]

Jeg kan forstå henne da jeg selv var i en situasjon der jeg hadde en vikarjobb i en barnehage og var sammen med en som jobbet heltid pluss studerte. Han var mye borte, og det ble mange ensomme stunder for meg. I tillegg så følte jeg at jeg ikke kunne strekke så mye økonomisk til i forholdet. Han hevdet at han var fornøyd med å betale husleia(alle egne ting betalte jeg selv), men når vi kranglet, brukte han det samtidig mot meg, jeg hadde det så lett jeg for jeg levde på han......

Men samtidig så virker det som om denne dama har deg rundt lillefingeren. Du løper etter henne og er som en tøffel. Kanskje det er ting du MÅ forandre på, men hvis det ikke er ting du må forandre på ved deg selv, men allikavel er villig til å forandre på for å please henne blir det dumt. Hun ser bare på deg som en ryggradløs tøffel og dørmatte, litt som en underkuet bikkje.Når hun sier hopp, så spør du hvor høyt?..........

La henne få savne deg litt, flørt kanskje litt med andre jenter(men ikke gå over streken og bli en drittsekk), vis at du ikke er en bikkje. Dette er typisk feil tankegang av menn av de bare er "snille", men det er ikke snilt å være en klengete dørmatte eller ihvertfall oppføre seg som det.

Eventuelt så bare slå opp og vær fornøyd med det, hvorfor kjempe for noe som ebber ut uansett?

Tror jeg er blitt litt missforstått på visse måter.

Jeg er nok ingen tøffel, og står på mine krav. Jeg har gjort som jeg har ville, men selvfølgelig innen rimelighetens krav. Har hun bedt meg hoppe så ja, til tider har jeg hoppet og andre ganger har jeg sett dumt på henne og sagt at hun kan hoppe selv. Det som er et av de største problemene er at vi fortsatt bor sammen.. Hun har ikke fått svar på noe leilighet enda, og har virkelig ingen andre å bo med. Så det er en litt kinkig posisjon.

[Gjest uoffivi certain]

Jeg kan forstå henne da jeg selv var i en situasjon der jeg hadde en vikarjobb i en barnehage og var sammen med en som jobbet heltid pluss studerte. Han var mye borte, og det ble mange ensomme stunder for meg. I tillegg så følte jeg at jeg ikke kunne strekke så mye økonomisk til i forholdet. Han hevdet at han var fornøyd med å betale husleia(alle egne ting betalte jeg selv), men når vi kranglet, brukte han det samtidig mot meg, jeg hadde det så lett jeg for jeg levde på han......

Men samtidig så virker det som om denne dama har deg rundt lillefingeren. Du løper etter henne og er som en tøffel. Kanskje det er ting du MÅ forandre på, men hvis det ikke er ting du må forandre på ved deg selv, men allikavel er villig til å forandre på for å please henne blir det dumt. Hun ser bare på deg som en ryggradløs tøffel og dørmatte, litt som en underkuet bikkje.Når hun sier hopp, så spør du hvor høyt?..........

La henne få savne deg litt, flørt kanskje litt med andre jenter(men ikke gå over streken og bli en drittsekk), vis at du ikke er en bikkje. Dette er typisk feil tankegang av menn av de bare er "snille", men det er ikke snilt å være en klengete dørmatte eller ihvertfall oppføre seg som det.

Eventuelt så bare slå opp og vær fornøyd med det, hvorfor kjempe for noe som ebber ut uansett?

Også er det viktig å påpeke at jeg ALDRI har dratt opp det økonomiske i en krangel/diskusjon. Det er noe vi ikke har diskutert. Jeg betaler 8 av 12 i leie, og 4 av 6 i mat (matbudsjettet er bare rett og rimelig, da jeg trener 6 dager i uken og spiser som en hest)

det er for tiden "bedre" stemning hjemme, og vi kan prate om ting. Hennes lillebror ringte i går, og spurte om han kunne komme på besøk. Hun sier at hun gjerne ville ha han på besøk, men at han måtte vente til mars da hun ventet på leilighet. Han svarer "vel, jeg vil uansett bo hos han.. så kan vi heller møtes litt på kvelden hvis han skal jobbe". (bruker hun og han for å ikke komme med navn, håper det ikke ble for mye surr).

Hun kommer til å reise hjem til sverige en tur i April for å besøke familien, og vi har bestemt oss for at fra hun flytter ut til hun evt kommer hjem fra sverige så skal vi ha minimalt med kontakt. Kun hvis det er noe praktisk og lignende. HUn sier dog at hun er livredd for å miste det hun sier er hennes "aller beste og nærmeste venn". For hun vet at jeg ikke er "venn" med noen av mine tidligere kjærester. Bortsett fra ei, og der er både jeg og min nåværende "kjæreste" gudforeldre. (forviklinger?) Så ting er litt spesielt kan man si. Hun sa også i går, at hun hadde såpass tro på vårt "indre forhold", at hun ikke trodde vi noen gang kom til å kunne klare å få noen vondt tone mellom oss. Da svarer jeg bare halveis "vel, det spørs vel. man vet aldri hva som skjer i fremtiden, som du selv sa".

[Gjest Amazing]

Du virker snill, lidenskapelig og målrettet. Du elsker henne, det kan man lese. Jeg vil ikke si at du har gjort noe feil (ut fra det du skriver); du har hjulpet henne med bosted, penger og gitt henne kjærlighet og omsorg. Det ville jeg gjort hvis jeg var i dine sko.

Men, jeg tror at du er litt blendet av denne kjærligheten. Jeg skal ikke si noe om henne og hennes situasjon, vi kjenner henne ikke og kan bare tolke det du skriver om situasjonen hennes. Men det er en ting som jeg ser klart; hun vil ikke være i et forhold med deg. Alt du har gjort og alt dere har gått gjennom sammen har hun allerede tenkt over og vurdert. Og hun fant ut at hun vil videre fra det. Du er målrettet og ønsker ikke å gi opp. Men dette er et forhold; her er man 2 stk. Når en person har bestemt seg for at det er slutt, så kan ikke den andre personen kjempe imot det.

En annen ting jeg ser klart er at den delen med at hun holder deg på gress, er den delen med "slik det føles NÅ..." og "ønsker at ting var annerledes". Hun er jo mest sannsynlig veldig glad i deg og ønsker jo ikke å såre deg. Så hun klarer nok ikke å bare si "hør her nå, det er slutt, la meg være i fred, jeg orker ikke mer av deg". Så hun sier det på en litt snillere måte, men som gjør at du sitter igjen og fokuserer på akkurat de delene "hun sier NÅ, men kanskje er det håp senere" osv.

Det holder deg på gress, du får lyst til å kjempe, du ser et lys i tunnelen. Men det lyset er egentlig slokket, hun tør bare ikke å gjøre det klart for deg.