Hvordan bryte kranglemønster med barn?

[Karry]

Ja jeg vet, jeg er den voksne i relasjonen og må ta ansvar for kommunikasjonen og samhandlingen.

Datteren min på 8 er en herlig og livlig jente, av en eller annen grunn så har vi på en og samme tid en veldig god og en ikke god relasjon. Jeg vet sannelig ikke hva det er som gjør at vi til stadighet krangler. Jeg er ikke et kranglemenneske. Kranglet aldri i oppveksten, krangler ikke med kjærester osv. Det påvirker også hvordan vi snakker til hverandre. Et eksempel er kveldsrutiner. Så og si hver kveld er det like utfordrende å få henne til å gå på badet og vaske seg. HUn kan liksom ikke bare gå og gjøre det når hun blir bedt om det, og finner på mye annet tull og tøys. Det gjør at jeg må gjete henne som en 3- åring. Hvilket irriterer meg. Og som gjør at jeg gruer meg til kveldene fordi jeg vet det starter sånn. Dette var bare et eksempel. Problemet er at de samme tingene gjentar seg og gjentar seg om igjen og omigjen, og jeg tar meg stadig i å lure på hvorfor hun gjør det? Og hvorfor ikke jeg klarer å opptre smartere? Hun vet at jeg til slutt blir sur, hvorfor gidder hun? Det tar så mye negativ energi og fokus fremfor positivt. Ofte oppstår det i situasjoner hvor jeg er sliten eller har mindre å gå på.

En annen typisk situasjon er at hun ber om noe/eller at jeg sier nei til noe. På en pen måte. Fremfor å utfordre mitt svar 1 gang, så kan hun forsøke å diskutere/utfordre 5. Til slutt blir jeg sinna. Jeg blir jo møkka lei av å diskutere noe som er ferdigdiskutert, samtidig så er det jo JEG som må slutte.... :-). Akkurat dette har jeg snakket med henne om i ro og mak, det blir bedre i perioder.

Når vi gikk tur sist søndag med familien, så blir hun lei seg for en ting og bryter ut, "mamma du bare kritiserer meg du, du har bare kjeftet idag". OG det verste er at hun hadde rett. Og jeg VIL jo ikke være sånn heller! Men hvordan kan jeg klare å snu en relasjon som har kjørt seg fast? Det hører med til historien at vi har mye hygge også, og jeg finner på mange hyggelige ting med barna, men av en eller annen grunn så er det mange humper i veien.

Det merkelige er at det er helt annerledes med sønnen min på 12. Vi har en mye mye roligere relasjon, vi krangler aldri og har et mye mer behagelig samvær. Men også han begynner å bli ganske lei av vår krangling. Og hun krangler ikke med faren sin, der er tonen en helt annen og ikke konflikt. Så det er åpenbart noe i relasjonen mellom henne og meg.

Er det noen som har noen gode råd? Jeg må jo begynne å bryte mønsteret på et eller annet vis.

[AnonymBruker]

Du kan glede deg til puberteten!

Neida.. Men hva med å bli med henne på badet, med en gang? Dette siden stellesituasjonen er et slikt problem hos dere. Si "nå går vi på badet" og så går DERE på badet. Bli med henne inn i sengen, prat litt med henne eller lignende, kanskje dere kan lese en bok hun ikke selv mestrer å lese enda, som Harry Potter eller lignende.

Ellers bør du prøve å unngå diskusjon med henne. Fortell henne at dette er ferdig-diskutert, og det er det. Om hun fortsetter å argumentere, så sier du bare igjen at dette er ferdig-diskutert. Uansett hva hun prøver for å få deg inn i diskusjonen, så bare si at dette er dere ferdig meg. Ikke kom med dine gamle argumenter, ikke kom med nye argumenter, bare si at dette har vi diskutert, og sånn blir det.

Om det er noe som er viktig for henne, så kan du selvsagt gå inn i en diskusjon, la henne argumentere, og argumentere i mot. Dersom det derimot er kun for å få viljen sin, så står du på ditt, uten å argumentere videre.

Anonym poster: 01cc5d67918045f421c363b4eff71d6f