Valgt rett?

[AnonymBruker]

Saken er den at jeg ikke helt klarer å slå meg til ro 100 % med det valget jeg nå har tatt.....

I noen år har jeg vært sammen med en fantastisk flott fyr. Vi går godt sammen, han er utrolig snill, pen å se på, vi har mye av de samme verdiene, vi har det gøy sammen og det meste stort sett funker kjempeflott. Det eneste som har skurret har vært enkelte typer kommunikasjon. Jeg vet ikke helt hvorfor og jeg har tatt det opp flere ganger, men enten bryr han seg ikke eller han sliter med å kunne snakke med meg om litt vanskeligere ting. Han slipper på en måte temaet etter kort tid. Virker ikke som han helt vet selv heller, iallefall sier han så.

Jeg savner å kunne prate om denslags ting, det såkalte "sjelevenn" aspektet eller hva pokker man skal kalle det. For selv om han evt ikke mener noe med det har det føltes som at han rett og slett ikke bryr seg og at jeg føler jeg maser når jeg en sjelden gang har virkelig hatt behov for å prate om noe som har uroet meg/plaget meg/vært vanskelig å behandle på egenhånd. Jeg har rett og slett følt meg alene til tider.

Alt dette førte til at jeg gjorde det slutt for en stund siden. Eller iallefall at jeg måtte komme meg vekk og tenke meg om. Jeg er jo kjempeglad i fyren, bryr meg masse om han og jeg vet at han elsker meg (det jeg kan forstå hva det å elske noen betyr iallefall). Jeg har aldri følt meg så elsket og det setter jeg utrolig stor pris på.

Midt oppi alt dette har jeg blitt veldig godt kjent med en venn. Faktisk ble jeg litt slått ut da jeg traff ham. Han var kjekk, jordnær, utrolig lett å prate med og det viste seg også at vi hadde veldig mye til felles. Ubevisst tok han meg på sett og vis med storm - selv om han ikke gjorde noe fremstøt. Trodde ærlig talt fyren ikke hadde noe interesse av meg på den måten. Det var så utrolig deilig å ha en mann å kunne prate med om alt, og få gode råd, dele de tinga jeg følte jeg ikke kunne dele med x'en. For å være helt ærlig tror jeg aldri jeg har kommunisert bedre med noen før i mitt liv.

Til slutt fortalte jeg ham hva jeg følte for ham og til min store overraskelse innrømmet han å være betatt av meg også. Derifra eskalerte det ganske heftig før jeg følte dårlig samvittighet ovenfor x'en og at jeg trengte en avslutning i en eller annen retning. Muligens var jeg dum men jeg fortalte det til ham og tilsynelatende respekterte han det. For et par måneder siden valgte jeg å bli sammen med x'en igjen....istedet for å satse på han nye. Jeg klarte ikke tanken på å såre mer enn nødvendig, følte at jeg skyldte oss å prøve en gang til, og jeg er jo glad i ham og han har lovet å prøve å bli flinkere til de dype samtalene. Og i begynnelsen var det igrunn veldig fint, å endelig ha noen å være med igjen. Men jeg vet ikke, kanskje det er hverdagen som begynner å ta meg igjen. Eller at jeg er forelsket i en ide eller hva vet jeg ikke. Men jeg tar meg i å daglig snoke på facebookprofilen til han andre, kjenne små stikk av sjalusi ved at han har kontakt med andre jenter. Og ikke minst tanken på at jeg kanskje sa fra meg det beste som kunne skjedd meg.....

Vet ikke egentlig om jeg forventer noe råd eller bare trenger å få luftet dette. Finnes sikkert ingen fasitt uansett. Kanskje jeg bare var feig, kanskje jeg kke vet hva jeg vil ha....

Anonym poster: b15efa3948c1149610c2c40fbc933b27

[AnonymBruker]

En annen ting som gjør det vanskelig å glemme "han andre" er også at det er første gang en mann har gjennomskuet meg så raskt. Jeg kan virke veldig åpen, sosial osv og det er svært få som skjønner så mye av det som foregår bak kan du si før de har blitt kjent med meg og jeg har åpnet meg til dem. Men han gjorde det med en gang, som han så rett gjennom.... i tillegg til at han behandlet meg langt mindre som en porselensdukke sammenlignet med kjæresten min, selv om vi ikke rakk å gjøre så mye slikt føltes det utrolig deilig med noe annet enn det vanlige. Men igjen, er det bare at jeg kjedet meg? Er det bare at jeg vil ha i pose og sekk og at det forhåpentligvis går over om ikke lenge?

Anonym poster: b15efa3948c1149610c2c40fbc933b27

[Havbris]

Vanskelig å si om gresset virkelig var grønnere på andre siden, eller om det var noe annet som tiltalte deg. Han var ny i livet ditt og mye hadde nyhetens interesse og spenning, du opplevde noe utenom det vanlige. Dessuten er det ofte lettere å snakke sammen i starten av forholdet, for det er jo da man "selger seg selv" og inviterer.

Men dere mangler erfaring i å leve sammen, oppleve kjedelige dager, - dager der en er lei hverandre osv.

Spørsmålet er jo om behovet for en "sjelevenn" er så stort at du uansett vil føle deg alene på dette området i det samlivet du lever i nå. Spørsmålet er jo også hva du mener med "dype samtaler". Om det handler om forholdet så bør dere jo kunne kommunisere om det. Hvis det handler om behov for å snakke om mer filosofiske/eksistensielle spørsmål, så kan du jo også snakke med andre om det, f. eks en venninne som du er på bølgelengde med.

Husk at samboeren din ikke kan være venninnen din, han kan være partneren din, den som elsker deg, respekterer deg, verdsetter deg, står ved din side og vil ditt beste. Dette er i mine øyne veldig gode kvaliteter ved hans partnerkompetanse.

Du må rett og slett finne ut av hva som er viktigst for at du skal ha det godt. Om du velger samboer vekk en gang til så må det være endelig.

[AnonymBruker]

Vanskelig å si om gresset virkelig var grønnere på andre siden, eller om det var noe annet som tiltalte deg. Han var ny i livet ditt og mye hadde nyhetens interesse og spenning, du opplevde noe utenom det vanlige. Dessuten er det ofte lettere å snakke sammen i starten av forholdet, for det er jo da man "selger seg selv" og inviterer.

Men dere mangler erfaring i å leve sammen, oppleve kjedelige dager, - dager der en er lei hverandre osv.

Spørsmålet er jo om behovet for en "sjelevenn" er så stort at du uansett vil føle deg alene på dette området i det samlivet du lever i nå. Spørsmålet er jo også hva du mener med "dype samtaler". Om det handler om forholdet så bør dere jo kunne kommunisere om det. Hvis det handler om behov for å snakke om mer filosofiske/eksistensielle spørsmål, så kan du jo også snakke med andre om det, f. eks en venninne som du er på bølgelengde med.

Husk at samboeren din ikke kan være venninnen din, han kan være partneren din, den som elsker deg, respekterer deg, verdsetter deg, står ved din side og vil ditt beste. Dette er i mine øyne veldig gode kvaliteter ved hans partnerkompetanse.

Du må rett og slett finne ut av hva som er viktigst for at du skal ha det godt. Om du velger samboer vekk en gang til så må det være endelig.

Nei jeg tenker først og fremst på det å kunne dele problemer jeg har, som da jeg mistet en nær slektning og var virkelig langt nede. Han smilte og var positiv og jeg følte på en måte at han ikke forsto og ikke klarte å holde en samtale om det. Jeg ville bare ha noen å prate med, kanaskje få noen råd, eller iallefall noen tilbakemeldinger ikke bare hoppe rett over på et annet tema - om du skjønner? Jeg snakker ikke om politikk og eksistensielle spørsmål. Men ting som når det var problematisk på jobb grunnet et svært dårlig miljø og jeg gruet meg rett og slett til å gå på jobb for eksempel. Det ble litt feil når vi kun kunne snakke om de bra tingene.

Ja jeg tenker jo litt på det jeg også, men nå foregikk dette over ganske lang tid og ikke bare noen uker eller et par måneder heller. Det er ikke som at jeg ikke har erfaring med tidligere forhold ei heller har jeg noen disney.fantasi om at et forhold skal være helt perfekt og alt skal klaffe. Jeg var på en måte klar til å akseptere at å finne noen som også kunne kommunisere med meg slik var urealistisk, også kom han å snudde opp ned på alt. Og det er selvsagt ikke slik at han var noe dårligere på andre områder - det vet jeg jo ærlig talt ikke men jeg fikk iallefall ingen signaler om det.

jeg er også livredd for å en dag oppdage at jeg valgte kjæresten min fordi det var det trygge valget, og at jeg igjen kommer til å føle det savnet etter noe jeg mangler som jeg gjorde for et år siden. Tror det hadde vært litt enklere om at han hadde vist noen interesse og forståelse for at jeg i det heletatt følte at det manglet den gang det ble slutt. Det jeg tenker på nå handler ikke så mye om det å ombestemme meg - for det toget er nok gått forlengst da jeg gjorde valget mitt. Men jeg liker ikke at disse tankene dukker opp nå igjen. Jeg tenker generelt mye mer enn kjæresten min, har jeg alltid gjort. Og jeg deler ikke det med hvem som helst men hadde alltid sett for meg at min livspartner skulle kunne være en av dem.....

Anonym poster: b15efa3948c1149610c2c40fbc933b27

[AnonymBruker]

Har vært i en veldig lik situasjon som deg, og jeg valgte også kjæresten min. Jeg vet fremdeles ikke om det var det rette valget og tenker fremdeles på han andre... Er ikke gøy å ha det sånn

Anonym poster: e377bc6e38e9a736ff1d792bb70f6ca9

[AnonymBruker]

Har vært i en veldig lik situasjon som deg, og jeg valgte også kjæresten min. Jeg vet fremdeles ikke om det var det rette valget og tenker fremdeles på han andre... Er ikke gøy å ha det sånn

Anonym poster: e377bc6e38e9a736ff1d792bb70f6ca9

Det er vel igrunn det jeg gruer for. Følte de første dagene at det ville forsvinne i og med at jeg og kjæresten gjorde mye koslig sammen og var sammen hele tiden. Det jeg tenker på er jo hvorfor jeg har tatt det valget jeg har tatt. ALtså gjorde jeg det fordi jeg hadde lyst eller gjorde jeg det fordi jeg er glad i kjæresten min og ikke ville såre ham. Og hvis jeg gjorde siste - da er jeg jo skikkelig jævlig egentlig siden dette da kommer til å blåse opp i fjeset på meg en eller annen gang. Blir litt 1 fugl i hånda kontra 10 på taket.

Både den "hva hvis" kværner i hodet i tillegg til "hva om han er minst like snill og god som kjæresten min og i tillegg alt det andre". Men sannsynligheten for at han ville hatt meg nå er vel uansett liten.

Jeg trodde oppriktig talt dette bare var en fase og ville forsvinne iløpet av et par uker. Har ikke engang hatt kontakt med ham nå på to måneder... hvorfor kunne ikke det der bare være en slags reboundgreie og en som bare ga meg litt komplimenter og piffet opp litt. Argh!

Også får jeg dårlig samvittighet hver gang jeg tar meg i å tenke på han andre karen. Er det ingen som har erfaring med at det her går over og at jeg forhåpentligvis er forelska i kjæresten min?

Anonym poster: b15efa3948c1149610c2c40fbc933b27

[leirbål]

En kamerat av meg sa engang følgende for en del år siden: Jeg har drukket uendelig mange kopper med grønn te, og snakket om dype følsomme temaer i timevis for å få den jenta jeg var forelsket i.

Han gledet seg til de hadde vært sammen en stund, for da kunne han si at han egentlig ikke likte noen av delene...

Jeg sier ikke at denne andre er som kameraten min var, men som Havbris sier, de fleste anstrenger seg veldig i begynnelsen. Det er langt ifra sikkert at han ønsket å snakke om disse temaene etter noen år sammen.

Mannen min er som din på dette området. Jeg bruker venninner til disse samtalene.

Selvfølgelig hadde det vært fantastisk om han kunne dekket dette behovet også, men jeg velger å slå meg til ro med at han ikke er perfekt han heller.

Når det gjelder å snoke på facebook og å ikke kunne glemme ham, så må du faktisk ta et valg.

Nekt deg selv å kikke på profilen hans, og slå ifra deg tankene om han når de kommer.

Du kan ikke velge at tankene ikke skal dukke opp, men du kan velge om du skal fortsette på tankerekken.

[Gjest Sunheart]

Uff, du har gått glipp av en diamant, en sjelden vare.. Tror du skulle ha valgt om igjen. Er det mulig?

[AnonymBruker]

En kamerat av meg sa engang følgende for en del år siden: Jeg har drukket uendelig mange kopper med grønn te, og snakket om dype følsomme temaer i timevis for å få den jenta jeg var forelsket i.

Han gledet seg til de hadde vært sammen en stund, for da kunne han si at han egentlig ikke likte noen av delene...

Jeg sier ikke at denne andre er som kameraten min var, men som Havbris sier, de fleste anstrenger seg veldig i begynnelsen. Det er langt ifra sikkert at han ønsket å snakke om disse temaene etter noen år sammen.

Mannen min er som din på dette området. Jeg bruker venninner til disse samtalene.

Selvfølgelig hadde det vært fantastisk om han kunne dekket dette behovet også, men jeg velger å slå meg til ro med at han ikke er perfekt han heller.

Når det gjelder å snoke på facebook og å ikke kunne glemme ham, så må du faktisk ta et valg.

Nekt deg selv å kikke på profilen hans, og slå ifra deg tankene om han når de kommer.

Du kan ikke velge at tankene ikke skal dukke opp, men du kan velge om du skal fortsette på tankerekken.

Føler dette blir noe helt annet. Uten at jeg vet alderen på kammeraten din hørtes det utrolig barnslig ut må jeg si.... Dette er heller ikke en person som jeg har blitt kjent med under dating. Det var også jeg som var interessert i ham i begynnelsen og ikke motsatt. Jeg kjenner også noen av hans venner og jeg tviler på et en person spiller et skuespill hvor denne er åpen, reflektert, viser stor innsikt og forståelse samt klarer å sette seg inn i andres tanker, drømmer, problemer og lytte, gi råd og vise at han "ser deg". Og at det skulle vise seg at han egentlig ikke er slik og bare prøver å imponere alle rundt seg.

Det er endel år siden jeg omgikk mennesker som fremstiller seg som perfekte og er såpass usikre på seg selv som det du her nevner. Det er ikke noe jeg savner heller for å være ærlig. Tror også du missbruker utrykket "disse temaene", er det et tema å snakke med noen om dypere tanker?

Og joda, jeg har i aller største grad forsøkt å distansere meg. Jeg har ikke hatt noe kontakt med ham i form av å snakket med, møtt eller skrevet med ham.... Trodde det skulle gjøre ting veldig enkle, eller jeg håpet det iallefall. Aldri vært i en slik situasjon før....

Uff, du har gått glipp av en diamant, en sjelden vare.. Tror du skulle ha valgt om igjen. Er det mulig?

Det er jo det jeg håper at jeg ikke har gjort. Jeg VIL jo ikke en dag sitte der og tenke det du her skriver. Håpet alt det der ville gå over. Tenkte det var bedre å satse med en snill fyr som hele året mens det var slutt aldri sluttet å be oss prøve på nytt, som jeg tross alt har en historie med enn en som blåste meg av beina men som jeg bare har kjent noen måneder og ikke har historie med....

Anonym poster: b15efa3948c1149610c2c40fbc933b27