Venninner er vanskelige skapninger!

[Gjest Gjest]

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er mot slutten av 20åra og jeg har alltid hatt vansker for å ha venninner. Mye grunn til at jeg liker mitt eget selskap og er ikke så sosial av meg. Ikke tro at jeg er deprimert eller har noen form for "lidelser" jeg liker bare å være alene ibland, eller mer enn å være med folk. Jeg syns det er slitsomt å være for lenge eller for ofte med samme person, dette gjelder ikke bare venner men også familie. Min søster har for lengs skjønt det og hun blir ikke sur eller furt om jeg ikke tar kontakt på tja, mnder? Det er ikke det at jeg ikke er glad i de som står meg nær, kanskje heller at jeg er veldig glad i de få venner jeg har, men jeg har ikke det behovet for å få "bekreftelser" på at alt er bra mellom oss via å sende mld eller ringe bare for å gjøre det! Når jeg er borte fra min kjære så snakker vi i tlf i 5-10 min så er det det, bare for å opptattere hva den andre har gjort, aldri har vi vært den typen som holder på med "ååååh jeg savner deg, je elsker deg såååå mye. Buhu det er så fælt å være uten deg og bla bla bla"

Uansett jeg har for kanskje 1år siden blitt kjent med dama til kompisen til kjæresten min. Vi har blitt venner selv når vi egentlig er ganske forskjellige. Hun er av den typen som sender mye "jeg savner deg. Tenker på deg snuppa. Glad i deg. Osv osv" bare for å send mld, jeg har sendt svar med samme type mld bare for jeg føler jeg "må", ikke ta det som jeg ikke bryr meg, men jeg føler jeg må for det er vel normalt å gjøre slikt med venninner tenker jeg, og jeg bryr meg om henne så derfor har jeg fjort det også. vi har også møttes ganske ofte, prøvd på fast dag i uka. Etter en stund så har jeg blitt sliten, og har ikke orket med all mld sendingen og møtingen. Det har vært at jeg gar blitt litt kald mot henne med mlder (men egentlig mer slik jeg er selv, svarer på det som er å svare på og sender mld hvis det er en grunn). Uansett etter jeg har tatt kontakt igjen så har hun blitt furt og jeg har forklart det slikt det er med meg. Hun er forsatt furt og hun mener det skal være like mye med å ta kontakt hvis det er en onkli venninne. Jeg kjenner jeg blir litt lei egentlig, og bryr meg egentlig ikke. Hun har ikke vist at jeg et slik så jeg angrer på at jeg ikke sa ifra enn å plutselig å bli stille....

Mye rot her men det høres veldig barnslig ut kanskje, men keg føler at alle jenter er slik. Hvorfor? Jeg syns det et så slitsomt, er som å ha en klengete og masete kjæreste som til stadighet trenger bekreftelser!

[AnonymBruker]

Koselig beskrivelse av jenter? At vi er klengete og masete? Det er en ærlig sak å tenke disse tankene, og jeg kan skjønne at man gjør det. Men kan det hende at holdningen din og tankegangen din kan snu seg? Om det ikke kan løsne noen av proppene du sitter fast i?

Om hun blir furt, så er jo du også furt. Begge er furt og ser tydeligvis ikke situasjonen til den andre som annet enn nedverdigende. Om du kan se den.

Snu på holdningene.

Anonym poster: c3f1834a62bd5b4c937b8259a36f7c3f

[Gjest Ts]

Jeg er ikke furt idetheletatt, syns det kan være det samme. Jeg mister "følelser" for de som maser om bekreftelset heletiden.

Jeg syns ikke det er noe galt i holdningen min heller, jeg syns ihvertall de jentene jeg har blitt venninne med har sklidd ut pga de ikke takler å ikke høre fra meg hver eneste dag, eller at jeg syns det er kjedelig å prate i tlf om alt og ingenting. Jeg sender mld og runger on jeg vil møtes eller har noe sakelig å si og spørre om. Når jeg først er med venninner så har vi deg kjempe bra, så er ikke det at jeg er en negativ person. Jeg stiller opp og er der for vennene mine, og kan skryte av at jeg er en av de få som er til å stole på, og jeg sier aldri noe jeg ikke mener, går aldri rundt grøten og sier det som det er. Passer ikke kjolen så passer ikke kjolen, pøser ikke på med falske ord.

Jeg vet ikke hvor mange venninner jeg har kutta ut pga de mente at jeg må være gal pga jeg syntes det ikke er ok å si noe jeg har bedt dem om å holde for seg selv til dems kjærester, syns slike mennesker ikke er til å stole på. Jeg blir ikke sur om min kjæreste ikke sier til meg noe hans kompis har fortalt og bedt han om å ikke si det til noen, det gjelder jo dama også!

[waco]

Jeg er enig med trådstarter her, en venn er jo en man er venn med selv om det gått tre månder? Dersom man ikke kan være venner når det har gått fjorten dager, ja da er man kanskje ikke venner?

Selv blir jeg helt gæren av folk som skal ha bekreftelser utover vennskapet, at man betyr noe spesielt, - da får jeg hetta. Dersom man må bekrefte at man er spesiell da er man jo ikke spesiell?

Sånne folk får heller sende hverandre meldinger, så får de heller tro på hverandres falske løfter.

[AnonymBruker]

Du = Fru. perfekt og ressurs for "venner"

Dem = Needy, hjelpesløse, ute etter bekreftelser osv

Vet du. Mennesker liker å henge med mennesker som får dem til å føle seg godtatt. Du er altfor selvrettferdig og jeg klarer ikke å se nøytralt og skikkelig på denne tråden når stempelet du setter i panna på de andre blir så lite ydmykt.

Anonym poster: c3f1834a62bd5b4c937b8259a36f7c3f

[Annie142]

Føler akkurat på samme måte som det TS!

Når jenter skriver sånne type meldinger (savner deg osv) og tekster 24/7, hørtes det ut som de trenger bekreftelse eller rett og slett en kjæreste.

Skjønner ikke at folk orker å holde på slik...

[Gjest]

Det er en god grunn til at jeg har flest kamerater ;-)

[Gjest Gjest]

da har du bare møtt feil jenter. mine venninner godtar at jeg ikke lar høre fra meg, svarer umiddelbart på mld eller finner på noe 5 ganger i uka.

[Wolfmoon]

TS har jo mer eller mindre lagt opp til dette selv. Hun har utviklet et forhold basert på denne personens væremåte, og skjult seg selv. Kanskje fungerer dere ikke sammen i det hele tatt, siden dere er så forskjellige, men du kan overhodet ikke legge all skyld på henne.

Jeg har aldri sendt slike meldinger til venninner (eller kjærester, for den del), men jeg skjønner hvor venninnen din kommer fra. Du har jo, sett fra hennes ståsted, plutselig forandret deg. Jeg tviler på at en person som er avhengig av vennene sine, og sender slike meldinger til venner, kommer til å se ditt synspunkt i saken. Så gå videre og ta lærdom av det til neste gang, vær deg selv fra starten. Da slipper du forhåpentligvis slike problemer

Edit: to kanskje i en setning ble litt mye, selv for meg

Endret 6. februar 2013 av Wolfmoon

[Gjest loren]

Det er en god grunn til at jeg har flest kamerater ;-)

Akkurat det jeg skulle skrive

[AnonymBruker]

Jeg er enig med Woolfmoon, du har lagt det opp til det selv ved å svare på samme måte som henne. Og den eneste som kan skylde på seg selv her, er nok du, dessverre. Og jeg synes videre din reaksjon (ved å bli stille og kutte henne ut helt plutselig) var ganske barnslig, og ikke minst urettferdig mot venninnen din,s om jo trodde du var "lik" henne.

Du bør fortelle henne slik du nå gjør, i steden for å forrvirre henne ved å plutselig endre atferd til det som egentlig er deg.

Jeg har mange venninner, men de vet at jeg ikke er en man kan sende slike kosemose-meldinger til, rett og slett fordi jeg aldri har lagt meg på "deres nivå" (ikke negativt ment! Er bare ikke meg, og det er de klar over) og respondert positivt på slike meldinger. I steden har jeg bare svart på en nøytral måte og etter hvert har de også tilpasset sine meldinger i forhold til meg. Det handler om hva man er komfortabel med, og være ærlig om hvor man ligger i "sms"-landet. De vet at jeg ikke skriver snuppa, savner deg etc og har ingen problemer med det.

Så ta det som en lærdom til neste korsvei, men aller først så synes jeg du skal ta en prat med venninnen din om dette.

Anonym poster: d8b4007a8e251e528cd3bedb294bf63b

[AnonymBruker]

Høres ut som meg, men så har jeg Aspergers og når jeg forklarer at jeg gjør det ikke for å være "slem", men fordi jeg har autisme, så forstår folk det mye bedre.

Anonym poster: f6eae0783adfef72d62d36b99e8748a4

[Gjest Gjest]

Jeg er nok enig at jeg har lagt det opp til meg selv. Angrer på at jeg ikke viste henne at jeg ikke er den typen. Men jeg merker også på henne at hun ville tatt seg nær om jeg hadde sagt på en pen måte at jeg ikke orker P møtes så ofte. Jeg har fortalt henne hvordan det er egentlig, og hun forstår, men jeg ser at hun er forsatt furt og mener det er blitt så rart mellom oss, jeg skjønner at hun føler det slik selvom jeg ikke syns det et noe rart. Jeg må bare si at det inne var med hensikt å bare bli stille plutselig, jeg hadde mye å gjøre i det siste og det ble bare til at jeg ikke sendte mld eller ringte. Jeg har tenkt "å nå må jeg snart sende mld til hu" men jeg har ikke orket pga jeg ikke ja orker og ville være litt for meg selv.

Uansett jeg tar til meg at det var barnslig måte å oppføre seg på og ihvertall å prøve å være noe jeg ikke er. Jeg skal fra nå av aldri "tilpasse" meg hvordan andre er barne for å virke normal.

Asparges har jeg tenkt at jeg kanskje har, men tror ikke det for jeg har ikke så mye av de andre symptomene av diagnosen. Jeg vet ikke om dette er vanlig for asparges: ofte om jeg føler at jeg har fått nok med å være med folk så kobler jeg helt ut, ser at folk snakker men jeg hører ingenting, og tenker på helt andre ting. Det blir mye "hæ, hva sa du" i de periodene...

[Gjest ME]

Vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg er mot slutten av 20åra og jeg har alltid hatt vansker for å ha venninner. Mye grunn til at jeg liker mitt eget selskap og er ikke så sosial av meg. Ikke tro at jeg er deprimert eller har noen form for "lidelser" jeg liker bare å være alene ibland, eller mer enn å være med folk. Jeg syns det er slitsomt å være for lenge eller for ofte med samme person, dette gjelder ikke bare venner men også familie. Min søster har for lengs skjønt det og hun blir ikke sur eller furt om jeg ikke tar kontakt på tja, mnder? Det er ikke det at jeg ikke er glad i de som står meg nær, kanskje heller at jeg er veldig glad i de få venner jeg har, men jeg har ikke det behovet for å få "bekreftelser" på at alt er bra mellom oss via å sende mld eller ringe bare for å gjøre det! Når jeg er borte fra min kjære så snakker vi i tlf i 5-10 min så er det det, bare for å opptattere hva den andre har gjort, aldri har vi vært den typen som holder på med "ååååh jeg savner deg, je elsker deg såååå mye. Buhu det er så fælt å være uten deg og bla bla bla"

Uansett jeg har for kanskje 1år siden blitt kjent med dama til kompisen til kjæresten min. Vi har blitt venner selv når vi egentlig er ganske forskjellige. Hun er av den typen som sender mye "jeg savner deg. Tenker på deg snuppa. Glad i deg. Osv osv" bare for å send mld, jeg har sendt svar med samme type mld bare for jeg føler jeg "må", ikke ta det som jeg ikke bryr meg, men jeg føler jeg må for det er vel normalt å gjøre slikt med venninner tenker jeg, og jeg bryr meg om henne så derfor har jeg fjort det også. vi har også møttes ganske ofte, prøvd på fast dag i uka. Etter en stund så har jeg blitt sliten, og har ikke orket med all mld sendingen og møtingen. Det har vært at jeg gar blitt litt kald mot henne med mlder (men egentlig mer slik jeg er selv, svarer på det som er å svare på og sender mld hvis det er en grunn). Uansett etter jeg har tatt kontakt igjen så har hun blitt furt og jeg har forklart det slikt det er med meg. Hun er forsatt furt og hun mener det skal være like mye med å ta kontakt hvis det er en onkli venninne. Jeg kjenner jeg blir litt lei egentlig, og bryr meg egentlig ikke. Hun har ikke vist at jeg et slik så jeg angrer på at jeg ikke sa ifra enn å plutselig å bli stille....

Mye rot her men det høres veldig barnslig ut kanskje, men keg føler at alle jenter er slik. Hvorfor? Jeg syns det et så slitsomt, er som å ha en klengete og masete kjæreste som til stadighet trenger bekreftelser!

Jeg har det på samme måte. Jeg er gift altså og har egentlig nok med å forholde meg til den partneren. Jeg har vel en veninne som jeg tror skulle ønske å se mer til meg men jeg er redd for å bli viklet inn i følelsesmessig manipulering fra hennes side - og føle at hun bebreider meg fordi jeg ikke gir henne oppmerksomhet: dermed så holder jeg meg unna henne. Hun er enslig så hun trenger kanskje mer oppmerksomhet fra en venninne enn jeg har behov for fra en venninnes side. Det blir vel kanskje slik fordi tross alt det er mannen min som betyr mest for meg og som er det forholdet som jeg bearbeider.

Det er viktig for meg å beholde uavhengigheten i forhold til venninner.

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Jeg er gift altså og har egentlig nok med å forholde meg til den partneren. Jeg har vel en veninne som jeg tror skulle ønske å se mer til meg men jeg er redd for å bli viklet inn i følelsesmessig manipulering fra hennes side - og føle at hun bebreider meg fordi jeg ikke gir henne oppmerksomhet: dermed så holder jeg meg unna henne. Hun er enslig så hun trenger kanskje mer oppmerksomhet fra en venninne enn jeg har behov for fra en venninnes side. Det blir vel kanskje slik fordi tross alt det er mannen min som betyr mest for meg og som er det forholdet som jeg bearbeider.

Det er viktig for meg å beholde uavhengigheten i forhold til venninner.

Enig, også er det viktig for meg å beholde uavhengigheten i forhold til mannen min. Og det er derfor jeg har flere kvelder i måneden der jeg og min mann gjør forskjellige ting, er fra hverandre, er med andre mennesker, og det er godt å merke at en savner mannen (eller kona, for den saks skyld) mens en er fra hverandre. Og i lengden er det også sunt for forholdet. På samme måte som det aldri er bra å være som "limt" til bestevenninnen/ bestekompisen sin, er det også heller ikke bra å være som "limt" til mannen/ kona.

I neste måned reiser jeg på jentetur uten mann og det gleder jeg meg til, både å være borte, få nye impulser og sist, men viktigst: savne mannen min! Og mannen min, på sin side, skal på "gutte"tur og jeg vet at han gleder seg også.

Mennesker er for flinke til å kvele hverandre, det ser jeg ofte og da går det gjerne skeis. Gi deres mann/ kone eller venner/ venninner litt mer pusterom, og vær åpen om det, så vil det vise seg om forholdet, det seg ekteskap eller vennskap, tåler denne "belastningen".

Anonym poster: d8b4007a8e251e528cd3bedb294bf63b

[Gjest kinkylita]

Jeg er akkuratt som ts, og jeg skjønner godt hvordan hun tenker!

[Gjest speilpåveggender]

Har det akkurat slik som Ts, alltid hatt slike problemer med venninner. Lurer også på om jeg rett og slett bare har asberges. Har ekstrem lite empati i forhold til det mine venninner virker å ha og blir faktisk sliten av å være med venninner å tilfredstille behovene deres. Trives egentlig bare best med kjæresten min og familien og det for meg er nok. Kobler meg også ut av sosiale sammenkomster helt ut av intet når "jeg har fått nok", og som TS sier, blir mye hæ og langsom snakking tiltider før jeg finner på det jeg skulle si osv...Er absolutt ikke negativ, men har ikke behov for venninner, er bare med dem når jeg føler for det, og av og til blir det en liten innsats for å være grei. Er glad at jeg har slike venninner jeg snakker med engang i måneden nå uten rabalder. Verre var det i yngre dager, men har nå ikke slike venninner mer da jeg kun har lært å være meg selv.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke helt av samme typen som deg TS - jeg trenger mye tid for meg selv ja, men ikke flere mnder. Syns det er slitsomt med "chitchat" og småprating med allemulige, men med lite kontakt / mye tid borte fra kjæresten etc hadde jeg syntes det ble veldig tungt og ensomt..

However, jeg stiller spørsmålstegn ved denne jenta sine reaksjoner.. Er man ikke fortsatt venner bare fordi man ikke har snakket sammen på noen uker? Jeg har en venninne jeg ikke har snakket med siden starten av oktober - det er faktisk helt greit for meg, for når vi snakkes sammen igjen så er vi fortsatt like gode venninner, vi snakker fortsatt like åpent om ting, ler, har det moro, og jeg er fortsatt veldig glad i henne.. Et vennskap trenger pleie ja, men trenger man å gi opp hele greia bare fordi man ikke kan snakke sammen hver dag?

[Tia:)]

http://martinseth.bl...n_introver.html

Veninna di er nok en ekstrovert og du en introvert....

http://www.thepowerofintroverts.com/2013/02/07/the-courage-of-a-quiet-teen/

Endret 8. februar 2013 av Tia:)

[Anoia]

http://martinseth.bl...n_introver.html

Veninna di er nok en ekstrovert og du en introvert....

http://www.thepowero...f-a-quiet-teen/

Det stemmer nok.

Jeg kjenner meg mye igjen i det du sier, TS.

Jeg har veldig vanskelig for å gå overens med andre jenter som har helst vil møtes og snakkes ofte, og de ser på meg som kald og avvisende.

Du burde nok fortelle henne hvordan det egentlig ligger an, at du rett og slett blir sliten av å være så mye sosial. Enten hun forstår det eller ei, så har du i det minste gitt henne en forklaring.