Barnefar som ruser seg

[Gjest mamma til 3]

Lever i en trygg og god tilværelse med min mann og 3 barn. 2 barn har vi sammen, eldstedattera på 8 har jeg fra et tidligere forhold. Hennes far er etter mitt syn alkoholiker, og dette i kombinasjon med voldsproblematikk er grunnen til at jeg valgte å gå ifra ham for 7 år siden.

Har i alle årene min kjære jente har levd opplevd problemer i forhold til far og samvær. Store bekymringer når hun har vært hos ham, frykt for hva hun vil oppleve av sin fars rusproblem. I perioder har jeg nektet ham samvær, da jeg ser han har perioder med mindre kontroll over drikkingen. Nå har hun ikke sett sin far på flere måneder, rett og slett fordi han ikke er edru. Hun er i utgangspunktet en blid og fornøyd jente, men jeg ser at dette stadig blir en større sorg for henne. Hun savner sin far, og forstår nok ikke helt hva dette dreier seg om.

Poster dette som et hjertesukk, og lurer på om det finnes andre her i samme båt? Jeg er så sliten og lei meg, og ser ingen løsning.

[Marsipan]

Jeg tror jeg ville vurdert å fortelle henne sannheten, selvsagt tilpasset hennes alder og modenhet. Pappa er syk (for alkoholisme er en sykdom), og kan på grunn av sykdommen ikke ta seg av henne på en skikkelig måte. Sannheten er ofte lettere å bære, også for et barn, enn uvisshet og følelsen av at man lyves for og ikke får de svarene man søker.

[Missy1]

Kan ikke si jeg har det helt likt for mitt barns biologiske far bor i den andre enden av landet og er ikke interessert (ser bare på barnet som en gjenstand som han eier). Men jeg kjenner klumpen i magen når jeg tenker på om han plutselig skulle dukke opp og "kreve" samvær for han har også et rusproblem og det er grunnen til at jeg ba han gå for snart 3år siden. Gutten min er bare 2,5år så han forstår ikke noe av dette og har ikke noe savn til sin biologiske far ettersom han ikke kan huske å ha møtt han (han har autismediagnose og så han bryr seg lite om hva som skjer rundt han).

Ville bare gi deg en god klem. Kunne det hjulpet for dere å gå på familievernkontoret og snakke om dette, jenta di er vel stor nok til å kunne delta og kanskje hu får et klarere bilde av hvorfor ting er som de er?

[Gjest annemor30]

Lever i en trygg og god tilværelse med min mann og 3 barn. 2 barn har vi sammen, eldstedattera på 8 har jeg fra et tidligere forhold. Hennes far er etter mitt syn alkoholiker, og dette i kombinasjon med voldsproblematikk er grunnen til at jeg valgte å gå ifra ham for 7 år siden.

Har i alle årene min kjære jente har levd opplevd problemer i forhold til far og samvær. Store bekymringer når hun har vært hos ham, frykt for hva hun vil oppleve av sin fars rusproblem. I perioder har jeg nektet ham samvær, da jeg ser han har perioder med mindre kontroll over drikkingen. Nå har hun ikke sett sin far på flere måneder, rett og slett fordi han ikke er edru. Hun er i utgangspunktet en blid og fornøyd jente, men jeg ser at dette stadig blir en større sorg for henne. Hun savner sin far, og forstår nok ikke helt hva dette dreier seg om.

Poster dette som et hjertesukk, og lurer på om det finnes andre her i samme båt? Jeg er så sliten og lei meg, og ser ingen løsning.

Vær ærlig utifra alder og modenhet. Evt kontakt helsesøster som kan være med som støttende part feks:)

[Gjest mamma til 3]

Takk for svar. Jeg har latt være å fortelle henne noe for å unngå å skape enda mer problemer for henne. Har forsøkt å "framsnakke" far for at hun skulle beholde forestillingen om å ha en far hun kan vær stolt av, eller noe sånt... Dette har, som Marsipan nevner, ført til at fantasien har gitt henne vonde tanker og grublerier om hva som egentlig feiler pappa. Samtidig har hun opparbeidet et sinne mot meg, som nekter henne å se sin far, uten at hun forstår hvorfor. -En feilslått taktikk fra min side altså, det er neimen ikke alltid så lett å finne kloke løsninger. Far på sin side, har også benyttet enhver anledning til å gråte foran henne og fortalt henne at han blir syk når hun ikke er hos ham; en manipulering som har kostet henne mange tårer og stor forvirring i etterkant.

Vi har vært til samtaler ved Familievernkontoret, får støtte derfra, men det hjelper så lite. For ingen kan få far til å slutte å drikke. Tenker nå å høre om de kan samtale med henne om fars problem, kanskje "undervise" slik at hun kan forstå.. Takk for klem Missy Lykke til du også.

[Gjest annemor30]

Det er nok litt vanskelig å skjønne at pappa som er "så snil og god og elsker deg over alt på jord" ikke vil ha deg hos seg.. Det setter sikkert i gang små barne tanker som ikke er så positive,du trenger kanskje ikke fortelle ALT,men forklare litt hvorfor ting er som de er;)

[Gjest NozMonster]

Takk for svar. Jeg har latt være å fortelle henne noe for å unngå å skape enda mer problemer for henne. Har forsøkt å "framsnakke" far for at hun skulle beholde forestillingen om å ha en far hun kan vær stolt av, eller noe sånt... Dette har, som Marsipan nevner, ført til at fantasien har gitt henne vonde tanker og grublerier om hva som egentlig feiler pappa. Samtidig har hun opparbeidet et sinne mot meg, som nekter henne å se sin far, uten at hun forstår hvorfor. -En feilslått taktikk fra min side altså, det er neimen ikke alltid så lett å finne kloke løsninger. Far på sin side, har også benyttet enhver anledning til å gråte foran henne og fortalt henne at han blir syk når hun ikke er hos ham; en manipulering som har kostet henne mange tårer og stor forvirring i etterkant.

Vi har vært til samtaler ved Familievernkontoret, får støtte derfra, men det hjelper så lite. For ingen kan få far til å slutte å drikke. Tenker nå å høre om de kan samtale med henne om fars problem, kanskje "undervise" slik at hun kan forstå.. Takk for klem Missy Lykke til du også.

I og med at hjelpeinstanser er koblet inn og vet om dette, så synes jeg det er litt rart at far ikke har mistet retten til å være sammen med henne alene jeg? Kanskje dere kan få til en løsning hvor far har faste tider med jenta deres under oppsyn?

[Gjest mamma til 3]

I og med at hjelpeinstanser er koblet inn og vet om dette, så synes jeg det er litt rart at far ikke har mistet retten til å være sammen med henne alene jeg? Kanskje dere kan få til en løsning hvor far har faste tider med jenta deres under oppsyn?

Det er vel bare barnevernet som har myndighet til å ta fra far retten til samvær, og de har ikke vært involvert i saken. Jeg har vært nær ved å kontakte dem flere ganger, men har latt være fordi jeg har vært redd samarbeidet vil bli enda verre. Nå kan det jo ikke bli verre enn det allerede er men.. I forhold til andre rusmidler har han gått med på å ta jevnlige urinprøver "hvis jeg lover å ikke involvere barnevernet". Hvorfor familievernkontoret ikke har meldt ifra vet jeg ikke. Jeg vet også at politiet har tatt han for besittelse av hasj uten å melde ifra til barnevern.