Menn, lytting og forståelse.

[Petra75]

Det er en ting jeg har lagt merke til de siste årene som jeg undres litt over: Hvorfor har menn så problemer med å lytte, forstå og følge opp det som blir sagt i forholdet de er i? Har noen eksempler:

- Jeg fortalte min eks at jeg var avhengig av litt alenetid innimellom, og tryglet ham om å finne på noe en kveld/en helg uten meg, slik at jeg kunne få dekket dette behovet. Han responderte med å klamre seg enda mer fast i meg, og jeg fikk nok.

- Jeg har en venninne som sliter i forholdet - hun sliter med noe av det samme - han gjør aldri noe alene, i tillegg til at de ikke har sex. Hun har sagt klart og tydelig ifra til ham, han gjør fortsatt ikke noe på egenhånd uten henne, og det er ikke antydning til sex. Hun er på vei ut.

- Et vennepar gjorde ikke noe annet enn å sitte i sofaen og se på tv. Hun slet og sa at de måtte snakke sammen, og at det måtte endringer til. Han responderte med å sitte i sofaen og se på tv - hun flyttet.

Menn sier at de ikke forstår hint - det kan jeg forstå. Det jeg ikke forstår er at de ikke ser ut til å forstå klar tale heller. Felles for mennene i eksemplene er at de satt igjen som noen spørsmålstegn når kvinnene gjorde det slutt, og påsto at de ikke skjønte at det var problemer i forholdet. Jeg undres - hvordan er det mulig?

Noen som har den enkle løsningen på hvordan nå fram til en mann?

(og før noen begynner å sutre - jada, det finnes menn som lytter og forstår også, men jeg har ikke inntrykk av at de er i flertall)

[AnonymBruker]

Felles for disse kvinnene var at de var dem som fant noe problematisk og "tok det opp" i form av å be han ordne opp i det som kun ville blitt oppfattet som hennes problem fra hans side. Kvinner, problemmakere og dommere.

Anonym poster: 64de89929dfbd29616d3a404f844637a

[AnonymBruker]

Det er en ting jeg har lagt merke til de siste årene som jeg undres litt over: Hvorfor har menn så problemer med å lytte, forstå og følge opp det som blir sagt i forholdet de er i? Har noen eksempler:

- Jeg fortalte min eks at jeg var avhengig av litt alenetid innimellom, og tryglet ham om å finne på noe en kveld/en helg uten meg, slik at jeg kunne få dekket dette behovet. Han responderte med å klamre seg enda mer fast i meg, og jeg fikk nok.

- Jeg har en venninne som sliter i forholdet - hun sliter med noe av det samme - han gjør aldri noe alene, i tillegg til at de ikke har sex. Hun har sagt klart og tydelig ifra til ham, han gjør fortsatt ikke noe på egenhånd uten henne, og det er ikke antydning til sex. Hun er på vei ut.

- Et vennepar gjorde ikke noe annet enn å sitte i sofaen og se på tv. Hun slet og sa at de måtte snakke sammen, og at det måtte endringer til. Han responderte med å sitte i sofaen og se på tv - hun flyttet.

Menn sier at de ikke forstår hint - det kan jeg forstå. Det jeg ikke forstår er at de ikke ser ut til å forstå klar tale heller. Felles for mennene i eksemplene er at de satt igjen som noen spørsmålstegn når kvinnene gjorde det slutt, og påsto at de ikke skjønte at det var problemer i forholdet. Jeg undres - hvordan er det mulig?

Noen som har den enkle løsningen på hvordan nå fram til en mann?

(og før noen begynner å sutre - jada, det finnes menn som lytter og forstår også, men jeg har ikke inntrykk av at de er i flertall)

Det er ingen vits å slutte med hinting or å starte med beordring heller, hvem i alle verden tror du at du er ? Man kan liksom ikke sutre seg til et bedre forhold heller. "Vi må prate sammen, gjør noe med det!" funker ikke. Si heller noe interessant og få i gang praten selv. Hvorfor er det så vanskelig for dere kvinner å forstå at det ikke bare er å knipse med fingrene å få han til å bli alt det dere vil ha fra han. Nei, jeg hadde dumpa deg lett på flekken så fort du hadde brukt fraser som "klar beskjed."

Anonym poster: 64de89929dfbd29616d3a404f844637a

[Gjest Reza08]

I et forhold bør begge parter helt klart respektere hverandres behov. Hvis du vil ha litt tid for deg selv en gang i blant, bør han respektere dette, og komme seg ut en tur. Samme gjelder motsatt vei, hvis han har behov for noe, bør du også bli med på det iblant.

[Petra75]

Det er ingen vits å slutte med hinting or å starte med beordring heller, hvem i alle verden tror du at du er ? Man kan liksom ikke sutre seg til et bedre forhold heller. "Vi må prate sammen, gjør noe med det!" funker ikke. Si heller noe interessant og få i gang praten selv. Hvorfor er det så vanskelig for dere kvinner å forstå at det ikke bare er å knipse med fingrene å få han til å bli alt det dere vil ha fra han. Nei, jeg hadde dumpa deg lett på flekken så fort du hadde brukt fraser som "klar beskjed."

Anonym poster: 64de89929dfbd29616d3a404f844637a

Når jeg sier at jeg har et problem med at han ikke kan gjøre noe som helst uten at jeg skal være med og at jeg trenger å være alene av og til - burde det være enkelt for ham å ta en kveld med kompisene eller en tur på hytta en og annen helg, slik at jeg får dekket det behovet. Og særlig hvis det var det som skulle til for å bevare forholdet.

I alle tråder her inne er det snakk om kvinner og hint, og at menn ikke tar hint. Greit nok - men de tar ikke klar tale heller. For meg så vitner det om null interesse for å få forholdet til å fungere. Så hvorfor blir de så overrasket når forholdet ryker?

Jeg snakker ikke om beordring. Jeg snakker om hva jeg føler er feil i forholdet - ting som BØR være enkelt for han å endre på hvis han vil, men som han glemmer etter to uker.

Hvorfor er det slik?

Endret 5. februar 2013 av Petra75

[Petra75]

I et forhold bør begge parter helt klart respektere hverandres behov. Hvis du vil ha litt tid for deg selv en gang i blant, bør han respektere dette, og komme seg ut en tur. Samme gjelder motsatt vei, hvis han har behov for noe, bør du også bli med på det iblant.

Nettopp. Når han hadde noe å utsette på meg, prøvde jeg å være det bevisst og gjøre noe med det. Særlig når det bare var bagateller som ikke kostet meg noe å endre på.

Han prøvde i to uker - så var det glemt.

[AnonymBruker]

...

I alle tråder her inne er det snakk om kvinner og hint, og at menn ikke tar hint. Greit nok - men de tar ikke klar tale heller. For meg så vitner det om null interesse for å få forholdet til å fungere. Så hvorfor blir de så overrasket for forholdet ryker?

Jeg snakker ikke om beordring. Jeg snakker om hva jeg føler er feil i forholdet - ting som BØR være enkelt for han å endre på hvis han vil, men som han glemmer etter to uker.

Hvorfor er det slik?

Dette har jeg lurt litt på også, selv om jeg ikke tror alle forhold fungerer slik.

Jeg var i et forhold hvor alt jeg foreslo var "mas". Alle damer maste, det var opplest og vedtatt - og noe man skulle "klage" på til kamerater. Men han syntes det var helt naturlig at jeg hørte på han og var med på alt han foreslo.

Han forstod overhodet ikke hvorfor jeg ikke ville mer. Jeg hadde gitt klar beskjed om at jeg ikke kunne leve på den måten, men jeg hadde ikke skjelt han ut. Så da mente jeg det jo ikke, for alle damer kjefter jo hvis de ikke er fornøyd...

Hvorfor synes noen at det er helt naturlig at andre skal tilpasse seg de hele tiden, men selv skal de få være "seg selv" - og da ikke ta hensyn til den andres behov?

Anonym poster: 73a24c3cf777e71b2388681cb2e0ed20

[Petra75]

Felles for disse kvinnene var at de var dem som fant noe problematisk og "tok det opp" i form av å be han ordne opp i det som kun ville blitt oppfattet som hennes problem fra hans side. Kvinner, problemmakere og dommere.

Anonym poster: 64de89929dfbd29616d3a404f844637a

Vel - nå endte det med å bli hans problem også, fordi han ble sittende igjen alene.

[Gjest Reza08]

Nettopp. Når han hadde noe å utsette på meg, prøvde jeg å være det bevisst og gjøre noe med det. Særlig når det bare var bagateller som ikke kostet meg noe å endre på.

Han prøvde i to uker - så var det glemt.

Fortsett slik, da viser du at du er tilstede for han, noe som er meget positivt. Samtidig kan du prøve å gjøre det enda mer, da får han noe å tenke på, og etter hvert vil han også innse at han kanskje burde være mer tilbøyelig for deg. Da viser du at du er positiv til hans behov, samtidig som du spiller et psykologisk spill.

[Gjest Out]

Når jeg sier at jeg har et problem med at han ikke kan gjøre noe som helst uten at jeg skal være med og at jeg trenger å være alene av og til - burde det være enkelt for ham å ta en kveld med kompisene eller en tur på hytta en og annen helg, slik at jeg får dekket det behovet. Og særlig hvis det var det som skulle til for å bevare forholdet.

Hvis det er du som har så stort behov for å være alene og han liker seg best hjemme, hvorfor mener du da at det er han som skal reise bort og finne på noe? Kan ikke du dra på hytta, da?

[Petra75]

Fortsett slik, da viser du at du er tilstede for han, noe som er meget positivt. Samtidig kan du prøve å gjøre det enda mer, da får han noe å tenke på, og etter hvert vil han også innse at han kanskje burde være mer tilbøyelig for deg. Da viser du at du er positiv til hans behov, samtidig som du spiller et psykologisk spill.

Jeg er dårlig på spill - så jeg flytta Men jeg ser det samme fenomenet hos flere, det er derfor jeg undres.

Ser det samme hos en kollega også - han får tilbakemeldinger på ting som han må bli bedre å levere på. Han skjerper seg en stund - så sklir det ut igjen. Til stor frustrasjon for hans kollegaer.

[Petra75]

Hvis det er du som har så stort behov for å være alene og han liker seg best hjemme, hvorfor mener du da at det er han som skal reise bort og finne på noe? Kan ikke du dra på hytta, da?

Det kunne jeg ha gjort, men da kunne du banne på at han skulle være med

[Gjest Out]

Det kunne jeg ha gjort, men da kunne du banne på at han skulle være med

Han kunne vel ikke tvinge seg med? Du får finne deg en som er mer lik deg selv neste gang. Noen mennesker liker rett og slett ikke å være alene.

[Gjest Sunheart]

Hvis det er du som har så stort behov for å være alene og han liker seg best hjemme, hvorfor mener du da at det er han som skal reise bort og finne på noe? Kan ikke du dra på hytta, da?

Dette tenktejeg og. Hva om han ikke har kamerater han vil dra ut med da? Da er det mer rimelig av deg å dra ut en kveld så får han sitte der alene.

Men jeg tror egentlig det ikke er mulig å endre en mann slik vi vil ha han.. Da er det faktisk bedre å bare finne en som er perfekt fra starten av Så slipper man å endre han, :fnise:

For menn endrer seg for noen måneder, eller dager så faller de tilbake til gamle synder. Been there, done that. Ikke rart vi hiver dem på hodet og ræva ut nei

[Petra75]

Han kunne vel ikke tvinge seg med? Du får finne deg en som er mer lik deg selv neste gang. Noen mennesker liker rett og slett ikke å være alene.

Hva skulle jeg ha gjort? Bundet ham fast før jeg dro? Det var jo nettopp det som var problemet - jeg sa at jeg trengte å være alene, han nektet å la meg være alene. Han skjønte ikke at forholdet faktisk kunne ha holdt hvis han hadde lyttet litt mer og prøvd å forstå min side av saken.

[Petra75]

Dette tenktejeg og. Hva om han ikke har kamerater han vil dra ut med da? Da er det mer rimelig av deg å dra ut en kveld så får han sitte der alene.

Men jeg tror egentlig det ikke er mulig å endre en mann slik vi vil ha han.. Da er det faktisk bedre å bare finne en som er perfekt fra starten av Så slipper man å endre han, :fnise:

For menn endrer seg for noen måneder, eller dager så faller de tilbake til gamle synder. Been there, done that. Ikke rart vi hiver dem på hodet og ræva ut nei

Han hadde kamerater - og de maste og maste, men han ville bare være med meg.

Edit: Jeg snakker ikke om å prøve å endre menn, men menns manglende vilje til å endre seg selv, og forsøke å se andres side av saken, da det virker som om dette er hva mange har problemer med..

Endret 5. februar 2013 av Petra75

[Gjest Reza08]

Jeg er dårlig på spill - så jeg flytta Men jeg ser det samme fenomenet hos flere, det er derfor jeg undres.

Ser det samme hos en kollega også - han får tilbakemeldinger på ting som han må bli bedre å levere på. Han skjerper seg en stund - så sklir det ut igjen. Til stor frustrasjon for hans kollegaer.

Så du orket ikke mer. Kan forstå det, ettersom han var så fjern. Men hvis du skulle få en slik fyr igjen, kan du jo prøve deg frem å se hvordan greia funker. Forstår veldig godt at dere blir frustrerte hvis han kollegaen deres er sånn frem og tilbake hele tiden. Ettersom du kjenner flere par som har det likt som du hadde, kan du prøve å komme med de erfaringene du har fått.

[Petra75]

.

Endret 5. februar 2013 av Petra75

[Gjest Out]

Hva skulle jeg ha gjort? Bundet ham fast før jeg dro? Det var jo nettopp det som var problemet - jeg sa at jeg trengte å være alene, han nektet å la meg være alene. Han skjønte ikke at forholdet faktisk kunne ha holdt hvis han hadde lyttet litt mer og prøvd å forstå min side av saken.

Hvis det virkelig var sånn at du ga beskjed om at du skulle reise bort en helg og fyren tvang og presset seg med eller fulgte etter deg så var vel heller problemet at han var gal. Ingen normale mennesker gjør slikt.

[Petra75]

Hvis det virkelig var sånn at du ga beskjed om at du skulle reise bort en helg og fyren tvang og presset seg med eller fulgte etter deg så var vel heller problemet at han var gal. Ingen normale mennesker gjør slikt.

Hehe, nei, gal var han ikke, bare mest fokusert på sin egen navle og egne behov. Han trivdes best sammen med meg, og for all del - hyggelig det, men det funka altså ikke i lengden.

Ser det samme alle steder. Som hos mine foreldre, f.eks. Mor klager over at far ikke tar hensyn når han står opp, og at det virkelig plager henne at han vekker henne. Far blåser i det og durer videre med sitt med å skru på lyset, trampe rundt osv.

Hadde det kostet ham så mye energi å IKKE gjøre dette for å bevare husfreden?