Ønsker å stifte familie MEN?!

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er en kvinne på 27 år. Kjærsten min er 32 år.

Vi har vært sammen litt over to år nå. Jeg ønsker virkelig å stifte familie snart. Og dette har jeg tatt opp videre med han mange ganger.

Jeg bor sammen med min mor. Hun er alene siden min far døde for mange år tilbake. Jeg ønsker dermed ikke å flytte fra henne. Min kjæreste bor hos sin mor og far. Han ønsker heller ikke å forlatte dem. Jeg har blant annet sagt at vi kan selge begge leilighetene og kjøpe et stort hos så våres foreldre kan bo sammen med oss.

Han er enig men gjør ingenting med saken. Jeg føler at tiden løper fra oss siden våres foreldre er eldre og syke.

Dette har jeg tatt opp med han flere ganger uten å komme til en løsning. Sist så kranglet vi for jeg føler at bare jeg kommer med innspill men får ingen svar tilbake fra han..

Jeg ønsker virkelig at min mor for se barnet mitt vokse. Jeg føler at jeg må ofre min mor og la henne være alene hjemme noen ganger for at jeg skal tilbringe tid med han.

Trenger råd!

Anonym poster: 382b804c41216f6412af7ef3b9f66040

Anonym poster: 382b804c41216f6412af7ef3b9f66040

Anonym poster: 382b804c41216f6412af7ef3b9f66040

[2shy]

Har dere tenkt på hvordan dere skal ta dere av 3 stk eldre og syke foreldre samtidig som barn løper rundt i huset?

[Gjest Naria]

Er det noen spesiell grunn til at ingen av foreldrene deres kan bo alene?

[2shy]

Er det noen spesiell grunn til at ingen av foreldrene deres kan bo alene?

De er eldre og syke, skriver TS. Det er nobelt å ønske å ta seg av foreldrene sine, men de kan jo ikke slutte å leve livene sine. Ikke skjønner jeg hvordan de skal klare å stifte familie samtidig som de har foreldre som er gamle og dårlige under samme tak. Hvis de er så syke at de ikke klarer seg selv bør de vurdere sykehjem. Det er tøft i overgangen, men i de fleste tilfeller det beste for alle parter.

[Gjest Gjest]

Dette er et vanskelig utgangspunkt, både av praktiske grunner med så mye familie tett på som dere påtar dere så mye ansvar for, men ikke minst det at kjæresten din ikke tar tak og kommer på banen. Han virker lite løsningsorientert.

På den annen side, jeg lurer på om du må innse at du må prioritere enkelte dager og ferier sammen med kjæresten din, UTEN å føle dårlig samvittighet over å la moren din være alene. Alle har godt av alenetid, og du er bare nødt til å ta tid til å bygge opp forholdet hvis det skal være et meningsfullt forhold for dere begge. Foreløpig høres det ut som, og det er bare en tolkning fra min side, et litt tynt grunnlag å flytte sammen og få barn på.

Hvordan hverdagen blir med barn, svigerfamilier tett på, jobb og å få tid til forholdet - det har jeg ingen svar på. Jeg ville nok hatt vansker med å gå inn i noe sånt, men er man sterk og løsningsorientert går det aller meste. Men man bør nok være en person med veldig mye ork og energi, helt utover det vanlige.

[AnonymBruker]

Jeg har gamle foreldre og fikk min første selv da jeg var over 30. Da de var i de vanskelige tenårene var foreldrene mine i 80-åra og trengte en god del hjelp. Dette var faktisk ganske slitsomt, da jeg var den eneste av søsknene som stilte opp for dem og kjørte dem hit og dit og hjalp dem hjemme. Det er veldig snilt av deg å tenke på at du skal ha alle disse foreldrene hjemme hos deg, men hvis de er syke og skrøpelige vil jeg advare deg mot å gjøre det. Eldre mennesker blir ofte veldig krevende, både fordi de trenger praktisk hjelp men også fordi de endres i psyken og kan bli deprimerte og aggressive pga f eks demens. Jeg hadde heller stått på for å skaffe dem hjelp fra det offentlige, omsorgsbolig, hjemmehjelp, eldresenter osv, og heller besøkt dem ofte og involvert dem i livet ditt. Men ikke ha dem hjemme.

Anonym poster: a68bc18636045d7bbb74d34e28c4f299

[AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av at TS og mannen har enn annen kulturell bakgrunn enn den tradisjonelt norske?

Jeg er enig i at omsorgsbolig og hjemmehjelp et sted i nærheten er et bedre alternativ, men for noen er ikke dette kulturelt akseptert.

Det høres slitsomt ut hvis du allerede nå er den som må ta hovedansvaret for alle disse menneskene, TS!

Anonym poster: 31250aec3b69c2f7493df5a86f577dda

[Bronx]

Jeg har gamle foreldre og fikk min første selv da jeg var over 30. Da de var i de vanskelige tenårene var foreldrene mine i 80-åra og trengte en god del hjelp. Dette var faktisk ganske slitsomt, da jeg var den eneste av søsknene som stilte opp for dem og kjørte dem hit og dit og hjalp dem hjemme. Det er veldig snilt av deg å tenke på at du skal ha alle disse foreldrene hjemme hos deg, men hvis de er syke og skrøpelige vil jeg advare deg mot å gjøre det. Eldre mennesker blir ofte veldig krevende, både fordi de trenger praktisk hjelp men også fordi de endres i psyken og kan bli deprimerte og aggressive pga f eks demens. Jeg hadde heller stått på for å skaffe dem hjelp fra det offentlige, omsorgsbolig, hjemmehjelp, eldresenter osv, og heller besøkt dem ofte og involvert dem i livet ditt. Men ikke ha dem hjemme.

Anonym poster: a68bc18636045d7bbb74d34e28c4f299

Endret 5. februar 2013 av Bronx

[Bronx]

Dette hadde han aldri vært med på. Situasjonen hos han og meg er litt annerledes. Vi er opprinnelig fra et annet land. Min mor kjenner ingen her, + at hun har ingen partner. Det blir vanskelig for meg å sende henne til eldre hjem eller lignende. Fra hans side så har han både mor og far som er sammen. I tillegg så har han to bødrer som også stiller opp for dem. Han har en liten niese som han behandler som sin egen. Alikevel så ville han aldri flyttet fra dem. Jeg føler at han har alt det JEG ønsker fra før av. Stor familie og et barn (niese) som er innom dem ganske ofte. Kan det være at det er derfor han ikke tar seg tid til å stifte noe sammen med meg?

[2shy]

Dette hadde han aldri vært med på. Situasjonen hos han og meg er litt annerledes. Vi er opprinnelig fra et annet land. Min mor kjenner ingen her, + at hun har ingen partner. Det blir vanskelig for meg å sende henne til eldre hjem eller lignende. Fra hans side så har han både mor og far som er sammen. I tillegg så har han to bødrer som også stiller opp for dem. Han har en liten niese som han behandler som sin egen. Alikevel så ville han aldri flyttet fra dem. Jeg føler at han har alt det JEG ønsker fra før av. Stor familie og et barn (niese) som er innom dem ganske ofte. Kan det være at det er derfor han ikke tar seg tid til å stifte noe sammen med meg?

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men samtidig må du se fremover og leve ditt eget liv. Kanskje det kan være mulig å få hjemmehjelp så du får litt avlastning?

Kjæresten din vil nok ikke flytte fra foreldrene sine fordi han er for avhengige av dem og er ikke selvstendig nok enda.

[Bronx]

Jeg skjønner at det er vanskelig for deg, men samtidig må du se fremover og leve ditt eget liv. Kanskje det kan være mulig å få hjemmehjelp så du får litt avlastning?

Kjæresten din vil nok ikke flytte fra foreldrene sine fordi han er for avhengige av dem og er ikke selvstendig nok enda.

Hva burde jeg gjøre da. skal jeg vente til han føler seg selvstendig nok for å ta et steg sammen med meg?

Moren min klarer seg fint, hun sover med oksygenmaske men eller så er hun aktiv på dagtid. Problemet er ikke der.

Men at jeg er sulten på noe eget, barn, familie etc.

Endret 5. februar 2013 av Bronx

[2shy]

Hva burde jeg gjøre da. skal jeg vente til han føler seg selvstendig nok for å ta et steg sammen med meg?

Moren min klarer seg fint, hun sover med oksygenmaske men eller så er hun aktiv på dagtid. Problemet er ikke der.

Men at jeg er sulten på noe eget, barn, familie etc.

Du bør ta en prat med han, hvor dere snakker ordentlig ut, og forklarer deres egne følelser. Kanskje får han opp øynene hvis han får litt press på seg, kanskje ikke. Kanskje han bare trenger litt tid, kanskje det tar lang tid. Du må finne ut hva du er villig til i forhold til å vente på han, og også om han er rett mann for deg. Hvor syke er foreldrene hans, er det virkelig nødvendig at han bor hjemme? Og vil du ha en mann som aldri har bodd for seg selv i en alder av 32, og ikke er selvstendig?

Hvis moren din klarer seg fint forstår jeg ikke hvorfor hun må bo hos deg? Hva om hun bodde i en leilighet i kort gangavstand unna deg, da kan dere jo møtes "hele tiden" samtidig som dere får et mer selvstendig liv. Det er veldig viktig at du får det.

Endret 5. februar 2013 av 2shy