Hvorfor oppfører jeg meg som en dust hjemme?

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva jeg ønsker med denne tråden her, men kan jo være noen har et par gode råd til meg.

Min mann og jeg har vært sammen i 18 år og er i begynnelsen av 40 årene. Vi har et barn på 7 år, stor leilighet og egentlig har vi det ganske bra.

Problemet er at jeg i alt for lang tid nå har vært så lei, deppa, trøtt og kjenner meg egentlig helt likegyldig.

Jeg kan gå fra å være relativt blid til å bli alt for raskt irritert for egentlig ingenting. Jeg er lei vinteren, lei av å sitte på jobben fra 8-16 hver enda dag og egentlig generelt lei av at dagene bare flyter i hverandre.

På jobben er jeg «like blid» så jeg oppfører meg jo egentlig bare som en «dust» hjemme.

Når helgene kommer forsøker vi å finne på noe koselig med barnet vårt, men egentlig har jeg bare lyst til å være inne å sitte i sofaen eller sove.

Når mannen min snakker til meg så er det som jeg ikke orker å forholde meg til noe av det han sier for jeg bryr meg liksom ikke og synes det meste han sier rett og slett er dumt og irriterende.

Intimiteten har ikke vært på topp de siste 10 årene, men nå er den så å si helt fraværende for jeg orker ikke tanken og lysten er helt borte. Jeg vet at han ønsker så mye mer av det og det gjør at jeg i hvert fall ikke får lyst.

De gangene vi er intime er rett og slett for at jeg føler at jeg må ta meg sammen.

Jeg er utrolig glad i han og vil ikke være sammen med noen andre, men hvorfor føler jeg det sånn?

Han er utrolig snill og gjør alt for barnet vårt og meg, men jeg er stort sett bare småsur og likegyldig.

Uansett hva han gjør så blir jeg ikke fornøyd.

Han har en jobb hvor han må yte ganske mye for å få en relativt god lønn, men jeg føler at han bare gjør det han må også er det ikke så farlig med resten egentlig, bare det går rundt på et vis.....

Det er også noe som jeg kjenner er fryktelig irriterende.

Konklusjonen er vel at alt irriterer meg og egentlig bryr jeg meg ikke.

Kan noen gi meg råd så jeg kanskje kan skjerpe meg litt å se hvor heldig jeg er og hvor bra jeg egentlig har det?

Når jeg leser gjennom hva jeg har skrevet så høres det ut som jeg er en sur, deppa, møkka kjerring og det er vel litt sånn jeg føler det nå også.

Jeg vil ikke ha det sånn, er det noen som kan hjelpe meg med hvordan jeg kan snu dette?

Anonym poster: 1eaa8336ce8ec2f255a203f5570ed562

[Havbris]

Utbrent? Kanskje du skulle ta en tur til fastlegen din og snakke om dette der. Henvisning til psykolog? Det er ikke uvanlig å kjenne seg litt sliten og lei, men det virker jo som dette er en permanent tilstand som er lik i alle situasjoner. Det er ikke uvanlig at folk strir hjemme, men kan ha jobben som et "fristed", eller bruke hobbyer for å hente energi etc. Men her virker det som det er like "flatt" på hele linja. Jeg tror ikke det hjelper å bare si til seg selv "tenk positivt".

Du står jo i et tankemønster der alt er kjipt, og dette må brytes for at du skal komme deg videre. Oppsøk fastlege i første omgang og sjekk at det ikke er medisinske forhold som sender deg inn i denne tomheten.

[AnonymBruker]

Jeg synes Havbris gir gode råd!

Slik som du beskriver det så har det skjedd en forandring hos deg? Du følte mer glede før? Det er aldri et godt tegn når man ikke kjenner seg selv igjen og ikke liker den man har blitt.

En god profesjonell samtalepartner (terapeut av noe slag) vil kunne utfordre deg på egne tankemønster og refleksjoner rundt hvem du er og hvem du vil være.

Det er mye å hente på å se for seg hvordan man skulle ønske at ting var, og hvordan man selv ville hatt det. Hvordan ville de rundt deg skjønne at du hadde det bedre? Ikke minst, finn tilbake til gleden. Hva gir DEG glede, når kjenner du at du lever? Finn tilbake til det. Gjør mye av det. Lykke til!

Anonym poster: 29092b8c6b21123ec91f4ec37411de99

[Kada]

Du høres ut som meg for ca to år siden. Jeg var i trøtt, lei, lett irritabel og rett og slett likegyldig. Med mann, hus, jobb og to barn, hadde jeg ikke overskudd til noe annet føltes det som. Jeg følte meg deprimert, og var nok ikke helt fantastisk å bo sammen med. Jeg bestemte meg for å ta en tur til legen, for jeg tenkte at det kan umulig være normalt for en relativt ung dame å føle seg så trøtt å sliten hele tiden. Der fikk jeg påvist B12-mangel, noe som kan føre til svimmelhet, slapphet, depresjoner, lammelser osv. Du kan prøve å google det.. Etter at jeg fikk påvist dette, gikk det opp mange lys for meg, da jeg har hatt både ansiktslammelse, vært svimmel, trøtt, slapp og til tider følt meg deprimert. Så nå får jeg en sprøyte annenhver mnd, og jeg føler meg mye bedre. Jeg merker godt når tiden er inne for neste vitamininnsprøyting, og jeg føler meg raskt bedre når jeg har fått den Jeg har også begynt å trene å spise sunnere, noe som ikke skal undervurderes. Jeg kan ha en shitty dag, men så tar jeg meg en treningsøkt, og jeg føler meg som en ny person! Glad og fornøyd.

Nå sier jeg ikke at dette er det som "feiler" deg, men jeg anbefaler deg å ta en tur til legen. Det kan være mangel på f.eks jern (noe av de samme symptomene), eller det kan være at du rett og slett er sliten. Det kan hjelpe å snakke med noen om ikke annet. Du er ihvertfall klar over hvordan du er, og du vil gjøre noe med det. Det er bra

Lykke til, håper du snart er full av energi igjen!

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode og konstruktive tilbakemeldinger. Jeg skal ta meg en tur til legen å sjekke om det kan være noe jeg mangler. Er det ikke der det ligger, så må jeg nok gå inn i meg selv å finne ut av ting.

Tar gjerne mot flere tips, råd eller hvilke erfaringer andre kan ha rundt dette.

Jeg skal i hvert fall kjempe for at vi skal fortsette som en familie og ha det godt. Er ingen som fortjener en som ødelegger alt rundt seg med å oppføre seg som jeg gjør for tiden. Skulle ønske jeg bare kunne snu om på et knips, men det er nok litt mer jobb i det enn som så.

Anonym poster: 1eaa8336ce8ec2f255a203f5570ed562

[AnonymBruker]

Personlig tror jeg ikke dette har noe med vitaminmangel å gjøre, men med din psyke.

Jeg tror mye kan gjøres ved at du snur tankegangen din - hvorfor blir du så sur? hva er det som gjør at du har kommet deg inn i en sirkel hvor reaksjonen din er å bli sur eller ikke bry deg? I stedet for å fokusere på det som irriterer deg, må du på et eller annet vis snu fokuset over på hva du har og hva du er takknemlig for - en mann som elsker deg og som ønsker å være intim med deg, som har vært sammen med deg i 18 år og fortsatt elsker deg som du er og vil ha deg, både som kone og elsker - er ikke dét fantastisk?? Og hva med barnet dere har skapt sammen - som tilfører dere mange opplevelser og gleder, som en familie? Du kan skrive opp en liste med ting du er takknemlig for og som gjør deg glad, som du leser for deg selv hver morgen og kveld. Fyll gjerne på med ting etter hvert som du kommer på dem. Tenk på disse tingene når du føler deg sur, sliten eller grinete, så skal du se at over et par ukers tid vil du merke endring hos deg selv. Det handler om tankebaner og assosiasjoner - dette er psykisk.

Den eneste som kan snu om på oppførselen din er deg selv. Det må komme innenfra, og du må ville og ønske det selv. Kommunikasjon er nøkkelen i alle forhold, og jeg tror neppe mannen din synes det er veldig hyggelig å bli oversett når han prøver å snakke med deg - hva ville du følt dersom det var mannen din som oppførte seg sånn mot deg? Hva ville du tenkt om deg selv dersom du gang på gang ble avvist av den du elsker, og som du ønsket å vise din kjærlighet til med hele kroppen? I stedet for å tenke på sex som et ork og samtale som noe dritt, så må du snu det om til noe positivt. Intimitet er en fantastisk ting, som stadfester det helt spesielle forholdet du og mannen din har - er det noe som kan gjøres for at du skal få mer lyst? Kanskje dere massere hverandre (man må gi og ta), dere kan dusje sammen, stryke på hverandre, kysse og klemme spontant i løpet av dagen osv. Se etter muligheter - ikke begrensninger! Det er kanskje et ork i begynnelsen, men det betaler seg etterhvert - du må være aktiv når det kommer til å bryte tankemønstre; det nytter ikke å knipse, og det nytter heller ikke å sitte i sofaen og vente på at det skal 'gå over' eller at det kommer en magisk pille som gjør deg superlykkelig. Du må ta kontroll over ditt eget liv, og bestemme deg for å fokusere på det positive, det fine og det gode - det er jeg overbevist om at du klarer!

Anonym poster: 06584be1690a82483090b81473d3785e

[Havbris]

Du har allerede tatt et stort steg ved å se at du ikke har det bra, og at det er kun du som kan gjøre noe med det. Kanskje kan legen din gi deg noen svar, kanskje ikke. Men ikke gi opp i første omgang, det kan finnes løsninger rundt neste sving. Du har stor omtanke for de du lever sammen med, har selvinnsikt nok til å se at dette ikke er bra for noen. Du burde ha de beste forutsetninger for å komme over denne kneika!

[AnonymBruker]

Det blir slik når man har det for godt. Ingen utfordringer i hverdagen. Dere har sikkert god økonomi, reiser sikkert ofte og koser dere. Når man gjør dette ofte, så blir man lei. Var jeg deg så ville jeg gått ned i stilling og brukt mer tid på hjemmet og barnet deres. I helgene ville jeg gått tur, besøkt mer venner og familie. Virker som du har for lite å gjøre. Kle deg fint og lag en koselig middag for mannen din, med vin og lys. Vips kommer du kanskje i bedre humør og du kan sette mer pris på hva du har.

Anonym poster: 87ad56bcad5b8759d2ea68d7388c6ed2

[AnonymBruker]

Tusen takk for flere gode innspill. Jeg sitter faktisk her å nikker for meg selv for jeg er så enig i hva dere sier. Jeg skal virkelig bruke de tipsene og rådene dere gir meg for det er familien min virkelig verd. Jeg må starte med meg selv for det er jeg som ødelegger det fine som kunne vært med det sure og likegyldige vesenet mitt.

Anonym: du sier mye klokt og mye som jeg virkelig skal lese og tenke over flere ganger.

Tusen takk for at dere bruker av deres til på å hjelpe en som har kjørt seg helt fast i negativitet når det faktisk ikke må være sånn.

Anonym poster: 1eaa8336ce8ec2f255a203f5570ed562