forsvinner og kommer tilbake

[AnonymBruker]

Hei,

Har en person jeg har et veldig nært forhold til, man kan vel si det som at vi er venner men likevel litt mer nære enn hva vanlige venner er.

Denne personen betyr veldig mye for meg, en av de viktigste personene i livet mitt. Den jeg er mest glad i, stoler på, føler meg komfortabel rundt.

Likvevel er denne relasjonen så komplisert at jeg ikke vet om jeg orker mer. Personen har psykiske problemer (depresjon) og en diagnose. Jeg vet veldig lite, da det ikke er så lett å være åpen om. Problemet mitt er at personen i perioder forsvinner helt fra meg, svarer ikke på meldinger, tar ikke kontakt. Er som sunket i jorden. Før ting går tilbake til det normale, vi ses flere ganger i uka og har det veldig fint sammen, jeg hører masse igjen.

Så er det på'n igjen med den dårlige perioden.

Jeg prøver å akseptere at vedkommende er sliten og når man er syk er det ikke så lett. Jeg blir bare så sint, føler meg så lite verdt. Jeg føler at jeg gir og gir, og det jeg får igjen er å bli ignorert. At jeg er bra nok i de gode periodene, så kommer de dårlige og jeg betyr ingenting igjen. Jeg prøver å ha forståelse og at det ikke er så lett som at man bare kan ta seg sammen. Samtidig skulle jeg ønske jeg fikk vite litt mer så jeg kunne forstå det.

Hver gang det er en dårlig periode så tenker jeg at nå gidder jeg ikke mer, når jeg blir kontakta igjen så skal jeg ikke ta telefonen eller svare. Men så er jeg så svak, vi møtes en gang, ting er fint og vi går tilbake til å ha kontakt. Jeg føler meg så sliten av dette. Vet aldri hvor jeg har denne personen. Samtidig er h*n veldig god og snill mot meg, vet at H*n bryr seg og ikke vil meg noe vondt. Uff, er så vanskelig og vondt at det skal være sånn. Jeg føler at det er noe h*n gjør med vilje, for å være slem. I perioder er jeg usikker på om h*n i det hele tatt liker meg på noen som helst måte. Føler meg nesten litt hatet. Denne relasjonen er så todelt, på den ene siden er det så fint i de gode periodene, på den andre siden er det helt forferdelig i de dårlige. Hvordan skal jeg vite om denne personen egentlig bryr seg? Har sagt at jeg har gjort ting bedre, blitt mer lykkelig etter vi ble kjent og jeg tror vedkommende er litt avhengig av meg. Men når jeg blir ignorert tenker jeg at nå er det slutt, h*n vil aldri se meg igjen, og jeg føler det nesten som et brudd med kjærlighetssorg. Det er sterke følelser her, hvertfall fra min side. Hva h*n egentlig føler for meg aner jeg ikke, da det virker som det svinger sånn. Det er bare på denne personens premisser hele tiden, og jeg merker det tærer på meg.

Måtte bare lufte tankene mine litt. Noen som har vært i samme situasjon, eller har erfaringer å komme med?

Anonym poster: e7b408f0dba740685038800ec567d9f0

[Gjest Gjest]

Bare for å kalle en spade en spade. Er det snakk om en mann du har et seksuelt forhold til eller dater?

[AnonymBruker]

Kan vel si det som at vi har holdt på, i perioder levd som kjærester, men det fungerer dårlig å være i et forhold når man er som det jeg har beskrevet. Klarer vel ikke møte de behovene som kreves når man er i et forhold. Nå er vi bare "venner".

TS

Anonym poster: e7b408f0dba740685038800ec567d9f0

[Gjest AnonymBruker]

Hei,

Har en person jeg har et veldig nært forhold til, man kan vel si det som at vi er venner men likevel litt mer nære enn hva vanlige venner er.

Denne personen betyr veldig mye for meg, en av de viktigste personene i livet mitt. Den jeg er mest glad i, stoler på, føler meg komfortabel rundt.

Likvevel er denne relasjonen så komplisert at jeg ikke vet om jeg orker mer. Personen har psykiske problemer (depresjon) og en diagnose. Jeg vet veldig lite, da det ikke er så lett å være åpen om. Problemet mitt er at personen i perioder forsvinner helt fra meg, svarer ikke på meldinger, tar ikke kontakt. Er som sunket i jorden. Før ting går tilbake til det normale, vi ses flere ganger i uka og har det veldig fint sammen, jeg hører masse igjen.

Så er det på'n igjen med den dårlige perioden.

Jeg prøver å akseptere at vedkommende er sliten og når man er syk er det ikke så lett. Jeg blir bare så sint, føler meg så lite verdt. Jeg føler at jeg gir og gir, og det jeg får igjen er å bli ignorert. At jeg er bra nok i de gode periodene, så kommer de dårlige og jeg betyr ingenting igjen. Jeg prøver å ha forståelse og at det ikke er så lett som at man bare kan ta seg sammen. Samtidig skulle jeg ønske jeg fikk vite litt mer så jeg kunne forstå det.

Hver gang det er en dårlig periode så tenker jeg at nå gidder jeg ikke mer, når jeg blir kontakta igjen så skal jeg ikke ta telefonen eller svare. Men så er jeg så svak, vi møtes en gang, ting er fint og vi går tilbake til å ha kontakt. Jeg føler meg så sliten av dette. Vet aldri hvor jeg har denne personen. Samtidig er h*n veldig god og snill mot meg, vet at H*n bryr seg og ikke vil meg noe vondt. Uff, er så vanskelig og vondt at det skal være sånn. Jeg føler at det er noe h*n gjør med vilje, for å være slem. I perioder er jeg usikker på om h*n i det hele tatt liker meg på noen som helst måte. Føler meg nesten litt hatet. Denne relasjonen er så todelt, på den ene siden er det så fint i de gode periodene, på den andre siden er det helt forferdelig i de dårlige. Hvordan skal jeg vite om denne personen egentlig bryr seg? Har sagt at jeg har gjort ting bedre, blitt mer lykkelig etter vi ble kjent og jeg tror vedkommende er litt avhengig av meg. Men når jeg blir ignorert tenker jeg at nå er det slutt, h*n vil aldri se meg igjen, og jeg føler det nesten som et brudd med kjærlighetssorg. Det er sterke følelser her, hvertfall fra min side. Hva h*n egentlig føler for meg aner jeg ikke, da det virker som det svinger sånn. Det er bare på denne personens premisser hele tiden, og jeg merker det tærer på meg.

Måtte bare lufte tankene mine litt. Noen som har vært i samme situasjon, eller har erfaringer å komme med?

Anonym poster: e7b408f0dba740685038800ec567d9f0

Minner meg om en jeg hadde et slags forhold til, men som nå nylig er over...Men jeg sa mye mer ifra enn deg tror jeg, kalte han stygge ting ol når alt gikk på hans premisser..Vinhadde det veldig turbulent, store krangler, men så sterke følelser. Jeg vet ikke om han jeg så har depresjoner som du nevner, men at han er veldig svingende og at det tærte på meg at jeg aldri kunne regne med han..Jeg har tenkt og vet at jeg trenger en som er der mer for meg, og når jeg har det kjipt...Synes han var egoistisk. Du skriver at det skal gå på hans premisser, da er han veldig ego. Du må bestemme deg for om du kan leve med en som er slik, evt prøve å ta det opp med han?

Jeg savner han jeg så, nylig brudd, vært uten kontakt en uke nå, hadde ellers kontakt nesten hver dag i ca to år, så dette føles tomt og vondt...Samtidig kunne det være så vondt, disse svingende periodene som du og beskriver..

[AnonymBruker]

Jeg sier aldri noe, av den grunn at jeg føler jeg ikke kan si noe. Skulle jeg sagt noe så hadde det ikke akkurat vært veldig pent det som hadde kommet. Jeg føler han er veldig egoistisk og behandler meg på en måte jeg ikke fortjener. Jeg kan jo ikke si noe når han ikke kan noe for dette, og han sier vel ifra på sin måte at han har en dårlig periode og er sliten. Da vet jeg hva som kommer, og det kan gå en stund før ting tar seg opp. Jeg tenker at jeg ikke orker å leve med dette lenger, men jeg har såpass sterke følelser at jeg likevel holder ut. Men det er vondt å gå med følelsen av at han er ferdig med meg nå, over meg, føler ikke noe og har ikke lenger et behov for å ha kontakt. Hva om det bare er sånn det er, og at han egentlig bare har det veldig bra og andre ting å drive med?

Når jeg sender en morsom melding eller en med spørsmål om å treffes, så får jeg ikke engang noe svar... Føles bare så sårende! Og han vet så godt hvor han har meg.

TS

Anonym poster: e7b408f0dba740685038800ec567d9f0

[Gjest Gjest]

Da er det bare å kjøpe boken "Hekta på et håp om kjærlighet" og lese til du blir blå!

Om han ikke vil få hjelp for sine psykiske problemer så er du bare en enabler om du er med på runddansen. Du må sette krav og grenser, snakke i klartekst, så han kan begynne å ta ansvar for sitt eget liv.

Borderline-menn kan dra det langt med både det ene og det andre, så ikke bli forbauset om grunnen til at du ikke hører noe er at han holder på med noen andre i de periodene. De er ofte de mest omsvermede mennene, fordi de hekter damer så veldig lett med sin destruktive sårbarhet og komme-forsvinne-dynamikk, i tillegg til den sjarmen og seksualiteten de må smøre tjukt på med for å skjule sin indre tomhet. De trenger psykiater, ikke sex.

[Gjest anonym]

Jeg sier aldri noe, av den grunn at jeg føler jeg ikke kan si noe. Skulle jeg sagt noe så hadde det ikke akkurat vært veldig pent det som hadde kommet. Jeg føler han er veldig egoistisk og behandler meg på en måte jeg ikke fortjener. Jeg kan jo ikke si noe når han ikke kan noe for dette, og han sier vel ifra på sin måte at han har en dårlig periode og er sliten. Da vet jeg hva som kommer, og det kan gå en stund før ting tar seg opp. Jeg tenker at jeg ikke orker å leve med dette lenger, men jeg har såpass sterke følelser at jeg likevel holder ut. Men det er vondt å gå med følelsen av at han er ferdig med meg nå, over meg, føler ikke noe og har ikke lenger et behov for å ha kontakt. Hva om det bare er sånn det er, og at han egentlig bare har det veldig bra og andre ting å drive med?

Når jeg sender en morsom melding eller en med spørsmål om å treffes, så får jeg ikke engang noe svar... Føles bare så sårende! Og han vet så godt hvor han har meg.

TS

Anonym poster: e7b408f0dba740685038800ec567d9f0

Hvorfor gidder du å gjøre alt på hans premisser? Hvorfor skal han vite hvor han har deg, når du ikke vet hvor du har han? Vær utilgjengelig neste gang han kontakter deg, så kan han smake sin egen medisin.

[dobri123]

Ojda! Sånn er min samboer!

Men han går (endelig) til psykolog å får hjelp for det! Men det er like irriterende og vondt hver gang. Han ble også bedre etter vi flyttet sammen, tror det er noe med tryggheten. Men før når jeg bodde hos han fant han bare på å sette tingene mine utenfor og stikke til en annen.. Så gikk det en dag, noe dager og gjerne en uke iblant så snakket han til meg igjen..