Kjæresten min ga meg opp for lett :(

[Gjest Emiri]

Okay, her er situasjonen:

Jeg (18) og eks-kjæresten (24) min hadde vært sammen siden desember 2010. Jeg elsker han over alt på jord, og ville gjort alt for han. Vi har hatt et kjempefint forhold som har vært stabilt og trygt, og vi har opplevd mye sammen. Noen nedturer har det jo vært, men det har aldri vært problemer oss imellom, heller det at den ene personen har vært oppgitt over noe utenfor forholdet, så har det dessverre gått utover den andre. Men som sagt; dette var små bagateller og skjedde ikke spesielt ofte. Vi har alltid vært flinke til å kommunisere med hverandre og komme oss over slike ting.

I november i fjor derimot fikk jeg høre noe jeg synes var svært ubehagelig; han hadde truffet en jente på jobb som han hadde snakket mye med og begynt å få følelser for (de treffes kun på lørdager, for det er da han jobber). Det hadde pågått noen uker (bare oppe i hodet hans, da), og samvittigheten hans begynte å spise han opp, så han fortalte det til meg. Jeg ble jo selvfølgelig helt knust, men kom fort til å tenke på at det hadde vært veldig lite intimitet i forholdet vårt på en lang stund. Vi hadde sjeldent sex, og hvis vi var sammen var vi sjeldent alene. Jeg tok opp dette, og han sa det føltes veldig riktig, og etter en lang samtale følte han seg mye bedre. Personlig hadde jeg ikke merket noe særlig til det, for sex aldri har vært et stort behov for meg. Men jeg vet jo hvor viktig det er med intimitet i et forhold, og jeg liker det jo selv. Dessuten hadde jeg hørt at jo mer man gjør det, desto større blir behovet. Neste gang han så denne jenta sa han at han ikke følte noe spesielt. Dessverre havnet vi fort tilbake til gamle vaner pga. skole og hverdagsliv, så vi fikk aldri eksperimentert og utfordret oss selv som vi snakket om den kvelden. Og et par uker før jul hadde vi nok en fæl samtale. Denne gangen ville han slå opp. Han kom med uforklarlige grunner som at han ville gå videre til noe helt nytt (som om jeg bare hadde vært en fase), og jeg skjønte ingenting. Men etter bare noen dager ringte han meg igjen. Vi møttes for å snakke om det, og vi kom frem til at det hele var egentlig fordi han hadde følt seg kvalt (det hadde vært veldig hektisk den siste tiden i livet generelt med skole og slikt, så han handlet i en panisk tilstand). Vi ble derfor enige om å prøve igjen, bare at jeg skulle gi han mer tid til seg selv. Noe som selvfølgelig var helt greit for meg. Den neste måneden var jeg litt forsiktig med han, og følte meg kanskje ikke helt trygg. Men det tar litt tid for meg å komme over slikt, så jeg gadd ikke bry meg om det. Han sa ofte at jeg var veldig flink,

Men plutselig for en ukes tid siden sier han at vi må snakke sammen. Og nå ville han slå opp igjen. Denne gangen begrunnet han det med at han ikke lenger hadde noen romantiske følelser for meg lenger. Han elsket meg, og ville veldig gjerne ha meg som venn, men han følte det var feil å være i forholdet. Han sa ærlig at han ikke hadde klart å legge fra seg den jenta helt, men at hun ikke var grunnen til at han slo opp. Jeg hadde jo ingen anelse om at det var et så stort problem, og jeg kjenner jeg blir ganske sint for at han ikke var åpen med meg om dette her. Jeg mistenker at det var mangel på intimitet som trigget alt dette. Hvis vi først hadde sex var det gjerne bare det ”samme gamle” en sjelden gang. Men hadde han åpnet seg og fortalt at noe plaget han kunne vi funnet ut av det sammen. Selv om han ikke hadde funnet de eksakte ordene på det. Et forhold består jo av to personer, men likevel var dette et problem kun drøftet av, tenkt på av og avgjort av én person. Han var også veldig klar på at det ikke var noe jeg hadde gjort galt, og det var den typiske ”Det er ikke deg, det er meg”-grunnen. Det var vondt for han å slå opp, og han gråt, men han mente likevel det var det rette. Men jeg forstår ikke; hvis jeg liksom betyr så mye for han, hvordan kan han gi opp så lett? Han inkluderte meg ikke på noen måte og bestemte seg bare plutselig for at det ikke funka lenger. Jeg blir så skuffet for at han ikke kjempet mer for å få ting til å fungere med meg L Jeg har ikke vært annet enn snill og trofast (ja, jeg tillater meg selv å skryte litt her), og likevel kan han bare gå på den måten. Vi kommer kjempegodt overends, vi trives sammen og krangler sjeldent. Jeg skulle ønske han i det minste ville inkludert meg så vi kunne prøve å eksperimentere og utforske sammen. Hvis det likevel ikke hadde gått da kunne vi begge sagt oss enige i at det beste ville vært å bare være venner. Men vi fikk aldri prøvd ordentlig. Og nå er jeg livredd for at han skal finne på noe med den jenta han hadde i tankene L Jeg er så lei meg, og føler det er så trist at etter alt jeg har gjort for han, så er han ikke villig til å gi meg den sjansen jeg fortjener… Som jeg sa trodde jo jeg problemet var at han trengte mer tid til seg selv, og han sa jo at jeg var så flink til å gi han det.

Jeg føler han ga meg opp så lett... og jeg har det så vondt. Min kjærlighet for han er ikke sånn som bare går over, den var der lenge før vi ble sammen og den kommer alltid til å være der. Jeg kommer meg jo videre en gang, men jeg skulle så gjerne ønske han kjempet mer for meg. Tror dere han noen gang kommer til å innse at å gi slipp på meg var galt? Hva synes dere jeg burde gjøre? Om han faktisk begynner å rote med den jenta kommer jeg til å si at jeg ikke vil klare å være vennen hans så lenge de holder på - if you choose her, you lose me. Men jeg er så trist Hjelp...

[AnonymBruker]

Jeg tror dere ble sammen litt for tidlig, og det er jo noen år mellom dere. Hvor gammel er hun jenten? Kanskje de er mer jevngamle?

Uansett så skjønner jeg at det er vondt. Prøv å glemme han å gå videre, jeg tror ikke han vil komme tilbake.

Anonym poster: 23e8b5a409537e1562b0d4ffda9e5232

[Gjest Emiri]

Jeg tror dere ble sammen litt for tidlig, og det er jo noen år mellom dere. Hvor gammel er hun jenten? Kanskje de er mer jevngamle?

Uansett så skjønner jeg at det er vondt. Prøv å glemme han å gå videre, jeg tror ikke han vil komme tilbake.

Anonym poster: 23e8b5a409537e1562b0d4ffda9e5232

Jeg tror dere ble sammen litt for tidlig, og det er jo noen år mellom dere. Hvor gammel er hun jenten? Kanskje de er mer jevngamle?

Uansett så skjønner jeg at det er vondt. Prøv å glemme han å gå videre, jeg tror ikke han vil komme tilbake.

Anonym poster: 23e8b5a409537e1562b0d4ffda9e5232

Ja, jeg er enig i at det gikk litt for kort tid etter at han slo opp første gangen. Hadde han fått mer tid den gangen hadde vi kanskje ikke hatt det problemet nå. Uff, jeg synes bare det er så synd at han ikke er villig til å gi det en ordentlig sjanse.

Hun jenta er 20 år, men alder har aldri vært noe problem for vår del. Vi er på sett og vis på samme sted i livet(jeg starter på studier til høsten, og han studerer nå), og vi har veldig mye felles. Jeg tror ikke alderen har så mye med det å gjøre.

-TS

[AnonymBruker]

Det er dessverre noen ganger sånn at man vokser fra hverandre på et eller annet plan. Jeg skjønner at du er lei deg og at det føles feil, men det høres jo ut som dere har hatt et godt og ganske voksent forhold, noe som uansett er en fin erfaring å ta med seg videre. Han har vært ganske real mot deg også, tro meg - det er kjipt å være sammen med noen som ikke har følelser der lenger, men som er for feig eller treig til å innse det.

Anonym poster: e5b502ca37819ec71442a349173236cd

[AnonymBruker]

Det som har skjedd her, har også skjedd meg, i grove trekk. Men jeg er gutten. Jeg har ikke vært utro og hadde aldri vært det heller, men jeg flørtet LITT med en annen jente som bor et helt annet sted. Skal ikke si så mye mer om det.

Tingen er altså at jeg var sammen med en helt fantastisk jente som alle elsker. Hun har "alt" om man kan si det slik, nydelig, smart, egentlig en drøm av en jente. Men pga en dårlig start på forholdet (jeg var nemlig ikke helt over en eks), så førte det sakte men sikkert til en ond sirkel. Innimellom alt dette hadde vi selvfølgelig noen utrolige gode stunder sammen også.. Men vi var ikke helt lykkelige sammen som sagt, og vi ble mer nebbete mot hverandre hele tiden. Helt idiotiske ting kunne jeg blåse opp (og hun også). Det endte med av vi til slutt slo opp. Jeg tenkte av og til om hun ikke hadde hatt det bedre med noen andre. Det ender med at vi til slutt slår opp. Men etter en stund vil hun prøve igjen, og hun gjør virkelig alt, hun kjemper virkelig. Men hva gjør jeg? Jeg pisser alt bort.

Jeg har sagt mye stygt til henne, og vært en idiot. Dette skal jeg love deg at jeg kommer til å slite med i en lang tid fremover. Selvfølgelig har jeg unnskyldt meg, men det handler ikke om det. Tingen er at hun er virkelig en fantastisk jente som fortjener så mye godt i sitt liv, og jeg skjønner ikke og begriper ikke hvordan jeg har fått meg selv til å si slike ting.

Vet ikke helt hva jeg skal frem til her men... tingen er altså at jeg har ikke lyst på noen andre jenter i det hele tatt. Men jeg vil heller ikke kjempe for min eks før jeg vet med meg selv at jeg kan gi 100% av meg til henne. Jeg er ikke der enda. Jeg trenger noe tid for meg selv kjenner jeg, for å rydde rot i hodet mitt. Hver gang jeg lukker øynene mine ser jeg hennes smil. Det er slitsomt. Det er nesten til å bli litt gal av.

Jeg vil så veldig gjerne kjempe for henne, gi alt, være verdens mest romantiske - gi ALT. Men hvorfor gjør jeg ikke det? Elsker jeg henne ikke? Jo, jeg gjør det. Tror ærlig talt jeg aldri kommer til å finne en annen jente som er bedre enn henne (om jeg kan bruke et slikt teit ord som "bedre"). Jeg vil veldig gjerne gi deg et konkret svar hvorfor jeg ikke kjemper, men jeg kan ikke. Jeg har mye "rot" i hodet mitt, og jeg vil trenge litt tid med meg selv. En tanke inni meg sier jeg gjør det rette, en annen sier jeg gjør verdens største feil. Jeg vet iallefall at jeg ikke vil gi et "Halvhjertet forsøk" med henne, og være en forvirret idiot. Jeg trenger litt avstand, og komme frem til noe. I mellomtiden vil hun nok helt sikkert treffe andre mennesker, kanskje få kjæreste, jeg vet ikke... Hun er flott, jeg vet det vil skje. Jeg savner henne.. Men.. å være "forvirret", "usikker" og ikke vite at jeg kan gi 100% er nok til å vite at jeg må "vente".

Folk kan tolke dette hvor mye de vil, men jeg vet iallefall at jeg vil det beste for henne, og det er ikke meg, nå. For mye rot i hodet mitt. Vi får se hva tiden bringer...

Anonym poster: 3dd97014e95b7a43e6bad95a39737b24

[Gjest Gjest]

Hadde det bare vært slik at vi hadde vokst fra hverandre... Og ja, selvfølgelig blir det feil å være sammen med en man ikke har romantiske følelser for, men når man har et så godt forhold på alle andre områder så skulle man tro det var verdt det siden den eneste mangelen er intimitet (hvem ville vel ikke likt mer av det, hehe). Men jeg har sjekket litt rundt og funnet et par fine linker:

http://www.familiese...rhold&Itemid=63 (siste del med rød overskrift)

http://searchwarp.com/swa292950.htm

http://www.familiese...id=19&Itemid=63 (del 3)

Jeg føler de passer ganske godt. Problemet er at for øyeblikket er han ikke villig til å prøve noe som helst. Og det kan jo ikke jeg gjøre noe med... Jeg håper vel bare han skal innse av seg selv at jeg er verdt å kjempe for? Kanskje det betyr at han må ut og "oppleve mer" eller hva som helst. Men om jeg kan vil ta han tilbake når/hvis han kommer til meg en vakker dag er jo en annen sak. Mest sannsynlig vil jeg nok det (dumme meg).

Men ja, jeg er enig i at man skal være villig til å gi alt ^^ Stå på! Det ordner seg nok for deg/dere!