Bli sammen med noen selvom man ikke er forelsket?

[AnonymBruker]

Kunne du blitt sammen med noen bare fordi du ikke bil være alene, eller tror ikke at du får noen bedre?

Kan det fungere selvom man ikke er forelsket?

Anonym poster: 507d415d85b4227a6d1c4303e76928e6

[Gjest Gjest]

TS skal få gjøre som det vil, men det hadde vært veldig uaktuelt for meg.

[AnonymBruker]

Slike forhold er for min del doomed.. Har gått inn i forhold selv uten å være forelsket, men den andre personen var det i meg. Det ender bare opp med sårede følelser og dårlig samvittighet. Dere kan jo prøve dere frem, og se hva som skjer fremover. At dere avtaler med hverandre at dere ikke ligger/flørter med andre så lenge dere holder på, men at dere ikke kaller hverandre kjærester enda?

Anonym poster: 1201dfceeffbfdaf983a5411bfe4fa65

[Gjest infinity]

Kanskje ikke anbefalt for vanlig dødelige? For oss andre, blant annet meg: JA, hvis visse betingelser ligger til grunn! --> Vi må ha det veldig bra sammen, være bestevenner og føle tilhørighet, og sexen må være god.

Hva er egentlig en kjæreste? En beste-bestevenn man har sex med. Så investerer man og åpner opp seg selv, går i dybden.

Jeg har vært forelsket mange nok ganger til å se det for hva det er. Man kan surfe fra forelskelse til forelskelse hele livet, men det dypere er det verre å komme til, og det er det som virkelig er givende.

Med min ex var det egentlig kun digg sex som fanget interessen min. Jeg hadde så mye vondt begravd i meg at jeg stengte av følelsene når jeg fant noe som kunne være ekte. Før jeg møtte han saboterte jeg mange forhold, og jeg prøvde det samme med han. Fikk dårlig samvittighet fordi jeg ikke var forelsket i han.

Han, derimot, ga seg ikke selv om jeg gjorde diverse unnamanøvre. Han så rett gjennom mitt forsvar som ingen andre hadde gjort før, og vi ble kjent med hverandre på en måte som var så sterk og betydningsfull at det fikk enhver forelskelse til å blekne. Han slapp meg aldri.

Jeg var livredd underveis, spydde til og med en gang, trodde jeg skulle revne innvendig. Samtidig var det utrolig godt på en sår måte å endelig bli hel. Han reparerte meg, og han forstod ting vanlig dødelige som oftest ikke har forutsetning for å forstå. Uten evnen hans til å håndtere mine unnamanøvre kunne jeg ha unngått smerten min for alltid med å fortsette med flyktige relasjoner med påfølgende sabotasje.

Når jeg så var helt blottlagt, turte å være svak og stolte på han hundre prosent, samtidig som den seksuelle kjemien fremdeles var utmerket, ja da kom forelskelsen og kjærligheten med en intensitet jeg ikke trodde gikk an.

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er en god ide. I det minste må en ha en sikker følelse av at en virkelig ønsker å satse på denne personen pga de kvalitetene han eller hun har, og ikke bare håpe at det skal gå seg til eller at det er fordi en er redd for å ikke få noen andre eller bedre. Jeg har gått inn i et forhold tidligere hvor jeg ikke hadde noen "riktig" magefølelse, jeg tror ikke jeg var noe særlig forelska heller, og det ble et vanskelig forhold... selv om følelsene utviklet seg og jeg mener å huske at jeg elsket ham etter hvert, var det aldri sånn det KAN være. Er i et forhold nå som har startet helt annerledes, og selv om det viktigste i grunn er hvor godt vi kommer overens og hvordan vi behandler hverandre, hadde det vært vanskelig uten forelskelsen i bunnen vet jeg.

Anonym poster: e17442d7ee5253eaaa25cfb2370a6d89

[Gjest Mandalas]

Been there, done that. Der og da klarte jeg ikke å identifisere det så tydelig, men jeg ser i ettertid at det var akkurat det som var min bakgrunn for å gå inn i forholdet. Det holdt i over åtte turbulente år, og vi fikk et barn. Men aldri om jeg gjør det der igjen. Jeg har lært mye om meg selv disse årene og det har kommet mye godt ut av det, men det er nok ganske doomed med slike forhold, som en annen her skriver.

[Gjest Amazing Cunt Wig]

En god og gyllen oppskrift på utroskap og/eller brudd når noen "bedre" kommer krypende.

[Steinar40]

Ja, det kan fungere hvis følgende forutsetninger er oppfylte:

1. God personkjemi.

2. God kommunikasjon.

3. Begge syns den andre er attraktiv.

4. Mye til felles.

Problemet er imidlertid at det er forelskelsen som gir den klart største motivasjonen til å danne par.

Altså hvis man ikke holder på å sulte eller fryse ihjel. Noe ikke mange i dagens Norge gjør.

[Gjest NozMonster]

ikke søren om jeg ville blitt sammen med en jeg ikke var forelsket i..

Jeg er stor motstander av å lære seg å elske personen, slik som de driver på i visse land i verden..

[AnonymBruker]

Kunne du blitt sammen med noen bare fordi du ikke bil være alene, eller tror ikke at du får noen bedre?

Kan det fungere selvom man ikke er forelsket?

Anonym poster: 507d415d85b4227a6d1c4303e76928e6

Jeg tror det er store mørketall her, ja. Spesielt blant menn som ikke tror de kan få noe bedre eller er redd for at ikke noen nye skal dukke opp.

Anonym poster: 4ead4aa409e774a411f3b1fbc74e2825

[waco]

Men dere vil heller forelske dere i en fremmed kontra og bo sammen med en man er venn med?

[Gjest Gjest]

Jeg gikk inn i et forhold der jeg var fryktelig glad i fyren, samtidig som jeg på en måte hadde småforelskelse/crush for ham,følelsen av å være virkelig forelsket var der likevel aldri. Det utviklet seg til at jeg elsket ham. (Tok slutt etter et år, av andre grunner.)

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar:)

Jeg er så usikker på hva jeg vil.

Vi har det gøy sammen, finner på masse artige ting:) han er søt, snill, omsorgsfull. Han liker meg utrolig godt og ville aldri gjort meg noe vondt. Vi kysser, har sex. Men jeg er ikke forelsket i han

Anonym poster: 7d32741a8d8b47ce49ea3a343c071f7f

[waco]

Jeg gikk inn i et forhold der jeg var fryktelig glad i fyren, samtidig som jeg på en måte hadde småforelskelse/crush for ham,følelsen av å være virkelig forelsket var der likevel aldri. Det utviklet seg til at jeg elsket ham. (Tok slutt etter et år, av andre grunner.)

Altså jeg ville heller vært litt betatt av et menneske og så elske henne for den hun er i stedet for å forelske meg i en vilt fremmed og forsøke å gjøre den person til hun jeg forelska meg i?

Ja, så jeg er helt enig med deg.

[Gjest Methusalem]

Og gå inn i et forhold til en person man ikke er forelsket i er bare idiotisk

[waco]

Og gå inn i et forhold til en person man ikke er forelsket i er bare idiotisk

Å gå inn i et forhold med en du ikke kjenner fordi du er forelsket er idiotisk.

[Gjest Methusalem]

Å gå inn i et forhold med en du ikke kjenner fordi du er forelsket er idiotisk.

Ja men det forandrer ikke det faktum at det også er idiotisk og gå inn i et forhold til en du ikke er forelsket i

[Gjest Riskjeks]

Ja, det kan fungere hvis følgende forutsetninger er oppfylte:

1. God personkjemi.

2. God kommunikasjon.

3. Begge syns den andre er attraktiv.

4. Mye til felles.

Problemet er imidlertid at det er forelskelsen som gir den klart største motivasjonen til å danne par.

Altså hvis man ikke holder på å sulte eller fryse ihjel. Noe ikke mange i dagens Norge gjør.

Er ikke dette en rimelig sikker oppskrift for å bli forelska? Jeg vet ikke. For min del er en kjæreste mer enn en bestevenn man har sex med.

[waco]

Ja men det forandrer ikke det faktum at det også er idiotisk og gå inn i et forhold til en du ikke er forelsket i

Er du eller enig eller uenig i at forelskede mennesker er litt smådumme? Besatte og ikke helt seg selv og faktisk gjør en del dårlige valg?

Når man er klar og bevisst er det mye lettere å sette regler for seg selv og andre. Er man forelsket gjør man hva som helst bare den andre smiler litt.

[Steinar40]

Er ikke dette en rimelig sikker oppskrift for å bli forelska? Jeg vet ikke. For min del er en kjæreste mer enn en bestevenn man har sex med.

Jeg vil tro at denne kombinasjonen vil føre til at de fleste blir forelsket, ja. Eller at man får følelser for hverandre. Men altså ikke før man kjenner hverandre.

Endret 4. februar 2013 av Steinar40