Når han bare provoserer.. og provoserer.. og provoserer..

[Gjest wwbd]

Jeg skrev et innlegg her for noen dager siden om mannen som løy om sine eskapader og gikk lengre enn langt i å drive meg til vanvidd. Nå har han omsider fortalt alt og jeg føler meg bedre, men jeg blir fremdeles så hinsides provosert av oppførselen hans at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg skjønner ikke at det ikke bare skal gå an å være normal og legge dette dødt på en ok måte. Han fatter bare ikke konsekvensene.

Han blir sur fordi jeg ikke vil være sammen med han mer, han furter rett og slett. Snudde seg andre veien i senga i dag og ville ikke ha en voksen samtale om det. Akkurat som han ble sur og nektet å snakke med meg da jeg sa jeg ikke ville være med og reise når han får fri, sur da jeg ikke ville tro han på at det bare var en gang med den andre dama - noe det jo ikke var, og sur da jeg ikke hadde tilgitt han etter 2-3 dager - "og da er det vel forståelig at han fortsatte med henne, det var hun som ville og han benyttet bare muligheten, for jeg var jo så alt for sint at jeg skremte han!".

Han ser ingen sammenhenger og fatter ikke konseptet "konsekvens av handlinger". Han får ikke til å tenke seg til hvordan det er for andre, han ser kun seg selv. Det er stakkars han uansett. Han har sagt så ufattelig mye dumt at jeg vet ikke hva jeg skal si. På sidelinja har hun stått og støttet han, i ting hun overhodet ikke vet hvordan henger sammen.. Snakk om bjørnetjeneste.

Ja, jeg har blitt helt satt ut av spill av den der drittsekk-strategien hans, og jeg visste ikke at noen kunne drive meg så langt, men han har greid det. Jeg tror han kunne ha terget på seg gråstein med den oppførselen sin.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tatt initiativ til å ha en voksen, normal samtale, og han prøver bare å provosere med drittsekkholdninger og å være kald - og så bli sur når jeg gir opp. Samtidig som han ikke vil gjøre det slutt heller. Hva er problemet?

Det er virkelig vanskelig å tilgi og gå videre i livet når han oppfører seg sånn.

[Chelmon]

Konsekvensen får bli at han mister deg, hvorfor skal du tilgi han? Virker ikke som om han setter pris på deg eller vil ha deg.

[Gjest wwbd]

Han har mistet meg, men fatter ikke engang hvorfor - bare furting og surmuling, og prøve å ansvarliggjøre meg for at det ikke går å være sammen mer. Hvorfor kan han ikke bare forstå ting som normale mennesker gjør?

Jeg vil tilgi for min egen del, så jeg kan legge dette bak meg.

[Gjest wwbd]

Det jeg egentlig lurer på er hvordan jeg kan slutte å la meg provosere, eller om det er noe jeg kan gjøre annerledes for at han ikke skal reagere som en 3-åring.

[AnonymBruker]

Du kan jo begyne med å fjerne ham fra hverdagen din. Det er slutt mellom dere sier du men dere deler fremdeles seng og hjem? Få orden på det så du slipper å forholde deg til ham mer, så vil han ikke kunne provosere mer.

Anonym poster: 2afe5e7450a4349e469bee9613db6e63

[AnonymBruker]

Jeg kjenner behovet av at en annen skal forstå hvordan ting han har sagt og gjort har påvirket meg, og få en form for anerkjennelse for det han faktisk gjorde. Denne innsikten tror jeg ikke han kommer til å få. Og jeg tror ikke han hadde taklet det, om han forstod det.

Så det å skylde på deg og din måte å reagere på er et forsvar for å slippe å se hva han selv har gjort. Jeg tenker det er barnslig og umodent, og at kanskje han aldri har måttet ta så mye ansvar i livet sitt?

Jeg jobber meg gjennom mine ting på egenhånd, og lar han ikke lenger få den makta over meg - at han får lov til å uttale seg og anklage meg flere ganger. Han har et behov for å vinne diskusjoner, og da er alle virkemidler lov for han.

Det hjelper meg å ta diskusjonen inne i meg selv. Jeg kjenner de fleste argumentene hans og frustrasjonen de skaper. Men på egen hånd får jeg fullført mine argumenter også. Og jeg kjenner at "jeg har rett". Så det skaper noe rettferdighet og mere ro i meg. Så får jeg bare fortsette til han ikke "når" meg så mye lenger.

Det føles urettferdig å ikke få avklart hva som har skjedd med et annet voksent menneske, men så lenge du lar deg provosere så gir du han makt og energi til å fortsette.

Jeg tenker at om du ikke er redd for han (fysisk eller at han kan gjøre livet ditt vanskelig på andre måter), så kan eventuelt latterliggjøring av argumentene hans være veien å gå. Ironi er et kraftig virkemiddel Forsterk argumentene hans, som å stakkars mannen . jeg skjønner jeg har vært kjempeslem mot deg som ble lei meg og sinna fordi du var utro. Du fortjente jo egentlig at jeg skulle glemme det i løpet av fem minutter?

Ta fra han makta. Fortell ham at du skjønner han ikke har kapasitet til å forstå slikt?

Jeg synes voksne mennesker burde klare å kommunisere uten slik latterliggjøring som jeg foreslår. Men noen ganger er det lov å ta igjen. Og jeg synes det høres ut som om du burde kunne gjøre det uten å få dårlig samvittighet. I alle fall for å se om det stopper ham.

Men veldig enig i at det er lurt å ikke dele seng med han, og at det er smart å begynne med det praktiske med å flytte fra hverandre.

Anonym poster: 5566bac54bc2e1521ce775f27b25617f

[Sign]

Du kan jo begyne med å fjerne ham fra hverdagen din. Det er slutt mellom dere sier du men dere deler fremdeles seng og hjem? Få orden på det så du slipper å forholde deg til ham mer, så vil han ikke kunne provosere mer. Anonym poster: 2afe5e7450a4349e469bee9613db6e63

Nå har ikke jeg lest den forrige tråden din, men sånn umiddelbart er jeg enig med AB her.

Hvis det er sånn at du ikke vil være sammen med han, at forholdet er over, hvorfor deler dere fortsatt seng? Er det ikke er god start å faktisk bryte opp og flytte fra hverandre?

Jeg kan forstå - og kjenner meg litt igjen - i ønsket om at han skal forstå hva han faktisk har gjort. Men samtidig tror jeg ikke du skal forvente at han gjør det. Folk som har gjort noe de innerst inne vet er feil vil benekte det - både overfor seg selv og andre - til krampa tar dem. Igjen, jeg kjenner ikke hele bakgrunnshistorien, men hvis det er slik at han har vært utro, det står en annen på sidelinjen og venter og han har innrømmet alt; er det ikke bare å legge det bak seg og gå videre? Tro meg, jeg vet hvor vanskelig det er, men samtidig virker det som om du bruker utrolig mye energi på å få han til å innse noe som han mest sannsynlig aldri kommer til å gjøre. Det sliter deg ut og gjør at du ikke kommer deg videre.

Så for din egen skyld, la dette ligge. Spark ut fyren fra sengen din, la hun som står på sidelinjen og heier han fra få fjotten. Så går du videre til en bedre framtid.

Lykke til.

[Gjest RockOn]

Han har mistet meg, men fatter ikke engang hvorfor - bare furting og surmuling, og prøve å ansvarliggjøre meg for at det ikke går å være sammen mer. Hvorfor kan han ikke bare forstå ting som normale mennesker gjør?

Jeg vil tilgi for min egen del, så jeg kan legge dette bak meg.

Skal han forstå konsekvensen av sine handlinger? Da er du nødt til å vise han konsekvensen da, ikke bli for å ha "voksen samtaler". Gå, løp og kom deg bort fra denne fyren!

[Marsipan]

Jeg kan forstå behovet for at han skal legge seg flat, unnskylde og trygle og be, sånn at du skal føle deg bedre. Virkelig!

Men samtidig skjønner jeg hvorfor han ikke gjør dette hvis du har gitt beskjed om at det er over og at du er ferdig med ham uansett hva. Hvis han allerede har mistet deg, er det jo ikke noe poeng i at han skal kjempe, verken for sin egen eller din del. Stoltheten har hindret folk før i å legge seg flate på langt bedre grunnlag enn her.

Du har ansvar for dine følelser, og det er bare opp til deg selv om du skal bli stående på stedet hvil i denne møkka, eller om du vil riste den av deg og gå videre!

[AnonymBruker]

Du sier det er slutt, men likevel ligger dere i samme seng? En av dere får flytte ut. Og slutt å mase på han, det gir han makt. Bli hard og kald og kom deg ut av forholdet med ihvertfall litt ære i behold.

Anonym poster: 199d9106711c67696aa00365706292c9