Blir jeg aldri fornøyd?

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 20 år, er 165 høy og veier 49 kg. Ja jeg er slank, men jeg har ikke så mye muskler på kroppen, derfor ser jeg heller ikke skrapa ut. Men altså tilbake til problemet. Jeg holder oversikten på kalorier HVER dag, og da mener jeg hver dag. Har gjort dette i sikkert 5 år, og det sliter meg ut.

I helgen som var nå så skulle jeg kose meg. Hele kaloriinntaket mitt den lørdagen lå sikkert på 4000 kcal. Altså, jeg overspiste 2000 kcal da ca (sikkert mer også). Men nå som uka er komt så stresser jeg med å gå ned igjen de 2000 som jeg spiste i snop. Jeg passer på å ligge i underskudd hele uka slik at jeg blir kvitt de 2000. Ja det er ganske sykt. Om jeg skal kose meg en helg, så MÅ jeg klare å gå kaloriene ned igjen. Jeg trener ikke, men har lyst til å begynne med styrketrening. Vil gjerne bli litt strammere.

Men jeg føler at dette aldri kommer til å slutte. Jeg ser ikke på mat som kos, fordi det er ikke verdt den dårlige samvittigheten jeg får. Har gått til psykolog før, men det hjelper ikke føler jeg.

Er det noen som har det sånn, og kan hjelpe? Hvortid kommer jeg til å bli fornøyd med kroppen min egentlig? Aldri? Jeg burde jo egentlig være fornøyd, men jeg finner feil hele tiden.

Anonym poster: 06ba23b92b14c28e0d416d25b9f6073b

[Inwe]

Virker som du har en slags spiseforstyrrelse. Dra til en psykolog og finn ut av det før du begynner å trene. Trening vil antagelig bare "ødelegge" tankesettet ditt mer på dette punktet.

[AnonymBruker]

Trist å lese at du har det slik for jeg har det på akkurat samme måte.. Du er jo for tynn, de er jeg også, men alikevel så må jeg telle kalorier og sørge for at jeg går i underskudd resten av uken etter en spisedag. Je får ikke ro i kroppen og har utrolig dårlig samvittighet! Jeg spiser for magert i ukedagene, og når lørdagen kommer så ta jeg helt av.. Også er det på'n igjen.. Aldri fred å få.

Jeg går til psykolog, skjønner alt vi snakker om og bestemmer meg for å slutte, men med en gang jeg går ut døren kommer det en bryter på og jeg gjør akkurat som jeg er vant til.

Har du slanket deg mye?

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget.. Vil nok bare fortelle deg at du ikke er alene..

Anonym poster: 1be10a9118111838fd31528cbe9ca0ea

[AnonymBruker]

Trist å lese at du har det slik for jeg har det på akkurat samme måte.. Du er jo for tynn, de er jeg også, men alikevel så må jeg telle kalorier og sørge for at jeg går i underskudd resten av uken etter en spisedag. Je får ikke ro i kroppen og har utrolig dårlig samvittighet! Jeg spiser for magert i ukedagene, og når lørdagen kommer så ta jeg helt av.. Også er det på'n igjen.. Aldri fred å få.

Jeg går til psykolog, skjønner alt vi snakker om og bestemmer meg for å slutte, men med en gang jeg går ut døren kommer det en bryter på og jeg gjør akkurat som jeg er vant til.

Har du slanket deg mye?

Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget.. Vil nok bare fortelle deg at du ikke er alene..

Takk for svar. Fint å vite at jeg ikke er alene, fordi dette er utrolig slitsomt. Jeg har det på akkuratt samme måte som deg. For et par år siden så veide jeg 54 kg, og da følte jeg meg ikke bra (til alle dere som veier 55 kg om har samme høyde som meg, så ser nok vekta ut bra på dere, men ikke på meg!). Det som skjedde var at jeg så meg i speilet hver eneste dag. Til middag ble det bare kylling og grønnsaker (var redd for at sausen skulle ødelegge slankinga, sykt ja). Jeg hadde ikke vekt der jeg bodde da, så jeg veide meg aldri. Men nå som jeg har flyttet en annen plass så fikk jeg vekt, jeg veide meg da, og da viste den 49. Jeg ble egentlig helt sjokka, fordi jeg følte ikke at jeg hadde sett noen forandringer i speilet. Følte egentlig at det var muskler jeg hadde mistet, og ble enda mer lei meg. Så selv om jeg er tynn nå, så føler jeg ikke at det er bra nok. Jeg føler meg slapp i fisken, og jeg VET at det er styrke jeg må trene. Men det er kaloritellinga jeg sliter med. Skal jeg forsette å telle hele livet?? Uff.... Iallefall, takk for at du tok deg tid til å svare

Og til deg Inwe: Psykolog føler jeg ikke hjelper. Jeg sitter bare der å nikker, så når jeg kommer hjem igjen så forsetter dette... Jeg tenker heller at styrktrening vil gjøre at jeg ser resultater.. Menmen, vet ikke jeg..

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

[AnonymBruker]

Takk for svar. Fint å vite at jeg ikke er alene, fordi dette er utrolig slitsomt. Jeg har det på akkuratt samme måte som deg. For et par år siden så veide jeg 54 kg, og da følte jeg meg ikke bra (til alle dere som veier 55 kg om har samme høyde som meg, så ser nok vekta ut bra på dere, men ikke på meg!). Det som skjedde var at jeg så meg i speilet hver eneste dag. Til middag ble det bare kylling og grønnsaker (var redd for at sausen skulle ødelegge slankinga, sykt ja). Jeg hadde ikke vekt der jeg bodde da, så jeg veide meg aldri. Men nå som jeg har flyttet en annen plass så fikk jeg vekt, jeg veide meg da, og da viste den 49. Jeg ble egentlig helt sjokka, fordi jeg følte ikke at jeg hadde sett noen forandringer i speilet. Følte egentlig at det var muskler jeg hadde mistet, og ble enda mer lei meg. Så selv om jeg er tynn nå, så føler jeg ikke at det er bra nok. Jeg føler meg slapp i fisken, og jeg VET at det er styrke jeg må trene. Men det er kaloritellinga jeg sliter med. Skal jeg forsette å telle hele livet?? Uff.... Iallefall, takk for at du tok deg tid til å svare

Og til deg Inwe: Psykolog føler jeg ikke hjelper. Jeg sitter bare der å nikker, så når jeg kommer hjem igjen så forsetter dette... Jeg tenker heller at styrktrening vil gjøre at jeg ser resultater.. Menmen, vet ikke jeg..

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

Jeg tror for min del, og din, (siden vi er i samme situasjon) så tror jeg at styrketrening ikke vil gjøre noe spesielt med synet på kroppen våres.. Man blir gjerne noen kilo tyngre av å trene styrke, og det hadde ikke jeg taklet pr.dags dato... Å se endringer i speilet hadde ikke jeg fått til, jeg ser meg ikke skikkelig selv..

NÅr det er sagt så tror jeg hovudfokuset ditt bør være på å være i aktivitet, spise deg god og mett, og spise Sundt! UTEN å telle kalorier.. Ta en dag om gangen, spis Sundt og variert, og ikke tenk på kalorier... Spiser man nok i ukedagene så får man ikke skikkelig cavrings når helgen kommer heller.. Jeg vet dette innmari godt, problemet er bare å praktisere det..

Anonym poster: 1be10a9118111838fd31528cbe9ca0ea

[AnonymBruker]

Slutt med å veie deg, slutt med å telle kalorier, begynn med styrketrening. Jeg sier ikke at det er lett og at du er klar for dette nå, men det er løsningen på problemet til slutt. Og det at du ikke ser bra ut på 54 kg må du legge fra deg hvis du skal trene styrke og bli fit. Jeg har venninner som er svært aktive innenfor miljøet som er så stramme som fy, men ingen av dem veier under 50 kg lenger. Du må være innstilt på at tallet går opp hvis du vil være stram. Og du sier jo at det er det du vil være. Men jeg ser faktisk ingen grunn til å veie seg hvis man ikke er svært undervektig, overvektig eller søker en vektklasse for en konkurranse.

Anonym poster: 1293886a43236687f47ddd83b395b7b4

[AnonymBruker]

Er du sikker på at du teller riktig? Jeg har det i allefall med å legge på litt ekstra på kaloritellingene mine for å være på "den sikre siden", men kanskje du pisker deg selv unødvendig mye og at de 4000 kcal faktisk ikke er mer enn 3000? Og at de 2000 du teller ellers egentlig er 1500?

Jeg mener IKKE at du bør fortsette å telle og at du ikke bør gjøre noe med det underliggende problemet, men sånn i det korte løp ville jeg bare forsikret meg om at tellingen er riktig sånn at du ikke har unødvendig dårlig samvittighet!

Anonym poster: 5cf47886f41f9d3fe1707d9deeb7fd21

[AnonymBruker]

Ja dere har helt rett. Jeg ser det så godt selv når dere skriver det. Jeg VIL trene styrke ja, og da går jo vekta såklart opp, men det burde jo ikke ha noe å si. En vekt er bare en vekt!!

Og nei jeg teller ikke riktig når det gjelder middager og godteri. Jeg gjør akkuratt det samme som deg, legger på litt ekstra for å være helt sikker. Om jeg spiser litt middag så rekner jeg det hele tiden som 500-600 kcal, selv om det sikkert er en del under. Samme med godteri. Jeg kan fint si at jeg har spist godteri for 1000 kcal selv om jeg ikke sikkert har spist så mye. Med frokost, lunsj og kvelds så er jeg ganske nøyaktig. Det er lett å si at jeg skal slutte å telle kcal, men jeg klarer bare ikke.

Får prøve meg på styrketrening... Men da må jeg vel spise en del mer også? Hmm..

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

[AnonymBruker]

Shit, vi er like! Har det akkurat på samme måte! Er akkurat like høy, veier det samme og har vært opptatt av kcal de siste 5 årene. Vil også bli mer muskuløs, men er redd for å legge på meg... Dilemma i mitt eget hode.

Anonym poster: b33268890ea68ce2ce9e5cf694ef2da9

[Wiggins]

jeg VET at det er styrke jeg må trene. Men det er kaloritellinga jeg sliter med. Skal jeg forsette å telle hele livet??

Og til deg Inwe: Psykolog føler jeg ikke hjelper. Jeg sitter bare der å nikker, så når jeg kommer hjem igjen så forsetter dette... Jeg tenker heller at styrktrening vil gjøre at jeg ser resultater.. Menmen, vet ikke jeg..

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

Det er bare du selv som kan få deg til å slutte å telle kalorier. En psykolog kan hjelpe deg på veien, og en god psykolog kan gi deg god hjelp på veien, men du må gå den selv. Kanskje er ikke den psykologen du har gått hos den rette for deg? Eller er det kanskje sånn at du ikke vil la psykologen hjelpe deg? For meg høres det litt ut som det siste.

Du har på en eller annen måte kommet deg inn i disse syke tvangstankene. Jeg er ingen ekspert på spiseforstyrrelser, men det fins folk som er det og som har erfaring med å få folk ut av dem. Er din psykolog en slik en, eller bare en "vanlig" psykolog?

[AnonymBruker]

Shit, vi er like! Har det akkurat på samme måte! Er akkurat like høy, veier det samme og har vært opptatt av kcal de siste 5 årene. Vil også bli mer muskuløs, men er redd for å legge på meg... Dilemma i mitt eget hode.

Sykt. Trodde jeg var ganske alene om disse tankene. Ja det er et kjempe dilemma, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.... Jeg vil jo trene styrke, men har ikke lyst å se at vekta går oppover, selv om jeg VET at det er muskler... Men innerst inne så tenker jeg bare at det er fett... søren og...

Det er bare du selv som kan få deg til å slutte å telle kalorier. En psykolog kan hjelpe deg på veien, og en god psykolog kan gi deg god hjelp på veien, men du må gå den selv. Kanskje er ikke den psykologen du har gått hos den rette for deg? Eller er det kanskje sånn at du ikke vil la psykologen hjelpe deg? For meg høres det litt ut som det siste.

Du har på en eller annen måte kommet deg inn i disse syke tvangstankene. Jeg er ingen ekspert på spiseforstyrrelser, men det fins folk som er det og som har erfaring med å få folk ut av dem. Er din psykolog en slik en, eller bare en "vanlig" psykolog?

Ja du har helt rett. Nei psykologen jeg gikk til er bare en vanlig psykolog, og ikke en som er spesialist på mat og sånn. Kanskje jeg heller skulle prøve det i steden for, vet ikke jeg.. Føler egentlig at jeg skyver unna det han har sagt til meg, fordi jeg tenker at det ikke hjelper uansett. Orker på en måte ikke høre på han, fordi jeg forsetter med kaloriene når jeg kommer hjem. Men føler samtidig at jeg ikke trenger hjelp fordi det sikkert ikke er så ille. Uff.... Får tenke litt på det, fordi jeg kan jo ikke holde på sånn til jeg er 100...

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

[Wiggins]

Ja du har helt rett. Nei psykologen jeg gikk til er bare en vanlig psykolog, og ikke en som er spesialist på mat og sånn. Kanskje jeg heller skulle prøve det i steden for, vet ikke jeg.. Føler egentlig at jeg skyver unna det han har sagt til meg, fordi jeg tenker at det ikke hjelper uansett. Orker på en måte ikke høre på han, fordi jeg forsetter med kaloriene når jeg kommer hjem. Men føler samtidig at jeg ikke trenger hjelp fordi det sikkert ikke er så ille. Uff.... Får tenke litt på det, fordi jeg kan jo ikke holde på sånn til jeg er 100...

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95

Jeg hadde visst rett. Med en slik innstilling blir du aldri frisk. Du må begynne å høre på det han sier og prøve å følge det opp hjemme, ellers nytter det ikke.

Tenk deg om 30-40 år (forhåpentligvis lever du fremdeles da) at du ser tilbake på livet ditt mens du var ung. Ungdommen kommer aldri tilbake, og du brukte mesteparten av tiden på å telle kalorier og være misfornøyd med deg selv?

Endret 4. februar 2013 av Wiggins

[AnonymBruker]

Jeg hadde visst rett. Med en slik innstilling blir du aldri frisk. Du må begynne å høre på det han sier og prøve å følge det opp hjemme, ellers nytter det ikke.

Tenk deg om 30-40 år (forhåpentligvis lever du fremdeles da) at du ser tilbake på livet ditt mens du var ung. Ungdommen kommer aldri tilbake, og du brukte mesteparten av tiden på å telle kalorier og være misfornøyd med deg selv?

Det skumle er at du har HELT rett. Tenk når jeg sitter der og angrer på hvorfor jeg gjorde dette. Jeg burde jo være fornøyd!! Dette må ta slutt. Får se hva psykolog-alternativer jeg har. Nå skal det ta stopp.

Anonym poster: 447d861995c76fbe3cf25b73a92cbc95