trenger råd her

[Gjest Gjest]

Hei alle sammen Jeg er en gutt som trenger litt råd ettersom jeg er litt på villspor.

For å fortelle litt om meg selv, jeg er en kjærlig, omsorgsfull, snill følesesmessig person men jeg har en personlighetsforstyrrelse som kalles unnvikende

personlighetsforstyrrelse og det har vært noe jeg har stritt med i rundt 7 år. Kan lese mer hvordan det er å ha det her "http://no.wikipedia....etsforstyrrelse".

I syv år har jeg hatt sobril for å mestre og fortrenge unnvikende adferd og usikkerhet/bekymringer. og det fungerte kjempe bra. jeg var stort sett glad og fornøyd med høy mestrings evne med de.

I 2012 har det derimot vært store forandringer og omveltninger i livet mitt som har satt sine preg og skapt forandrer både i mitt følelsesliv og relasjoner. Først så døde uventet pappa som jeg var forferdelig knyttet til. så gikk jeg igjennom perioder med dyp sorg og frustrasjon og jeg drakk mer enn jeg burde. så ble jeg lagt inn på DPS for behandlinger (kognetiv terapi for personlighetsforstyrrelsen) over noen perioder hvor jeg også ble sepponert fra sobril som jeg har brukt i 7 år for å kunne fungere i hverdagen.

Så nå kommer jeg innpå det jeg trenger råd for. Min bestevenn som jeg har hatt i flere år, jeg elsker henne overalt på denne jord og ingen ord kan beskrive hvor glad i henne jeg er. Vi har pratet sammen omtrent daglig i mange mange år og vi har hatt ubeskrivelige mange goder stunder sammen. Hun har lyst opp hverdagen min og alltid vært der for på meg godt og vondt, gjort meg lykkelig og glad. Jeg har alltid følt meg 100% trygg med hu så jeg har aldri hatt noe usikkerhet sammen med hu, vi har hatt trygge og gode rammer for hun har vist meg hvor glad i meg hun er og

hvor mye hun setter pris på meg. Jeg har alltid tenkt på henne mye siden hun er ubeskrivelig verdifull for meg. Hun er ei guddinne!

I 2012-2013 derimot så har livet mitt vært som en berg og dalebane med store forandringer. Hun har vært som en klippe som har ridd av stormen sammen med meg og vært der for meg hver eneste gang jeg har hatt det tøft. Som jeg nevnte så drakk jeg mye i perioder og når jeg ble full så åpnet det seg en verden av smerte og vonde tanker som ikke venn fortjener høre om, men hu lyttet til meg hver gang det forekom og det skammer jeg meg dypt over at jeg lot henne høre sin bestevenn prate om så mørke ting. Det har nok gått innpå hu men hu har sagt at om jeg først skal prate med noen om disse tankene så må det være med hu og ingen andre fordi hu tåler det.

Hu har hatt mange forskjellige slags roller den siste tiden pga forandringer i situasjonen min, roller som "mor", omsorgsgiver, søster, bestevenn, terapaut, sjef. hun aktivt tatt litt mer kontroll og gitt meg alkohol forbud og hjulpet meg ta valg.

I den siste perioden siden før jul så har jeg merket at hun har trukket seg litt vekk og reaksjonen min var også å trekke meg unna. I jula hadde jeg det veldig vansklig siden det var første jul uten papp. så begynte jeg på antidepressiva og de 3 første ukene forandret jeg meg voldsomt, jeg fikk mange bivirkninger i start fasen og jeg ble mer urolig enn jeg noen gang har vært før.

Vi har snakket minimalt fordi jeg har vært litt furten siden hun har trukket seg unna og jeg ble usikker på om hu ville være vennen min lenger. Vi har nå fått snakket ut bittelitte grunn for noen dager siden og hun sa "jeg føler ikke jeg kjenner deg lenger eller at vi er på bølgelengde. det virker som den personen jeg var bestevenn var den personen som gikk på sobril. jeg bryr meg fremdeles om deg men jeg har ikke den samme tiden til deg lenger"

Dette er en ærlig sak selvom det er trist. Pga min personlighetsforstyrrelse så tolker jeg dette slik "jeg bryr meg ikke om deg lenger og jeg har ikke tid til deg mer". Så har jeg grublet på om det kanskje er best å "la henne gå", ikke for min del men for hennes. Jeg tenker hu vil få det mye bedre uten å ha meg å prate med.

Det er trist for jeg føler personligheten min akkurat har begynt å stabilisere seg nå som antidepressivaen har begynt virke og jeg sluttet og drikke for hennes skyld og hadde planer om å fortsette med det, aldri igjen at jeg drikker meg full å sier depressive ting til hu ! hu fortjener bare høre positive snille god varme ting men nå som de negative automatiske tankene mine pumper inn på full guffe om at hu ikke bryr seg om meg lenger så følte jeg at jeg likegreit kunne drikke, og det gjorde jeg nå i helga på første gang på over en måned.

Alt jeg vil er at vi skal være bestevenner og fokuserer på litt mer koselig ting som vi pleide gjør før 2012, heller ha en positiv fokus og dyrke det gode. Men siden situasjonen nå kanskje har forandret seg så er det mulig hun ikke vil være min bestevenn eller ha fokus på vår relasjon og heller prater med andre venner enn meg.

Så det er to tanker jeg har som gjør meg til å undre om det er best for hennes skyld at vi går hver vår vei og det er at jeg kanskje vil bli veldig urolig av den nye forandringen hvor jeg kanskje havner på bunnen av prioriterings lista når det kommer til venner, og det andre er at hun kanskje vil sette pris på å bli mer lykkelig av å ha meg ute av livet sitt.

Dette hadde såklart vært hjerteknusende og jeg får klump i halsen bare av å tenke på det. Hva tenker dere? Hvordan skal jeg ta dette? Hadde vært kjekt å få et litt fugleperspektv på situasjonen og bekymringen min om å miste hu. jeg har et dypt ønske om å være så god venn som mulig mot hu

Hun er så flott at jeg alltid har vært kjempe stolt av å kunne si jeg er vennen hennes, og om noen har sagt noe negativt om hu har jeg tatt det kjempe personlig og kuttet de helt ut

[Gjest Gjest]

oh snap ble vist veldig langt der her :O

[Gjest anonyma]

Hei alle sammen Jeg er en gutt som trenger litt råd ettersom jeg er litt på villspor.

For å fortelle litt om meg selv, jeg er en kjærlig, omsorgsfull, snill følesesmessig person men jeg har en personlighetsforstyrrelse som kalles unnvikende

personlighetsforstyrrelse og det har vært noe jeg har stritt med i rundt 7 år. Kan lese mer hvordan det er å ha det her "http://no.wikipedia....etsforstyrrelse".

I syv år har jeg hatt sobril for å mestre og fortrenge unnvikende adferd og usikkerhet/bekymringer. og det fungerte kjempe bra. jeg var stort sett glad og fornøyd med høy mestrings evne med de.

I 2012 har det derimot vært store forandringer og omveltninger i livet mitt som har satt sine preg og skapt forandrer både i mitt følelsesliv og relasjoner. Først så døde uventet pappa som jeg var forferdelig knyttet til. så gikk jeg igjennom perioder med dyp sorg og frustrasjon og jeg drakk mer enn jeg burde. så ble jeg lagt inn på DPS for behandlinger (kognetiv terapi for personlighetsforstyrrelsen) over noen perioder hvor jeg også ble sepponert fra sobril som jeg har brukt i 7 år for å kunne fungere i hverdagen.

Så nå kommer jeg innpå det jeg trenger råd for. Min bestevenn som jeg har hatt i flere år, jeg elsker henne overalt på denne jord og ingen ord kan beskrive hvor glad i henne jeg er. Vi har pratet sammen omtrent daglig i mange mange år og vi har hatt ubeskrivelige mange goder stunder sammen. Hun har lyst opp hverdagen min og alltid vært der for på meg godt og vondt, gjort meg lykkelig og glad. Jeg har alltid følt meg 100% trygg med hu så jeg har aldri hatt noe usikkerhet sammen med hu, vi har hatt trygge og gode rammer for hun har vist meg hvor glad i meg hun er og

hvor mye hun setter pris på meg. Jeg har alltid tenkt på henne mye siden hun er ubeskrivelig verdifull for meg. Hun er ei guddinne!

I 2012-2013 derimot så har livet mitt vært som en berg og dalebane med store forandringer. Hun har vært som en klippe som har ridd av stormen sammen med meg og vært der for meg hver eneste gang jeg har hatt det tøft. Som jeg nevnte så drakk jeg mye i perioder og når jeg ble full så åpnet det seg en verden av smerte og vonde tanker som ikke venn fortjener høre om, men hu lyttet til meg hver gang det forekom og det skammer jeg meg dypt over at jeg lot henne høre sin bestevenn prate om så mørke ting. Det har nok gått innpå hu men hu har sagt at om jeg først skal prate med noen om disse tankene så må det være med hu og ingen andre fordi hu tåler det.

Hu har hatt mange forskjellige slags roller den siste tiden pga forandringer i situasjonen min, roller som "mor", omsorgsgiver, søster, bestevenn, terapaut, sjef. hun aktivt tatt litt mer kontroll og gitt meg alkohol forbud og hjulpet meg ta valg.

I den siste perioden siden før jul så har jeg merket at hun har trukket seg litt vekk og reaksjonen min var også å trekke meg unna. I jula hadde jeg det veldig vansklig siden det var første jul uten papp. så begynte jeg på antidepressiva og de 3 første ukene forandret jeg meg voldsomt, jeg fikk mange bivirkninger i start fasen og jeg ble mer urolig enn jeg noen gang har vært før.

Vi har snakket minimalt fordi jeg har vært litt furten siden hun har trukket seg unna og jeg ble usikker på om hu ville være vennen min lenger. Vi har nå fått snakket ut bittelitte grunn for noen dager siden og hun sa "jeg føler ikke jeg kjenner deg lenger eller at vi er på bølgelengde. det virker som den personen jeg var bestevenn var den personen som gikk på sobril. jeg bryr meg fremdeles om deg men jeg har ikke den samme tiden til deg lenger"

Dette er en ærlig sak selvom det er trist. Pga min personlighetsforstyrrelse så tolker jeg dette slik "jeg bryr meg ikke om deg lenger og jeg har ikke tid til deg mer". Så har jeg grublet på om det kanskje er best å "la henne gå", ikke for min del men for hennes. Jeg tenker hu vil få det mye bedre uten å ha meg å prate med.

Det er trist for jeg føler personligheten min akkurat har begynt å stabilisere seg nå som antidepressivaen har begynt virke og jeg sluttet og drikke for hennes skyld og hadde planer om å fortsette med det, aldri igjen at jeg drikker meg full å sier depressive ting til hu ! hu fortjener bare høre positive snille god varme ting men nå som de negative automatiske tankene mine pumper inn på full guffe om at hu ikke bryr seg om meg lenger så følte jeg at jeg likegreit kunne drikke, og det gjorde jeg nå i helga på første gang på over en måned.

Alt jeg vil er at vi skal være bestevenner og fokuserer på litt mer koselig ting som vi pleide gjør før 2012, heller ha en positiv fokus og dyrke det gode. Men siden situasjonen nå kanskje har forandret seg så er det mulig hun ikke vil være min bestevenn eller ha fokus på vår relasjon og heller prater med andre venner enn meg.

Så det er to tanker jeg har som gjør meg til å undre om det er best for hennes skyld at vi går hver vår vei og det er at jeg kanskje vil bli veldig urolig av den nye forandringen hvor jeg kanskje havner på bunnen av prioriterings lista når det kommer til venner, og det andre er at hun kanskje vil sette pris på å bli mer lykkelig av å ha meg ute av livet sitt.

Dette hadde såklart vært hjerteknusende og jeg får klump i halsen bare av å tenke på det. Hva tenker dere? Hvordan skal jeg ta dette? Hadde vært kjekt å få et litt fugleperspektv på situasjonen og bekymringen min om å miste hu. jeg har et dypt ønske om å være så god venn som mulig mot hu

Hun er så flott at jeg alltid har vært kjempe stolt av å kunne si jeg er vennen hennes, og om noen har sagt noe negativt om hu har jeg tatt det kjempe personlig og kuttet de helt ut

Hun høres ut som mer en venn? Har du følelser for denne jenta/damen?