Skilsmisse

[Gjest F]

Par i slutten av 20-årene. Sammen i 10 år, gift i 4. Ingen barn.

Vi har hatt det vanskelig i halvannet år, og for et par dager siden fortalte han meg at han var utro for noen måneder siden. Han hadde sex med en annen i fylla.

Det har vært en vanskelig og rar helg. Vi har grått sammen og pratet sammen, og gjort vanlige ting som å lage middag og se på film sammen. Innimellom er ting veldig bra, som om det aldri hadde skjedd. Jeg burde bedt han gå med en gang, men han er bestevennen min, og jeg vil ikke miste han. Samtidig ser jeg ikke for meg at jeg kan klare å tilgi han dette og stole på han igjen. Han sier han angrer, og at noe sånt ikke vil skje igjen. Han vil vi skal prøve hardt for å få det til å fungere, men han vil ikke gå i parterapi. Vi har kommunisert dårlig i lang tid. Vi hadde en ordentlig prat i sommer, og jeg føler virkelig at jeg forsøkte å gjøre ting bedre etter dette, men han syns ikke det, og har da gjort dette fordi han trodde jeg holdt på bak hans rygg. Jeg fatter ikke at dette virkelig har skjedd, at han kunne gjøre noe sånt. Vi er begge skilsmissebarn pga utroskap, og han vet at dette er det verste han kunne gjort mot meg.

Jeg er så splittet. Føler at jeg skylder oss å gjøre alt jeg kan for å få det til å fungere. Det er jo oss to, det har det alltid vært. Men jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre mer? Jeg ser at dette ikke er bra. Jeg kommer nok til å forakte både han og meg selv hvis jeg blir i forholdet.

Som om det ikke er nok med følelsesmessig kaos så er det mye praktisk som må ordnes. Han gir meg ikke mye tid. Hvis vi går fra hverandre vil han ha fortgang i ting som salg av hus, biler og fordeling av ting.

Jeg veksler mellom å være bunnløst fortvilet og overraskende rolig og kald. Men jeg trenger noen ord fra noen der ute om at ting vil gå bra. Jeg føler meg mislykket. Uansett hva jeg gjør blir det riktig, og uansett hva jeg gjør blir det feil.

[AnonymBruker]

Han vil ikke gå i terapi? Hvorfor ikke?

Også når du sitter med det vonde, så vil han ha et svar enten blir det eller ikke? Høres så kaldt ut, men kanskje det er hans måte å skåne seg selv på?

Jeg er ikke noe samlivseksepert, men hvis du føler du kommer til å forakte han og vet innerst inne at dette ikke går, hva holder deg der da?

Anonym poster: cef7c6aa63253c998f8781f5caa445b9

[Gjest TS]

Han har alltid vært negativ til psykologer etc og mener det ikke hjelper. Det, pluss at han vil ha et svar fort gjør at jeg lurer på hvor mye han egentlig vil prøve å redde oss. Kanskje vi begge innerst inne vet at det ikke går? Jeg vet han har det vondt han også, men vi er overraskende rolige begge to.

Akkurat nå er jeg her fordi jeg er svak. Jeg syns det er skummelt å skulle stå helt alene. Og jeg er redd for å kaste bort dette hvis det kan reddes.

[Wolfmoon]

Jeg tror jeg hadde stilt et ultimatum etter et dårlig forhold i 1,5 år, og utroskap. Enten parterapi der man kan snakke om alt det vonde og vanskelige med en 3. person, eller avslutte forholdet.

Edit: Eller han måtte ha kommet med et sinnsykt godt forslag til hvordan man skal kunne jobbe seg gjennom det alene, og faktisk etterleve det.

Endret 3. februar 2013 av Wolfmoon

[AnonymBruker]

Men tror du helt ærlig at dere kommer gjennom dette på en god måte? Det er spørsmålet du må stille deg selv. Han har vært utro (i fylla vel å merke) og er litt hard med deg nå etterpå. Om denne hendelsen skal plage deg videre i samlivet deres eller ikke, kommer helt an på hvordan du og han klarer å jobbe dere gjennom dette nå. Faren er stor for at det blir en verkebyll som før eller siden kommer opp igjen når noe er vanskelig.

Anonym poster: 14a5e04af0d7190c64f043f481b42729

[Gjest Gjest]

Han vil vi skal prøve hardt for å få det til å fungere, men han vil ikke gå i parterapi. Vi har kommunisert dårlig i lang tid. Vi hadde en ordentlig prat i sommer, og jeg føler virkelig at jeg forsøkte å gjøre ting bedre etter dette, men han syns ikke det, og har da gjort dette fordi han trodde jeg holdt på bak hans rygg

God strategi av ham. Fordi han med dette gir DEG skylden for at han var utro. OG han slipper å måtte stå til ansvar for det for en annen person som ikke er følelsesmessig knyttet til ham, og vil nagle ham til veggen for det han har gjort. Slik seg hør og bør. Slik at han må ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Så hvis vi ser bort i fra den manipulative feigingen du bor sammen med TS, hva vil DU?

[Gjest TS]

Takk for svar begge to. Jeg tror ikke vi klarer dette alene. Er redd det bare blir tomt prat og at vi fortsetter i det samme, gamle sporet. Det har jo skjedd før. Jeg tenker også at har vi det så vanskelig nå, hva med småbarnsperioden etc. Vi må lære å kommunisere.

Jeg har tenkt tanken om skilsmisse også før han slapp denne bomben. Nå har jeg "rett" til å gå, men noe holder meg igjen. Er det bare det praktiske pluss at han er den jeg har delt hele mitt voksne liv med, eller er det mer? Jeg er også veldig overrasket over reaksjonen min. Jeg har ikke har blitt sint og skreket/kastet ting etc, bare grått. Prøver å finne ut hva det betyr.

[Gjest TS]

Han vil vi skal prøve hardt for å få det til å fungere, men han vil ikke gå i parterapi. Vi har kommunisert dårlig i lang tid. Vi hadde en ordentlig prat i sommer, og jeg føler virkelig at jeg forsøkte å gjøre ting bedre etter dette, men han syns ikke det, og har da gjort dette fordi han trodde jeg holdt på bak hans rygg

God strategi av ham. Fordi han med dette gir DEG skylden for at han var utro. OG han slipper å måtte stå til ansvar for det for en annen person som ikke er følelsesmessig knyttet til ham, og vil nagle ham til veggen for det han har gjort. Slik seg hør og bør. Slik at han må ta ansvar for seg selv og sine handlinger.

Så hvis vi ser bort i fra den manipulative feigingen du bor sammen med TS, hva vil DU?

Takk, jeg trengte den. Jeg har sagt til han at han får meg til å føle meg slem på måten han snakker om dette på. Jeg vet at jeg ikke har vært verdens beste kjæreste heller, men jeg har aldri begått et slikt tillitsbrudd, og jeg kan ikke fatte at han kunne det. Han later som det blir mitt valg, men han har vel egentlig avgjort det for oss allerede.

[Gjest Kone]

Han har vært utro også er det HAN som stiller kravene? Han vil ikke til terapi og han presser deg ved å si at hvis du skal gjøre det slutt, så skal alt deles NÅ!!

FOR en manipulerende tosk!!

[AnonymBruker]

Takk for svar begge to. Jeg tror ikke vi klarer dette alene. Er redd det bare blir tomt prat og at vi fortsetter i det samme, gamle sporet. Det har jo skjedd før. Jeg tenker også at har vi det så vanskelig nå, hva med småbarnsperioden etc. Vi må lære å kommunisere.

Jeg har tenkt tanken om skilsmisse også før han slapp denne bomben. Nå har jeg "rett" til å gå, men noe holder meg igjen. Er det bare det praktiske pluss at han er den jeg har delt hele mitt voksne liv med, eller er det mer? Jeg er også veldig overrasket over reaksjonen min. Jeg har ikke har blitt sint og skreket/kastet ting etc, bare grått. Prøver å finne ut hva det betyr.

Da min man fortalte meg at han hadde vært utro, til min store forskrekkelse, ble jeg først veldig lei meg. Gråt hele tiden og tryglet og ba om at vi skulle fortsette sammen til tross for utroskapen. Etter en stund ble jeg mer og mer sint på han og sa veldig stygge ting til han. I den fasen så jeg at det å fortsette sammen etter utroskap vil kreve masse fra begge parter, både den som bedro og den bedratte. Det er så mange vonde følelser som skal bearbeides hos den bedratte.

Kan hende at du etterhvert vil bli mer sint og mindre lei deg for det han har gjort. Er han da klar for dette? Eller vil han i sin selvrettferdighet (som mange utro menn dessverre er fylt opp av) gå fra deg fordi han ikke "fortjener" at du er sint....

Anonym poster: 14a5e04af0d7190c64f043f481b42729

[Gjest TS]

Han har vært utro også er det HAN som stiller kravene? Han vil ikke til terapi og han presser deg ved å si at hvis du skal gjøre det slutt, så skal alt deles NÅ!!

FOR en manipulerende tosk!!

Ja, syns det er forferdelig at han gjør noe slikt mot meg, og så må jeg flytte og selge huset vårt!

Da min man fortalte meg at han hadde vært utro, til min store forskrekkelse, ble jeg først veldig lei meg. Gråt hele tiden og tryglet og ba om at vi skulle fortsette sammen til tross for utroskapen. Etter en stund ble jeg mer og mer sint på han og sa veldig stygge ting til han. I den fasen så jeg at det å fortsette sammen etter utroskap vil kreve masse fra begge parter, både den som bedro og den bedratte. Det er så mange vonde følelser som skal bearbeides hos den bedratte.

Kan hende at du etterhvert vil bli mer sint og mindre lei deg for det han har gjort. Er han da klar for dette? Eller vil han i sin selvrettferdighet (som mange utro menn dessverre er fylt opp av) gå fra deg fordi han ikke "fortjener" at du er sint....

Er dere fortsatt gift?

Jeg vet ikke hvor mye jeg orker å kjempe. Og vi har som sagt alltid vært dårlige til å kommunisere. Blir jeg sint i fremtiden vil jeg nok bare trekke meg unna.

Ser jeg svartmaler det her, men det er sånn det føles nå.

Men jeg setter stor pris på innlegg fra dere. Det hjelper til å sortere tankekaoset mitt.

[Havbris]

Det er vel strengt tatt ikke han som skal definere betingelsene for å komme dere igjennom dette. Siden han ikke har vært hos en familieterapeut kan han umulig vite om det kan hjelpe dere. Hvis han virkelig ønsker å gjøre noe for at du skal gjenfinne tilliten til han, så burde han være villig til å være med på hva som helst. Det er han som har vært utro, og det er du som må lide for dette.

Å komme seg videre etter utroskap er en møysommelig prosess som kan ta tid. Du må på ett eller annet tidspunkt slippe taket i dette, hvis dere skal klare det. Og han blir nødt til å gi deg all tid og rom for å blir ferdig med dette. Du må bare få han med deg til en familieterapeut - og etterpå er det påmelding til et samlivskurs, der dere kan lære dere å kommunisere bedre. Dette gjør seg ikke selv.

Har opplevd dette selv og vet hvordan det svir.

Edit: skrivefeil

Endret 3. februar 2013 av Havbris

[Gjest Blondie65]

"Se hva du fikk meg til å gjøre".

I den setningen ligger alt du trenger for å forstå hvor mye det er å bygge videre på. Med den holdningen fra hans side er det ikke rom for han å forandre seg.

Jeg behøver vel ikke å si at uansett hvordan du har eller ikke har bidratt til å bygge opp forholdet så har han valgt å gjøre noe som i utgangspunktet er utilgivelig. Rom for tilgivelse blir det først når en innrømmet skyld og treffer tiltak for å unngå at tilsvarende skjer igjen.

Så da blir spørsmålet: hvordan har han bidratt til at dette ikke skjer igjen? Å fortelle deg hva du skal / ikke skal gjøre eller å unnskylde egne handlinger med at han trodde du gjorde det også er ikke tiltak.

Det er ikke urimelig av deg å kreve parterapi. Nå har dere 10 år bak dere, dere er gift og det betyr også at dere har lovet hverandrevtroskap, likevel fungerer det ikke. Da må man ha ytre hjelp.

Når det gjelder raske avgjørelser så er han frekk. Det er HAN som har satt dere i denne situasjonen. Da får han vente den tiden det tar for deg å ta en avgjørelse. Når det gjelder rask avhending av felleseiet når avgjørelsen først er tatt er jeg faktisk enig med han. Men dette har ingenting å gjøres en diskusjon om fortsatt samliv eller ikke.

Hvis han ikke ønsker terapi eller ser sin rolle i dette er jeg redd det kirker er noe å bygge en fremtid på.

[AnonymBruker]

En stor klem til deg, skjønner at dette er veldig vanskelig Er i en lignende situasjon nå(ikke utroskap, men noe annet), men her er han villig til å gjøre hva som helst for å redde ekteskapet. Er barn involvert.

Anonym poster: 56626b995f98af6b4eca979371027e22

[AnonymBruker]

Ja, syns det er forferdelig at han gjør noe slikt mot meg, og så må jeg flytte og selge huset vårt!

Er dere fortsatt gift?

Jeg vet ikke hvor mye jeg orker å kjempe. Og vi har som sagt alltid vært dårlige til å kommunisere. Blir jeg sint i fremtiden vil jeg nok bare trekke meg unna.

Ser jeg svartmaler det her, men det er sånn det føles nå.

Men jeg setter stor pris på innlegg fra dere. Det hjelper til å sortere tankekaoset mitt.

Nei, det ble skilsmisse. Han var ikke interessert i å jobbe for å finne sammen til hverandre igjen, selv om det var han som var utro...

Anonym poster: 14a5e04af0d7190c64f043f481b42729

[Gjest TS]

Takk for svarene deres, og at dere orker å engasjere dere. Jeg skal spørre han en siste gang om han kan bli med på parterapi. Hvis ikke går det nok ikke. Pleier det å være lang ventetid?

Merker jeg er veldig lettet over at vi ikke har barn oppi dette kaoset.

Hvordan går vi videre hvis det blir brudd?

[Gjest TS]

Og en god til dere andre som har eller har hatt det vondt.

[Gjest Blondie65]

Finner bolig å flytte til.

Når dere kommer til deling må dere bli enige om prinsippet man skal dele etter. For gifte gjelder regelen at det man brakte med seg inn i forholdet skal man ta med seg ut igjen.

Da jeg ble skilt var det først å finne bolig og deretter dele inventaret. Vi ble raskt enige om hvilke prinsipper som skulle gjelde og hva vi skulle gjøre dersom begge ønsket samme gjenstand.

Til slutt solgte vi boligen - den gangen dessverre uten overskudd, så der var det ikke noe å dele. Hele prosessen hos oss tok noen måneder.

Jeg anbefaler ikke å flytte fra felles bolig før dere er skriftlig enige om hvordan dere skal dele. Noen eks'er mister all fornuft og gjør det umulig å få tak i til og med sine egne ting etter et brudd. Flytt sammen med tingene dine.

[Gjest Snuppi]

Han har alltid vært negativ til psykologer etc og mener det ikke hjelper. Det, pluss at han vil ha et svar fort gjør at jeg lurer på hvor mye han egentlig vil prøve å redde oss. Kanskje vi begge innerst inne vet at det ikke går? Jeg vet han har det vondt han også, men vi er overraskende rolige begge to.

Akkurat nå er jeg her fordi jeg er svak. Jeg syns det er skummelt å skulle stå helt alene. Og jeg er redd for å kaste bort dette hvis det kan reddes.

Han har vært utro!

Om han ønsker å reparere forholdet er det dine regler som gjelder.

[Steinar40]

Han har alltid vært negativ til psykologer etc og mener det ikke hjelper. Det, pluss at han vil ha et svar fort gjør at jeg lurer på hvor mye han egentlig vil prøve å redde oss. Kanskje vi begge innerst inne vet at det ikke går? Jeg vet han har det vondt han også, men vi er overraskende rolige begge to.

Akkurat nå er jeg her fordi jeg er svak. Jeg syns det er skummelt å skulle stå helt alene. Og jeg er redd for å kaste bort dette hvis det kan reddes.

Det høres ikke ut for meg som at han har den rette innstillingen.

Og når dere har hatt masse problemer over lengre tid, OG dere ikke har barn, så mener jeg at skilsmisse kan være det rette for dere.