Når kjæresten drikker

[AnonymBruker]

blir jeg veldig ukomfortabel. Jeg har (og har hatt) noen alkoholikere i familien, samt en eks som hadde et vanskelig forhold til alkohol. Da han var ute på byen, fikk jeg aldri ro. Han startet alltid en krangel med meg, dro med seg andre damer hjem, og kunne drikke seg så full at han ikke kunne prate ordentlig. Det var mitt første forhold, og jeg tror det har farget synet mitt på alkohol veldig mye. Det gjør meg ikke noe at andre mennesker drikker, men når kjæresten min gjør det blir jeg veldig urolig.

Han jeg er sammen med nå er absolutt ikke så vilter av seg som den første. Det har vært noen episoder der jeg har tenkt at han holdt på å gå over en grense med andre damer, når han har vært veldig full. Stort sett holder han promillen på byen på et nivå der han fremdeles "er seg selv", men av og til drikker han til han mister dømmekraften og blir alt for ukritisk til hva han driver med. Når jeg er med han ute på byen har jeg det egentlig ikke noe gøy. Jeg går og følger med på hvor full han blir, om han gjør noe dumt, etc. Dette skjer delvis fordi han har vist noen dårlige sider på fylla tidligere, og aller mest fordi jeg har så dårlige erfaringer fra tidligere forhold.

Jeg drikker alkohol selv, men jeg drikker meg aldri dritings og har god kontroll på meg selv, hva jeg sier og hva jeg gjør. Jeg stoler på meg selv og min egen evne til å nyte alkohol i kontrollerte former, men jeg stoler ikke på han når han drikker, selv om jeg gjør det når han er edru. I kveld er han ute, han har ikke kommet hjem ennå, og jeg sitter her med en klump i magen. Han er ute med gutta på et sted som er litt vel rølpete.

Han er i midten av tjueårene, alle vennene hans er studenter og lever det glade studentliv. Jeg vil ikke nekte han å gjøre det. Vi har snakket mye om drikking og mitt forhold til alkohol, og jeg har sagt at jeg ikke liker tanken på at han skal bli overstadig beruset. Han er såklart enig når vi snakker om det, men det virker ikke som han bryr seg så mye om usikkerhetene mine når han først er i gang. Det er jo lett å få i seg litt for mye.

Hver gang han er ute, tenker jeg at dette orker jeg ikke. Jeg får lyst til å trekke meg tilbake og gjøre det slutt før han kanskje sårer meg. Jeg vil ikke legge bånd på han, han har jo et normalt forhold til alkohol med tanke på alderen hans og livssituasjonen hans. Jeg lurer på om jeg kanskje burde vente med å ha kjæreste til jeg kommer i en alder der det er naturlig å slå seg til ro og legge nattklubblivet på hylla. Jeg er fryktelig glad i han, men jeg føler ikke at det er mye å gjøre med situasjonen. Enten må jeg tåle å være redd, eller så må jeg gå og la han få gjøre som han vil uten at det angår meg.

Er jeg helt på bærtur, eller er det flere som deler mitt syn på saken?

Anonym poster: 6d047bcfe6d03124908075a5ddfa1777

[Gjest FiskenBlub]

Skjønner deg veldig godt. Det du skriver i siste avsnittet gjelder også meg... Min far har vært tung alkoholiker siden jeg ble født og har hatt veldig mange traumatiske hendelser i forhold til det. Du burde kanskje bare fortelle hva du føler til kjæresten din (og historien din).Hjalp med min kjæreste, han har drukket ca 4 ganger i vårt 2,5 år lange forhold.

[Sweet77]

Hver gang han er ute, tenker jeg at dette orker jeg ikke. Jeg får lyst til å trekke meg tilbake og gjøre det slutt før han kanskje sårer meg. Jeg vil ikke legge bånd på han, han har jo et normalt forhold til alkohol med tanke på alderen hans og livssituasjonen hans. Jeg lurer på om jeg kanskje burde vente med å ha kjæreste til jeg kommer i en alder der det er naturlig å slå seg til ro og legge nattklubblivet på hylla. Jeg er fryktelig glad i han, men jeg føler ikke at det er mye å gjøre med situasjonen. Enten må jeg tåle å være redd, eller så må jeg gå og la han få gjøre som han vil uten at det angår meg.

Er jeg helt på bærtur, eller er det flere som deler mitt syn på saken?

Anonym poster: 6d047bcfe6d03124908075a5ddfa1777

Du stoler ikke på han når han drikker. Men du stoler på deg selv når du drikker. Fordi du har kontroll.

Problemet ditt er ikke at du ikke stoler på ham, men at du ikke stoler på deg selv. Det er ikke tilliten til han som er problemet, man at du ikke stoler på at du er i stand til å takle det om han skulle gjøre deg skuffet. For der har du opplevd en gang at du ikke hadde kontrollen, det den gamle kjæresten din gjorde gikk rett innpå deg og såret deg dypt. Og det vil du ikke oppleve igjen.

Og dette kommer til å møte deg igjen, og igjen, til du opplever at du tåler å være redd. Den dagen du tåler det, så vil du samtidig oppdage at den redselen ikke har noe makt over deg lenger, den blir enten en blek skygge eller forsvinner helt.

Nøkkelen ligger altså i å lære å tåle å være redd. Dette kan du ikke løse ved å holde deg unna forhold, og du kan ikke løse det ved å legge oppgaven ("hold deg unna alkohol") over på han. Det løser du ene og alene ved å bestemme deg for at du skal tåle det, og deretter ta de jævlige rundene med redsel som måtte komme - uten å prøve å leggeløsningen over på noe rundt deg. Løsningen er å bygge opp deg selv til å tåle det.

Så - hva vil du med livet ditt? Bli sterk eller fortsette å være redd? Jeg tror du egentlig vet, og svaret finner du innenfor din egen hjernebark

[leeemx]

For at et forhold skal fungere må det finnes tillitt og respekt.

Virker som om at dette forholdet mangler tillitt fra din side og respekt fra hans side innenfor alkohol.

Om dette virkelig plager deg så mye som du sier at det gjør, så bør du endten prøve å overvinne frykten og dermed stole på at han ikke vil såre deg i beruset tilstand, eller finne deg en kar som tar drikkingen noen hakk roligere. Husk det finnes mange av dem også!

lykke til!

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært i din situasjon, så hadde jeg nok valgt å gå fra han. Jeg liker heller ikke fyll, så jeg velger bort de som drikker for mye. Er ikke avholds, liker ikke å drikke meg full. Jeg drikker ikke mer enn at jeg har kontroll. Sånn har jeg alltid vært. Har ikke vokst opp med fyll, men eksen drakk litt for mye når vi var på byen. Det var vel den reelle grunnen til at forholdet ikke holdt.

Mitt problem erikke at jeg var redd for å bli såret, men jeg rett og slett takler ikke ovestadig berusa folk.

Anonym poster: 7642fb40ecd3dfdc5be0a5f571bd8e29

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, godt å høre litt ulike synspunkter når en grubler... Han var i seng litt etter kl 6 inatt. Jeg syns det var dumt av han, når han vet at jeg ikke sovner før jeg vet han er trygt i seng. Det er så riktig det som stod over her, at han ikke har respekt og jeg ikke har tillit. Jeg gråter nå, for jeg vet ikke hvor mye mer jeg orker av det. Jeg gruer meg rett og slett til lørdager, sånn har det blitt. Og så er jeg utslitt akkurat nå, var vel våken til kl 7 med angst og hjertebank.

Hvordan går man frem når man skal slutte å være redd, da? Uff, jeg vil ikke snakke med han når han våkner, er ikke klar for å prate om det ennå. Jeg vil ikke høre hva som var så fantastisk med kvelden hans mens jeg satt hjemme og prøvde å distrahere meg vekk fra angsten.

Anonym poster: 6d047bcfe6d03124908075a5ddfa1777