Mobbing på folkehøyskole

[Gjest Magnus]

I høst begynte kjæresten min på folkehøyskole, dette var noe hun hadde sett fram til lenge. Hun hadde det tøft på ungdomsskolen og videregående, hun ble mobbet en del og det var vanskelig for henne å dra på skolen hver dag. Men hun kom seg gjennom det og gledet seg veldig til å begynne på folkehøyskole og møte nye mennesker, som forhåpentligvis var mer voksne. Dessverre gikk det ikke sånn og hun blir mobbet der også. I starten ignorerte hun det bare, men etterhvert som tiden gikk så har det begynt å plage henne. Jeg studerer i en annen by og skulle ønske jeg kunne være der for henne. Vi sees jo innimellom og prater hver dag, men jeg tror hun hadde hatt godt av å ha noen der hos seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hun har snakket om å droppe ut, selv om hun synes fagene er gøy så ødelegger det så mye at hun ikke har noen venner der. Sist gang hun var hos meg satt vi oppe neste hele natten og snakket om dette, tårene rant og hun sa hun skulle ønske jeg kunne være der hos henne hver dag.

[AnonymBruker]

Huff, stakkars henne! Jeg hadde det på noenlunde samme måte, og vurderte selv flere ganger å droppe ut. Jeg holdt ut ved å flytte fra internatet til en hybel i nærmeste by. Som henne trodde også jeg at folk som søker seg til folkehøgskole er jordnære og empatiske mennesker, men jevnt over var det absolutt ikke slike mennesker der i det hele tatt... Med tanke på at absolutt alle ser ut til å mene at året på folkehøgskole var det beste i hele livet deres, tør jeg enda ikke å innrømme hvor kjipt jeg hadde det der - det var virkelig et nederlag. Et tips til kjæresten din om hun velger å fortsette: Vårsemesteret går veldig fort, og plutselig er skoleåret over! Jeg gråt i strie strømmer på avslutningsfesten, men det var rett og slett på grunn av skuffelsen og sorgen over at året ble som det ble.

Anonym poster: 492188d847b2863c00568eb3c1993be3

[Tibbie]

Uff, dette er supertrist! Hvorfor mobber de henne?

[Gjest FiskenBlub]

Jeg ble mobbet på barneskolen og ungdomsskolen. Flyttet fra hjembygda mi for å gå på VGs, for å komme meg vekk bra mobberne. VGs jeg begynte på har et rykte på seg å ha kjempe bra skolemiljø og ingen mobbing. Dessverre ble jeg plaget allerede første uka, men elsket fagene så overlevde der i 3 måneder. Så klarte jeg ikke mer, til og med lærerne mobbet meg... Min mamma, psykologen min og jeg selv snakket med skolen om at jeg ble mobbet, men ingen tok det seriøst... Responsen vi fikk av de var "det finnes ikke mobbing på skolen våres"... Som sagt droppet jeg ut fordi skolen bare ble et rent helvete... Personelig så klaget jeg ikke mye om det til foreldrene mine eller familie, da jeg trodde jeg bare innbilte det og var drama. Noe jeg angrer på...

Synes dere skal ta kontakt med rektor på skoeln og få kjæresten din til å snakke med psykologen på skolen. Det kan hjelpe en del. Kanskje du burde fortelle det til foreldrene hennes også så skolen blir presset fra flere kanter? Stå mot mobbing og ikke la henne slåss alene...!

[Chloe-]

Hvilken folkehøyskole er det snakk om? Eller hvertfall hvilket fylke?

[AnonymBruker]

Hun må lære seg å ta igjen og be folk holde kjeft før hun banker dritten ut av dem... Det får de nok til å snakke softly. Enkelte mennesker har godt av sin egen medisin! Hater mobbere

Anonym poster: 449502d8eaccd436d3518acbbd616cca

[Invicta]

Dessverre kan det være slik at dersom man har blitt mobbet i mange år, så får man merker. Noen av disse merkene kan være at man blir paranoid, at man ser dårlige intensjoner, stygge blikk, hvisking, og ondsinnet latter, selv der den ikke er.

Jeg mener ikke med dette å si at hun ikke blir mobbet, men hvis man først har kommet inn i en slik negativ sirkel og blir mobbet uansett hvilket miljø man er i og skifter til, da er det på tide å oppsøke en profesjonell og få hjelp. Dette er også viktig med tanke på å ikke miste selvfølelsen fullstendig eller få andre psykiske problemer.

Mobbing må selvsagt rapporteres videre til lærere og ledelse ved skolen, det er en del av jobben deres å gjøre noe med det.

[Gjest mobbeoffer]

Enig i noe av det Invicta over her sier. Har man blitt mobbet i alle år, blir man ofte inneslutta og stille, nærmest redd for andre, redd for å ta kontakt, holder seg for seg selv og nesten lever livet i en slags "forsvarsposisjon". Da blir man dessverre et lett bytte for evt nye mobbere..de jævlene der vet å peke seg ut de svakeste...

Jeg ble mobbet fra jeg begynte på barnehagen til jeg gikk ut av vgs. Da jeg skulle ut å studere, fant jeg ut at jeg måtte prøve å gjøre mitt for å prøve å unngå dette helvette. Jeg startet med blanke ark, flyttet, og bestemte meg for å bli mer tøff. Late som om jeg aldri var et mobbeoffer!

Husker godt første studiedag... Kom inn på skolen alene, kjennte ikke en kjeft.. Visste ikke hvilken retning jeg skulle gå.. Så en blond "bitch" (jepp, det var reaksjonen min. Tenkte at hun der var sikkert ei frekk tøyte som kom til å måle meg opp og ned og lire ut av seg stygge ting om meg en vakker dag..) som satt ute i foajeen. Da bet jeg sammen tenna og gjorde noe jeg aldri før hadde turt. Gikk smilende bort, satte meg ned, hilste og sa hvilket fag jeg skulle gå, og div smalltalk som at jeg ikke hadde peil på hvor jeg skulle hen i bygget. Jenta var superhyggelig og det viste seg at vi skulle gå det samme. Jeg fortsatte denne trenden (enn hvor unaturlig det føltes for meg, jeg var jo vant med å gjemme meg bort og ikke prate).. Og vet dere hva? Jeg fikk disse 2 årene for første gang i mitt liv følelsen av å være akseptert! Hele klassen var greie mot hverandre og ingen ble frøsset ut, men den bestod seg av 2 gjenger. En "populær" og en "stille". Jeg tilhørte uten tvil den "populære", men jeg kunne godt være masse med den "stille" gjengen, alle ble akseptert, respektert og likt av alle, uansett.

Vet ikke helt hvor jeg ville hen med dette, men.. Forferdelig å bli mobbet.. Men om man skal flytte til ny plass og nytt miljø vil jeg bare si: grip sjansen! Legg redselen og skammen til side og prøv å tenk "her blir jeg ikke mobbet". Jeg var på kanten til ødelagt av mobbingen, og kommer nok til å bære den byrden resten av livet.. Men jeg er så glad jeg bet tenna sammen og gjorde mitt for å starte mitt "nye jeg"!

Til slutt vil jeg bare si at det er bra du er derfor henne. Håper det ordner seg..

[Gjest Nordnorsk bruker]

Hvilken skole er det prat om? Hvordan er det med henne nå?

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke helt hvorfor man tror man ikke skulle kunne bli mobbet på folkehøgskole, mobbere søker seg jo også inn der?

Håper det går bedre med kjæresten din, hun er heldig som har en fin fyr som deg

Anonym poster: 3458adaef702b349ad4b2401f20e1d04

[Monsterkid]

Skulle ikke overraske meg om jeg får litt hets for å si dette her. Men jeg er også litt nysgjerrig på _hva hun blir mobbet for?

Altså - jeg bare tenker som så at det kanskje er en grunn til at hun blir mobbet? Mobbing er selvfølgelig aldri greit, men det er desverre kommet for å bli. Jeg ser ikke hva som er galt i å tilpasse seg bare bittelitt for å prøve å unngå å bli mobbet.

Jeg selv ble mobbet igjennom barne- og ungdomsskolen. Og når jeg nå ser tilbake på det så forstår jeg faktisk hvorfor også. Jeg syns fortsatt ikke mobbing er greit i noen tilfeller uansett. Jeg bare sier at jeg kan forstå det. Og det jeg ble mobbet for kunne jeg ha gjort noe med også, og kanskje - bare kanskje - hvis jeg hadde gjort noe med det da, så hadde jeg ikke blitt like mye mobbet som det jeg ble.

Men jeg vet ikke. Det er bare en liten tanke jeg har gjort meg.

Håper alt ordner seg for kjæresten din!

[blueberries]

Lærerene har en oversikt over hvem elevene henger sammen med. Hvis hun snakker med kontaktlærer kan han eller hun sikkert finne en annen jente eller to som har det på samme måte, som hun kan være sammen med. Bedre sent enn aldri.

Mitt råd er uansett å fullføre. Hun vil angre for evig og alltid om hun ikke klarer å holde ut, og mister et helt skoleår. Hun har kommet så langt, da klarer hun de siste få månedene.

Trust me, jeg har full peiling

[Inwe]

Jeg ble mobbet i 10 år, og kom egentlig ikke over det før jeg nå begynte å studere som 24 åring. Alle årene med mobbing førte til at jeg aldri følte meg bra nok og ikke minst pen nok til å bli venn med nye mennesker.. Og dette førte igjen til at jeg ble fyrst ut siden jeg var stille og tilbakeholden. Tror ikke folk etter VGs mente å fryse meg ut, men siden jeg aldri turte og ta noe initiativ ble det til at jeg ble glemt, og antagelig sett på som litt rar..

Du kommer inn i en vane der du gjemmer deg som et mobbeoffer, og dermed blir du ikke kvitt det før du endrer deg selv litt.. Jeg synes fortsatt det er vanskelig å kontakte nye venninner for å spørre om vi skal finne på noe, men jeg biter det i meg og der blir lettere og lettere

[AnonymBruker]

Skulle ikke overraske meg om jeg får litt hets for å si dette her. Men jeg er også litt nysgjerrig på _hva hun blir mobbet for?

Altså - jeg bare tenker som så at det kanskje er en grunn til at hun blir mobbet? Mobbing er selvfølgelig aldri greit, men det er desverre kommet for å bli. Jeg ser ikke hva som er galt i å tilpasse seg bare bittelitt for å prøve å unngå å bli mobbet.

Jeg selv ble mobbet igjennom barne- og ungdomsskolen. Og når jeg nå ser tilbake på det så forstår jeg faktisk hvorfor også. Jeg syns fortsatt ikke mobbing er greit i noen tilfeller uansett. Jeg bare sier at jeg kan forstå det. Og det jeg ble mobbet for kunne jeg ha gjort noe med også, og kanskje - bare kanskje - hvis jeg hadde gjort noe med det da, så hadde jeg ikke blitt like mye mobbet som det jeg ble.

Men jeg vet ikke. Det er bare en liten tanke jeg har gjort meg.

Håper alt ordner seg for kjæresten din!

Jeg kan skjønne hva du mener, det blir en ond sirkel, en slags negativ forsterkende effekt. Ble selv mobbet i hele barne og ungdomsskolen. Jeg vet nå at det kom av omsorgssvikt i hjemmet, så nøtte opp første skoledag med ukule, stygge klær som skilte seg ut, pottesveis osv, var også fryktelig beskjeden og sky.

Så ble jeg mobbet og da hadde jag alltid en forventning om at folk (også ukjente) skulle banke meg, plage meg, le av meg osv. Da møter man omverdenen på en litt negativ måte, i forsvar og jeg var nok også ganske sur og sinna etterhver (men hjemme lå jeg hele natten og gråt).

Det blir etter mange år et vanskelig mønster å snu. Ennå som voksen er det mest naturlig for meg å sette meg alene i lunsjen i kantina. Det er liksom for påtrengende å bare sette seg ved noen. Men jeg jobber bevisst med dette nå og prøver å bryte mønsteret. Som voksen kan man jo også heldigvis bestemme hva slags klær man skal gå med og hvordan man skal se ut osv. Og jeg ser faktisk ikke så verst ut. Tror mange av de som mobbet meg, angrer i dag

Anonym poster: c0349ec405955f02958ace504b418c38

[AnonymBruker]

Og glemte å skrive at det er viktig å ikke gi mobbeofferet skylda. Det er mobberne, samt lærerne og foreldrene som ignorerer og godtar mobbing som har skylden. Eller foreldrene som har sviktet i å gi barnet den tryggheten det trenger for å utvikle et godt selvbilde, og kanskje ikke innser hvor viktig klær og utseende er. Selv måtte jeg gå i loppisklær. Kommer man på skolen med et dårlig selvbilde,, pottesveis og loppisklær, er løpet ganske kjørt...

Anonym poster: c0349ec405955f02958ace504b418c38

[AnonymBruker]

Og glemte å nevne runde briller. Er jente/kvinne

Anonym poster: c0349ec405955f02958ace504b418c38

[Gjest Rosetorne]

Om kjæresten din kan være åpen med de på skolen om hvordan hun føler det, kanskje det kan åpne øynene til hennes medelever? Det har jo vært fokusert ganske mye på mobbing i de siste årene. Eventuelt om hun først kan snakke med en lærer/rektor hun stoler på der? Det året kunne blitt veldig bra om hun fikk oppleve at det faktisk er noe å gjøre med mobbing, at det nytter. Kanskje ikke alle medelevene er klar over hvor trist hun føler seg.

Om det er uutholdelig er det jo en mulighet å slutte, men det ville være å gi opp kampen mot mobbing, og ikke få muligheten til å oppleve at det finnes noen gode mennesker på fhs også (for noen gode finnes helt sikkert).

[Kjempeliten]

Ble også mobbet, men som noen nevner her inne må man jobbe med det selv. Vet at det er nærmest umulig for noen, men for meg så funket det å gjøre noe med det. Husker såvidt en av de første gangene jeg faktisk sa imot noen.. Jeg hadde hjertebank som faen etterpå, var rød i trynet og følte meg helt rar. Jeg angra meg nesten på at jeg gjorde det, for jeg skulle jo bare ta imot dritten, ikke gi den...

Men etterhvert fikk jeg litt mersmak, og nå tør jeg som oftest å si ifra hvis noen sier noe dust til meg. Det er kjempeskummelt de første gangene, men etterhvert forstår man at man ikke sier noe galt når man sier tilbake at "dette her gidder jeg ikke høre på... sånt får du ikke LOV til å si til meg.."

Et lite tips bare:) Det skader jo ikke å prøve... hvis man tar mot til seg.

Ellers kan hun jo prøve å snakke med kontaktlærer om dette, kanskje de kan hjelpe til.

Det er kjipt at det skjer. Er det en stor folkehøgskole eller?

Selv gikk jeg på en ganske liten med rett under 70 elever, og vi hadde et kjempefint og tett miljø

[Gjest Nordnorsk]

I høst begynte kjæresten min på folkehøyskole, dette var noe hun hadde sett fram til lenge. Hun hadde det tøft på ungdomsskolen og videregående, hun ble mobbet en del og det var vanskelig for henne å dra på skolen hver dag. Men hun kom seg gjennom det og gledet seg veldig til å begynne på folkehøyskole og møte nye mennesker, som forhåpentligvis var mer voksne. Dessverre gikk det ikke sånn og hun blir mobbet der også. I starten ignorerte hun det bare, men etterhvert som tiden gikk så har det begynt å plage henne. Jeg studerer i en annen by og skulle ønske jeg kunne være der for henne. Vi sees jo innimellom og prater hver dag, men jeg tror hun hadde hatt godt av å ha noen der hos seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, hun har snakket om å droppe ut, selv om hun synes fagene er gøy så ødelegger det så mye at hun ikke har noen venner der. Sist gang hun var hos meg satt vi oppe neste hele natten og snakket om dette, tårene rant og hun sa hun skulle ønske jeg kunne være der hos henne hver dag.

Hvilken skole er det prat om? Hvordan er det med henne nå?

[Cordelia]

Hun må ta kontakt med tilsynslærer eller lignende, så det blir tatt tak i.