Bortskjemte barn

[Rakel]

Hva er et bortskjemt barn av i dag? Jeg føler barn får mer og mer, og at vi lar dem styre oss mer p.g.a dårlig samvittighet og følelsen av å ikke strekke til. Vi skal være så fantastiske foreldre, og får høre over alt hva som betegner en god/dårlig foreldrefigur.

Jeg kjenner på følelsen av å være så sliten, av hele ide være tilgjengelig og he tiden dekke barnas behov. Jeg sliter med dårligsamitighet dersom jeg ikke straks hjelper dem og gjør dem fornøyd. Resultatet er blitt misfornøyde o sytete unger, og en mor som sliter seg ut. Jeg ser dette selv, men samtidg vil jeg ikke at mine barn skalmangle noe. Jeg vil gi dem det beste, jeg vil gi dem opplevelser og støtte oghjelpe dem når det er vanskelig.

Jeg kan ikke lenger gøre noe for egen del uten at ungene lager e helvte. Dersom det ikke er egen vinning i det vi skal gjøre, får jeg probemer Føler at bara ikke tåler å kjede seg, ikke noen minutter engang. Det må skje noe hele tiden, eller de må h noen å være md hele tiden. Syter til meg som om at de kjeder seg dersom jeg sitter med avisen. Skrier at de holder på å dø a sult mens jeg forter meg å lage middagen. Alltid stress,allid dramatikk rundt den minste ting. Ja, jeg er sliten, og ja, jeg er i ferd med å sette ting på sin rette plass håper jeg.

Er det noen andre som kjenner problemet, eller er det bare meg...?

[Gjest Far til 2]

"Til og med" samværsforeldre kjenner til dette. Følelsen av å ikke strekke til fordi en hele tiden vil gi barna maksimal oppfølging den tiden en har mulighet. Og helst utover det også.

Som samværspappa med begrenset samvær kan jeg fort bli stemplet som dårlig far. Likevel har jeg valgt å bryte det jeg kaller en ond sirkel ved ALTID å være tilgjengelig og ALTID være en som følger opp 120%. For et par år tilbake måtte jeg sette meg ned å vurdere hvilken vei det gikk mht overskudd fra min side. "Sirkuspappa" er også slitsomt den tiden det står på. Resultatet ble at jeg begynte å tenke tilbake på min egen oppvekst. Javist fikk også vi være del i mange organiserte aktiviteter, men noe fantasi måtte vi selv ta ansvaret for.

I dag leker faktisk ungene veldig bra alene og bruker egen fantasi for å aktivisere seg selv. Resultatet synes jeg er roligere og mer harmoniske barn enn tidligere. Mindre stress har dessuten gitt rom for nye interesser hos barna. Fortsatt er det fitidsaktiviteter jeg må følge opp med f.eks. kjøring, møter, etc, men dette har blitt redusert iforhold til tidligere.

Jeg fikk til en avtale på jobben som tilsa at jeg gikk tidlig og kom sent når jeg hadde barna. På denne måten ble det mindre stress både for barna og meg. Og arbeidstiden tar jeg igjen når barna ikke er hos meg.

Ettersom jeg kjører barna på skolen før jeg drar på jobben får jeg fra tid til annen tatt noen ord med lærer slik at jeg kan holde meg oppdatert om skolesituasjonen og evt ting som bør settes fokus på (ex'en velger konsekvent å ikke informere meg om status).

Løsningene gir ikke en følelse av full oversikt over enhver situasjon. Det medfører heller ikke at jeg ikke er sliten fra tid til annen. Men noe av disse følelsene forsvant faktisk da jeg begynte å trimme litt noen timer i uka. Å ta seg tid til 1 times aktivitet kan være med på å få følelsen av overskudd igjen.

Å sette av tid til deg selv er også veldig viktig. Om det er trim, ren avslapping eller sosialt samvær er ikke avgjørende. Bare du får mulighet til avkoppling og kan "glemme" alt som har med oppfølging av barn 1,5 - 2 timer 3-4 dager i uken vil gi både deg og barna mer overskudd. Gjerne ved at du bare skal i butikken (alene uten barn).

Far til 2

[Gjest Danielle 73]

Jeg tenkte også at det å gi barna"alt" var å være god mor. Men hva fikk jeg for det? Jeg var konstant sliten, trøtt, irritabel, lei. Jeg ble rett og slett utbrendt. Å hadde det tøft på alle måter. Alt var et ork. Ville ikke stå opp om morgen, bare det å følge barna, og i det hele tatt lage mat til dem var et stort ORK. Jeg var deprimert osv. men jeg skulle gi alt for at ungene skulle få det godt og vel så det.

Ja nå i dag forstår jeg at dette gjorde jeg halvhjertet. Det jeg gjorde, gjorde jeg ikke med glede. Men fordi jeg MÅTTE. Ungene kom alltid først, og hadde aldri tid til meg selv. Klarte ikke å innse at dette var en feil måte å gjøre det på.

Du hører det overalt. Barna først, og så barna igjen, og barna til slutt. På helsestasjonen, på skolen av venner i avisen ja praktisk talt overalt.

Og sier du noe annet, får man lett stempelet på seg, helt ubegrunnet.

Vi hadde det også spesielt tøft da vi har en datter med adhd, og jeg selv har diagnosen i tillegg.

Jeg opplevde som mangen andre å måtte kjempe meg gjennom et system i over 7 år før jeg endelig ble tatt på alvor. Før dette ble jeg tatt for å være en dårlig mor og vel så det.

Det er altfor lett å legge skylda på foreldre i dag, og glemmer fort at vi foreldre er bare vanlige mennesker med følelser og behov.

Det er en stor skam.

Fordi jeg praktisk talt var så utslitt, gikk jeg til legen fordi jeg ikke ble tatt på alvor. Utbrendt sa legen, og dette slet jeg med i 10 mnd. før jeg klarte å komme ovenpå. Etter det gikk jeg på kurs for oppdragelse av barn med adferdsvansker.

Det var et slit og komme seg gjennom, men sitter idag igjen med lønn for strevet. Det er viktig å tilbringe tid sammen med ungene, fokusere på det positive, gi dem ros og belønning i vilden sky, leke med dem. osv. Men man må ikke glemme å være veldig konsekvent og man skal ha lov å vise egne følelser og behov opp i alt dette.

Ungen har bare godt av å ta ansvar og at en handling altid vil få konsekvenser. La dem forstå dette.

De blir heller ikke lykkelig av å få masse matrielle goder og omgås med utslitte foreldre.

Ikke rart at foreldre få dårlig samvittighet, samfunnet vi lever idag gir oss det etter mine begrep. Og ungene så klart, de finner fort ut av dette og "utnytter" disse svakhetene hos foreldre.

Bruk familien, venner og andre til å få avlastning. Forledre må få tid til å være seg selv, og ikke bare mamma og pappa. Reis vekk en gang iblandt uten barn. Gjør noe sammen som ikke bare innebærer ansvar og plikter. Da blir man " bedre foreldre". I hvertfall så opplevde jeg det.

Jeg tillater å bare tenke på meg selv gjøre noe jeg har lyst til osv. Man blir mer opplagt og har derfor mer overskudd, noe også ungene er tjent med.

[Rakel]

Det du skrev er veldig sant Og jeg ka tenke meg hvordan alle disse tingene forsterkes når samværet blir begrenset. Selv er jeg alene med ungene mye av tiden da min mann jobber i nordsjøen. Jeg jobber 65% stilling og ta meg av barn, aktiviteter og møter. Det kan bli ganske hektisk, men noen ganger, som i dag, har jeg dagen for meg selv.

Det jeg kjenner på akkurat nå er hvordan jeg ar skjemt dem bort. Jeg mener at barna kunne hjulpet til litt, også med ting de ikke liker i all fall jenta på 14. Men hun har aldri tid....eller så skal hun gjøre det senere...typisk tenåring tenker jeg, og lar henne være. Men, men, nå skal jeg begynne å tenke på meg også. Du har så rett i at det er viktig å gjøre kjekke ting for seg selv alene også, og det å bruke enegi, det gir energi.

Sist gang jeg og min mann gikk ut, endte vi på sykehuset. Den minste jenta på 7 hadde brukket armen da hun hoppet ut av sengen og landet feil...slike dramtiske ting skjer her Utrolig, men sant. Så jeg blir nevøs for å gå fra også....men, men..de er jo store og jeg må gi dem mer ansva og tillit...selvstendghet For det skal jo også være så viktig.... :-)

[Gjest Danielle 73]

Alene mor jeg, og har vært det i to år nå, så jeg må nok stå for alt selv. Faren til ungene bor i en annen by. Derfor opplever jeg også at den tiden jeg har alene, er så verdifull. Og ikke har jeg dårlig samvittighet heller. Om ungene er vekke en helg, så må jeg bare innrømme at jeg tenker ikke mye på ungene da. Så jeg bare nyter tiden, og er bare meg selv. slippe å legge barna og stå opp tidlig. Helt vidunderlig.

et must for at jeg skal ha det så bra som jeg har det idag. Ungene er i b.hage og skole og koser seg, de er på avlstningshjem en helg i mnd. så jeg vet de har det bra og er i trygge omgivelser.

Har bare lyst til å si at jeg reiste til Keil for en mnd. til bake, og har aldri følt meg så opplagt og ved godt mot som da jeg kom hjem. Det var en fantastisk tur. Syntes dere burde unne dere det om det er mulig.

Og ungene,de lurte på når jeg skulle reise igjen. Fikk meg en god latter, og tenkte vel som så at hadde det ikke vært for dem, så hadde jeg ikke villet komme hjem igjen. hm. Ikke misforstå, ungene betyr utorlig mye og gir meg mye verdifult også, men man skal likevel ikke glemme seg selv.

Kos dere, unn dere noe bare dere sammen. Kjærligheten trenger å pleies.

Lykke til videre.

mvh

[Gjest Anonymous]

det er ikke bare for din del at du skal få barna til å hjelpe til med husarbeid osv

det er en del av oppdragelsen.. så for deres del bør du absolutt begynne å stille mer krav til deltakelese og egenasvar fra deres side

en jente på 14 har bare ca 4 år igjen før hun skal være "voksen" å ta fullstendig ansvar for seg selv.. og det er bedre at det asvaret kommer gradvis en i et diger "boom" på 18 års dagen