Er ensom i det skjulte...

[AnonymBruker]

Jeg er en av mange ensomme. Jeg er 32 år og har vært ensom de 10 siste årene Flyttet til Oslo for å begynne et nytt liv, men har levd i ensomheten i alle år.

Jeg klarer meg helt fint, og gjør mye som gleder meg, men det hadde vært fint å dele dette med noen.

Føler jeg aldri blir helt vant med å sitte dag ut og dag inn alene. Kommer meg jo ut hver dag, men går alene i ensomheten,

Jeg kan gå i flere dager uten at jeg prater med noen, og da er det nesten så det blir litt rart å plutselig prate med noen igjen.

Iblant har jeg prøvd å ta kontakt med andre, men har til nå bare blitt avvist. Jeg har begynt å vegre meg fra å ta kontakt, da jeg ofte føler at vedkommende ikke orker kontakt.

Alle har jo nok med sine egne problem, men iblant hadde det vært fint å dele dem med noen.

På jobben er de ingen som vet at jeg er ensom, og jeg har ingen nære relasjoner der. Prater mer overfladisk, men ofte prater jeg nesten ikke med de. Har skiftet jobb et par ganger iløpet av de siste 10 årene, og jeg har prøvd å studere...

Iblant har jeg bare lyst til å rope ut at jeg er ensom, i håp om at noen skal si det samme. Kanskje jeg ville fått noen venner...

Anonym poster: 7e060bc1c0546950f766ae2030508d38

[Gjest Rr]

Er alltid trist å lese om ensomhet, for jeg har vært der selv. Selvforskyldt, men likevel. Hadde jeg vært i nærheten av Oslo, skulle jeg tatt en kaffe med deg. Tror ikke det er sunt å gå for mye alene. Kanskje du kan melde deg på noen aktiviteter? Oslo har vel mange muligheter sånn sett?

[Tina87]

Blir så lei meg når jeg leser sånne innlegg! Ingen skal behøve å være alene!!

[AnonymBruker]

Det er trist at du har det slik.

Samtidig så tenker eg at du må stille deg spørsmålet om kva det er som gjer at du vil fortsetje å bu i Oslo? Jobb, venner, fritidsaktiviterer?

Viss svaret er at det ikkje er noko som held deg der; kvifor ikkje vurdere å flytte til dit du kjem frå? Tilbake til familie og barndomsvenner?

Anonym poster: 650dc34c871c3847ef996e2f6ddef9f4

[Envy]

Forferdelig trist å lese om at noen går i en slik ensomhet. Men jeg tror ofte ensomheten kan være litt "skapt" av den som bærer den. Hvorfor har du kun en overfladisk tone med kollegaene dine? Er det ingen der du trives i selskap av? Kunne det gått an å prøve å få i gang et eller annet arrangement ifbm jobben som gjør at du kan knytte relasjoner med dem? Dra ut og spise, dra på kino, lønningspils? På min arbeidsplass var det på slike arrangement jeg knyttet nærmere relasjoner med mine kollegaer, vi dro på hyttetur 15 stk en helg, og man blir kjent med folk på en helt annen måte da

Eller hva med fritiden din? Hva gjør du når du ikke er på jobb? Er det noen interesser du kan ta med deg ut av hjemmet? Ta et kurs? Dra på treningsstudio, begynne med noe lagidrett?

Jeg tror kodeordet er at du må gjøre noe aktivt selv for å komme ut av denne ensomheten. Det er jo ingen andre som egentlig kjenner deg, eller som i det hele tatt vet at du er ensom.

[makkapakka]

Fritidsaktiviteter hjelper mot dette, se om det er noen fritidsaktiviteter på jobben, gå på kveldskurs, trening, begynn med en sportsgren, eller en hobby. Dette må være noe du brenner for og liker å prate om og vise fram hva du kan. Da kommer kontaktene av seg selv.

Ikke begynn på aktiviteter kun av en grunn å få kontakt med folk, det blir bare pes og folk merker at du prøver å bite deg fast, der er det ofte folk trekker seg litt for å bli kjent med deg.

[AnonymBruker]

Dra på singelturer når du drar på ferie, der er det lett å få venner. Vet ikke hva du jobber med, men kanskje bytte jobb til en bedrift som er kjent for å gjøre mye sosialt? Dra på dater, jeg har faktisk møtt folk som har blitt mine venner gjennom dating. Skaff deg interesser, slik folk sier her. Bli natteravn. Engasjer deg i lokalmiljøet.

Anonym poster: f6ce792643ab017c6aff8bdfd0a21068

[AnonymBruker]

Takk for alle svar!

Ja, jeg er nok veldig avhengig av folk. Føler jeg ikke klarer meg alene. Jeg klarer å være selvstendig i hverdagen, men om jeg får folk innpå meg viser jeg min svake side. Tror jeg blir litt klengete om noen tar kontakt med meg, fordi jeg er så redd for å miste vedkommende. Jeg er veldig redd for å si noe, for jeg er redd for å si noe feil, så blir jo ganske stille av meg.

Jeg tror mange oppfatter meg som rar, men om de hadde gitt meg en sjangse ville de fått en venn for livet.

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt rett ut til familien og slekten min at jeg er ensom, men tør ikke. De bor her på østlandet.

Jeg har noen gamle venner som lever sine egne liv på vestlandet, og vi har mer en sånn kontakt at vi gratulerer hverandre med dagen på facebook, eller vi møtes et par ganger i året for noe sosialt.

Føler det alltid er vanskelig å være sosial med de, siden det går så lang tid mellom hver gang vi møtes ... Jeg klarer ikke si det rett ut til de at jeg er ensom.

Anonym poster: 7e060bc1c0546950f766ae2030508d38