Han vil ikke slippe meg.

[Gjest *Anonym*]

Vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette innlegget. Tror det i hovedsak er for å lufte tankene mine for meg selv, men jeg tar gjerne imot innspill fra dere som leser.

Dette er en lang historie, så du som leser er herved advart. Jeg og X har 13 års samliv bak oss. I starten av forholdet levde jeg på en rosa sky. Jeg hadde funnet den perfekte mannen. Han var endel år eldre enn meg, kjekk, svært godt likt av alle, han var veldig sjarmerende, vartet meg opp med gaver og komplimenter og var verdens snilleste. Vi var mye borte fra hverandre på grunn av jobb de første fire årene av forholdet. Jeg ble gravid, det hindret ham ikke i å være utro. Han nektet, men jeg visste 100% sikkert at han løy. Og jeg har fått det bekreftet i ettertid. I tillegg dukket det opp mange flere historier om andre damer, skal ikke gå inn på detaljer her. Mye rot med økonomien hans var det også. Når jeg tok dette opp til diskusjon endte det alltid med et angrep mot meg. Han er mye sterkere verbalt enn meg, så jeg endte alltid med å ha dårlig samvittighet for å ha tatt opp temaet. I allefall, jeg forsøkte å holde både utroskap og økonomiske bekymringer inni meg, fortrenge det hele og fungere i forholdet. Det fungerte akkurat i to måneder, da klarte jeg ikke mer. Jeg ville forlate ham. Først truet han meg med å kaste meg ut av leiligheten (som forøvrig var leid i mitt navn), han skulle ta fra meg ungen når den ble født, han forsikret meg om at jeg aldri ville klare meg uten ham, at ingen av vennene (de få jeg hadde igjen etter å ha blitt sammen med ham) mine eller familien min ville stille opp for meg, at han skulle sørge for at jeg fikk et helvete resten av livet. For å få ro for meg og den lille i magen flyttet jeg til en venninne i 2 uker. Etter to uker hadde tonen endret seg. Han gråt, var så ufattelig lei seg, lovte at han skulle endre seg. Jeg betydde alt for ham, om jeg bare ga ham en sjanse skulle han virkelig ta vare på meg og babyen vår. Jeg var høygravid, sliten og svak. Jeg trodde han kunne forandre seg, at han selv ønsket å forandre seg. Vel guess what... jeg tok feil.

Tiden gikk. Vi fikk etterhvert barn nummer to. Damehistoriene hans fortsatte, og jeg innså at jeg måtte velge melom å gå eller å akseptere at jeg måtte dele livet med en mann som var avhengig av oppmerksomhet fra andre damer. Jeg tok igjen feil valg. Jeg valgte det siste, og med det forsvant følelsene for ham. Plutselig ble jeg ikke lenger lei meg eller sjalu når jeg ble oppmerksom på nye tilfeller av flørting, nettsex osv. Jeg sluttet å bry meg om at han gjemte telefonen og hadde den på lydløs når han var hjemme. Jeg sluttet å mase om at han måtte rydde i økonomien sin. Og dette fungerte på et vis. Men noe døde i meg den dagen jeg tok det valget. Jeg klarte å glede meg over familielivet, men jeg skjønte innerst inne at dette bar galt avgårde. Og jeg visste at å ta dette opp til diskusjon ikke ville bære noe godt med seg, og jeg var for sliten til å ta den kampen. Gløden i meg sluknet, det eneste jeg klarte å føle noe overfor, både glede og sorg, var ungene. Ellers var jeg følelsesmessig avflatet.

Tiden gikk, og plutselig møtte jeg en mann via nett. Han fikk meg til å føle noe igjen, fikk meg til å føle meg verdsatt og fikk meg til å føle glede. Han fikk meg til å le. Etterhvert gikk nettsnakket over til sms. Samboeren min oppdaget dette, og da tok jeg tak i muligheten med begge hender. Jeg sa at vårt forhold var over. Dette startet en krig som fremdeles ikke er avsluttet. Fire uker etter jeg gjorde det slutt møtte jeg sms-mannen, og vi gikk til sengs. Jeg var altså utro, eller "utro" siden jeg faktisk var singel på dette tidspunktet. Jeg regnet med at dette ville gjøre det lettere for x'n å slippe tak i meg. Der tok jeg også feil.

Utroskapen min skjedde i påsken i fjor. Denne mannen har jeg ikke kontakt med lenger, da han også viste seg å være av det falske slaget. Er visst en magnet når det gjelder slikt. Veien derfra har vært et rent helvete, trusler og bønn om hverandre. Situasjonen etter det er som følger: Vi eier fremdeles en leilighet sammen, jeg har den daglige

omsorgen for barna, og han er innom når han er i området. X'n mener vi må prøve på nytt. Jeg sier at jeg ikke vil prøve på nytt, at forholdet vårt er over. At jeg alltid vil være glad i ham, men at jeg aldri vil tillate meg å slippe ham 100% innpå meg igjen. Derfor vil et forhold mellom oss aldri fungere. Og at jeg ønsker å gå videre, finne en permanent løsning ifht bolig og andre praktiske ting. Når jeg sier disse tingene starter truslene igjen. Jeg er ikke rett i hodet, jeg lyver når jeg sier at han betyr noe for meg, jeg ødelegger livet til ungene, jeg vil ikke klare meg alene økonomisk (jeg tjener helt greit, er i 100% stilling fast stilling),"om jeg vil ha krig skal jeg få krig", han skal legge inn falsk bekymringsmelding til barnevernet bare for å lage trøbbel, selv om han vet at den ikke vil føre med seg noe annet enn litt pes og ekstra belastning for meg, ungene har det alldeles flott sammen med meg så der har jeg ingen dårlig samvittighet.

Han har ingen mulighet til å ta over leiligheten, verken ved å leie min andel eller å kjøpe meg ut. Han skal likevel kaste meg ut av leiligheten, jeg skal ikke få muligheter til å kjøpe ham ut (han kan ikke overta alene pga sin økonomiske situasjon), han skal skifte lås på leiligheten mens jeg er ute, jeg skal ikke være sikker på at barna er der når jeg kommer tilbake, osv. Sier jeg at jeg vil selge leiligheten, vil han ikke det. Foruten når han truer meg, da skal leiligheten selges meg kortest mulig overtakelse, slik at jeg skal få trøbbel med å finne boplass for meg og ungene. Men dette trekker han tilbake så snart han ser at jeg faktisk er enig i at vi bør selge. Sier jeg at jeg vil leie hans del inntil videre, nekter han. Han har ingen tro på at jeg får muligheten ti lå kjøpe ham ut, og å leie leilighet kan jeg bare glemme både pga pris og mangel på utleieboliger. Så her sitter jeg med sjegget i postkassa. X'n nekter å gi opp håpet på at vi kan finne tilbake til hverandre, han prøver å slite meg ut med å veksle mellom trusler, sinneutbrudd, bønn og støttende ord helt til jeg gir opp og gir etter for ønsket hans. Jeg vet at de støttende ordene bare kommer i de tilfellene der han føler at han får gehør for sine meninger og når fram med sin vilje. Får han ikke viljen sin, kommer truslene og den psykiske terroren. Men jeg gir ikke opp. Ikke denne gangen. Men situasjonen er at jeg sitter like forbanna fast, han lar meg ikke slippe forbi ham og gå videre.

Siste bombardering med trusler kom i kveld. Og nå er jeg så innmari sliten. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...

Vet fremdeles ikke hvor jeg ville med å skrive dette. Kanskje bare lufte tankene mine, og gi et par råd til single damer som er på utkikk etter drømmeprinsen:

- Om noen virker for gode til å være sanne, er de som regel det.

- Stusser du litt på at personen forteller litt for "fantastiske" historier for bare å virke spesiell, styr unna.

- Magefølelsen din må du aldri undervurdere. Så langt har min aldri tatt feil. Aldri. Jeg har bare valgt å fortrenge den. Det skulle jeg aldri gjort.

- Om du er sikker på at du vil gå fra mannen din, ikke involver deg i noen nye før du er ferdig med den første. I mitt tilfelle trodde jeg det ville forenkle prosessen, men der tok jeg også feil. Har visst tatt uhorvelig mange feile beslutninger de senere årene.

Takk for at du orket å lese dette lange, usammenhengende makkverket.

[AnonymBruker]

Du som valgte å trykke ut to unger med denne fyren, takk deg selv…

Anonym poster: fe6b6b98d8f2a840395fdd9fdcb03d93

[Sweet77]

Du som valgte å trykke ut to unger med denne fyren, takk deg selv…

Anonym poster: fe6b6b98d8f2a840395fdd9fdcb03d93

Svært så aggressive vi var da, mennesker gjør jo feil hele tiden, TS er absolutt ikke alene om det. Har du ikke noe positivt å si til et menneske som prøver å finne sin vei ut av en fortvilet situasjon, så styr unna.

TS:

Det er kjempefint at du har bestemt deg for å være sterk. Det er der det ligger, i hva man har bestemt seg for, og i å tro på at man har den styrken. Du skal tenke på at du har en styrke som har gjort at du har holdt ut dette i 13 år, så styrke har du, i bøtter og spann.

Det du skal gjøre nå er å snu fokuset for denne styrken. Nå skal du bruke den til å gjøre det bra for deg og ungene.

Jeg tror du bør slutte å informere ham for mye, og heller bare ta de skrittene du må for å komme deg videre. Bryt de uskrevene "reglene" forholdet har påført deg, og gjør det du må. Og skaff deg støttepersoner, snakk med en familierettsadvokat f.eks, de kan ofte veldig mye om disse tingene. Det vil være godt for deg å ha støtte når han begynner å true med barnevern, "krig" etc, det vil gjøre det lettere å komme igjennom.

Samtidig bør du få løst bo-situasjonen din, så han ikke kan komme tråkkende innover dørstokken din som om han eier deg. Altså ta kontrollen. Du trenger ro til å tenke og kvinne deg opp høres det ut som, det er enklere å få gjort om du har kontroll på dette.

Det er hva jeg hadde å bidra med så langt. Håper du holder fast på den gode tanken du hadde i innlegget ditt, og at du tar inn over deg det jeg sa om styrke. Og at du tar tak nå og kommer deg videre.

[AnonymBruker]

BARE GÅÅÅÅÅ, til helvete med leilighet og alt, kom deg hos en venninne, si opp leiligheten, bo der til du finner en leilighet, ring en advokat, ta kontakt med barnevern og forklar situasjonen eller stikk til et krisesenter.

GÅ!

Anonym poster: 947a8d991cf986aa178b6bea1a22ff86

[Gjest gjest]

Trist å høre! Enig med de foregående innleggene i at du bør skaffe deg advokat. Dersom mannen også nekter å selge leiligheten da, så kan du oppløse sameiet og få namsmannen til å legge den ut på tvangssalg og oppnevne en megler for jobben. Det har gått så lang tid nå at jeg tror det er best du tar den formelle veien, siden mannen ikke viser noen innsikt i hva den reelle situasjonen er.

[Pottah]

Bra at du er så sterk!

Jeg hadde som de andre sier, snakket med en advokat og forklart situasjonen! Du må rett og slett få solgt leiligheten, det tror jeg vil hjelpe deg mye. Lykke til

[Wildy]

Få solgt den leiligheten kjappere enn svint! Ta kontakt med advokat og sørg for at alt gjøres riktig.