Desperat situasjon

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er en 18 år gammel jente. Jeg har kommet i en veldig vanskelig depresjon, noe som skyldes det plutselige tapet av moren min i fjor (egentlig nettopp innsett at jeg aldri får henne tilbake), familieproblemer angående dette og mye stress i forhold til skole. Det å miste moren sin så ung er vanskelig, men det å ikke føle noe samhold i den nærmeste familien etter dette er enda vanskeligere. Jeg er yngstemann av tre, og jeg føler meg som verdens mest alene person. Den eneste jeg faktisk snakker med er kjæresten min som kommer fra andre siden av verden (vanskelig å være i et sånt forhold, men han er den eneste jeg har og vi har vært sammen i 8 måneder). Familien samles som oftest til middag (svogeren lager som oftest), og deretter skilles alle for å gjøre sine egne ting. Jeg sitter alltid på rommet mitt og snakker med kjæresten.

Faren min har alltid vært vanskelig å snakket med, og han går mer og mer inn i et skjul der han ikke snakker med noen han heller, bare sitter foran dataen sin. Han spør aldri noen hvordan det går, er alltid stille og jobber lange dager. Dette synes jeg er utrolig vanskelig, spesielt nå som jeg trenger han mest. Søsteren min sa nå på en melding at hun ikke ville ha han lenger i middagen vår sammen, fordi han ikke viser interesse og takknemlighet. Jeg synes det er utrolig vanskelig, jeg er den av søskene mine som har mest kontakt med han. Jeg synes ikke det er rettferdig overfor han, da søsteren min og svogeren min lever gratis i hybelen, pappa betaler all maten og han jobber mye for å få dette til. Og nettopp det at han faktisk også sørger over tapet over mamma, han har bare oss igjen. Søsteren min og broren min føler han bare er en person i huset sammen med oss. Jeg har også store problemer med å snakke med han, for eksempel om det å ville reise ut i verden etter videregående. Jeg føler ikke han støtter meg med kjæresten min, fordi han kommer fra et land i krig og med all negativ kritikk rundt seg. Han spør aldri hvordan det går med oss, eller støtter meg i å dra ned dit. Kjæresten min har til og med sendt et brev til pappa for å introdusere seg, men fikk aldri svar tilbake.

Jeg klarer bare ikke å se en forandring som vil skje snart. Jeg føler meg ikke velkommen i familien min og jeg er lei meg hele tiden og gråter til kjæresten min hele tiden. Jeg har også sluttet å være sosial med vennene mine. Jeg klarer ikke lenger være her i huset og i tettstedet jeg bor på lenger. Trenger å komme meg vekk så fort som mulig.

Noen som kan hjelpe meg med å finne ut hvordan jeg skal komme ut av depresjonen og hvordan jeg skal kunne snakke med pappa om dette og om det å reise vekk for noen måneder? Hadde vært evig takknemlig.

Anonym poster: c72f6613d12616e1326183724b41ff27

Anonym poster: c72f6613d12616e1326183724b41ff27

[smilo]

Ta deg en prat med helsesøster på skolen. Kanskje hun kan hjelpe deg, eller gi deg noen tips

Kanskje din far skulle hatt litt hjelp også, men ingen kan tvinge ham, så det må han finne ut av selv.

[Havbris]

Dere sørger alle sammen, men på hver deres måte. Snakk med en helsesøster, eller fastlegen din. Hvis faren din alltid har vært en lukket mann, så kommer han kanskje ikke til å åpne seg nå. Hvis det er sorgen som gjør han lukket, så er det lite du kan gjøre. Men kanskje du skal vise han at du også sørger? Det kan være mye trøst i det å sørge sammen.

Hvis faren din står midt oppi en stor sorg så har han sikkert ikke overskudd til å se annet enn sorgen.