Enda en tråd om at mannen ikke er klar for barn :(

[AnonymBruker]

Har lest gjennom mange andre tråder her om at mannen ikke er klar, men kjenner at jeg trenger å lufte mine tanker jeg også.

Vi har vært sammen i over seks år, han er 31 år og jeg er 28 år. "Alt" er på en måte klart for at vi skal begynne å prøve å få barn. Vi har leilighet med et ekstra soverom, begge har en utdannelse og jobb, hver vår stasjonsvogn, god økonomi. Ikke minst er vi (i mine øyne) oppegående og fornuftige mennesker med både tid og rom til et barn

Jeg var ferdig utdannet våren 2012, så mens jeg tok gikk på skole var vi enige om at barn skulle vente til jeg var ferdig.

Mens jeg studerte snakket vi om å begynne å prøve når jeg var ferdig på skole og hadde fått meg jobb. Jeg sluttet derfor på p-pillen i god tid før sommerferien, i den tro at vi nå skulle begynne å prøve. Skuffelsen var enorm når jeg forsto at dette ikke kom til å skje.

Nå er det sju måneder siden jeg var ferdig, og han er ikke til å rikke. Han vil ikke ha barn enda. Han kan heller ikke svare på når han er klar eller hva som gjør at han ikke er klar.

Når vi (les:meg) snakker om barn drar han ned rullgardina og melder seg ut av samtalen. Det blir derfor veldig lite kommunikasjon.

Jeg vet at det ikke er så lurt å mase om barn, men hva skal jeg gjøre da? Bare gå her å vente uten mål og mening? Jeg klarer ikke det heller. Det store marerittet mitt er å ikke få barn. Alt jeg tenker på er å få barn, og alt jeg gjør minner meg på at jeg ikke har barn. Situasjonen føles ganske håpløs.

Jeg synes at det er et tema vi burde kunne snakke om i hvert fall, det er såpass viktig. Han kommer til å bli en god og omsorgsfull far, det er jeg helt sikker på.

Hva jeg skal gjøre nå vet jeg ikke. Jeg klarer bare ikke la dette ligge uten å si et ord. Det er ingenting jeg vil mer en å få barn med han, men om han ikke vil ha barn må jeg avslutte forholdet.

Noen gode råd?

Anonym poster: cbbfb0a27fbf3d7fe2c21017fae8dae4

[AnonymBruker]

Det er ingen vits å forsøke. Du vil ikke la barnet få en far som ikke vil ha det. Gå bare forbi en tilfeldig skole eller barnehage rundt stengetid. Du ser stressa, utslitte foreldre som ser deprimerte ut og nærmest går på autopilot i søvne. Forfalt har de for lengst gjort og ungene virker bare hypre og gretne også. HAr du virkelig lyst å påføre deg selv og barna dette så vær så god, men ikke forsøk å overbevis noen som ikke vil ha det om å bli med. Kan bare tenke deg selv hvordan det går når de fleste som ønsker seg barn ender opp med å angre på valget etter babystadiet.

Anonym poster: 850b467ca9a6cadb81f745611fc2c299

[makkapakka]

Stresser du med det blir du ikke gravid.

Stresser du med barnefaren for å få han til å like tanken på å få barn, blir han bare mer og mer imot.

Bare glem hele greia for en stund, så ser du om det skjer noe. Hvis du holder kjeft for godt overfor samboer så avtar kanskje presset og da får han tankene om det på sin måte.

Ikke lur han og bli gravid og gi han overraskelsen da bare stikker han.

[AnonymBruker]

Stresser du med det blir du ikke gravid.

Stresser du med barnefaren for å få han til å like tanken på å få barn, blir han bare mer og mer imot.

Bare glem hele greia for en stund, så ser du om det skjer noe. Hvis du holder kjeft for godt overfor samboer så avtar kanskje presset og da får han tankene om det på sin måte.

Ikke lur han og bli gravid og gi han overraskelsen da bare stikker han.

Det er det som er litt av problemet her, har forstått det slik at ideelt sett burde jeg la dette ligge til han sier han er klar. Men hva om han aldri blir klar og det plutselig er forsent for meg?

Det er bare at han sa vi kunne begynne prøvinga i sommer som var, så jeg klarer liksom ikke legge det vekk.

Lure han er helt uaktuelt, helt klart!!

ts

Anonym poster: cbbfb0a27fbf3d7fe2c21017fae8dae4

[makkapakka]

sett en tidsfrist for deg selv.

[Gjest Doh]

Jeg ville kanskje sagt at jeg vil ha en - 1 - samtale om dette nå, en skikkelig samtale der han også deltar. Og når dere er ferdige med den samtalen vil du ikke ta opp temaet på lenge igjen. Selv om han ikke vil er jo dette en samtale man er nødt til å ta, og han kan ikke forvente at du skal gå rundt i uvisshet. Sett et tidspunkt for samtalen sammen, be han tenke over hva han ønsker å si og la han gjerne snakke først. Ikke kom med anklagelser, men diskuter temaet på en måte som åpner for en god dialog,

Og ikke minst, lykke til. Håper du får han til å åpne seg

[Cleopatrah]

Henger meg på makkapakka her, tror det er veien å gå. Du skal se at hvis du om ikke noe annet enn later som om du har glemt det, snakk om noe annet du vil drive med en stund, så begynner han å tenke, garantert!

[Marsipan]

Det er ingen vits å forsøke. Du vil ikke la barnet få en far som ikke vil ha det. Gå bare forbi en tilfeldig skole eller barnehage rundt stengetid. Du ser stressa, utslitte foreldre som ser deprimerte ut og nærmest går på autopilot i søvne. Forfalt har de for lengst gjort og ungene virker bare hypre og gretne også. HAr du virkelig lyst å påføre deg selv og barna dette så vær så god, men ikke forsøk å overbevis noen som ikke vil ha det om å bli med. Kan bare tenke deg selv hvordan det går når de fleste som ønsker seg barn ender opp med å angre på valget etter babystadiet.

Anonym poster: 850b467ca9a6cadb81f745611fc2c299

Dette var nytt for meg. Har du noen statistikk å vise til?

TS: Legg hele saken på hylla en stund. Til mer han føler du maser, til mer vil han gå i vranglås. Som nevnt tidligere kan du sette deg selv en tidsfrist om det føles bedre, men hold det for deg selv. Dersom du slapper mer av rundt dette er det ikke umulig at han kommer på banen mye fortere enn du tror.

[Gjest nobilian]

Det er ingen vits å forsøke. Du vil ikke la barnet få en far som ikke vil ha det. Gå bare forbi en tilfeldig skole eller barnehage rundt stengetid. Du ser stressa, utslitte foreldre som ser deprimerte ut og nærmest går på autopilot i søvne. Forfalt har de for lengst gjort og ungene virker bare hypre og gretne også. HAr du virkelig lyst å påføre deg selv og barna dette så vær så god, men ikke forsøk å overbevis noen som ikke vil ha det om å bli med. Kan bare tenke deg selv hvordan det går når de fleste som ønsker seg barn ender opp med å angre på valget etter babystadiet.

Anonym poster: 850b467ca9a6cadb81f745611fc2c299

Det siste der er jo bare noe du tror. De fleste jeg kjenner som har fått barn, har hatt det tøft i babystadiet uten å ha gitt uttrykk for å angre. Etter det verste slitet, og for mange sikkert hele tida, opplever jeg at mange foreldre har funnet en dypere mening med livet. Og ikke for å være frekk, men det er verre å forfalle innvendig enn utvendig..

Endret 3. februar 2013 av nobilian

[AnonymBruker]

Ja er i samme situasjon men hos meg er det omvent.. Du for bare la det ligge for det hjelper ikke å mase på noen som allerede har bestemt seg. Får du barn uten at han er med kan det ende med at du må oppdra barnet alene...Du er jo bare 28 år, du har jo fortsatt tid. Du for heller spørre om han noen gang kunne tenkt seg barn i det hele tatt.

Anonym poster: 590e4bc976d23a1c3e25509e36734d9f

[Gjest Kariannne]

Har det akkurat likedan. Vært sammen 5 år, ønsker barn mer enn noe annet. Han er ikke klar ennå. Det gjør vondt og hvertfall jeg kan ende opp med å ta det personelig, selvom det nok ikke er det. Vi har kommet frem til, endelig, at vi skal begynne prøving på baby i november-desember. La det ligge litt uten å mase så vil tar du set opp igjen, kanskje han er klar for det da? En vil at begge skal ha like mye lyst. Men fy å sårt og vondt det gjør når det ikke er sånn! En må bare gi det tid. Håper han snart er klar lykke til >3

[AnonymBruker]

Har det akkurat likedan. Vært sammen 5 år, ønsker barn mer enn noe annet. Han er ikke klar ennå. Det gjør vondt og hvertfall jeg kan ende opp med å ta det personelig, selvom det nok ikke er det. Vi har kommet frem til, endelig, at vi skal begynne prøving på baby i november-desember. La det ligge litt uten å mase så vil tar du set opp igjen, kanskje han er klar for det da? En vil at begge skal ha like mye lyst. Men fy å sårt og vondt det gjør når det ikke er sånn! En må bare gi det tid. Håper han snart er klar lykke til >3

Kjenner meg veldig igjen i det med å ta det personlig, har gått mange runder med meg selv og lurt på om det er noe med meg som gjør det. Er jo så lett å sammenligne seg med andre, noe som gjør det enda mer ulogisk og sårt. Ikke at verken jeg eller vi er noe bedre enn foreldre flest, men når jeg hører om stereotype tenåringsforeldre som ikke har orden på noe og knapt klarer å ta vare på de barna de har, som planlegger og setter nye barn til verden føles det litt urettferdig.

Jeg har spurt han om han noen gang ønsker barn, og det gjør han. Har også spurt om han vil ha de barna med meg (måtte bare spørre) og det ville han. Så jeg tror nok at barn ligger i planen hans, han vet bare ikke når. Jeg har prøvd et par ganger å avtale en tid slik som du skriver her, men når det nærmer seg får han kalde føtter.

Etter at jeg begynte å jobbe var det liksom ingen praktisk grunn til å vente med prøvinga lenger, og etter det har jeg blitt helt ensporet! Graviditet og baby er alt jeg tenker på!

Det er jo som du sier viktig at begge har lyst, tror kanskje det er lettere at man blir to om å ta vare på barnet da

Lykke til med prøvingen i november-desember da

ts

Anonym poster: cbbfb0a27fbf3d7fe2c21017fae8dae4

[Gjest Kariannne]

Jeg også er som deg redd for han skal trekke seg selvom vi har blitt enig om tid. Dette tror jeg ikke vi er aleine om. Tror vi kvinner er programmert til å ønske barn når kroppen er klar for det og da blir det nesten det viktigste. Det er sånn vi er skapt. Vi får bare smøre oss med tolmodighet selvom det er krevende og vondt. Jeg har hvertfall erfart at baby mas gjør så han bruker ennå lenger tid. Jeg satt og kikket i baby blad og så video på YouTube av barn og live pregnancy testing. Han sa "herregud å mye baby styr det er på deg!! Du fokuserer kun på det!" selvom jeg brast i gråt og han unnskyldte seg, har han jo rett. Det er ikke bra å mase om det. Si til kjæresten at han nå vet hvor du står og at du håper han snart står der, med deg. Så får han komme til deg når han føler tiden er inne. Vi får nok oppleve det en dag vi også og jeg tenker sånn at vi har mye større forutsetninger for at vi skal holde sammen om man respekterer hverandre og står sammen om det! Vi har begge også vært sammen med kjæresten i flere år. Det er ikke nødvendigvis baby lykken blir så komplett om man blir fort gravid med en partner mens man ennå er stormforelsket. Når hverdagen kommer da, i tillegg til en baby tror jeg det blir tøffere. Håper det var litt oppmuntrende og så tenker jeg som så, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Håper det går fort for dere når dere er klare. Klem <3

[våren14]

Kjenner meg godt igjen i det TS skriver. Men det er håp

Har vært sammen med sambo i snart 6 år selv og har vært klar for familie de siste 3,5 årene, siden jeg ble ferdig med mastergraden min. Jeg blir 31 i år, sambo fylte nettopp 36. Han har hele veien sagt han ikke er klar. Jeg stemmer i det andre sier her også, ta en skikkelig samtale sjelden, heller enn å mase. Før vi flyttet sammen for 3 år siden måtte jeg vite om han mente "ikke klar nå" eller faktisk prøvde å si "aldri". Men han påsto at han mente "ikke enda". Jeg trodde han. I fjor sommer nevnte jeg at jeg begynte å bli veldig veldig klar og spurte hvordan han lå an. Samme svar. "Ikke enda". Så kommer vi til nyttår i fjor, typisk tid for å lure på hva som skjer fremover. Og etter en samtale med legen min ble jeg sterkt oppfordret til å finne ut av dette med han, fordi hun anbefalte å få få barn før 35. Jeg måtte minne han at jeg går ut på dato snart! Så - for noen uker siden tok jeg det opp igjen, fast bestemt på å finne ut ikke bare at han ikke er klar, men å kreve en forståelig grunn til at han ikke er klar. Satte meg ned med han og spurte og gravde og forsøkte å finne ut hvor skoen trykker, vi har også "alt" på plass, så det måtte være noe annet.

Det viser seg at, pga tro, ikke vil ha barn før vi er gift. Og han innbilte seg at jeg ikke vil gifte meg. Der har vi nok misforstått hverandre ganske kraftig kan man si...Jeg trodde han forsto at når jeg vil ha barn med han så er jeg selvsagt også klar for å gifte meg med han. Jeg har jo valgt han for lenge siden Men menn skjønner ikke alltid sånt tydeligvis. Så når jeg foreslo at vi kan gifte oss neste år og deretter la "naturen gå sin gang", så syntes han det hørtes ut som en bra plan. Han trengte nok bare litt tid, litt konkret fakta-info via lege om at vi faktisk ikke har for alltid, og selvsagt at jeg også vil gjøre ting i rett rekkefølge. Da var det plutselig greit. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok den samtalen skikkelig allerede i fjor Men, koser meg som nyforlovet, vi har såvidt begynt å planlegge bryllup neste vår, og ja, etter det får vi bare håpe det klaffer kjapt.

Så det er håp, som sagt, går alt greit er jeg 32/33 når jeg blir mor første gang, og da er han faktisk 38 år gammel. Så noen ganger trenger menn tid. Er flere av de eldre herrene jeg jobber med også som forteller at de fikk første barn etter 40, de var rett og slett ikke klare før. Det viktige er å få et ærlig svar på om han egentlig prøver å si "aldri" på en snill måte. For da må du vurdere om det er noe du kan leve med eller ikke. Kommunikasjon er igjen nøkkelen.

[AnonymBruker]

Jeg også er som deg redd for han skal trekke seg selvom vi har blitt enig om tid. Dette tror jeg ikke vi er aleine om. Tror vi kvinner er programmert til å ønske barn når kroppen er klar for det og da blir det nesten det viktigste. Det er sånn vi er skapt. Vi får bare smøre oss med tolmodighet selvom det er krevende og vondt. Jeg har hvertfall erfart at baby mas gjør så han bruker ennå lenger tid. Jeg satt og kikket i baby blad og så video på YouTube av barn og live pregnancy testing. Han sa "herregud å mye baby styr det er på deg!! Du fokuserer kun på det!" selvom jeg brast i gråt og han unnskyldte seg, har han jo rett. Det er ikke bra å mase om det. Si til kjæresten at han nå vet hvor du står og at du håper han snart står der, med deg. Så får han komme til deg når han føler tiden er inne. Vi får nok oppleve det en dag vi også og jeg tenker sånn at vi har mye større forutsetninger for at vi skal holde sammen om man respekterer hverandre og står sammen om det! Vi har begge også vært sammen med kjæresten i flere år. Det er ikke nødvendigvis baby lykken blir så komplett om man blir fort gravid med en partner mens man ennå er stormforelsket. Når hverdagen kommer da, i tillegg til en baby tror jeg det blir tøffere. Håper det var litt oppmuntrende og så tenker jeg som så, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Håper det går fort for dere når dere er klare. Klem <3

Det er det jeg har funnet ut også, masing funker ikke.. men så føles det så alt for viktig til å bare la det ligge. Jeg har sagt til han at å få barn er veldig viktig for meg, og at om vi skal være sammen er det en del av pakka. Det høres kanskje brutalt ut, men det er jo sånn man må være ærlig om. Har spurt om han vil ha barn noen gang, og det vil han heldigvis.

Det er en trygghet i at vi har vært sammen i seks år, vi er ikke nyforelsket lenger liksom, så vi vet at vi kan tåle en motbakke. Har sett en del eksempler der barn kommer fort i et forhold (gjerne ikke planlagt) også går det skeis etter et års tid.

Håper han føler seg klar snart og at det går fort når vi starter prøvinga Takk for gode svar! Klem

ts

Anonym poster: cbbfb0a27fbf3d7fe2c21017fae8dae4

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det TS skriver. Men det er håp

Har vært sammen med sambo i snart 6 år selv og har vært klar for familie de siste 3,5 årene, siden jeg ble ferdig med mastergraden min. Jeg blir 31 i år, sambo fylte nettopp 36. Han har hele veien sagt han ikke er klar. Jeg stemmer i det andre sier her også, ta en skikkelig samtale sjelden, heller enn å mase. Før vi flyttet sammen for 3 år siden måtte jeg vite om han mente "ikke klar nå" eller faktisk prøvde å si "aldri". Men han påsto at han mente "ikke enda". Jeg trodde han. I fjor sommer nevnte jeg at jeg begynte å bli veldig veldig klar og spurte hvordan han lå an. Samme svar. "Ikke enda". Så kommer vi til nyttår i fjor, typisk tid for å lure på hva som skjer fremover. Og etter en samtale med legen min ble jeg sterkt oppfordret til å finne ut av dette med han, fordi hun anbefalte å få få barn før 35. Jeg måtte minne han at jeg går ut på dato snart! Så - for noen uker siden tok jeg det opp igjen, fast bestemt på å finne ut ikke bare at han ikke er klar, men å kreve en forståelig grunn til at han ikke er klar. Satte meg ned med han og spurte og gravde og forsøkte å finne ut hvor skoen trykker, vi har også "alt" på plass, så det måtte være noe annet.

Det viser seg at, pga tro, ikke vil ha barn før vi er gift. Og han innbilte seg at jeg ikke vil gifte meg. Der har vi nok misforstått hverandre ganske kraftig kan man si...Jeg trodde han forsto at når jeg vil ha barn med han så er jeg selvsagt også klar for å gifte meg med han. Jeg har jo valgt han for lenge siden Men menn skjønner ikke alltid sånt tydeligvis. Så når jeg foreslo at vi kan gifte oss neste år og deretter la "naturen gå sin gang", så syntes han det hørtes ut som en bra plan. Han trengte nok bare litt tid, litt konkret fakta-info via lege om at vi faktisk ikke har for alltid, og selvsagt at jeg også vil gjøre ting i rett rekkefølge. Da var det plutselig greit. Nå angrer jeg på at jeg ikke tok den samtalen skikkelig allerede i fjor Men, koser meg som nyforlovet, vi har såvidt begynt å planlegge bryllup neste vår, og ja, etter det får vi bare håpe det klaffer kjapt.

Så det er håp, som sagt, går alt greit er jeg 32/33 når jeg blir mor første gang, og da er han faktisk 38 år gammel. Så noen ganger trenger menn tid. Er flere av de eldre herrene jeg jobber med også som forteller at de fikk første barn etter 40, de var rett og slett ikke klare før. Det viktige er å få et ærlig svar på om han egentlig prøver å si "aldri" på en snill måte. For da må du vurdere om det er noe du kan leve med eller ikke. Kommunikasjon er igjen nøkkelen.

Så flott å høre at dere fant ut av det, er ikke alltid like enkelt dette med forhold Og gratulerer med forlovelsen! Han sier han vil ha barn, bare ikke enda, så jeg håper han føler seg klar snart. Det er slitsomt å gå og vente på at han skal bli klar uten å ha noen som helst tidsramme og forholde seg til. Han vet at jeg er litt stressa med å komme i gang, og vi har snakket om at det er vanlig å ikke kjenne seg helt klar for dette uansett. Han er enig i det, men han trenger vel litt mer tid.

Kommunikasjon er nøkkelen som du sier, men det er ikke så lett når vi sliter litt på det området. Han har en tendens til å bli stille når vi kommer inn på dette temaet.

ts

Anonym poster: cbbfb0a27fbf3d7fe2c21017fae8dae4

[AnonymBruker]

Dette var nytt for meg. Har du noen statistikk å vise til?

TS: Legg hele saken på hylla en stund. Til mer han føler du maser, til mer vil han gå i vranglås. Som nevnt tidligere kan du sette deg selv en tidsfrist om det føles bedre, men hold det for deg selv. Dersom du slapper mer av rundt dette er det ikke umulig at han kommer på banen mye fortere enn du tror.

Eventuelt kan TS bare slå opp. Dette var en av de store uoverensstemmelsene jeg hadde med eksen. Og jeg satte meg en tidsfrist, kom til denne, ingenting skjedde, jeg måtte slå opp fordi jeg vil ha oppfylt det jeg ønsker mest i livet - å starte en egen familie. DA var han interessert i å få barn da. TJOHO, vi måtte gjerne begynne og prøve med det samme! Argumentene hans falt på stengrunn, og han ønsket plutselig å få barn med meg på helt feil grunnlag, da kunne vi heller ikke bli sammen igjen uansett.

Så nå er jeg singel, og har ikke kommet et eneste skritt nærmere å bli mamma, men jeg vet ihvertfall hva jeg skal ha kartlagt relativt tidlig i et evt. nytt forhold!

Anonym poster: e5b65f76cf96a4927c0dc01012baa07f