Mister jeg han?

[Gjest Charlotte]

Som overskriften sier, holder jeg på å miste min mann?

Vi gjør sjeldent ting sammen. Etter jobb setter han seg på datamaskinen og der blir han. Det er nesten umulig å få kontakt med han, selv om han tror det motsatte. Han gir barna litt oppmerksomhet, men bare når han må og aldri sammen med meg.

Jeg har sagt i fra at jeg ønsker at vi skal gjøre ting sammen. Både jeg og han, og hele familien. Han bare mumler jada fra bak skjermen, så er det glemt fra hans side. Det første han gjør når han står opp er å sjekke mobilen, og det siste han gjør når han legger seg er å være på nett med mobilen.

Jeg har gjennom årene alltid sagt i fra. Jeg sier i fra at jeg vil at han skal være tilstede og at vi må finne på ting sammen, jeg, han og barna. Når han skjønner at jeg er alvorlig gjør han ofte narr av meg.

Jeg synes det er koselig å gå turer sammen, etter mange kamper har jeg sluttet å spør fordi han gjør narr av meg og sier at jeg maser. Siden klager han på at jeg ikke ber han med på ting når jeg tar med meg barna og hunden ut på tur så vi ikke blir sittende inne.

Ber jeg han om å hjelpe mer til med husarbeid så får jeg beskjed om passe på mine egne saker. Når jeg sier i fra at jeg er lei meg og føler at jeg ikke får kontakt når han sitter på pcen/mobilen/nettbrett ved frokost, i sengen, foran tven, og mer eller mindre hele tiden får jeg beskjed om at jeg har ingen rett til å styre han. Han påstår han jobber, men jeg ser at det ikke er det han gjør. Han bare surfer på Internett, er på facebook og diverse diskusjonssider.

Han lytter av og til omtenksomt på hva jeg har å si, men da endrer det seg i to-tre dager så er det tilbake igjen til det samme gamle. Jeg har sagt ifra ordentlig mange ganger og tror hver gang at det skal endre seg, men så er det tilbake til det samme gamle mønsteret.

Slik er det egentlig med alt vi avtaler oss imellom. Han holder seg kun til det i noen dager før han gir helt opp og anklager meg for mase og blande meg for mye opp i hva han gjør.

Som oftest gjør han bare narr av meg når jeg forteller om mine følelser i det daglige. Om ikke han gjør narr så kjefter han på meg fordi jeg har dumme tanker og følelser. Når jeg nå reagerer på ting klarer jeg ikke lenger å si i fra. Jeg ender opp med å bare trekke meg tilbake for meg selv og ikke snakke med han i det hele tatt.

Det baler på seg og selv om jeg elsker han går jeg heller et annet sted i huset enn hvor han er når ungene har lagt seg fordi jeg klarer ikke være rundt han når han egentlig ikke er tilstede. Jeg tør heller ikke være der for om jeg sier noe så vet jeg at det blir bare krangel og han skal anklage meg igjen for å ikke ha rett til å tenke som jeg gjør om meg og han.

Jeg elsker mannen min, men jeg vet ikke om jeg klarer å leve med han mer. Jeg har tidligere sagt i fra at han må skjerpe seg eller så kan vi ikke leve sammen, men han klarer det jo ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, og jeg vet han elsker meg, men jeg tror av og til han helst kunne tenke seg å bare være alene. Jeg har ikke vært i samme rom som han på kveldstid etter barna har lagt seg på to uker, ikke én gang har han kommet til meg for å snakke.

Jeg tror nesten han har fått det som han vil. Alene foran datamaskinen med nyhetskanalen durende i bakgrunnen på tven, og meg i ett annet rom i huset hvor jeg sitter og tenker og er lei meg

[Havbris]

Jeg tror jeg gjentar meg på dette forumet noen ganger, men sier igjen at dere har store kommunikasjonsproblemer. Hvorfor lager mannen din denne avstanden? Hvordan opplever han dine klager? Hvordan ble det slik? Hvordan hadde dere det i starten? Har dere vært mer kjærlige med hverandre før?

Jeg tror dere trenger hjelp i forholdet. Du sier dere elsker hverandre, men dere klarer jo ikke å leve sammen som to som elsker hverandre. Hva har gått galt for dere?

[Gjest ts]

Jeg tror jeg gjentar meg på dette forumet noen ganger, men sier igjen at dere har store kommunikasjonsproblemer. Hvorfor lager mannen din denne avstanden? Hvordan opplever han dine klager? Hvordan ble det slik? Hvordan hadde dere det i starten? Har dere vært mer kjærlige med hverandre før?

Jeg tror dere trenger hjelp i forholdet. Du sier dere elsker hverandre, men dere klarer jo ikke å leve sammen som to som elsker hverandre. Hva har gått galt for dere?

Jeg vet vi har kommunikasjonsproblemer. Han lytter egentlig ikke, og jeg slutter å fortelle. Selv er han egentlig for det meste fornøyd om han bare får være i fred. Ofte forteller jeg han bare det han vil høre når han har mast fordi han ser noe plager meg, for om ikke han får bekreftet hva han egentlig tror så blir han ofte sint og anklagende.

Det har alltid vært jeg som har tatt initiativ. Om ikke jeg tar initiativ så skjer det aldri noe. Han har alltid opplevd dette som masing. Han er sånn ovenfor sin egen familie også. De må ta kontakt med han, om ikke så kan det gå uker og måneder uten at de snakker sammen. Det selv om de bor i gangavstand så han kunne gått innom der flere dager i uka når han går tur med hunden for.eks.

Når jeg spør han om ikke vi burde invitere foreldrene over eller besøke dem fordi jeg synes det er så synd at det er alltid dem som må ta kontakt med oss så skjønner han ingenting. Han synes de har et topp forhold, selv om jeg egentlig snakker mer med dem enn hva han gjør. Slik har det vært de siste årene. Han gjør også narr av dem når de spør etter oss og barna fordi de føler de aldri ser oss og lurer på hva vi driver med. Hans egen søsken snakker han ikke med, selv om han ikke har noe usnakket med dem på noe vis. Han føler det bare ikke er nødvendig. Det virker som han mener det får holde at de vokste opp sammen.

Alt i alt er han god til å gjøre narr av alle som ikke føler som han gjør. At man bare kan være borte fra hverandre og la være å ha noe med hverandre å gjøre uten at det skal ha noe å si så lenge alle slenger på et falskt smil når vi er samlet.

Jeg tror egentlig han er veldig slik at han raskt føler at det er nok. At det er nok kontakt, samvær og kvalitets tid sammen. Der jeg, og barna, kanskje tenker at vi kan finne på noe en hel søndag ser han ut til å være fornøyd med å ha snakket med oss alle over middag.

Vi har egentlig alltid vært kjærlige, hatt drømmer og koset oss sammen. Likevel har det alltid vært jeg som må ta initiativ til alt. Nå gjør jeg ikke det lenger, for jeg orker ikke når jeg får null respons. Sexlivet daler også, selv her må jeg mase og det har jeg sluttet med. Det er så tydelig at når jeg har fått han med på å ha sex så vil han bare bli ferdig.

Jeg føler jeg må kjempe om hans oppmerksomhet hele tiden, og nå i lengden orker jeg ikke det. Jeg vet at han ikke har noen andre, jeg tror han bare ikke forstår at andre trenger noe mer enn at han er et tomt skall som sitter og er opptatt med andre ting.

[Havbris]

Hva var det med denne mannen som gjorde at du gikk inn i et forhold med han, og fikk barn med han?

[Gjest ts]

Hva var det med denne mannen som gjorde at du gikk inn i et forhold med han, og fikk barn med han?

Han viste omsorg, kjærlighet og glede ovenfor meg. Vi delte drømmer, og vi lo og hadde det moro sammen. Vi hadde et herlig impulsivt sexliv, og vi respekterte hverandre og var alltid sammen.

Men når jeg tenker tilbake på det så var det vel egentlig jeg som tok initiativ til mye av dette, og jo eldre vi har blitt og jo mer vi har å gjøre jo mindre har jeg hatt tid til å ta initiativ til ting. Han har også fort blitt fornøyd med hvordan ting er.

Jeg føler vi er inaktive, kjedelige og burde gjøre noe med både data, tv-bruk og kosthold for hele familien. Han synes jeg lager mye oppstyr for noe som er bra.

[Havbris]

Bestill time på et familievernkontor. Du sier at det kanskje var du som tok mye initiativ til mye, og kanskje han bare hang etter? Hvis det var du som tok rollen som direktør, tidlig i forholdet, så kan det hende at han fant sin plass og har fortsatt å ha sin plass?

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, holder jeg på å miste min mann?

Vi gjør sjeldent ting sammen. Etter jobb setter han seg på datamaskinen og der blir han. Det er nesten umulig å få kontakt med han, selv om han tror det motsatte. Han gir barna litt oppmerksomhet, men bare når han må og aldri sammen med meg.

Jeg har sagt i fra at jeg ønsker at vi skal gjøre ting sammen. Både jeg og han, og hele familien. Han bare mumler jada fra bak skjermen, så er det glemt fra hans side. Det første han gjør når han står opp er å sjekke mobilen, og det siste han gjør når han legger seg er å være på nett med mobilen.

Jeg har gjennom årene alltid sagt i fra. Jeg sier i fra at jeg vil at han skal være tilstede og at vi må finne på ting sammen, jeg, han og barna. Når han skjønner at jeg er alvorlig gjør han ofte narr av meg.

Jeg synes det er koselig å gå turer sammen, etter mange kamper har jeg sluttet å spør fordi han gjør narr av meg og sier at jeg maser. Siden klager han på at jeg ikke ber han med på ting når jeg tar med meg barna og hunden ut på tur så vi ikke blir sittende inne.

Ber jeg han om å hjelpe mer til med husarbeid så får jeg beskjed om passe på mine egne saker. Når jeg sier i fra at jeg er lei meg og føler at jeg ikke får kontakt når han sitter på pcen/mobilen/nettbrett ved frokost, i sengen, foran tven, og mer eller mindre hele tiden får jeg beskjed om at jeg har ingen rett til å styre han. Han påstår han jobber, men jeg ser at det ikke er det han gjør. Han bare surfer på Internett, er på facebook og diverse diskusjonssider.

Han lytter av og til omtenksomt på hva jeg har å si, men da endrer det seg i to-tre dager så er det tilbake igjen til det samme gamle. Jeg har sagt ifra ordentlig mange ganger og tror hver gang at det skal endre seg, men så er det tilbake til det samme gamle mønsteret.

Slik er det egentlig med alt vi avtaler oss imellom. Han holder seg kun til det i noen dager før han gir helt opp og anklager meg for mase og blande meg for mye opp i hva han gjør.

Som oftest gjør han bare narr av meg når jeg forteller om mine følelser i det daglige. Om ikke han gjør narr så kjefter han på meg fordi jeg har dumme tanker og følelser. Når jeg nå reagerer på ting klarer jeg ikke lenger å si i fra. Jeg ender opp med å bare trekke meg tilbake for meg selv og ikke snakke med han i det hele tatt.

Det baler på seg og selv om jeg elsker han går jeg heller et annet sted i huset enn hvor han er når ungene har lagt seg fordi jeg klarer ikke være rundt han når han egentlig ikke er tilstede. Jeg tør heller ikke være der for om jeg sier noe så vet jeg at det blir bare krangel og han skal anklage meg igjen for å ikke ha rett til å tenke som jeg gjør om meg og han.

Jeg elsker mannen min, men jeg vet ikke om jeg klarer å leve med han mer. Jeg har tidligere sagt i fra at han må skjerpe seg eller så kan vi ikke leve sammen, men han klarer det jo ikke.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, og jeg vet han elsker meg, men jeg tror av og til han helst kunne tenke seg å bare være alene. Jeg har ikke vært i samme rom som han på kveldstid etter barna har lagt seg på to uker, ikke én gang har han kommet til meg for å snakke.

Jeg tror nesten han har fått det som han vil. Alene foran datamaskinen med nyhetskanalen durende i bakgrunnen på tven, og meg i ett annet rom i huset hvor jeg sitter og tenker og er lei meg

Skriv ut skillsmisses dokumenter og fortell han at dersom han ikke endrer seg, vil du signere dokumentene. Han kommer aldri til å endre sin oppførsel dersom du ikke viser han at du er dønn alvorlig om den.

Anonym poster: bc955b4510acfd8023080ed1863784f5

[Steinar40]

Han viste omsorg, kjærlighet og glede ovenfor meg. Vi delte drømmer, og vi lo og hadde det moro sammen. Vi hadde et herlig impulsivt sexliv, og vi respekterte hverandre og var alltid sammen.

Men når jeg tenker tilbake på det så var det vel egentlig jeg som tok initiativ til mye av dette, og jo eldre vi har blitt og jo mer vi har å gjøre jo mindre har jeg hatt tid til å ta initiativ til ting. Han har også fort blitt fornøyd med hvordan ting er.

Jeg føler vi er inaktive, kjedelige og burde gjøre noe med både data, tv-bruk og kosthold for hele familien. Han synes jeg lager mye oppstyr for noe som er bra.

Jeg tror faktisk at dette er helt typisk.

Altså akkurat det man kan forvente når man har vært i sammen i noen år.

At han bruker hersketeknikker som å gjøre narr og kjefte på TS er selvfølgelig ikke positivt, men han oppnår akkurat det han vil med det. Med andre ord å ha det akkurat som han har det nå; som altså er det han ønsker.

Endret 2. februar 2013 av Steinar40

[Pottah]

Uff, en stor klem til deg TS! Det er veldig bra at iallefall du har innsett at dere har et problem, og etter hvordan han reagerer når du prøver å snakke med han, tror jeg dere trenger en 3. person (familievern). Har du tenkt på skilsmisse? Husk i så fall på at barn skjønner mer enn dere tror, og har nok allerede skjønt at ikke alt er som det skal mellom dere. Av egen erfaring vil jeg derfor si at skilsmisse nok kan være en god ide om dere ikke kommer dere noen vei, da kan du iallefall bli lykkelig, noe ddet ikke virker som du er nå. Deler dere soverom? Er natta det eneste tidspunktet dere er sammen alene?

[Marsipan]

Skriv ut skillsmisses dokumenter og fortell han at dersom han ikke endrer seg, vil du signere dokumentene. Han kommer aldri til å endre sin oppførsel dersom du ikke viser han at du er dønn alvorlig om den.

Anonym poster: bc955b4510acfd8023080ed1863784f5

Er trusler veien å gå?

Kanskje mannen skal gjøre det du foeslår her! Skrive ut skilsmissepapirer for å virkelig vise henne at han er lei masinga hennes!

Eller blir det feil å gjøre det på den måten, syns du?

[Havbris]

Han viste omsorg, kjærlighet og glede ovenfor meg. Vi delte drømmer, og vi lo og hadde det moro sammen. Vi hadde et herlig impulsivt sexliv, og vi respekterte hverandre og var alltid sammen.

Men når jeg tenker tilbake på det så var det vel egentlig jeg som tok initiativ til mye av dette, og jo eldre vi har blitt og jo mer vi har å gjøre jo mindre har jeg hatt tid til å ta initiativ til ting. Han har også fort blitt fornøyd med hvordan ting er.

Jeg føler vi er inaktive, kjedelige og burde gjøre noe med både data, tv-bruk og kosthold for hele familien. Han synes jeg lager mye oppstyr for noe som er bra.

Du gikk inn i et ekteskap med en mann med lite initiativ. Kanskje du håpet at han skulle forandre seg?

[Steinar40]

Summa summarum:

Mannen er fornøyd med tingenes tilstand.

Dama er ikke fornøyd.

Hvor har jeg hørt om dette før mon tro? hehe

[up!]

Kan han være deprimert?

[Steinar40]

Kan han være deprimert?

Lite trolig. Han er rett og slett fornøyd som det er. Bare dama ikke maser om sitt!

[Cata]

Kan han være deprimert?

Lite trolig. Han er rett og slett fornøyd som det er. Bare dama ikke maser om sitt!

Enig med sistnevnte taler. Ingen grunn til å tro at dette er depresjon. Han får hverdagen tilrettelagt og lever slik han gjerne vil, med fiks ferdig familie og kone som ordner opp. Så kan han veksle mellom jobb og fritid slik han vil. At kona har litt andre ønsker tar han ikke inn over seg, "for de har det jo så bra, ikke sant".

Tror dette er et klassisk tilfelle av forskjellige personlighetstyper toppet med en del mangelfull kommunikasjon. (Og muligens ville begge parter få det bedre på egen hånd.)

[up!]

Lite trolig. Han er rett og slett fornøyd som det er. Bare dama ikke maser om sitt!

Klart det også er et alternativ. Samtidig er det naivt å ikke vurdere andre alternativer, spesielt fordi atferden hans er i tråd med depressiv atferd.

I forhold til kommentaren din om at "Bare dama ikke maser om sitt!", er det viktig å huske at man er to mennesker i et forhold, det er ikke en personlig masturbasjonstjeneste for den ene parten. Begge parter må tas hensyn til. Samtidig.

[Steinar40]

Klart det også er et alternativ. Samtidig er det naivt å ikke vurdere andre alternativer, spesielt fordi atferden hans er i tråd med depressiv atferd.

I forhold til kommentaren din om at "Bare dama ikke maser om sitt!", er det viktig å huske at man er to mennesker i et forhold, det er ikke en personlig masturbasjonstjeneste for den ene parten. Begge parter må tas hensyn til. Samtidig.

Problemet er at du er kvinne selv, og dermed forstår du ikke hvordan mange mannfolk fungerer.

Situasjonen er med 95% sikkerhet sånn ca slik som 'Cata' beskriver over her i innlegg #15.

Men at mannen er fornøyd betyr selvfølgelig IKKE at dama da automatisk også skal være fornøyd.

[Gjest Gjest]

Jeg er 110% enig med Steinar. Fyren er fornøyd, han har det slik han vil ha det. Og alle ting som kan være med på å rokke ved hans personlige velvære. Som igjen betyr at han må gjøre noe annet enn det han vil, for andre enn seg selv. Vil lokke frem agressjon og motstand.

Du trenger ikke true med skillsmisse TS. Det smarteste du gjør er å bare ta ut skillsmisse, erklære at det er over og starte prosessen. Det tar et år å bli skilt. Om han plutselig oppdager at han går glipp av noe i løpet av det året. Så er jo det gull for hele gjengen. Men jeg tror at han rister det av seg, fortsetter med sitt og er kjapp til å innstallere ny dame som kan sørge for at han, igjen, får fortsette å leve slik HAN vil.

[up!]

Problemet er at du er kvinne selv, og dermed forstår du ikke hvordan mange mannfolk fungerer.

Situasjonen er med 95% sikkerhet sånn ca slik som 'Cata' beskriver over her i innlegg #15.

Men at mannen er fornøyd betyr selvfølgelig IKKE at dama da automatisk også skal være fornøyd.

Det argumentet slår tilbake igjen på deg selv, du er mann og forstår ikke hvordan kvinner fungerer. Vi forstår ikke hverandre fullt ut, sånn er det med den saken.

Morsomt hvordan du tar prosent ut av luften. Klart dere kan ha rett, samtidig er det, som jeg sa tidligere, naivt å ikke vurdere andre alternativer.

[Cata]

Det argumentet slår tilbake igjen på deg selv, du er mann og forstår ikke hvordan kvinner fungerer. Vi forstår ikke hverandre fullt ut, sånn er det med den saken.

Men jeg er kvinne og i denne saken rimelig enig med Steinar40 - dog uten prosenttall.