Mamman min, alkoholikker og bipolar. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg beklager på forhånd om dette blir litt rotete.

Jeg er en jente i 20åra, jeg har hatt et skikkelig tøft liv med moren min. Mamma har vært mitt største idol, min bestevenninne og min heltinne. Mamma og pappa skilte seg da jeg var seks år, etter det var jeg en drakamp mellom dem. Det var fire rettssaker og jeg flyttet frem og tilbake. Samtitid som amma flyttet fra mann til mann.

Etterhvert giftet hun seg med en millionær, og sørget for at hun ble uførestrygdet med diagnosen Bipolar Lidelse. Hun mistet alle vennene sine for hun ble ovapå og frekk. På fest sloss hunn alltid med andre jenter, dessuten baksnakket hun alle, til og med mine venner. Edru er hun verdens kuleste, utadvent og ei perle!

Jeg fikk et dårlig forhold til pappa, han kalgde jo alltid fordi jeg ikke hadde klær og ordentlig utstyr til skolen. Og mamma snakket alltid negativt om han. Jeg stolte på mamma, hun var det fineste og sterkeste mennesket jeg visste om -alle andre var fæle.

For snart fire år siden flyttet jeg til pappa, mitt glansbilde av mamma hadde falmet. Jeg var blitt 17år og forstod at mamma var manipulerende og slem, alkohlikker og pillemisbruker.

I sommer gikk mannen til moren min bort, han døde av alkoholen. Og etter dette har hun tatt helt av. Hun er slem mot alle, slemmere enn noen gang. Hun vil ikke fikse noen ting selv, hun har masse inkassosaker (i sitt navn) og hun skylder på sin avdøde mann. Hun baksnakker barna sine, slår og banker oss, selv når vi er voksne. Hun vil ikke ha mer hjelp fra psykoleger eller leger.

Jeg har ikke sett ho siden nyttårsaften, da hun tilta på meg. Hun sa hun hadde prøvd å ta livet sitt fire ganger fordi jeg flyttet fra henne.

De siste fire årene har jeg gått til psykolog etter jeg ble innlagt med anorexi. De siste to årene har det gått opp for meg hvor ustabilt og fælt jeg har hatt det i oppveksten, og hvordan mamma har ødelagt meg.

Etter at stefaren min gikk bort har jeg snakket en del med mine eldre søsken om deres opvekst og deres forhold til mamma. De har fortalt at de blant annet ble banket og etterlatt låst inne i mørke rom i mange timer.

Moren min har ikke noe sted å bo nå, første nyttårsdag dro hun til Spania uten å gi beskjed. Så kom hun plutselig hjem på døra til søsteren min i går. Søsteren min har bedt de andre søstrene mine og meg om hjelp, for å få henne til å forstå at hun er nødt til å ordne seg et sted og bo og at hun må få hjelp med alkoholen.

Vi orker snart ikke ha noe mer med henne å gjøre, da hun bare suger energi ut av oss... Hun skaper så mye angst i hverdagen min, men jeg vil gjerne hjelpe henne. Det er bare vanskelig å hjelpe et menneske som mener at alle andre har skyld i hennes problemer.

Til uken skal vi snakke med henne... Og jeg er redd, jeg er redd hun klikker, jeg vet ikke hvordan eller hva jeg skal si for at det ikke smeller.

Kan jeg få deres synspunkter på dette? Jeg føler jeg sitter i et vakuum som gjør det vanskelig å se omfanget av denne situasjonen

Anonym poster: 1d37b450fd54e4f953f0ac3e83f66103

[QueenPenelope]

Hun må ønske å ordne opp selv. Inntil hun gjør det, vil absolutt alt dere gjør, være forgjeves. Bortkastet tid og krefter.

Det kan være et poeng å kontakte hjelpeapparatet. Se om kommunen hun bor i (der hun oppholder seg) har et rusteam. Disse har som jobb å koordinere hjelpetiltak, og vil kunne ta over mye av jobben dere kan komme til å få med å skaffe henne hjelp.

Det er ikke deres ansvar å hjelpe henne, hun må hjelpe seg selv. Men hvis hun ikke vet om mulighetene hun har, kan dere peke henne i riktig retning. Eventuelt kan dere kontakte kriseteamet i DPS, disse hjelper også.

Men husk - dere kan peke henne i retning av et hjelpeapparat, resten MÅ hun gjøre selv. Eventuelt lar hun være å gjøre noe, da kan ingen hjelpe henne uansett. Det beste da vil være at dere kutter kontakten og tar vare på dere selv. For et menneske med rusproblemer suger all energi ut av omgivelsene sine, og så lenge personen fortsatt "har noe å miste", vil hun neppe se at hjelp er nødvendig. Det er mye sannhet i at en person virkelig må nå bunn før h*n innser at h*n trenger hjelp.

Send meg gjerne en PM, har alt for lang erfaring med denne problematikken...

[AnonymBruker]

Takk for svar, kanskje jeg sender deg en PM ja Hun har vært innenfor psykiatritjenesten lenge, snart 11år tror jeg, så jeg vet ikke om det vil hjelpe noe særlig å kontakte de selv.

Men det er vel sant som du sier, om man kutter henne ut får hun vel ikke lenger noe sted å hente energi fra og når vel bunnen.

Og det er vel det eneste jeg kommer til å fortelle henne når vi skal møte henne, at jeg er nødt til å bryte kontakt med henne om hun ikke forandrer seg. Det er bare fryktelig vondt..

Anonym poster: 1d37b450fd54e4f953f0ac3e83f66103

[QueenPenelope]

Har hun fortalt psykiatritjenesten om alkoholproblemene? "Mitt" tilfelle gjorde ikke det, og ble heller ikke avslørt. Det resulterte i feilbehandling i mange år, som igjen resulterte i at det ikke var noen reell hjelp. Diagnoser ble satt på feil grunnlag (fordi de ikke visste om drikkingen, og dermed ikke fikk tatt høyde for det når de satte diagnosen), og hjelpen gitt på feil grunnlag.

Det jeg prøver å si, er at med mindre psykiatrien vet om absolutt alt, kan en person gå der i årevis uten at det hjelper noe som helst. Og med mindre hun innser selv at hun har et problem, er det lite sannsynlig at hun har snakket sant om sitt alkoholforbruk.

Og visst er det vondt å bryte kontakten... det er der jeg er nå også, og det er fryktelig vanskelig. Så mange motstridende følelser. Fornuften vet alt, følelsene henger ikke med.

[AnonymBruker]

Veldig trist historie. . Magefølelsen min sier også at vil benekte at hun er syk og derfor ikke ønsker å ta imot råd og hjelp. Som hennes familie er det ikke deres oppgave å redde henne. Uansett er det jo faire å snakke med henne og høre hvordan hun ser på seg selv og situasjonen hennes for å få litt innsikt hvor hun befinner seg hen.

Jeg er selv bipolar og klarer meg bra på grunn av medisiner. Bipolaritet er en kronisk sykdom og trenger reseptbelagte medisiner. Moren din selvmedinererseg med piller og alkohol som selvsagt ikke er en bra måte å deale med problemene sine. Løser ingenting

Jeg ville nok vært ærlig og snakket med henne om problemene hennes, men ønsker hun ikke hjelp fra helsevesenet er det ikke mye å gjøre.

Det er vanskelig å sette grenser for en som står en nær, men til syvende og sist er hun et voksent menneske.

Anonym poster: 6fd84e771c7bf9c8581acdbeb6d5c141