Jeg føler meg så annerledes

[AnonymBruker]

Jeg tror alle har sin egen forestilling om livet, men jeg føler min er så mye mer annerledes enn de andres.

Jeg kommer overens med alle og jeg er normalt pen. En setning jeg tror de fleste også kunne se meg i. Men det er noe annet ved meg..

Føler jeg tenker så mye dypere enn alle andre. At jeg er full av informasjon, på leting etter mer, blandet med at jeg er helt tom. Jeg kan like gjerne gå rundt med en 30-åring som en 18-åring; jeg føler meg like ung og like gammel. Jeg kommer like godt overens med begge to. Det er som om jeg automatisk adapterer meg til personligheten jeg omgås med.

Det er så mye matte jeg kan forstå, men jeg gidder ikke. Jeg spør ofte meg selv om hvorfor jeg ikke gidder, og kommer alltid fram til at jeg forstår ikke. Jeg forstår ikke hvorfor jeg må kunne dette, hvor jeg skal starte, hva jeg skal bruke det til, og hvilken nytte som kommer ut av det. Hvorfor skal jeg gidde å bruke tid på det, når det krever så mye ressurser på å forstå?

Jeg sliter enormt på skolen nå. Jeg har enormt dårlige lærere, som virkelig ikke har forstått at det å være en lærer, innebærer at man må lære bort kunnskap. Det er flaut å si at jeg ikke kan noe om første verdenskrig. Og jeg gidder ikke lese meg inn i hvert eneste tema, om hver eneste hendelse (Auch - svei å si at jeg ikke gidder det), på helt egenhånd. Men innerst inne vet jeg at det er såppas enkelt; åpne historieboken, ta notater og studere.

Jeg kan få gigantiske oppgaver. Når jeg får oppgaven gidder jeg aldri å starte. I motsetning til andre; når jeg først kommer inn i det, da sitter jeg der. Og jeg kan IKKE avbrytes, for da faller jeg helt ut, og må nok en gang gjennom samme, tunge prosess for å starte igjen. Og når jeg først kommer inn i det så skal hver minste detalj på plass. Ikke ett ord står uforklart. Skulle holde er foredrag om Islam, og ble spurt om jeg ikke selv var muslim.

Jeg er også en person som bryr meg ekstremt om andre, og tenker veldig mye rundt det. Legger veldig fort merke til om en person er lei seg, i dårlig humør, eller om det er noe ekstra som skjer. Jeg tror jeg vet noe privat om alle jeg kjenner. Alle åpner seg til meg, selv om jeg ikke helt selv forstår hvorfor. Det er også skremmende hvor jeg lett jeg tyder personer. Ser med en gang om en person lyver eller overdriver, og hvordan personen reagerer på ting som blir sagt og gjort etc.

Jeg føler meg overlegent intelligent (dette mener sikkert 99% om seg selv), men at jeg ikke gidder å ta til meg og forstå det stoffet jeg blir tilbudt. Og på disse punktene føler jeg meg helt tom. Helt dum.

Da jeg var på utveksling i Canada, sa vertssøsteren min: "You are so different from everyone that I have ever met. I have met people from Japan, Germany, Sweden, America, Denmark - but you are so different". Og det er helt sant.

Anonym poster: c37f57fe29dcc6638a8bf41fb03235a1

[AnonymBruker]

En liten tilføyelse: en bekjent sa også at jeg alltid er personen som går mot strømmen. Jeg gjør ting andre bare drømmer om, eller aldri kunne ha funnet på. Både på godt og vondt. Jeg skiller meg ut på en måte som gjør at jeg passer inn.

Anonym poster: c37f57fe29dcc6638a8bf41fb03235a1

[crystalcharm]

Jeg også er en "slik". Det er SÅ bra at du innser visse ting om deg selv, fordi du åpner opp til å akseptere hvem du er og ser hvilke potensiale du har, selv om du kanskje ikke vet hva det er, men det er en god begynnelse Du er en dyp og naturlig empatisk og sympatisk menneske og dette kan du gjøre så mye med, dette kan bidra til at du kan gjøre ting som andre ikke kan gjøre, det å VIRKELIG gjøre godt for noen!! Det å virkelig gjøre en forskjell, å gjøre noe ekte.

Skolesystemet er helt dessverre så latterlig på trynet, men det er nødvendig. Før eller siden vil systemet innse svarte hull. Bare gjør det du må gjøre fordi det er en nøkkel til å ikke falle utenfor i dette systemet selv om du føler det er så sykt _unødvendig_ alt du liksom skal lære. Men det er kun fordi skolesystemet sitter fortsatt i et gammeldags tankemønster og vi har nødt å repetere og repetere og repetere og alltid se tilbake til fortiden. Skolen burde bidratt til å utfordre yngre til å tenke NYTT og hvordan man kan skape NYTT; en bedre verden. Yngre mennesker i dag vil ha noe nytt.

Vit også at det finnes helt andre, enklere måter å leve på uten disse kravene samfunnet har av deg, men man risikerer å falle "utenfor" når alle andre følger strømmen!

En ting jeg gjør, er å søke etter muligheter/mål der jeg kan skaffe VISDOM i livet, visdom fremfor kunnskap (selv om kunnskap gir deg visdom). Jeg vil gjøre noe med det at jeg kan omtrent se alt og bare vet. Det er så utrolig sårende å gå ut i verden og måtte se all lidelse, som mennesker som sliter med dårlig selvtillit men som egentlig i bunn og grunn er så fantastiske og de vet det ikke engang :C Jeg ser alltid et lys og potensiale i alle! Det er så utrolig, utrolig unødvendig alt sammen, det trenger ikke å være slik. Folk sier "jammen slutt å fokuser på det negative nå da...". Det gir ikke mening, fordi hvis vi skal ignorere det negative, hvordan kan vi ta lære av å gjøre ting bedre? Vi trenger negativt for å få positivt, slik er det bare i livet. Selv om jeg ser det hele, all lidelsen, så er jeg utrolig takknemlig for det, for det våkner opp en stor del av meg, det å være født med et stort og godt hjerte, det bidrar til en evig sult over å hjelpe og gjøre ting bedre, å sette farge i en verden av svart og hvitt

Så jeg gjør alt jeg kan, konverterer meg til vegetarianer (da kjøttindustrien bidrar til så mye av verdens forurensning), forholder meg økologisk (så lett som mulig), begynne å gro mat sjøl faktisk, sparer mest mulig penger, slutte å kjøpe klær/materialer/elektronikk jeg ikke trenger. Melde meg inn og donere penger til organisasjoner som hjelper klima/natur, melde meg til å jobbe frivillig med dyr og mennesker som virkelig trenger hjelp. Til slutt inspirerer jeg mennesker rundt meg til å kanskje gjøre det samme. Skjønner du? Det er så mange muligheter!

Endret 2. februar 2013 av crystalcharm

[AnonymBruker]

Jeg også er en "slik". Det er SÅ bra at du innser visse ting om deg selv, fordi du åpner opp til å akseptere hvem du er og ser hvilke potensiale du har, selv om du kanskje ikke vet hva det er, men det er en god begynnelse Du er en dyp og naturlig empatisk og sympatisk menneske og dette kan du gjøre så mye med, dette kan bidra til at du kan gjøre ting som andre ikke kan gjøre, det å VIRKELIG gjøre godt for noen!! Det å virkelig gjøre en forskjell, å gjøre noe ekte.

Skolesystemet er helt dessverre så latterlig på trynet, men det er nødvendig. Før eller siden vil systemet innse svarte hull. Bare gjør det du må gjøre fordi det er en nøkkel til å ikke falle utenfor i dette systemet selv om du føler det er så sykt _unødvendig_ alt du liksom skal lære. Men det er kun fordi skolesystemet sitter fortsatt i et gammeldags tankemønster og vi har nødt å repetere og repetere og repetere og alltid se tilbake til fortiden. Skolen burde bidratt til å utfordre yngre til å tenke NYTT og hvordan man kan skape NYTT; en bedre verden. Yngre mennesker i dag vil ha noe nytt.

Vit også at det finnes helt andre, enklere måter å leve på uten disse kravene samfunnet har av deg, men man risikerer å falle "utenfor" når alle andre følger strømmen!

En ting jeg gjør, er å søke etter muligheter/mål der jeg kan skaffe VISDOM i livet, visdom fremfor kunnskap (selv om kunnskap gir deg visdom). Jeg vil gjøre noe med det at jeg kan omtrent se alt og bare vet. Det er så utrolig sårende å gå ut i verden og måtte se all lidelse, som mennesker som sliter med dårlig selvtillit men som egentlig i bunn og grunn er så fantastiske og de vet det ikke engang :C Jeg ser alltid et lys og potensiale i alle! Det er så utrolig, utrolig unødvendig alt sammen, det trenger ikke å være slik. Folk sier "jammen slutt å fokuser på det negative nå da...". Det gir ikke mening, fordi hvis vi skal ignorere det negative, hvordan kan vi ta lære av å gjøre ting bedre? Vi trenger negativt for å få positivt, slik er det bare i livet. Selv om jeg ser det hele, all lidelsen, så er jeg utrolig takknemlig for det, for det våkner opp en stor del av meg, det å være født med et stort og godt hjerte, det bidrar til en evig sult over å hjelpe og gjøre ting bedre, å sette farge i en verden av svart og hvitt

Så jeg gjør alt jeg kan, konverterer meg til vegetarianer (da kjøttindustrien bidrar til så mye av verdens forurensning), forholder meg økologisk (så lett som mulig), begynne å gro mat sjøl faktisk, sparer mest mulig penger, slutte å kjøpe klær/materialer/elektronikk jeg ikke trenger. Melde meg inn og donere penger til organisasjoner som hjelper klima/natur, melde meg til å jobbe frivillig med dyr og mennesker som virkelig trenger hjelp. Til slutt inspirerer jeg mennesker rundt meg til å kanskje gjøre det samme. Skjønner du? Det er så mange muligheter!

Tror man kunne se smilet mitt i mange mils avstand etter å ha lest dette svaret. Jeg har vurdert å bli vegetarianer som deg, og har tre andre i klassen som allerede har gått helt inn for det. Det ER inspirerende!

Jeg har også skrevet meg på en liten tur til Kenya til sommeren. Skal drive på med bistandsarbeid, og jeg har en følelse av det blir bra!

Takk for at du tok deg tid til å skrive dette, crystalcharm!

Anonym poster: c37f57fe29dcc6638a8bf41fb03235a1

[eagle7]

x

Endret 31. juli 2014 av eagle7

[AnonymBruker]

Dette er vel kanskje en passende beskrivelse til meg. Jeg hatet skolen, jeg hatet konformitet og det å bare følge strømmen fordi det var det tryggeste alternativet. Først trodde jeg at jeg var dum fordi alt var så dumt og meningsløst i mine øyne, men etter å ha tatt en IQ-test ble det bevist at min IQ var langt høyere enn gjennomsnittet. IQ er kanskje ikke en fullverdig pekepinn på intelligens. Jeg slet med å finne meningen med livet. Jeg følte meg tom fordi jeg ikke hørte til hjemme - eller noen steder, forøvrig. Det endte med at jeg våknet en natt og tenkte "Jeg må vekk..."

Det endte med at jeg reiste ett år til utlandet for å finne meg selv. Allerede som 14-åring leste jeg psykiatri, pensumlitteratur fra universiteter og politikk. Jeg ville ikke basere min identitet på andre mennesker og trender. Jeg føler for å lære noe selv, og tolke ting ut i fra det, fremfor å bli fortalt hva som er rett og galt. Folk har beskrevet meg som litt eksentrisk fordi jeg følger meg selv.

Til tross for at jeg følte at jeg mistet troen på utdanning, var jeg heldig som hadde flotte lærere som roste meg hver gang jeg gjorde noe annerledes. De roste meg da jeg gikk mot strømmen eller gav kritiske synspunkter (de tok det som et tegn på analytiske evner), og det samme gjorde foreldrene mine. Jeg tror det er foreldrene mine som har påvirket meg i stor grad. De kan vel beskrives som idealister, og noen ganger kan de virke utrolig sære og tåpelige. Men de har støttet meg, noe som har pushet meg videre.

Jeg husker andre jenter mobbet meg i begynnelsen av tenårene fordi de trodde jeg var fattig. Jeg nektet å kjøpe moteklær, aller helst skulle klærne mine være lurver for å bevise at jeg ikke trengte å være alle andre, elektroniske dupeditter ville jeg ikke ha fordi jeg mente at det var forstyrrende. Etterhvert spurte jeg foreldrene mine om jeg kunne bo i telt noen måneder fordi jeg ville være nærmere meg selv, naturen og bøkene mine.

Jeg tror jeg har blitt slik på grunn av oppveksten min. Tvillingbroren min er lik meg. Vi vokste opp i et veldig internasjonalt miljø, sammen med buddhister, hinduer, muslimer, kristne, new-age folk, osv. på samme tomt (som en stor familie). "Familien" min, altså ikke-biologisk, men likevel mennesker som stod meg nær, kom fra flere land enn jeg kan ramse opp. Gjennom det fikk jeg innblikk i andre tankemåter og meninger. Jeg ble tidlig mer interessert i å være sammen med voksne fremfor barn på min egen alder, og kverulerte tidlig mot voksne for underholdningens skyld.

Når det gjelder utdanning, er det en interessant mann som har holdt mange foredrag om hvordan utdanningssystemet bør bygges opp for å fremme kreativitet. Han heter Sir Ken Robinson. Om dere er uenige eller ei, er det likevel interessant å høre på hva han sier.

Om jeg virkelig er intelligent eller ei, er jeg noe kritisk til. Det er mange som ikke er som meg, men som likevel viser tegn til å tenke svært avansert. Jeg tror egentlig at jeg alltid har hatt et markeringsbehov. Jeg har blitt oppdratt til å ha en ryggrad og være meg selv - den virkelige meg - samtidig som jeg respekterer andre. Foreldrene mine har oppfordret meg til å TENKE, selv om det kan resultere i uenigheter mellom oss.

Anonym poster: 994939b05d9787c004b8bf8cf97e837a

[student86]

Det er helt greit å være spesiell :-) Vær den du er og slapp av, så vil resten falle på plass av seg selv.

[avida30]

Jeg ser ikke hvordan denne tråden har med religion å gjøre? Å føle seg intelligent/kapabel til ting man ikke selv har interesse av er jo ikke noe med religion. Jeg tror simpelthen det kommer av at de tingene du nevner her ikke er din lidenskap og at du trenger å finne den for å klare å føle deg mere hjemme.

[AnonymBruker]

Dette er vel kanskje en passende beskrivelse til meg. Jeg hatet skolen, jeg hatet konformitet og det å bare følge strømmen fordi det var det tryggeste alternativet. Først trodde jeg at jeg var dum fordi alt var så dumt og meningsløst i mine øyne, men etter å ha tatt en IQ-test ble det bevist at min IQ var langt høyere enn gjennomsnittet. IQ er kanskje ikke en fullverdig pekepinn på intelligens. Jeg slet med å finne meningen med livet. Jeg følte meg tom fordi jeg ikke hørte til hjemme - eller noen steder, forøvrig. Det endte med at jeg våknet en natt og tenkte "Jeg må vekk..."

Det endte med at jeg reiste ett år til utlandet for å finne meg selv. Allerede som 14-åring leste jeg psykiatri, pensumlitteratur fra universiteter og politikk. Jeg ville ikke basere min identitet på andre mennesker og trender. Jeg føler for å lære noe selv, og tolke ting ut i fra det, fremfor å bli fortalt hva som er rett og galt. Folk har beskrevet meg som litt eksentrisk fordi jeg følger meg selv.

Til tross for at jeg følte at jeg mistet troen på utdanning, var jeg heldig som hadde flotte lærere som roste meg hver gang jeg gjorde noe annerledes. De roste meg da jeg gikk mot strømmen eller gav kritiske synspunkter (de tok det som et tegn på analytiske evner), og det samme gjorde foreldrene mine. Jeg tror det er foreldrene mine som har påvirket meg i stor grad. De kan vel beskrives som idealister, og noen ganger kan de virke utrolig sære og tåpelige. Men de har støttet meg, noe som har pushet meg videre.

Jeg husker andre jenter mobbet meg i begynnelsen av tenårene fordi de trodde jeg var fattig. Jeg nektet å kjøpe moteklær, aller helst skulle klærne mine være lurver for å bevise at jeg ikke trengte å være alle andre, elektroniske dupeditter ville jeg ikke ha fordi jeg mente at det var forstyrrende. Etterhvert spurte jeg foreldrene mine om jeg kunne bo i telt noen måneder fordi jeg ville være nærmere meg selv, naturen og bøkene mine.

Jeg tror jeg har blitt slik på grunn av oppveksten min. Tvillingbroren min er lik meg. Vi vokste opp i et veldig internasjonalt miljø, sammen med buddhister, hinduer, muslimer, kristne, new-age folk, osv. på samme tomt (som en stor familie). "Familien" min, altså ikke-biologisk, men likevel mennesker som stod meg nær, kom fra flere land enn jeg kan ramse opp. Gjennom det fikk jeg innblikk i andre tankemåter og meninger. Jeg ble tidlig mer interessert i å være sammen med voksne fremfor barn på min egen alder, og kverulerte tidlig mot voksne for underholdningens skyld.

Når det gjelder utdanning, er det en interessant mann som har holdt mange foredrag om hvordan utdanningssystemet bør bygges opp for å fremme kreativitet. Han heter Sir Ken Robinson. Om dere er uenige eller ei, er det likevel interessant å høre på hva han sier.

Om jeg virkelig er intelligent eller ei, er jeg noe kritisk til. Det er mange som ikke er som meg, men som likevel viser tegn til å tenke svært avansert. Jeg tror egentlig at jeg alltid har hatt et markeringsbehov. Jeg har blitt oppdratt til å ha en ryggrad og være meg selv - den virkelige meg - samtidig som jeg respekterer andre. Foreldrene mine har oppfordret meg til å TENKE, selv om det kan resultere i uenigheter mellom oss.

Anonym poster: 994939b05d9787c004b8bf8cf97e837a

Tvillingbror? Tror nesten jeg er trillingen din.

Jeg føler for å lære noe selv, og tolke ting ut i fra det, fremfor å bli fortalt hva som er rett og galt.

Ja - nemlig! Det er nettop det. Jeg kan se et stort område bestående av kun mose og berg. I biologi blir jeg fortalt hva som skjer og ikke skjer, men jeg vil lære det selv. Jeg vil ikke bli fortalt, jeg trenger å finne det ut på egenhånd.

og kverulerte tidlig mot voksne for underholdningens skyld.

Vet ikke når jeg startet med dette, men driver fremdeles på med det. Jeg forstår ikke helt hvorfor jeg synes det er underholdende. Jeg er så trygg på mitt ståsted, og det er "morsomt" å høre de snakke for seg.. Høres jo nesten helt ondt ut.

Om jeg virkelig er intelligent eller ei, er jeg noe kritisk til. Det er mange som ikke er som meg, men som likevel viser tegn til å tenke svært avansert.

Det er nettopp det! Tenker avansert! Ikke vet jeg om IQ'en min viser høye tall, men det er nettop der noe ligger; jeg tenker mer avansert enn andre. På noen felt føler jeg meg jo helt dum, men, der de aller fleste ikke forstår, finner jeg det ut.

Fy søren, så utrolig rart. Likhetene! Så godt, men så rart å lese!

Jeg ser ikke hvordan denne tråden har med religion å gjøre? Å føle seg intelligent/kapabel til ting man ikke selv har interesse av er jo ikke noe med religion. Jeg tror simpelthen det kommer av at de tingene du nevner her ikke er din lidenskap og at du trenger å finne den for å klare å føle deg mere hjemme.

Religion, livssyn og filosofi. Litt trist av at du ut av dette innlegget, sitter igjen med nettopp dette; feil kategori. Men takk :-)

Anonym poster: c37f57fe29dcc6638a8bf41fb03235a1