Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Gjest Gjest nå
Skrevet

Sambo og jeg møttes i "feil setting". Han var gift, jeg var gift, vi jobbet sammen. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Vi falt for hverandre. Etter nærmere to år var vi begge skilt, og nå bor vi sammen. Det har vært en lang, tung vei å gå, men vi har valgt å kjempe den kampen allikevel.

Nå har vi bodd sammen i over et år, og vi har det etter forholdene bra. Jeg angrer ikke på at jeg gikk fra min ex, han angrer (etter sigende) heller ikke, men han har problemer med at han ikke bor sammen med ungene sine. Det må da sies at ungene har akseptert situasjonen, og at vi har et bra forhold til dem.

Men det jeg lurer på er: Jeg vet at han ikke hadde vurdert noen gang å gå tilbake til sin ex (hun har forresten ny samboer). Men, når jeg ser hvor sårt det er for ham å ikke ha ungene rundt seg hele tiden, hadde det allikevel vært bedre for ham å bli der han var? Dette plager meg, fordi jeg vil at han skal ha det best mulig. Jeg er helt enig med ham i at i slike situasjoner hadde det vært best å ikke ha barn, men det er det nå ikke noe å få gjort med.

Dette var ikke mitt valg. Jeg gikk først fra min ex, og det hadde jeg gjort uavhengig av hva han hadde gjort. Han fikk meg til å forstå at det livet jeg levde ikke var noe å bygge fremtiden på. At han gikk fra sin ex siden (1 1/2 år etter meg!!!), får stå for hans regning. Selvfølgelig er jeg lykkelig for å ha ham i dag, men det smerter meg å se ham savne barna slik. Skulle jeg ofret hans og min lykke for barnas skyld?

Bittersweet....

Videoannonse
Annonse
Gjest Poirot
Skrevet

Han må selv stå for de valgene han har tatt.

Gjest Anonymous
Skrevet

Ja, enig med deg, Poirot. Og han står jo for dem også, i og med at han bor sammen med meg nå. Men jeg føler innimellom at jeg skulle "nektet" ham samlivet med meg (vanskelig å forklare!), for at han skulle fortsatt å ha ungene rundt seg hele tiden. Men da hadde han allikevel hatt en vanskeligere hverdag... Av helt andre grunner.

Pest eller kolera osv.....

Skrevet

Det er naturlig at han nevner at han savner barna. Det motsatte ville vært merkelig og hadde vitnet om at han var ganske kald og likegyldig.

Kanskje det er rom for at han kan ha barna oftere?

Skrevet

Hvorfor ikke spørre han om det i stedenfor å spørre de som ikke kan gi deg et skikkelig svar?

Greit å lufte bekymringer, og få tilakemelding - men til sist er det bare han som kan svare deg...

Kommunikasjon..... Ikke alltid enkelt men vel verdt et forsøk..

:roll:

Skrevet

Savne barna er en naturlig ting, ikke noe å gjøre med. Han vil savne de like mye uansett hva som skjer mellom dere to. Moren til barna har jo også startet ett nytt liv.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...