Gjest Gjest nå Skrevet 17. mars 2004 #1 Skrevet 17. mars 2004 Sambo og jeg møttes i "feil setting". Han var gift, jeg var gift, vi jobbet sammen. Men så skjedde det som ikke skulle skje: Vi falt for hverandre. Etter nærmere to år var vi begge skilt, og nå bor vi sammen. Det har vært en lang, tung vei å gå, men vi har valgt å kjempe den kampen allikevel. Nå har vi bodd sammen i over et år, og vi har det etter forholdene bra. Jeg angrer ikke på at jeg gikk fra min ex, han angrer (etter sigende) heller ikke, men han har problemer med at han ikke bor sammen med ungene sine. Det må da sies at ungene har akseptert situasjonen, og at vi har et bra forhold til dem. Men det jeg lurer på er: Jeg vet at han ikke hadde vurdert noen gang å gå tilbake til sin ex (hun har forresten ny samboer). Men, når jeg ser hvor sårt det er for ham å ikke ha ungene rundt seg hele tiden, hadde det allikevel vært bedre for ham å bli der han var? Dette plager meg, fordi jeg vil at han skal ha det best mulig. Jeg er helt enig med ham i at i slike situasjoner hadde det vært best å ikke ha barn, men det er det nå ikke noe å få gjort med. Dette var ikke mitt valg. Jeg gikk først fra min ex, og det hadde jeg gjort uavhengig av hva han hadde gjort. Han fikk meg til å forstå at det livet jeg levde ikke var noe å bygge fremtiden på. At han gikk fra sin ex siden (1 1/2 år etter meg!!!), får stå for hans regning. Selvfølgelig er jeg lykkelig for å ha ham i dag, men det smerter meg å se ham savne barna slik. Skulle jeg ofret hans og min lykke for barnas skyld? Bittersweet....
Gjest Poirot Skrevet 17. mars 2004 #2 Skrevet 17. mars 2004 Han må selv stå for de valgene han har tatt.
Gjest Anonymous Skrevet 17. mars 2004 #3 Skrevet 17. mars 2004 Ja, enig med deg, Poirot. Og han står jo for dem også, i og med at han bor sammen med meg nå. Men jeg føler innimellom at jeg skulle "nektet" ham samlivet med meg (vanskelig å forklare!), for at han skulle fortsatt å ha ungene rundt seg hele tiden. Men da hadde han allikevel hatt en vanskeligere hverdag... Av helt andre grunner. Pest eller kolera osv.....
Gjest Vega Skrevet 18. mars 2004 #4 Skrevet 18. mars 2004 Det er naturlig at han nevner at han savner barna. Det motsatte ville vært merkelig og hadde vitnet om at han var ganske kald og likegyldig. Kanskje det er rom for at han kan ha barna oftere?
Carrot Skrevet 18. mars 2004 #5 Skrevet 18. mars 2004 Hvorfor ikke spørre han om det i stedenfor å spørre de som ikke kan gi deg et skikkelig svar? Greit å lufte bekymringer, og få tilakemelding - men til sist er det bare han som kan svare deg... Kommunikasjon..... Ikke alltid enkelt men vel verdt et forsøk..
Joplaya Skrevet 18. mars 2004 #6 Skrevet 18. mars 2004 Savne barna er en naturlig ting, ikke noe å gjøre med. Han vil savne de like mye uansett hva som skjer mellom dere to. Moren til barna har jo også startet ett nytt liv.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå