Modernismen i dag

[HPotter]

Jeg har tenkt litt på kultur i det siste og lurer på:

Er debatten mellom modernister og tradisjonlister relevant for litteratur, musikk og billedkunst i våre dager? Kom gjerne med eksempler

[Mermaid Blues]

Hva ligger i tradisjonalisme, er det det samme som nyrealisme?

[Gjest Bond]

Usikker om litteratur, men i alle fall de delene jeg er mer kjent med (ikke hele kulturfeltet) har man i de siste tiårene snakket om post-modernisme og til og med post-post-modernisme (de er lite innovative med prefiksene ja).

Så jeg tror spørsmålet blir heller hvorvidt og hvor den modernistiske tankegangen fortsett eksisterer og i hvilken form.

[Gjest Tekola]

Tradisjonalister i dag er noe jeg ikke har vært borti innenfor litteratur på universitetet, i hvert fall. Og som Bond sier er vi nå i post- eller post-post-modernismen. Fryktelig kreativt

Modernismen var jo mye preget av en slags frykt for det nye og fremmede, imens mye av litteraturen i dag jo er preget av en slags realisme igjen.

Dette var kanskje ikke til så mye hjelp allikevel

[AnonymBruker]

Det vet vi ikke før om 100 år!

De som var i barokken tenkte neppe "ja, nu er vi i barokken, dere!"

Anonym poster: e999ab010dd50bbd2f41b06e28a60c08

[Mermaid Blues]

Tradisjonalister i dag er noe jeg ikke har vært borti innenfor litteratur på universitetet, i hvert fall. Og som Bond sier er vi nå i post- eller post-post-modernismen. Fryktelig kreativt

Modernismen var jo mye preget av en slags frykt for det nye og fremmede, imens mye av litteraturen i dag jo er preget av en slags realisme igjen.

Dette var kanskje ikke til så mye hjelp allikevel

Jeg håper jeg ikke kommer med vranglære her nå, men såvidt jeg har forstått det var det ikke så mye frykt for det nye/fremmede som et ønske om å forstå det, særlig når man ser på bevegelser i "høyden" av modernismen som ekspresjonisme, dadaisme, surrealisme og primitivisme. Veldig mange vestlige kunstnere vendte seg mot blant annet østen for å hente inspirasjon, feks Stravinsky/Nijinsky (The Rite of Spring), Artaud og Brecht, og dadaismen kan på noen måter ses som et forsøk på å forstå den ekstreme situasjonen i Europa etter første verdenskrig. Merk at mange av verkene fra denne perioden billedliggjør vansiring, proteser, etc på et "urealistisk" og dekonstruert vis - det virker kanskje absurd ved første øyekast, men med konteksten av krig og ødeleggelse blir det fort mer logisk, og det viser hvordan kunsten var en reaksjon mot samtidens politikk og diskurs. Kunsten blir uforståelig fordi samtiden var uforståelig. Tristan Tzaras The Gas Heart er et godt eksempel, hvor karakterene rett og slett er kroppsdeler (Eye, Mouth, Nose, Neck og Eyebrow) og dialogen mellom dem er anarkistisk og absurd.

Modernismen frasa seg med andre ord ikke realismen fullstendig, men bevegde seg vekk fra mimesis/imitasjon, og benyttet andre metoder for (re)presentasjon. Den hevdet heller ikke en objektiv virkelighet, eller virkelighet som et gitt fenomen, men presenterte sannhet/virkelighet som en subjektiv oppfatning. Dersom kunstneren så at verden var kaotisk, usammenhengende og nedbrutt ble også kunsten fragmentert og disharmonisk, men meningen ligger fremdeles innebygd i verket.

Postmodernismen tar kanskje dette enda et steg videre, og presenterer ikke verken mening, sannhet eller virkelighet, men inviterer publikum til å finne mening sammen med kunstnerne. Dette er gjerne utfordrende for publikum, ved at meningen ikke kan finnes på den trygge, rasjonelle måten man finner mening i kunst fra tidligere epoker. Feks var Shakespeare så grei at han la alle fakta og hele sannheten på bordet i Hamlet, mens i Heiner Müllers Hamletmachine finnes det ingen "trygg" sannhet, og det er fullstendig opp til publikum (for ikke å snakke om de stakkars dramaturgistudentene) å avgjøre hva i alle dager det er som foregår på scenen, og å finne mening i det.

Mye kunst innen både modernismen og postmodernismen er veldig vanskelig å "forstå" intellektuelt, og jeg tror dette gjenspeiler at kunsten finner sted i et globalt samfunn som er tilsvarende vanskelig å forstå. Dermed handler det mer om en følelsesmessig eller instinktiv forståelse, at kunsten gir kanskje mer mening så snart man slår av det analytiske tankesettet og "kjenner" på den med sanseapparatet istedet - noe som er en veldig sterk kontrast til realisme/mimesis, hvor meningen er mer gitt fra kunstneren sin side, og publikum skjønner lett hva det handler om.

Oisann, var visst noen som putta på meg en tier

Det vet vi ikke før om 100 år!

De som var i barokken tenkte neppe "ja, nu er vi i barokken, dere!"

Anonym poster: e999ab010dd50bbd2f41b06e28a60c08

Jeg skal ikke påstå å vite hva folk tenkte akkurat i barokken, men de siste 50 årene har det absolutt vært en bevissthet om at vi befinner oss i - blant annet - postmodernismen Det samme var forøvrig tilfelle under feks romantikken, realismen, sturm und drang, modernismen, etc.

[Gjest Tekola]

Jeg må lære meg å ikke svare på sånt uten å svare ordentlig. Det jeg skrev baserer jeg på det jeg husker fra litteraturhistorie i nordisk på universitetet. Så du har sikkert rett. Men husker at f.eks Rolf Jacobsens dikt ble brukt som eksempler på modernismen med tanke på denne frykten for det nye osv.

Men, igjen, det kan godt hende at jeg er helt på villspor