Han stiller sjelden spørsmål tilbake

[AnonymBruker]

Jeg har noe på gang med en kar nå. Han er fin på mange måter, men jeg kan trøtne på at han sjelden stiller spørsmål tilbake.

Jeg kan ringe ham opp, egentlig fordi jeg ønsker å spørre om noe, eller fortelle ham om noe jeg har opplevd eller tenkt på, men jeg begynner alltid med å spørre om ham, hvordan han har det, hva han har hatt for seg siden vi så hverandre sist...

Da kan det bli en lang samtale, eller det blir mest han som prater om sitt, i veldig lang tid, og jeg må prøve å klemme inn det jeg egentlig ringte for å si i slutten av samtalen. (Det er ikke alltid jeg rekker det en gang!).

I utgangspunktet har jeg både angst, og sliter litt sosialt, så jeg er kanskje litt ekstra obs på at jeg skal huske å stille andre spørsmål, fortelle om noe jeg synes å huske de(altså ikke bare jeg) mener er interessant, være opptatt av deres reaksjon osv.

Må liksom "jobbe" litt for at samtalen skal flyte på, og jeg prøver alltid mitt beste for at den andre personen skal føle seg trygg og ikke kjede seg.

Når vi møtes kan han prate i vei i 20 minutter uavbrutt om noe han synes er spennende, men som jeg overhodet ikke har interesse for (og jeg kan dessverre bli litt sånn selv, når jeg kjenner folk godt nok, og blir veldig engasjert, så derfor prøver jeg å dempe meg). Noe er spennende fordi han er så interessert, andre gang blir jeg lei av alt sammen... Lar han uansett prate ut, men det kan dessverre synes på uttrykket mitt at jeg begynner å få nok.

Han virker interessert, både med kroppspråk og utsagn når vi møtes, og sier selv at han ikke er så flink til å svare på sms eller i telefon. Er det kravstort å ønske at han var opptatt av å snakke om meg og mitt også?

Virker det som om han er lite opptatt av meg, eller er det mer en slags "vane" han har?

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

[Bella21]

Du spør jo i starten, og da svarer han ? Skjønner ikke problemet ditt, hvis du skal si noe, så spør kort hvordan han har det, også si ditt!

[AnonymBruker]

Det er en person du kan endre på- deg selv.

Selv om du stiller spørsmål er det ikke selvfølgelig at han vil stille spørsmål tilbake.

Mange tenker at du sier det du har behov for å si uten å bli spurt. Akkurat som de gjør selv.

Jeg forstår at det er vanskelig for deg siden du har sosialangst, men allikevel må du ta ansvar for deg selv og dine behov. Du kan ikke forvente at han gjør det.

Det høres kanskje hardt ut, men det er nyttig.

Jeg sliter selv med sosialangst og har måttet lære dette selv. Fryktelig vanskelig, men en del av det å være voksen og ta ansvar for seg selv.

Anonym poster: 9abc334eadcc0b9ddc766104c553c07f

[AnonymBruker]

^^. Jo, så klart. Men er det ikke vanlig å snu samtalen tilbake til den andre personen etterhvert? Jeg prøver i alle fall å gjøre det.

^Jo, jeg vet. Men jeg er redd for at han skal kjede seg eller ikke ha interesse for hva jeg har å si. Stresser som sagt litt for å holde en samtale oppe, og jeg pleier å fokusere på personen jeg prater med.

(TS)

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

[AnonymBruker]

Folk er forskjellige. Mange regner med at du ikke trenger starthjelp, men at du klarer å fortelle ting på egenhånd.

Anonym poster: 0e498dc070013de903b6501480dc539f

[melly666]

Sånn er kjæresten min også, bare enda verre - han snakker ikke om sitt engang Så jeg må hele tiden lede samtalen med spørsmål, som han svarer kort på og så stillhet (eller "glaaad i deeeg") til jeg kommer med nytt spørsmål. Det er fryktelig slitsomt til tider, men det er bare sånn han er

Snakk med han om det, men er nok bare sånn han er, så det har ikke noe om interessen i deg å gjøre

[AnonymBruker]

Jeg holdt på en gutt som også var sånn. Han spurte ofte 'hvordan går det?', men thats it. Jeg spurte han mye og han fortalte masse om sine ting. Men spurte meg aldri om noen ting! Det førte til at jeg hele tiden måtte spørre han videre, så samtalen ikke stoppet opp. Det ble litt slitsomt.

Han ringte meg ofte, og jeg måtte spørre spm, hehe. Men tror ikke han så det selv.

Anonym poster: e536c17dbe8afcca43e2ab58b33c981f

[leirbål]

^^. Jo, så klart. Men er det ikke vanlig å snu samtalen tilbake til den andre personen etterhvert? Jeg prøver i alle fall å gjøre det.

^Jo, jeg vet. Men jeg er redd for at han skal kjede seg eller ikke ha interesse for hva jeg har å si. Stresser som sagt litt for å holde en samtale oppe, og jeg pleier å fokusere på personen jeg prater med.

(TS)

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

For mange er det naturlig. Men som mange skriver her så er det ikke vanlig å måtte spørre den andre.

Jeg hadde syntes det var slitsomt å måtte passe på at den andre personen fikk snakket nok om seg selv. Det avspeiler ikke hvordan jeg ser på vedkommende om jeg spør en del eller ei.

Vil jeg at noen skal spørre meg, sier jeg det. Å sitte taus og håpe at den andre skal tyde tankene dine er en effektiv vei til ødelagte forhold.

Du må si til ham hva du ønsker, og så er det opp til ham om han oppfyller dette eller ei.

Gjør han ikke det synes jeg du skal øve deg på å fortelle det du har på hjertet. Ikke gi ham ansvaret for deg. Det er ditt ansvar.

[PrimoFanten]

Hvis man sammenligner dette med kommunikasjonen man har med individer ut i verdenen..man treffer dem kanskje med jevne mellomrom og lar samtalen gå slik man har lært å kjenne hverandre gjennom å treffes 3x i uka 15min om gangen.

DU er kun den som viser interese og tar opp igjen samtalen på bakgrunn av sånn du kjenner personen om og om igjen ...da skjønner man sakte men sikkert mer og mer (eller burde iallefall) at man kun er der for å tilfredstille deres behov med å gi feedback på deres tankesett og hva som har skjedd i deres liv siste tid.

I dette tilfellet synes han sikkert at du er fint nok objekt å se på ...eller forsyne seg av. Men der stopper det nok desverre. Denne realiteten bør du ikke være for naiv til å avvise helt oppi det hele.

[AnonymBruker]

Vi møtes som sagt i virkeligheten også, men vanligvis har vi ikke tid til å møtes tre ganger i uken.

Og hvis noen trodde det, er jeg ikke sånn som må ringe hver dag for å høre hva han synes om den nye fargen jeg har på neglene. Det er heller hvis jeg har noe spesielt å prate om.

Ringer sånn ca like ofte som vi møtes. Han tar også kontakt, men mer på melding.

Jeg synes heller ikke at han skal spørre hele tiden. Jeg hadde ikke dømt ham etter en samtale som var slik. Men når jeg synes det er et mønster over flere måneder, begynner det å bli mer påfallende.

Skal jeg bare begynne med å prate på om mitt i begynnelsen av samtalen? Og se hvordan han tar det? Er generelt ikke så vant til å fortelle andre hva jeg vil(og det gjelder ikke bare menn!)

(TS)

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

[2shy]

For at jeg skal være i et forhold over tid, må det være toveis-kommunikasjon og vises interesse begge veier. Mange mannfolk er sikkert ikke så flinke til å utrykke seg selv, men å stille kjæresten sin spørsmål om hvordan dagen har vært, hva hun har planlagt i helgen, eller spørsmål generellt om livet hennes, er for meg helt grunnleggende hvis jeg skal trives i forholdet.

Spørsmålet er hva du trives med, TS

[leirbål]

Vi møtes som sagt i virkeligheten også, men vanligvis har vi ikke tid til å møtes tre ganger i uken.

Og hvis noen trodde det, er jeg ikke sånn som må ringe hver dag for å høre hva han synes om den nye fargen jeg har på neglene. Det er heller hvis jeg har noe spesielt å prate om.

Ringer sånn ca like ofte som vi møtes. Han tar også kontakt, men mer på melding.

Jeg synes heller ikke at han skal spørre hele tiden. Jeg hadde ikke dømt ham etter en samtale som var slik. Men når jeg synes det er et mønster over flere måneder, begynner det å bli mer påfallende.

Skal jeg bare begynne med å prate på om mitt i begynnelsen av samtalen? Og se hvordan han tar det? Er generelt ikke så vant til å fortelle andre hva jeg vil(og det gjelder ikke bare menn!)

(TS)

Anonym poster: 8ddbbba7c628ad80c2ad2499470933ac

Ja, gjør det.