Spørsmål til dere som er deprimerte..

[Gjest Gagg]

eller som sliter med andre psykiske lidelser.

Hvordan vil dere at deres venner skal stille opp? Synes dere det er plagsomt å bli ringt opp av venner på tunge dager? Er det bedre med en sms? Vil dere bli bedt med på ting eller synes dere det er slitsomt?

Tips og råd fra den som sitter på "den andre siden" og som gjerne vil hjelpe, mottaes med takk

[Gjest Gjest]

er jeg i en depressiv periode henvender jeg meg ikke til venner. heller ikke til familie. da lever jeg i min egen boble. tlf min er alltid på lydløs nettopp fordi jeg ikke orker. jeg syns det er slitsomt å gjøre noe som helst når jeg er depressiv. man har rett og slett ikke lyst eller behov for å gjøre så mye. depresjonen stjeler all energi rett og slett.

men folk er jo forskjellige. noen har kanskje behov for å ha noen der men jeg har ikke det behovet. tvert imot. jeg er ikke noe godt selskap når jeg har slike perioder.

[AnonymBruker]

(Er langvarig, moderat deprimert).

Ofte har jeg ikke krefter til å gå ut og snakke med noen, i alle fall. Noen ganger er jeg slapp og apatisk, andre ganger føler jeg en sterk avsky mot meg selv, så det er lite overskudd igjen til å være sosial.

Men det kan også bli veldig ensomt. Kan gå ukevis uten at noen andre enn mine nærmeste pårørende tar kontakt, eller at jeg selv tar kontakt med noen andre. Så en liten sms fra noen kan bety mye for meg. Godt å høre at det finnes noen som tenker på meg og bryr seg. (Har ikke så mange som gjør det, og min depressive hjerne tviler litt på dem også.)

Så en melding/email/Facebookmelding(hvis dere begge har Facebook, så klart ) som du ikke forventer svar på med en gang, kan nok være et bedre alternativ enn å ringe.

Anonym poster: 8e4610c13c84ccf715f8c6c6f721afc5

[Gjest snoopy_93]

Hvordan vil dere at deres venner skal stille opp?

- Jeg vet rett og slett ikke. For min del tror jeg det holder at de spør hvordan det går og at vi kan ha en normal samtale som ikke inneholder drama.

Synes dere det er plagsomt å bli ringt opp av venner på tunge dager?

- Ja, hvis de ringer, ringer, ringer og ringer. Jeg pleier ikke å ta telefonen når jeg har tunge dager. Rett og slett fordi det er vanskelig å holde maska og å holde et tema i samtalen.

Er det bedre med en sms?

- Ja, da slipper jeg at stemmen min sprekker eller at jeg får boblestemme. Samtidig føler jeg at det er lettere å fortelle hvordan det egentlig går over sms.

Vil dere bli bedt med på ting eller synes dere det er slitsomt?

- Det er slitsomt til tider. Rett og slett fordi jeg har veldig lyst til å være med venner, men så har jeg ofte perioder som er veldig tunge og da vil jeg helst ta ting i mitt eget tempo. (Sliter også med noe sosial-angst, men har ikke fått stilt noen ordentlig diagnose enda.)

Det er mest slitsomt når kjæresten ber meg med på ting, for han skjønner ikke alltid at jeg har det tungt.

[Staketten]

Eg har ikkje venar.

[Gjest Raindrops]

Hvordan vil dere at deres venner skal stille opp?

Jeg burde sikkert snakke om det, men jeg foretrekker å gjøre noe helt ordinært. Se en film eller noe, få selskap av noen uten et press om å være sprudlende.

Synes dere det er plagsomt å bli ringt opp av venner på tunge dager?

Ja. Men det er ikke noe jeg klandrer dem for. Gidder jeg ikke å prate så tar jeg bare ikke telefonen, og det virker som om de fleste venner av meg skjønner det og venter til jeg sender sms eller ringer opp igjen.

Er det bedre med en sms?

Jepp, lettere å fake godt humør.

Vil dere bli bedt med på ting eller synes dere det er slitsomt?

Kommer helt an på hva det er. Jeg orker ikke noe stort, der det skjer mye og jeg må forholde meg til mange folk. Gidder ikke ut på byen, på shopping, kaffe ute på cafe eller noe slikt. Å se en film er som sagt supert, lage mat sammen, og a friend with weed is a friend indeed.

[Gjest Raggy]

Det er tosidig, på en måte så vil jeg være i fred, feks så tar jeg ikke telefonen eller svarer på sms. Men på en annen side så er jeg veldig alene å skulle ønske jeg kunne gjøre noe sammen med andre. Men jeg mangler krefter.. Håpet er jo at jeg skal komme meg mer ut sammen med andre og at det gir meg energi og noe å leve på en stund.

Jeg vil men vil ikke ha kontakt, veit det er et teit svar men sånn er det. Det jeg ikke vil oppleve er å få kjefte fordi jeg tar lite kontakt, noe en (nå tidligere) venn av meg gjorde, jeg ønsker aksept for at jeg er stille i perioder og jeg håper at mine venner fortsatt er det for meg selvom jeg ikke har vært flink med å være gjensidig engasjert.

Visst jeg skal finne på noe så bør det ikke innebære noe med mange mennsker, men en gåtur feks hadde jeg blitt glad for å bli bedt med på, eller feks å møtes og å lage god mat sammen. Evt litt prating og vin ute når våren og sommeren kommer, det hadde vært hyggelig for jeg kjenner at jeg er redd for å bli helt alene til slutt siden jeg ikke makter å engasjere meg i vennene mine.

Skjønner at det kan være vanskelig å forholde seg til noen som er deprimert, det beste rådet jeg kan gi er vel at du bør være tålmodig og å vise aksept, ikke slutte å spørre om en skal finne på noe selvom det går veldig lang tid.. Jeg hadde hatet om du kom uanmeldt, men det kan godt tenkes at jeg innerst inne hadde følt meg litt bedre av besøk alikevel, så ta sjangsen å bare stikk innom en gang i blandt.

[Alvina]

Blir veldig introvert, men likevel litt glad når venner ringer selv om det føles som mas der og da, og angst for å svare på telefonen. De fleste vet hva depressivitet er, og svarer jeg ikke på telefonen, skriver jeg at jeg ikke er skravlesyk via en sms.

Sliter jeg over en periode, f.eks. etter et "samlivsbrudd", er de jeg kjenner flinke til å ringe og høre hvordan det går, invitere meg ut eller på besøk.

Det er noe ambivalent i det, på en måte vil jeg være i fred, men om ingen ringer før sent på kvelden - føler jeg meg støtt, ensom og glemt. Og det pleier å være litt sånn, enten ringer alle eller ingen. Man glemmer at de også har sitt eget liv... siden man blir selvsentrert.

Men har aldri vært deprimert lenge. Kun tunge dager i blant.

Edit. Har slitt tungt noen uker noen ganger, opptil par måneder. Da virker alt håpløst, men vet at det går over selv om det ikke virker slik der og da.

Endret 1. februar 2013 av Alvina

[Gjest Gjest]

Hvordan vil dere at deres venner skal stille opp?

Jeg var i utgangspunktet festens midtpunkt og den som samlet alle. Limet i vennegjengen. Når jeg gikk i veggen for en god del år tilbake, reagerte vennene mine med å bli sure/frustrerte fordi jeg ikke var med på ting lenger. Det nyttet ikke å si at jeg var deprimert og hadde sterk angst. Husker for eksempel en venninne av meg som hadde en liten gave til meg, og vi hadde smset om at jeg hadde det vanskelig, men at jeg gjerne ville forsøke å møte henne. Noen dager etter, en dag jeg hadde veldig sterk angst skrev hun; jeg er like ved deg og shopper, kom og møt meg, jeg har med gaven din! Den gamle meg ville dratt på seg en jakke og løpt bort, for så å gå å ta en pils eller noe å spise. Denne dagen klarte jeg ikke å gå ut. Jeg skrev at jeg var lei for det, men at det passet dårlig. Hun ville etter dette ikke ha mer å gjøre med meg. Jeg har hundrevis av slike historier, så for min del hadde det holdt om vennene mine taklet at jeg var syk. Fortsatte å være der. Lot meg vite at de dagene jeg orket, så var de der. Forstod at dette ikke var ment som en personlig fornærmelse mot hver enkelt av dem.

Synes dere det er plagsomt å bli ringt opp av venner på tunge dager?

Njæ.. så lenge de bare ringer en gang og lar det være med det. Problemet er at jeg får så dårlig samvittighet av å la vær å snakke med dem, så det er litt vansklelig. Noen dager er jeg bare helt på trynet, og om jeg har kontakt med folk og vrenger ut av meg noe av den gørra jeg har inne i meg, føler jeg meg bare enda kjipere. Orker ikke det.

Er det bedre med en sms?

Om det er noe konkret er en sms fint. Sms er også bedre enn telefon. Problemet er de smsene av typen: "jeg vet du har det vanskelig, men blabla.." Noenganger vil jeg ikke tenke på det. Jeg vil ikke at andre skal tenke på det. En sms av typen: "Skal vi lønsje på fredag?" er fin. Men ikke bli grinete om jeg ikke svarer med en gang.

Vil dere bli bedt med på ting eller synes dere det er slitsomt?

Det er vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet av å si nei. Ofte er det ting jeg har lyst til å delta på, men som jeg ikke klarer å gå på når det nærmer seg. Det handler om angst. Likevel; det er skikkelig jævlig å se at de jeg alltid var invitert til på alt mulig for ett par år siden nå ikke gidder mer. Jeg forstår dem godt, men det er trist. Hun som alltid sier nei, og noen ganger også i siste sekund, er ikke så morsom å be. I get it.

Når det er sagt er det slitsomt med sånne folk som meg. Jeg opplever meg selv som enormt slitsom, og jeg vil helst bare "dele meg" når jeg føler meg normal og glad. Det krever litt med en som er trist og lei og er usikker og ikke dukker opp og ikke minst: som har endret seg. Noen ganger tenker jeg at det er ike greit at jeg ikke har igjen noen venner, så slipper jeg å ha så dårlig samvittighet ovenfor dem.

[Alvina]

Hvordan vil dere at deres venner skal stille opp?

Jeg var i utgangspunktet festens midtpunkt og den som samlet alle. Limet i vennegjengen. Når jeg gikk i veggen for en god del år tilbake, reagerte vennene mine med å bli sure/frustrerte fordi jeg ikke var med på ting lenger. Det nyttet ikke å si at jeg var deprimert og hadde sterk angst. Husker for eksempel en venninne av meg som hadde en liten gave til meg, og vi hadde smset om at jeg hadde det vanskelig, men at jeg gjerne ville forsøke å møte henne. Noen dager etter, en dag jeg hadde veldig sterk angst skrev hun; jeg er like ved deg og shopper, kom og møt meg, jeg har med gaven din! Den gamle meg ville dratt på seg en jakke og løpt bort, for så å gå å ta en pils eller noe å spise. Denne dagen klarte jeg ikke å gå ut. Jeg skrev at jeg var lei for det, men at det passet dårlig. Hun ville etter dette ikke ha mer å gjøre med meg. Jeg har hundrevis av slike historier, så for min del hadde det holdt om vennene mine taklet at jeg var syk. Fortsatte å være der. Lot meg vite at de dagene jeg orket, så var de der. Forstod at dette ikke var ment som en personlig fornærmelse mot hver enkelt av dem.

Synes dere det er plagsomt å bli ringt opp av venner på tunge dager?

Njæ.. så lenge de bare ringer en gang og lar det være med det. Problemet er at jeg får så dårlig samvittighet av å la vær å snakke med dem, så det er litt vansklelig. Noen dager er jeg bare helt på trynet, og om jeg har kontakt med folk og vrenger ut av meg noe av den gørra jeg har inne i meg, føler jeg meg bare enda kjipere. Orker ikke det.

Er det bedre med en sms?

Om det er noe konkret er en sms fint. Sms er også bedre enn telefon. Problemet er de smsene av typen: "jeg vet du har det vanskelig, men blabla.." Noenganger vil jeg ikke tenke på det. Jeg vil ikke at andre skal tenke på det. En sms av typen: "Skal vi lønsje på fredag?" er fin. Men ikke bli grinete om jeg ikke svarer med en gang.

Vil dere bli bedt med på ting eller synes dere det er slitsomt?

Det er vanskelig. Jeg får dårlig samvittighet av å si nei. Ofte er det ting jeg har lyst til å delta på, men som jeg ikke klarer å gå på når det nærmer seg. Det handler om angst. Likevel; det er skikkelig jævlig å se at de jeg alltid var invitert til på alt mulig for ett par år siden nå ikke gidder mer. Jeg forstår dem godt, men det er trist. Hun som alltid sier nei, og noen ganger også i siste sekund, er ikke så morsom å be. I get it.

Når det er sagt er det slitsomt med sånne folk som meg. Jeg opplever meg selv som enormt slitsom, og jeg vil helst bare "dele meg" når jeg føler meg normal og glad. Det krever litt med en som er trist og lei og er usikker og ikke dukker opp og ikke minst: som har endret seg. Noen ganger tenker jeg at det er ike greit at jeg ikke har igjen noen venner, så slipper jeg å ha så dårlig samvittighet ovenfor dem.

Venninnen din høres ikke helt god ut og kanskje psyket hun deg ned den gangen for å hevde seg selv?

.

Dårlig samvittighet - for hva? Fordi man har dårlige dager? En venninne sa til meg at dårlig samvittighet ikke er brukende til noe, kast det vekk, over skulderen og be den forsvinne.

Man skal ikke gå med lua i hånda her i livet, man skal heise flagg og la skipet gå ned med flagget til topps. Hun sliter, og har hiv - men er en engel her på jord. Noen ganger svarer hun ikke på telefonen, og jeg krever ikke noe. Har noen grunn til å være deppa er det henne, men hun er beintøff.

...dette blir nesten som å skrive at tenk på alle barna som sulter i Afrika, spis opp maten din, men det er ikke det jeg mener når jeg svarer her.

Si til deg selv at jeg er tøff, dette går over. (vet ikke hva jeg skal svare siden jeg sjelden er deprimert over lengre tid)

Endret 1. februar 2013 av Alvina

[Steinar40]

er jeg i en depressiv periode henvender jeg meg ikke til venner. heller ikke til familie. da lever jeg i min egen boble. tlf min er alltid på lydløs nettopp fordi jeg ikke orker. jeg syns det er slitsomt å gjøre noe som helst når jeg er depressiv. man har rett og slett ikke lyst eller behov for å gjøre så mye. depresjonen stjeler all energi rett og slett.

men folk er jo forskjellige. noen har kanskje behov for å ha noen der men jeg har ikke det behovet. tvert imot. jeg er ikke noe godt selskap når jeg har slike perioder.

Jeg tror at dette er en veldig vanlig måte å reagere på.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke å være rundt folk eller snakke i telefon eller bli mast på. Men en sms eller melding på face er kjempekoselig

Anonym poster: 08613da4216eeea0b0d9ab560ccac88e

[Gjest Gjest]

Venninnen din høres ikke helt god ut og kanskje psyket hun deg ned den gangen for å hevde seg selv?

.

Dårlig samvittighet - for hva? Fordi man har dårlige dager? En venninne sa til meg at dårlig samvittighet ikke er brukende til noe, kast det vekk, over skulderen og be den forsvinne.

Man skal ikke gå med lua i hånda her i livet, man skal heise flagg og la skipet gå ned med flagget til topps. Hun sliter, og har hiv - men er en engel her på jord. Noen ganger svarer hun ikke på telefonen, og jeg krever ikke noe. Har noen grunn til å være deppa er det henne, men hun er beintøff.

...dette blir nesten som å skrive at tenk på alle barna som sulter i Afrika, spis opp maten din, men det er ikke det jeg mener når jeg svarer her.

Si til deg selv at jeg er tøff, dette går over. (vet ikke hva jeg skal svare siden jeg sjelden er deprimert over lengre tid)

Et fint svar- og så fra en som ikke en gang aner hvem jeg er.

Jeg har hatt det slik i syv år, men av og på. Har klart å ta en utdanning og har jobb nå. Er litt av og på dette, men jeg har selvfølgelig også mine grunner. Føler at jeg kjemper, i motsetning til det første året hvor jeg stirret i veggen. Det gjorde meg ikke godt i det hele tatt.

Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg vet at jeg "svikter" folk jeg var glad i, men du har helt rett; jeg får ikke til å bruke den til stort

Tror venninna mi var skuffa over meg og at hun følte seg tilsidesatt. Er mange som ikke forstår hvordan dette er, og åpenbart også mange som har følt på at jeg trekker meg unna for å være kjipe mot dem eller såre dem, men jeg har jo sagt at det handler om meg. Hadde en kompis også, en sånn type som alltid ba med seg massevis av venner om vi hadde avtalt å møtes. Jeg klarer ikke ikke lenger store grupper med mennesker, jeg har det ikke gøy, og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å dra stemningen ned, så jeg holdt meg unna. TIl slutt skrev han til meg at han forstod hvorfor jeg hadde så lite venner, så kjip som jeg hadde blitt. Dette på tross av at jeg hadde fortalt om angsten, fortalt at jeg ikke taklet mange mennesker. Jeg tror mange tar det ille opp. Sånn er det.

[Gjest O___o]

Jeg vil ikke at de skal stille opp i det hele tatt.

Jeg vil at de skal ha det bra.

Jeg vil ikke belaste de.

Jeg vil bare være i fred.

[Gjest Gjest]

Ts her. Takk for svar!

Jeg kjenner jeg føler et ansvar for dem som står meg nær og som jeg vet sliter..Jeg tenker at kanskje det beste for dem faktisk er å komme seg ut selv om man føler seg rævva. Tenker at de er såpass nedfor at de kanskje ikke helt ser at de bare isolerer seg selv mer og mer.

Jeg er fullstendig klar over at det jeg tenker mest sannsynlig er feil. Synes bare det er vanskelig å legge fra meg den der "ansvars" følelsen og får nesten dårlig samvittighet de dagene jeg ikke tar kontakt, selv om jeg av og til tenker at de synes kanskje det er godt med stillhet.

Veldig selvmotsigende tanker jeg har..er vel derfor det oppleves som vanskelig.

[Steinar40]

Det koster å ha venner. Og jo flere man har desto mer koster det.

[Gjest Gjest]

Det koster å ha venner. Og jo flere man har desto mer koster det.

? tenker du på meg som er ts? Jeg har to venner så det koster ikke så mye..men inkluderer man familie blir det jo et litt større antall mennesker som står meg nær, men det koster meg allikevel ikke så mye av krefter å bry meg.

[Steinar40]

? tenker du på meg som er ts? Jeg har to venner så det koster ikke så mye..men inkluderer man familie blir det jo et litt større antall mennesker som står meg nær, men det koster meg allikevel ikke så mye av krefter å bry meg.

Poenget mitt var bare helt generelt at det koster både krefter og penger å være sosial.

[AnonymBruker]

SMS er fint, spesielt dersom den ikke gir inntrykk av at svaret må komme fortest mulig. Orker ikke å svare på telefonsamtaler når jeg er langt nede, og er ofte for borte/nede til å svare på SMS samme dagen jeg mottar den, men etter en dag eller to kan jeg være i form til å svare, og ha en SMS-samtale. Et enkelt "Hvordan går det for tiden?" gjerne med noe mer personlig dersom du kjenner personen godt ("Savner deg" osv.) er flott, så lenge du ikke legger press på personen ("Savner deg, takler ikke å ikke sees!" f.eks.).

Invitasjoner til å bli med på ting er for meg også fint, så lenge jeg blir invitert minst noen dager på forhånd, orker ikke å være spontan mens jeg sliter, og ofte trenger jeg noen dagers forberedelse for å finne energi til å være sosial. Et enkelt "Vil du møtes i løpet av kommende uke/neste helg?" o.l. er enda bedre, da kan jeg finne en tid jeg orker, og man kan bli enig om sted og hva som skal skje.

Anonym poster: 23611bea83bae90ac152185360066918

[Gjest Toppris]

Jeg stenger meg inne. Vil egentlig bare være hjemme. og hvis jeg drar ut med venner lengter jeg bare etter å komme hjem og legge meg i senga og bare ligge der. Hvis venner ringer eller sender sms, er det sjeldent jeg svarer.