Hva tror dere?

[Gjest Sobril]

http://m.db.no/2013/01/31/nyheter/slanking/helse/kosthold/trening/25535156/

[bergans]

Svært interessant, og det er jo derfor vitenskap er nøkkelen; vitenskap vet at det ikke vet alt, mens bloggere og kostholdsfilosofer skal selge sin "sannhet" som visstnok er den eneste sanne vei......

NEJM er en presitsjetung journal, så det skal litt til for å få en artikkel publisert der. Likevel, Db-artikkelen misforstår bildet totalt (udugelige, inkompetente journalister som ikke kan stave termogenese) og tar bare en setning ut fra artikkelen og gjetter seg til resten.

Hvis vi går gjennom mytene slik det står i artikkelen:

Myte nr 1

Her argumenteres det at en økning i energybruk (EE - energy expenditure) på 100 kcal per dag vil kun gi en minimal økning i vekttap.

Problemet er her at menneskets BMR vil endre seg over en tiårsperiode, med mindre akivt vev og lavere energibehov totalt uavhengig av eksterne endringer i kosthold eller livstil. Uten andre endringer enn fysiologi og alder så forventes det at et menneske øker sin kroppsvekt med ca 10 % over en 20-årsperiode

Myte nr 2:

Her er jeg enig, men det nevnes ingenting om ulikheter mellom kvinner vs menn, eller alder. Vi vet at kvinner som kun slanker seg/trener pga eksterne faktorer som utseende/klesstørrelse/andres forventinger og krav har dårligere langtidsuksess enn de som tenker på helserisiko/forebyggende/velvære.

Myte nr 3:

Her skilles det ikke klart mellom hva som er vled-diets og led-diets. Hvis veldig lavt er under 800 kcal per dag, og lavenergi er 800-1200 kcal/dag så sier det seg selv at forskjellen mellom de to diettene kan være så lite som 50-150 kcal/dag, og dette vil mest sannsynlig ikke gi en signifikant p-verdi etter ett år. Dette bekrefter artikkelen, og sier at de fant ingen forskjell mellom gruppene. På energinntak under 100 kcal/dag så vil kroppen uansett reagere med de samme kompensatoriske mekanismene (som f,eks å senke BMR, aktivitetsnivå og hormonregulering av appetitt), og de vil kunne veie opp for den lille forskjellen i et energiinntak som er uholdbart for de aller, alle fleste over tid.

Myte 4:

Alt de sier her er at når en person først har tatt det første skritttet og ønsker hjelp til vektnedgang, så trenger man ikke bruke tid på å bekrefte hvilket stadium pasienten er på. De mest motiverte er uansett

de som faktisk ønsker hjelp og har initiativ, og dermed de som lykkes best.

Myte nr 5:

Denne er ikke ny. Forskere har visst lenge at tiltak som øker de fysiske aktivitetsnivåene (PALs) i skolen og på fritida kan få ungene i bedre form, men med ingen signifikanta effekt på vektnedgang. Den lille økningen i PAL er ikke stor nok og skaper ingen reell negativ energibalanse. Til det så må det større kostholdsendringer til. Fra dette så har "fat but fit"-prinisppet kommet fram; vi må kanskje akspetere at folk er overvektige, men så lenge de er friske og godt trente så vil ikke overvekten gi de store sykdomsproblemene slik vi har i dag.

Myte nr 6:

Denne er heller ikke ny. Denne myten er hauset opp av media, og folk går rett på fordi alle vil tro at de kan gå ned i vekt, men de trenger ikke å slite eller trene for det.

Myte nr 7:

Det å droppe frokost har ikke med slanking å gjøre per se, men å etablere gode vaner som gjør det mer sannsynlig at man senere på dagen tar smarte matvalg. Dette gjelder spesielt for barn og unge som ennå ikke har lært å kontrollere appetitt eller lært seg å velge sunt når sulten raser og de har femtilappen i hånda på Rema. For voksne så spiller det ikke så mye rolle så lenge det totale energiinntaket er det samme, med to eller seks måltider.

Myte nr 8:

Det har aldri blitt vitenskapelig bevist, eller påstått, at f&g alene gir en slankende effekt. Her må man se på de konfunderende (sammenfallende) faktorene. Å spise mer f&g gjør som oftest at man åpner opp for nye smaker, kjenner at man blir bedre i mage og mer mett, og dermed adopteres ytterligere gode vaner som bevissthet i matveien og sunnere livsstil. Eller motsatt, at en generell bedring i livsstil fører med seg økt inntak av f&g.

Myte nr 9:

Dette er, som de påpeker, et vanskelig område fordi det er nesten umulig å skille mellom faktorer og årsaksforhold. Det forfatterne ikke nevner er at enorme svingninger i vekt kan være en indikasjon på psykisk sykdom (depresjon, medikamentbruk, angst, spiseforstyrrelser). Dette kan føre til økt mortalitet, men da er det ikke slankingen som er det hovedårsaken, men et symptom.

Myte nr 10:

Her kan de hverken avfeie eller bekrefte årsaksforholdet. Det som er klart er at heis, bil, pc og elektronikk ikke har hjulpet, og at det moderne liv vil ytterligere gjøre det vanskeligere for en utsatt person å holde seg i form slik at insulinsensitivitet og kardiovaskulær fitness opprettholdes. Det obesogene mijøet er det elementet som poltikere lett kan forandre på. Matinntak, matvalg og trening må vi selv ta ansvar for.

[Gjest *Maja*]

Jeg tenker det kommer an på utgangspunktet og hvor mye vekt en har å miste.